Wow, den overskriften satt langt inne! Dette er veldig personlig, men allikevel veldig viktig å belyse, synes jeg.

Når man først begynner å lufte dette temaet for venner eller familie, virker det som om alle kjenner noen, eller kjenner noen som kjenner noen som dessverre har opplevd det samme. Selv har jeg gått gjennom fire ganske så opprivende selv, og husker det som noe av det tøffeste i livet til da.

Både Dennis (24) og Pelle (18), ble til uten problemer. Mille-mor (10) derimot, kom til verden etter utallige forsøk. Jeg hadde passert 35 år, og følte at tiden begynte å renne i fra meg med tanke på å få den etterlengta attpåkladden.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Siden jeg så enkelt ble gravid med gutta, var jeg ikke spesielt overraska over at det klaffa ganske så raskt denne gangen også. Tror neppe Bjørn Erik og jeg tenkte noe særlig på om eggløsningen var der eller ikke, vi krysset bare fingrene og lot det stå til. Det tok ikke lange tiden før vi kunne fortelle de nærmeste rundt oss, at fire snart skulle bli til fem.

Jeg hadde ikke i min villeste fantasi en anelse om hva vi var i ferd med å begi oss ut på. Lykken over å igjen skulle få en baby, ble kortvarig. Jeg hadde som sagt ingen problemer med å bli gravid, men klarte ikke å bære fram fosteret etter uke 12-13. Jeg visste ikke mine arme råd, og gikk inn i en dyp sorg over å ikke få dette til.

Den første aborten var vel ganske så etter boka, hvis man kan være så freidig å kalle en så alvorlig hendelse “etter boka”. Fosteret vokste ikke lenger, hjerte sluttet å slå, og kroppen min støtet det ut av seg selv. Den andre og tredje derimot, var mye tøffere, for denne gangen ventet jeg tvillinger. Igjen begynte jeg å blø, og rundt uke 8-9 mistet jeg den ene. Det stresset meg noe enormt å vente på hva som kom til å skje videre. Ble advart om at foster nummer to også kunne få vanskeligheter, at det også kunne gå tapt og det gjorde det, tre uker etter.

I denne perioden, ble sprudlende glade Nina nokså mørk. Det vi som par gikk i gjennom da, tok mer og mer plass i hverdagen. Bjørn Erik var ganske så flink til å beholde maska og samtidig tenke positivt, jeg derimot gikk langt ned i kjelleren. Tankene mine etterhvert ble så urasjonelle at jeg trengte hjelp. Var jeg blitt for gammel til det her? Var eggene mine for dårlige? Spiste jeg usunt? Sov jeg for lite? Jeg drev så til de grader med selvskading ved å bebreide meg selv for dette, og etterhvert ble det helt uutholdelig å være meg. 

Legene på sykehuset hadde egentlig ingenting opplysende å komme med, annet at “det er slikt som skjer”. De var jo enige om at jeg var i ferd med å bli “voksen”, at eggene teoretisk sett er best de første årene i puberteten, men det var i tidligste laget å begynne å undersøke det nærmere. Den gangen var regelen at man måtte miste tre ganger før det ble karakterisert som et problem, og der var ikke jeg ennå.

Bjørn Erik syntes altså at dette begynte å ta alt for mye plass i hverdagen vår. Han turde ikke å si det så alt for høyt, for han ville ikke såre meg. Samtidig var jeg fast bestemt på å ikke gi opp håpet. Fra å være ganske så avslappa til menstruasjonssykluser, var jeg nå blitt reine eksperten. I tillegg til å sikre meg moro med mannen min på de mest sikre dagene, utvidet jeg mulighetene til å omfatte tre dager før og etterpå også. Mange tror kanskje Bjørn Erik satte ekstra stor pris på alle invitasjonene, men det ble jo reine sirkuset etterhvert. Jeg tenkte omtrent ikke på noe annet, så takk og gud for tålmodig kjæreste.

