God kveld, kjære dere ♥

Da var det oss igjen, og dagens innlegg kjenner jeg er vanskelig. Det å innrømme at man til daglig er avhengig av smertestillende medisiner for å kunne fungere, er skamfullt, og det er nok flere enn meg som synes det er tøft å være ærlig om dette.

For meg så startet kroppen å jukse for fem år siden. Fra å ikke ha vondt en plass, fra å ha en kropp som fungerte nokså bra, ble alt plutselig snudd rundt på hodet i løpet av kort tid. Noen måneder etterpå var jeg både nakke- og skulderoperert, og seinskadene med frozenskulder i tillegg, senket livskvaliteten drastisk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I etterkant av denne prosessen har jeg investert flere timer hos fysioterapeut og manuellterapeut, men da jeg gang på gang var nødt til å ty til senga etterpå, jeg måtte virkelig hente meg inn igjen, sluttet jeg. Jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke ble bedre, ting ble bare verre, og i forrige uke fikk jeg en del oppklarende svar.

Etter en ny omfattende runde hos spesialister, med MR og nervesjekk, har jeg fått vite at det har oppstått ytterligere slitasjer på nakke og skulder, og i tillegg har den andre skulderen også fått de samme symptomene. Flere inngrep er derimot ikke å anbefale riktig ennå, jeg må vente en stund til, så da er det bare å smøre seg med tålmodighet å forsøke å finne ut hvordan man best mulig kan leve normalt.

Jeg har blitt henvist til en smerteklinikk, en ny erfaring jeg er veldig spent på, men i mellomtiden skal jeg teste ut noen andre medisiner enn Ibux og Paralgin Forte som jeg til daglig lever på nå. Jeg har aldri hørt om Neurontin før, men jeg må si første møte med dette ga meg en skikkelig aha-opplevelse. I løpet av tre dager skal dosen på plass, og allerede på dag to (i dag), ble jeg fullstendig overrumplet. Jeg våknet opp fullstendig smertefri, men med en kropp jeg omtrent ikke kunne føle. Litt skummelt, så derfor tok jeg meg en real “timeout”. 

Det var helt uaktuelt å kjøre bil, så snille Pelle og Linni tok seg av stallkjøringen med Mille. Man kan visstnok kjøre på Neurontin, men ikke pokker om det var aktuelt i dag. Går nemlig rundt og surrer, er svimmel og døsig, men det er helt innafor siden smertene omtrent ikke kjennes lenger. Kan ikke huske sist gang det skjedde, og jeg nyter det.

Så da har dere kanskje svaret på at Nina ikke har vært så “sprell levende” i det siste. En god venninne sa nylig at det var veldig mye hest og familie på bloggen for tiden, nesten aldri noe “sprell”, og kanskje noen av dere synes det samme? Forklaringen er nok det at jeg ikke kan prioritere å farte så mye rundt, og heller ikke sitte så mye foran Macén. Det å holde seg i bevegelse, det å slippe å sette seg ned “å kjenne etter smertene”, har blitt en hverdagslig utfordring. Jeg har funnet en livsstil i stallen som passer meg og den lille familien min, noe vi kan holde på med i vårt eget tempo. Det nytter nemlig ikke å grave seg ned i elendigheten, en må finne noe kjekt å leve for, og det føler jeg at vi har klart.

Det er ennå for tidlig å si om den nye medisinen kanskje blir min store redning, men det er lov å håpe…

Nå som Pelle og Linni er så snille og hjelper meg med Mille, kan jeg i eget bedagelige tempo gå rundt å surre og stelle her hjemme. Det begynner å ligne på jul, men vi har ennå en del viktige ting som må på plass. Regner med at vi i løpet av helgen kommer i mål med det meste. Da er Bjørn Erik hjemme i fra Kristiansund igjen, og i sammen skal vi nok klare det.

Ha en god kveld, fininger ♥

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell