God kveld dere.

Nå føler jeg at vi lever i en boble. Vår lille verden står stille, mens alt rundt oss går videre. Vi har fått beskjed om at vi har bessen på lånt tid, og det er vanskelig å akseptere. Synes det er forferdelig urettferdig etter alt han gikk i gjennom i fjor. Da lå han flere uker i koma og skremte livskiten av oss alle. Vi trodde lenge vi aldri skulle få snakke med han igjen, men han våknet altså opp, som et mirakel og kjempet seg tilbake. 

Nå er det dessverren ingen helbredende behandling som kan hjelpe han. På kort tid har han altså fått kreft og det har spredd seg aggressivt. Det har nådd hjernen, og det var først da mamma skjønte at noe var galt. Han glemte plutselig ting, falt litt ut og begynte å sove mye. I forgårs besvimte han og havnet derfor på sykehuset. Sjokket var stort når vi fikk høre at han hadde fått kreft. For etter hendelsen i fjor har han stadig vært til kontroll og blitt sjekket grundig, uten at de har funnet noe galt. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mamma er steintøff oppi det hele. I hvert fall når hun snakker med meg. Hun er selvfølgelig sønderknust, men tanken har i det siste streifet henne om at hennes kjære er veldig syk. Nå er hun først og fremst opptatt av at Steinar skal ha det best mulig den tiden han eventuelt skulle ha igjen. I dag når jeg snakket med henne, var hun på vei til sykehuset med en rekke ting i bagen som hun vet han setter stor pris på. Da hadde hun pakket med alle bildene av barnebarna, brillene hans, tøflene, nye ukeblader og selvfølgelig det beste han vet, lunchkaker fra Ica. Han vet ikke selv at han er alvorlig syk, for han er ikke sterk nok til å takle den dårlige nyheten. Det er ingen vits i å bruke de gode våkne øyeblikkene til å mørklegge dagen hans.

Her hjemme går det i bølgedaler. Gruet meg noe forferdelig med å fortelle dette til guttene og Mille. Jeg tror på åpenhet og det hadde vært helt umulig for meg å fungere her hjemme uten å dele dette med mine kjære. Guttene ble selvfølgelig veldig lei seg, men stakkars Mille-mor begynte å stortute. Hun var utrøstelig, for bessen har aldri vært noe annet en den snille og gode bestefaren som alltid har tullet og tøyset med henne. Mommo og bessen er duoen som alltid har holdt i sammen og som alltid har stilt opp. Det var nesten litt deilig med reaksjonen hennes, for da fikk vi holdt godt rundt hverandre, mens vi trøstet og gråt om hverandre. 

Det er søren ikke lett å vite hva vi kan og ikke kan fortelle til våre små. Jeg valgte å si at bessen har blitt veldig syk igjen og at denne gangen er det ikke sikkert han blir frisk nok til å komme hjem igjen. Mille går fra å være bunnløs fortvila for at snille bessen skal forlate oss, til å bekymre seg stort over hvordan mommo har det. Alt hun sier kommer rett fra hjertet. Det er så mye omsorg i den lille kroppen. Tankene svirrer…

En veldig snill nabo skjønte nok i går at vi ikke hadde det så enkelt, for hun sendte sin herlige lille datter på besøk til oss. Tårene ble bytta ut med lek og moro for en stakket stund og det var en enorm lettelse. Sammen koste de seg til det var leggetid, og det var godt å høre latteren der oppe.

I dag morges fotalte jeg taxisjåføren hennes, assistent læreren og SFO lederen hva som har skjedd. Synes det er utrolig viktig at de som er rundt henne hele dagen, er med på hjelpe oss å svare på de spørsmålene hun stiller. For dette er vanskelig. Vanskelig og uvirkelig for oss alle. Skulle ønske det var en vond drøm som vi snart våkner opp av…

Ønsker dere alle en fortsatt fin kveld, ta vare på hverandre ♥

Klem Nina