Jeg var nødt til å begynne å gå til psykolog. Det var umulig for Bjørn Erik å håndtere alle samtale jeg stadig startet. Jeg synes det var vanskelig å gå til venninnene mine også, for de fleste var nok enig om at jeg hadde dratt det for langt. Kroppen fikk ikke hvile mellom slagene, jeg levde ikke lenger, og det var nok vanskelig for dem å fortelle stae meg at det var på tide å ta det med ro. Jeg husker også godt at jeg etterhvert unnlot å snakke til dem om det. Jeg trodde vel at jeg beskyttet meg selv, ved å late som alt var “helt ok”. Å gå til psykolog, ble nok min redning oppi det hele. Det var utrolig godt å forholde seg til et menneske jeg til daglig ikke var nødt å omgås med. Hver bidige uke fikk jeg tømt meg. Frustrasjonen og urettferdigheten jeg følte fikk fritt spillerom, og det hjalp. 

Selv om jeg på dette tidspunktet var nokså medtatt, sliten både fysisk og psykisk, stoppet det meg ikke å forsøke igjen. Den neste gangen holdt det på å gå skikkelig galt. Jeg var på teamwork med jobben i Oslo, og kom hjem til Stavanger ganske så dårlig. Bjørn Erik skjønte at og ikke var helt ved mine fulle fem, og dro rett på legevakta med meg. Der forstod de raskt at jeg måtte opereres fort som svint. Jeg var gravid utenfor livmoren, og magen var full av blod. Egget hadde vokst seg fast i den ene egglederen, og etterhvert hadde den sprukket. Det ble foretatt en kikkhullsoperasjon, og den ene egglederen var gått tapt. Når jeg tenker på det i dag, så burde jeg jo vært sjeleglad over å ha kommet meg gjennom det med livet i behold, men neida, denne dama tenkte nok ikke i de baner. Det eneste jeg hadde i hodet, var å finne ut om jeg fortsatt kunne bli gravid. Det falt meg ikke inn en plass å ta vare på egen helse. Jeg skulle, eller jeg måtte få til å bli gravid igjen.

Den 24. november i 2005 kom prinsessa endelig til verden. Med planlagt keisersnitt, så hun dagens lys, med verdens lykkeligste mamma og pappa til stedet. Jeg var på det tidspunktet så til de grader redd for risikoen for å føde, vel for i det hele tatt å leve normalt, at jeg var seks kilo lettere enn den dagen jeg faktisk ble gravid. Når jeg nå ti år seinere setter meg ned og får alt dette ned på papiret, merker jeg at tårene presser på. Det er så enkelt for utenforstående å si til en at man bør tenke seg om, tenke på det man allerede har og forsøke gi slipp på drømmen, men for noen, for meg, fungerte ikke det. Jeg ble vel på en måte så sykelig opptatt av dette, og klarte ikke å ta til fornuft. Jeg klarte ikke å ta et steg til siden og se på meg selv fra utsiden. Jeg ville vel ikke, tenker jeg. Var nok innerst inne redd for å se meg selv i speilet, og oppdaget at dette ikke var sunt.

Jeg må innrømme at jeg nok hadde gått samme runde en gang til, særlig nå som jeg veit at det til tross alt gikk bra til slutt. Mille-mor sprer ikke bare glede til den lille familien vår. Hun er en inspirasjonskilde til mange av dem hun møter på sin vei ❤

Det føles tungt å rote i det her igjen, men så lenge jeg veit det er flere som opplever det samme, føler jeg det er helt på sin plass å stå fram. Det er så mange som går rundt å bærer på sorgen av det å miste, men dere er så absolutt ikke aleine. Jeg ble helt sjokkert når jeg flere år etterpå, fant ut at omtrent alle har vært borti noe av det sammen eller har kjente og kjære rundt seg som sliter. Jeg forstår godt at det kan være vanskelig å snakke om det når man står midt oppi det, selv ble jeg syk av hele situasjonen. Jeg er sjeleglad for at Bjørn Erik tok grep og fikk meg til å søke hjelp.

Klem Nina

Instagram: nthorsen          

Facebook side: Nina Sprell Levende         

Snapchat: ninasprell