God morgen, kjære dere ❤
I dag var det tungt å våkne. Tungt å ta innover seg alt som har skjedd det siste døgnet. Vi ble sittende oppe til halv tre i natt, som apatiske tilskuere til det grusomme som rullet over skjermen. Igjen ruver mørke skyer over vakre Paris, og hjertet mitt blør.
Jeg har brukt morgentimene til å forsøke å formidle denne galskapen til 10-åringen min. Det første hun sa, var at hun ikke lenger ville at den planlagte interrailturen vår skulle gå til Paris allikevel. Først ble hun lei seg, så sint og deretter hagla spørsmålene. En helt normal reaksjon.
Igjen settes vi på enorm prøvelse. For av natur blir vi slengt inn i et følelsesregister av sjokk, vantro, tristhet, sinne og etterhvert vil vi fordele skyld. Der er jeg helt tydelig. Jeg er klar i talen når det kommer til hvem vi skal skylde på. Det er kun et liten gruppe dårlige mennesker som får seg til å gjøre dette. Disse gærningene står ene og alene mot resten av verden. Ingen andre skal ha skylden…det er det viktig å formidle videre.
Nå må vi stå i sammen og spre håp. Håpet og troen på mennesket ❤
Nå har vi tent lys mens galskapen dessverre er på vei til å synke inn. Selvfølgelig skal vi igjen til Paris, turen går som planlagt den, men noe er annerledes, noe er ødelagt for alltid.
God lørdag dere, spre kjærleik ❤