Hvem var det som var så elskverdig mot meg?

God kveld, skjønnasser ❤

Jeg har lovet meg selv siden fredag, at jeg skal sette meg ned i fred og ro å etterlyse verdens snilleste kar som var så elskverdig å hjelpe meg den dagen. Men jeg trenger hjelp fra dere, ok?

Det har seg nemlig sånn at jeg rett før avreise til Gdansk på fredag, heiv meg i bilen for å handle i lokalbutikken Coop Prix her på Hundvåg. Pelle skulle være hjemme alene hele helgen, og skulle i tillegg passe på lillesøsteren sin Mille fra søndag til mandag. Det siste mannen min Bjørn Erik skulle gjøre før vi dro, var å handle mat til ungene. Han ble veldig forsinka på et kurs den dagen, og glemte ut omtrent alt som stod på handlelista. Plutselig var det to timer til flyet vårt gikk, og stressnivået var på vei opp.

Pelle hadde allerede fått rikelig med lommepenger, og jeg hadde liten lyst til å gi han mer. For som 18-åring er det ikke mat man prioriterer hvis man plutselig får et par ekstra lapper mellom henda. De hadde nok gått til mer “sprell” på byen på lørdagskvelden, og det ville jeg unngå for enhver pris.

Mens Bjørn Erik stressa med å gjøre seg klar, og sjåføren vår stod og trippa for å få oss avgårde, dro jeg for å få skaffe de siste tingene. Synes jeg var ganske så flink, og fikk unnagjort alt på et par minutter, men så skjedde det flaueste ever! “Ingen dekning på kontoen”! SALIKATT! Kan dere tenke dere noe verre en fredags ettermiddag?!

Det hadde selvfølgelig ikke vært noe stort problem hvis jeg hadde tatt med meg mobilen min, men den lå selvfølgelig allerede godt planta i reiseveska mi i bilen som skulle kjøre oss ut til flyplassen. Jeg hadde kun med meg den bittelille rosa “tomme” partypungen min, med bankkort og førerkort i. Herrejemeni, jeg følte meg altså så dum. Dum og rådløs. Følte at alle som stod i køene rundt meg tenkte at “stakkars damen med det lilla håret. Hårfarge har hun råd til, men ikke pølser og pizza til ungene sine. Blææææ!

Plutselig så jeg en av naboene mine. Skreik despera utt: “HALLO DU!”, for jeg husket selvfølgelig ikke navnet hans. “Jeg er nødt til å få låne mobilen din. Må få ringt Bjørn Erik asap, for jeg har null dekning på kontoen!” Stakkars, han ble jo helt overrumpla av meg, stressekjerringa, som begynte å få samme farge i ansiktet som på håret. Han turde ikke annet enn å slenge til meg mobilen sin…som jeg forøvrig ikke skjønte bæret av. Etter mye om og men, fikk han hjulpet meg å slå nummeret hjem. Ganske så fortvila og en smule sinna, fikk jeg stotra fram at kontoen måtte bli fylt opp, MED EN GANG! Herregud for et styr!

Enda en smule heitere i pappen (hvis det var mulig), fikk jeg karra meg tilbake til kassa for å igjen dra kortet. Dama i kassa derimot, satt bare å smilte og lo og sa følgende:”Det der trenger du ikke. Det er gratis i dag”. What?! “Nei, nei, nei, jeg har ordna meg nå, jeg har faktisk penger og kan betale”, kom det fra meg. “Det går greit, det er allerede tatt hånd om”, sa hun og så mot utgangsdøra hvor en mann hastet avgårde.

Jeg ble helt satt ut, helt paff, og klarte ikke der og da å summe meg nok til å få fatt på denne utrolige mannen og få takket han. De rundt meg ble nok også ganske overraska. Stemningen letta flere hakk, og den pinlige situasjonen som tidligere hadde oppstått var plutselig bytta ut med livlig gla´prat. For en snill kar, men hvem var han?!

Jeg fikk et lite glimt av han, så kanskje dere Hundvåg-folk kan hjelpe meg? Synes jo virkelig han fortjener å få vite hvor utrolig stor pris jeg satte på han den ettermiddagen. For en gest! Dette skjedde altså på Coop Prix her på Hundvåg, rundt klokka 15:30. Han var en godt voksen mann, skalla og med grått langt skjedd. Han hadde rød jakke på seg, og jeg innbiller meg at det kanskje var et arbeidsantrekk.

Jeg synes virkelig det er verdt et forsøk det her. Sjansen for at han bor her på øya, eller en av de andre øyene utenfor, er ganske stor. Hvem var det som var så elskverdig mot meg?

Klem fra ydmyk Nina ❤