God morgen, kjære dere.

Ja, da har vi tilbakelagt første dag her på Frambu. I strålende sommervær ankom vi perla ikke så langt fra Oslo (Siggerud). Gjensynet mellom de gjevnaldrende jentene Inger, Andrea og vår Mille, var rørende. De har ikke truffet hverandre så veldig mange ganger før, men det spesielle båndet ved å ha den samme diagnosen gjør at de søker hverandres selskap med stor entusiasme.

Jeg synes det er en evighet siden vi var her for første gang. Husker med klump i magen hvor usikre vi var rundt det å takle å ha et annerledes barn. Vi bearbeidet fortsatt sorgen over å på en måte å ha bli snytt for et normalt barn, og sleit med dårlig samvittighet på grunn av manglende kunnskap. 

I går kjente jeg altså litt på hvordan lukkede gamle sår, ble skrapt opp igjen. Temaer og tanker som for lengst hadde gått i glemmeboka, ble vekt til livet igjen. Men de vonde følelsene tok ikke overhånd. For av erfaring så vet jeg jo nå at det meste har gått greit. Bekymringer har kommet og gått, men vi har stort sett løst utfordringene underveis bra i sammen som par og ikke minst med gode fagfolk rundt oss på alle kanter.

Mille stortrives her, hun er virkelig i sitt ess. Så trygg, så bevisst på at her er det lov å være Mille på godt og vondt. Ingen snur seg og gir henne underlige blikk hvis følelsene tar litt overhånd. Hun stråler.

Frambulivet er helig...






En smule stolt Mille har igjen fått sin egne assistent. Mille:"Jeg kan vel kanskje kalle Vibeke tjeneren min?" Ehhh, nei det kan du nok ikke din luring...



Jeg hadde ikke hjertet til å avbryte badekosen i det oppvarma vannet før hun selv syntes at nok var nok. Klokka var langt over leggetid, men timen helt alene i bassenget var gull verdt.


Det var morsomt å knyte slangen til fiskesnøret og binde det fast til dørhåndtaket. Rampeunger...





Nå må vi løpe til frokosten som startet for fem minutter siden. Klokken ni er det på´n igjen! En ny dag med blanke ark ligger foran oss, og vi storgleder oss!

Nyt tirsdagen dere, klem Nina




#sotos #frambu #mammablogg 

  • Skrevet: 09.06.2015  •  Kl: 08:08  •  Kategori: Sotos  •  Kommentarer: 3

Iselin Renée

Skrevet: 09.06.2015  •  Kl.08:41
Det så herlig ut :)

Navn

Skrevet: 10.06.2015  •  Kl.16:16
Hei, lurte på om dere enda har noe kontakt med familien fra Jæren som har en jente med sotos? Hører liksom aldri noe om dem lenger, og lurer på om det er tid som er problemet, eller om jentene ikke fungerte særlig sammen. Ser også at hun ikke er med på frambu, er dette noe dere har spurt om de har ønsket å være med på?

Nina Sprell Levende

Skrevet: 10.06.2015  •  Kl.21:29
Navn:
Heihei,
Mille og Katrine har hele tiden holdt kontakten.
Hører rett som det er at praten går livlig inne fra rommet...de Skyper.
Samtidig så har både mor og far kommet på Facebook og i den lukka Sotos gruppa.
Jeg har vært på besøk hos de to ganger, men vi burde nok snart fått planlagt noe for jentene igjen for de fant virkelig tonene. De var på bølgelengden med en gang.
Når det gjelder Frambu så vet jeg ikke om de har søkt. Det er rundt 15 familier av gangen som får godkjent kurs, og det virker som om man kun for godkjenning annet hvert år. Det var veldig mange som ikke fikk være med nå, men som jeg vet heller har fått kommet med på et kurs til høsten som er satt opp ekstra.


Profilbilde
Ja, her er jeg!

Snart voksen jente som plundrer med det meste her i Stavanger. En skulle tro man hadde "landa" med mann, tre barn og huset fullt av gale dyr, men livet er så alt for kort til å bare flyte med. Drømmer skal fortsatt realiseres, og kamper kjempes.

Jeg har en fargerik krets av mennesker rundt meg som inspirerer og tar meg med på sprell titt og ofte. Samtidig har jeg mye på hjertet som jeg så gjerne vil dele med dere, så heng på!

+ Venneforespørsel
+ Kontakt





Siste innlegg

Kategorier



Design og koding av Silje Lien
hits