Uff, nå er jeg litt oppgitt. Min kjære dyrbare Mille på 10 år og jeg satt sammen i sofaen for noen dager siden. Jeg spurte om hun ville komme bort til meg, så jeg kunne vise henne noe morsomt på Macén min. Hun smøg seg tett inntil meg, god og kjærlig som vanlig. Plutselig hoppet hun forskrekket bort, og beklaget hvis hun kom til å gjøre meg vondt ved å sitte så nærme meg. Jeg ble helt paff, og realiteten sneik seg kaldt inn på meg. Jeg har nemlig tidligere slitt med skulder- og nakkesmerter, og det har dessverre blitt en så stor del av meg, at barna mine har begynt å behandle meg annerledes.
Denne hendelsen ble en grusom “wake up call”! De rundt meg har vært svært hensynsfulle de siste åra. De har latt meg være i fred om morningene, hvis jeg har sovet dårlig. De har holdt lydnivået nede, når stiv nakke har slått ut som hodepine og jeg har trengt ro. De har tatt hensyn til meg i helgene og funnet på aktiviteter som jeg også har kunnet mestre med vond kropp. De har til og med sørget for at jeg slipper å bøye nakken under kinoforestillingene og valgt seter så jeg kan sitte med hodet rett. De har bært handleposene mine og vært sjåfør for meg. Det har med andre ord ikke vært en ting de ikke har gjort for meg.
Det som imponerer meg mest, er hvor tålmodige og forståelsesfulle de har vært, men nå får det være nok! Jeg er lite fornøyd meg at dette nå tilsynelatende har begynt å definere meg som menneske. Når særlig mannen og barna mine stadig føler de må gå på nåler for meg, og alltid sjekke formen min før de kan forholde seg til meg, da har det gått for langt. Det er ikke sunt, for jeg er ikke skadene mine, jeg er ikke smertene og jeg vil så absolutt ikke være et offer. Jeg vil at folk skal se og oppleve hvem “Nina” er, helt uavhengig av hva jeg tidligere har gått igjennom.
Så nå begynner kampen med å ta tilbake “meg”. Jeg har for lengst slått meg til ro med at jeg aldri vil bli helt frisk, og det er helt ok. Alt må ikke opp og frem, og vi trenger i alle fall ikke å diskutere det som har vært. Ungene trenger ikke å uroe seg unødvendig. Jeg vil at de skal føle at jeg er der for dem, ikke at de hele tiden trenger å være der for meg.
Så la ikke sykdom eller dårlig helse definere deg. Det er gjerne en del av deg, men ikke la det ta over. Livet er herlig og vi bør alle ta grep og ansvar for hvordan vi vil at andre skal se oss ❤
Masse kjærleik fra Nina ❤
En tankevekker: Jeg har nye bekjente, venner og kollegaer som aldri har opplevd meg 100% frisk. Hvor trist er egentlig ikke det da dere? Det er så absolutt på tide å få snudd det bilde…
Mange jeg er venner med i dag har aldri kjent meg som frisk. På en måte er jeg glad for det. Da ser de ikke hvor mye jeg ikke klarer i dag som var så enkelt før. De ser ikke hvor syk jeg faktisk er for de har ingenting å sammenligne det med.
Familien din virker som en helt fantastisk gjeng! De virker kjempe flinke til å passe på deg.