hits
Headerbilde

Jeg har abortert fire ganger...

Wow, den overskriften satt langt inne! Dette er veldig personlig, men allikevel veldig viktig belyse, synes jeg.

Nr man frst begynner lufte dette temaet for venner eller familie, virker det som om alle kjenner noen, eller kjenner noen som kjenner noen som dessverre har opplevd det samme. Selv har jeg gtt gjennom fire ganske s opprivende selv, og husker det som noe av det tffeste i livet til da.

Bde Dennis (24) og Pelle (18), ble til uten problemer. Mille-mor (10) derimot, kom til verden etter utallige forsk. Jeg hadde passert 35 r, og flte at tiden begynte renne i fra meg med tanke p f den etterlengta attpkladden.

Siden jeg s enkelt ble gravid med gutta, var jeg ikke spesielt overraska over at det klaffa ganske s raskt denne gangen ogs. Tror neppe Bjrn Erik og jeg tenkte noe srlig p om egglsningen var der eller ikke, vi krysset bare fingrene og lot det st til. Det tok ikke lange tiden fr vi kunne fortelle de nrmeste rundt oss, at fire snart skulle bli til fem.

Jeg hadde ikke i min villeste fantasi en anelse om hva vi var i ferd med begi oss ut p. Lykken over igjen skulle f en baby, ble kortvarig. Jeg hadde som sagt ingen problemer med bli gravid, men klarte ikke bre fram fosteret etter uke 12-13. Jeg visste ikke mine arme rd, og gikk inn i en dyp sorg over ikke f dette til.

Den frste aborten var vel ganske s etter boka, hvis man kan vre s freidig kalle en s alvorlig hendelse "etter boka". Fosteret vokste ikke lenger, hjerte sluttet sl, og kroppen min sttet det ut av seg selv. Den andre og tredje derimot, var mye tffere, for denne gangen ventet jeg tvillinger. Igjen begynte jeg bl, og rundt uke 8-9 mistet jeg den ene. Det stresset meg noe enormt vente p hva som kom til skje videre. Ble advart om at foster nummer to ogs kunne f vanskeligheter, at det ogs kunne g tapt og det gjorde det, tre uker etter.

I denne perioden, ble sprudlende glade Nina noks mrk. Det vi som par gikk i gjennom da, tok mer og mer plass i hverdagen. Bjrn Erik var ganske s flink til beholde maska og samtidig tenke positivt, jeg derimot gikk langt ned i kjelleren. Tankene mine etterhvert ble s urasjonelle at jeg trengte hjelp. Var jeg blitt for gammel til det her? Var eggene mine for drlige? Spiste jeg usunt? Sov jeg for lite? Jeg drev s til de grader med selvskading ved bebreide meg selv for dette, og etterhvert ble det helt uutholdelig vre meg.

Legene p sykehuset hadde egentlig ingenting opplysende komme med, annet at "det er slikt som skjer". De var jo enige om at jeg var i ferd med bli "voksen", at eggene teoretisk sett er best de frste rene i puberteten, men det var i tidligste laget begynne underske det nrmere. Den gangen var regelen at man mtte miste tre ganger fr det ble karakterisert som et problem, og der var ikke jeg enn.

Bjrn Erik syntes alts at dette begynte ta alt for mye plass i hverdagen vr. Han turde ikke si det s alt for hyt, for han ville ikke sre meg. Samtidig var jeg fast bestemt p ikke gi opp hpet. Fra vre ganske s avslappa til menstruasjonssykluser, var jeg n blitt reine eksperten. I tillegg til sikre meg moro med mannen min p de mest sikre dagene, utvidet jeg mulighetene til omfatte tre dager fr og etterp ogs. Mange tror kanskje Bjrn Erik satte ekstra stor pris p alle invitasjonene, men det ble jo reine sirkuset etterhvert. Jeg tenkte omtrent ikke p noe annet, s takk og gud for tlmodig kjreste.

Jeg var ndt til begynne g til psykolog. Det var umulig for Bjrn Erik hndtere alle samtale jeg stadig startet. Jeg synes det var vanskelig g til venninnene mine ogs, for de fleste var nok enig om at jeg hadde dratt det for langt. Kroppen fikk ikke hvile mellom slagene, jeg levde ikke lenger, og det var nok vanskelig for dem fortelle stae meg at det var p tide ta det med ro. Jeg husker ogs godt at jeg etterhvert unnlot snakke til dem om det. Jeg trodde vel at jeg beskyttet meg selv, ved late som alt var "helt ok". g til psykolog, ble nok min redning oppi det hele. Det var utrolig godt forholde seg til et menneske jeg til daglig ikke var ndt omgs med. Hver bidige uke fikk jeg tmt meg. Frustrasjonen og urettferdigheten jeg flte fikk fritt spillerom, og det hjalp.

