Nå er jeg skikkelig forvirra. Er det god morgen eller god kveld? Jetlag? Her er det i alle fall natta akkurat nå.
Vi ligger syv timer foran dere her på Bali, så nå må vi jobbe oss inn i normal døgnrytme fort som svint. Bjørn Erik og jeg ligger i alle fall her i senga som noen tente lys, våkne og lyst til å komme oss ut på sprell. Klokka er kun fem om morningen, så det er vel noe i tidligste laget.
Gleder meg så til å finne ut hvordan det ser ut her i dagslys. I går når vi ankom gikk sola ned, og det ble bekmørkt på nullkommaniks. En ting er i alle fall sikkert: vi skal IKKE leie noe form for fremkostmiddel, for her kjører de nemlig som noen galninger!
Men nå går jeg litt fort frem her, må jo først få nevne hvor kjekt det var å mellomlande på flyplassen Hamad, i Qatar. Mille har aldri sett en “ekte” sjeik før, og synes det var så fasinerende å se “Ben Redic Fy Fasan” figurer overalt (Flåklypa). Samtidig var det en opplevelse å besøke toalettet der. Så luksuriøst og reint at hun kunne hatt bursdagen sin der, mente hun. At det i tillegg hadde “tisse”-dusj, som selvfølgelig måtte prøves, var “megaløye”.
Turen til hotellet var vel så som så. På flyplassen ble vi bombandert av private sjåfører som ville ha oss med på tur. Bjørn Erik falt for fristelsen, men når mannen begynte å løpe avgårde med baggasjen vår, og skulle ha oss inn i et virrvar av mennesker og ut av komforsonen min, så undertegnede høytlydt i fra. Det kom ikke på tale, så vi snudde og gikk til taxisjåførene med nummerskilt på bilen. Vi har jo blitt advart om å bruke hetti og pletti, hvorfor gå på en smell med en gang?!
Trygt inni en “offisiell” taxi, pustet jeg lettet ut, dog ikke så lenge. Fyfader for en “grisekjøring”. Godt bamsefar i forsetet tok til fornuft og sa muntert: “no hurry, no hurry”. Joda, sjåføren hørte etter, men så hadde han tydeligvis kjørt feil. Vrengte bilen inn i en lang bakgate, med så dårlig vei at helle understellet på bilen satt i fast utallige ganger. Hjælpedumeg, for et stress. Bilen stod altså fast flere ganger, og det var så smalt langs husveggene der at vi hadde ikke hatt mulighet til å gå ut av bilen for å hjelpe til å dytte. Phuuuu, dere kan tro jeg var glad når vi endelig var ute av smuget, med en noe mer lurvete bil. Trodde “faren” var over, men neida. Sjåføren ble skjelt ut av en motkommende mopedist, og tror du ikke de var på nippet til å begynne å sloss. Mille:”Du reddet oss mamma når du sa høyt NO, NO, NO”. Ehhh, for å være ærlig så holdt jeg på å drite på meg. Ble så redd, men samtidig så måtte jeg holde roen pga Mille. Uansett, så gikk det jo bra…vi kan le av det nå.
Tror det er ganske så fint her på Vila Lumbug, i Seminyak. Gleder meg til å utforske stedet.
Jøss, dette var da overdådig! Inngangspartiet til Dior butikken på flyplassen. Et rosehav uten like!
Det er altså så spennende å være på et helt annet kontinet. Neppe en butikk du finner hjemme det her…
Mille har fått sitt eget krypinn…
Indonesiske Rupiah. 50.000 gærninger er ca 30 norske kroner. Hmmm, lurer på hvordan dette skal gå…
Ramla inn på Warung Eny. Kan virkelig anbefales. Her skal vi spise igjen! Mille og jeg har blitt lært opp av Bjørn Erik om kun å spise med høyre hånd. Den venstre hånden blir kalt “skitten” så den ble liggende fint i fanget. Fikk allikevel ikke kniv, så det passet jo bra.
Overalt på fortauet stod det forresten små offergaver til gudene. Mat som jeg først trodde var søppel, men som vi må være forsiktig å ikke tråkke på. Godt å ha med seg Bjørn Erik, vårt levende leksikon som kan alt.
Nå skinner sola inn vinduene her. På tide å komme seg i frokosten.
Vi skrives snart igjen!
Klem Nina
#bali #seminyak #reiselyst
Eg er i Thailand nå og fikk beskjed at man skal ikke bare putte dopapir “in the bin” men man skal også skylle seg først. Det er nok ikke feil, blir jo litt lukt hvis rommet er varmt.