Å redde Sammy og Roy endte i tårer...gledestårer!

Hei igjen!

Det tok ikke mange minuttene å komme seg ned på stranda etter at vi ankom Bali igjen. Han far Bjørn Erik hadde nemlig en plan han ville ha gjennomført. Han ville at Mille skulle få være med på å redde skilpaddeunger på Kuta Beach.

Hver bidige natt sitter det vakter på stranda vår, rett ved hotellet, og sjekker om det kommer skilpadder opp og legger egg. De har i flere generasjoner vendt tilbake akkurat hit, og i veldig mange år nå har ikke dette stedet vært særlig dyrevennlig. Det er nesten umulig for eggene å bli klekt her blant alle turistene, og selv om ungene hadde overlevd i sanda så er sjansen for å klare å nå vannet ganske så liten. For skilpaddeungene går etter lyset, de trekker automatisk til måneskinnet i vannet når de er nyfødt. I senere tid har det blitt påvist at de heller velger å gå motsatt vei. De går mot byens lys i stedet, derfor er hjelp fra gode frivillige helt nødvendig.

De frivillige sitter altså vakt hver bidige natt og skuer etter disse nydelige skapningene. De sanker inn alle eggene og samler de på et felt hvor de nøye kan følge med på klekkingen. Når ungene først er født, må de i vann i løpet av 48 timer, og det fikk Mille være med på.

Mille stod i kø og fikk utdelt sin lille “Sammy”. Pappa Bjørn Erik fikk “Roy” og sammen gikk de med alle de andre hjelperne mot slippstedet på stranda. Over 200 små babyer ble sluppet ut, og det var et skue uten like. Når Mille-mor fikk vite at kun 1 av 1000 ville klare å overleve og komme tilbake selv å legge egg om ca 20 år, ja da kom tårene. Stakkars lille jentungen vår, hun er så full av følelser. Selv om hun mente det var gledestårer over å få lov å være med på denne redningsaksjonen, var det allikevel vanskelig for henne å ta farvel med den lille skapningen. Så liten og sårbar, så plutselig alene og ubeskytta.

Når så få overlever, så skjønner man hvorfor det er så viktig å ha organisasjoner som Bali Sea Turtle Society (BSTS)…