Hei kjære der.
Ja, i går var jeg altså i Oslo og tok farvel med min kjære stefar. Det var gripende der og da, men jeg er veldig glad for at jeg rakk det. Det føltes absolutt ikke ok i går, ikke bra i det hele tatt, men i dag kjennes det litt bedre.
Første møte med han igjen, var litt av et sjokk. For han har blitt så liten og tynn siden sist jeg så han. Han har ikke fått næring på mange dager, kun morfin, og den hørte jeg tikket inn jevnlig. Ansiktet derimot så fredelig ut. Han sov tungt, og hadde en god jevn pust.
Det tok litt tid før jeg turde å ta på han, var nesten litt redd for å “forstyrre” han, eller skade den puslete kroppen. Etterhvert kunne jeg ikke la være. Strøk han over håret, armen og de små varme hendene. Samtidig tok følelsene over. Jeg knakk helt i sammen. Ikke fordi jeg er redd for at han skal dø, det skremmer meg ikke, men det at det snart er slutt, er vanskelig å akseptere. Det å sette punktum, det er uutholdelig. Det er en tanke jeg ikke helt klarer å forsone meg med. Det vil ta tid.
Jeg hadde en flybuss å rekke, og klokka raste avgårde. Det ble en gripende avskjed. Mamma kom støttende til med gode klemmer og ord, og hjalp meg ut av rommet. Jeg fikk plutselig så vondt i magen, og det var fullt kaos i hodet mitt. Ute av rommet og i gangen, ble jeg også sint oppi det hele. Ordene som kom ut av munnen min i bilen på vei til flybussen var ikke akkurat fine. For man blir så fortvila, så rådvill og tanken på at man ikke kan gjøre noe verdens ting, er nedslående og trist.
I natt har mamma sovet med Steinar på pleiehjemmet. For selv om han ikke lenger er mentalt til stede, er det viktig at han ikke er alene den siste tiden. For vi er ikke hundre prosent sikre på at han ikke hører hva som skjer rundt han. Jeg velger å tro at han vet at mamma alltid er der, at han får med seg alle godordene og de varme kjærtegnede ♥
Ønsker dere alle en fin dag, klem fra en trist Nina
❤️ Nettopp hatt en lignende opplevelse med min farfar, han far, min bauta og grunnstein, og mitt forbilde. Far var gammel og klar for å dø, så de to siste ukene nektet han å ta medisin, og det kjennes helt greit, for det var hans valg. Jeg rakk ikke å ta farvel med han mens han var i denne verden, men jeg fikk se hvor fredfull han var i døden, og det er godt nok for meg. Ikke minst fikk jeg strøket han på kinnet, på hånden og på armen, og selv om ikke sjelen hans var der lengre, så er jeg ganske sikker på at han “så” mitt farvel. Far hadde alltid et gammeldags lommetørkle i lomma si, så jeg hadde tatt med ett av disse til han. Kan hende han trenger det når han møter mor på den andre siden. Ho var ei kjeftsmelle uten like overfor far, men han bare lo og pussa nesen når ho satte igang:) Mange gode minner…
Jeg vet at det nok kanskje ikke kan sammenlignes med å miste sin “pappa”, men ville bare skrive noen trøstende ord til deg, Nina. Takk for at du deler.
Klem fra Lill
Det aller siste du miste e hørselen! Sjøl om en så syk person bare ligg der i morfinrus, så høre han.. Det lærte eg av sykepleieran då pappaen min døde av kreft..