Selv om jeg p dette tidspunktet var noks medtatt, sliten bde fysisk og psykisk, stoppet det meg ikke forske igjen. Den neste gangen holdt det p g skikkelig galt. Jeg var p teamwork med jobben i Oslo, og kom hjem til Stavanger ganske s drlig. Bjrn Erik skjnte at og ikke var helt ved mine fulle fem, og dro rett p legevakta med meg. Der forstod de raskt at jeg mtte opereres fort som svint. Jeg var gravid utenfor livmoren, og magen var full av blod. Egget hadde vokst seg fast i den ene egglederen, og etterhvert hadde den sprukket. Det ble foretatt en kikkhullsoperasjon, og den ene egglederen var gtt tapt. Nr jeg tenker p det i dag, s burde jeg jo vrt sjeleglad over ha kommet meg gjennom det med livet i behold, men neida, denne dama tenkte nok ikke i de baner. Det eneste jeg hadde i hodet, var finne ut om jeg fortsatt kunne bli gravid. Det falt meg ikke inn en plass ta vare p egen helse. Jeg skulle, eller jeg mtte f til bli gravid igjen.

Den 24. november i 2005 kom prinsessa endelig til verden. Med planlagt keisersnitt, s hun dagens lys, med verdens lykkeligste mamma og pappa til stedet. Jeg var p det tidspunktet s til de grader redd for risikoen for fde, vel for i det hele tatt leve normalt, at jeg var seks kilo lettere enn den dagen jeg faktisk ble gravid. Nr jeg n ti r seinere setter meg ned og fr alt dette ned p papiret, merker jeg at trene presser p. Det er s enkelt for utenforstende si til en at man br tenke seg om, tenke p det man allerede har og forske gi slipp p drmmen, men for noen, for meg, fungerte ikke det. Jeg ble vel p en mte s sykelig opptatt av dette, og klarte ikke ta til fornuft. Jeg klarte ikke ta et steg til siden og se p meg selv fra utsiden. Jeg ville vel ikke, tenker jeg. Var nok innerst inne redd for se meg selv i speilet, og oppdaget at dette ikke var sunt.

Jeg m innrmme at jeg nok hadde gtt samme runde en gang til, srlig n som jeg veit at det til tross alt gikk bra til slutt. Mille-mor sprer ikke bare glede til den lille familien vr. Hun er en inspirasjonskilde til mange av dem hun mter p sin vei ❤

Det fles tungt rote i det her igjen, men s lenge jeg veit det er flere som opplever det samme, fler jeg det er helt p sin plass st fram. Det er s mange som gr rundt brer p sorgen av det miste, men dere er s absolutt ikke aleine. Jeg ble helt sjokkert nr jeg flere r etterp, fant ut at omtrent alle har vrt borti noe av det sammen eller har kjente og kjre rundt seg som sliter. Jeg forstr godt at det kan vre vanskelig snakke om det nr man str midt oppi det, selv ble jeg syk av hele situasjonen. Jeg er sjeleglad for at Bjrn Erik tok grep og fikk meg til ske hjelp.

Klem Nina

Instagram: nthorsen

Facebook side: Nina Sprell Levende

Snapchat: ninasprell

<3 sterkt av deg dele!

Camilla 12.01.2016 - 21:16

utrolig tft at du deler det du har gtt gjennom!

Kristin 12.01.2016 - 22:02

Sterk lesing! tff dame du!:) Glad du str fram gir dem som ikke helt er klar en stemme i mrke! Takk <3

Bente 13.01.2016 - 20:51

Kjenner meg s godt igjen i det du skriver. Selv gtt igjennom 5 aborter og et svangerskap i egglederen. Frst i ettertid klarer jeg galskapen, det enorme fokuset og altoppslukende tankene. Men nr jeg ser p mine to sm vet jeg at jeg hadde gjort det igje , men er veldig glad jeg slipper.

kristin 13.01.2016 - 22:34

Fryktelig trist lese dette, for jeg kjenner meg s godt igjen selv. Er bare tidlig i tyverene, og nummer en kom p bestilling. Mens med nummer to gikk det galt gang etter gang. Fryktelig vondt, og flte ingen forstod hvor vanskelig det egentlig var. For alle andre var de jo et selvflge bli gravid.

Og nr man bare har en fra fr, fr man til stadighet hre "skal dere ikke snart tenke p f en til. Er jo ikke bra vre enebarn alt for lenge". Endte med at jeg ble utslitt og deprimert, ble sykemeldt for prve komme p rett kurs igjen. Er ikke s lett vre p jobb, nr hodet er en helt annen plass.

Men n ser det ut som alt gr bra med vr veldig etterlengtede skatt, og at mini fr bli storebror om noen uker :)

Takk for at du deler din historie. Det er p en mte godt hre at man ikke er alene, selv om jeg ikke unner noen havne i denne situasjonen.

Cassandra 14.01.2016 - 10:34



Design laget av Silje Lien Design