Kjære dere.

Noen synes kanskje det er merkelig av meg å vente så lenge med å dele den store 11-års dagen til Mille, men alt har en mening. De som har fulgt meg en stund nå, vet at jeg ofte lar vanskelig ting ligge en stund, før jeg manner meg opp til å “ta til ordet”. For når følelsene slår ut lufta av meg, når hodet bare er kaos og ting er sårt, kan det ofte være lurt å la ting ligge å modne.

Det finnes dessverre utallige historier om barn som faller utenfor, som ofte aldri blir sett eller hørt. De trenger så absolutt ikke ha en diagnose som vår kjære Mille har, men av en eller trist grunn blir noen oversett og puttet i en “passer ikke inn” boks. Det er ansvarsfraskrivelse på høyt plan, og burde vært straffbart, men hvem har hovedansvaret her? Vi foreldre? Ja, sa absolutt, men det er nok mange som burde ta seg en kikk i speilet og spørre seg selv om:”Gjør du alltid nok, for å bidra til den ene lille gode forskjellen?”

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Året 2016 kom og gikk mot slutten og en måned før jul skulle jentungen vår endelig ut med invitasjonene til egen bursdagfeiring. Jeg hadde som vanlig tenkt å be alle jentene i klassen, men begynte plutselig å stusse på “hvorfor”? For i løpet året var Mille selv kun bedt i en eneste en. Skulle vi åpne hjemmet vårt for en haug ivrige overnattingsgjester, når vår egen jentunge aldri fikk en eneste invitasjon til å komme innafor deres dører?

Åhhh for et forbaska dilemma! Våre bursdagsferieinger har nemlig alltid stått høyt i kurs. Vi som foreldre har alltid levert nøye planlagte hjemmefester, hvor ungene omtrent har klort seg fast til dørkarmene her fordi de ikke vil hjem etterpå. Så etter en fem-timers god gammaldags feiring for noen år siden, valgte vi å la hele bunten overnatte, og det ble en suksess som alle ville gjenta i mange år  fremover.

Jeg gikk noen dager i tenkeboksen, og klarte etterhvert å bestemme meg for hva vi skulle gjøre etter å ha klart å få en av de få gode klassevenninnen til Mille i tale om akkurat dette emne. Uten å gi henne dårlig samvittighet, klarte jeg å “lure” ut av henne, at noen, men ikke alle, nå hadde begynt å sortere ut hvem som fikk komme. Egentlig ganske så forståelig, for i denne alderen begynner de jo ” å klikke” og å danne mindre grupperinger på alvor, men allikevel var dette hardt å ta innover seg som mor. 

Så hva kunne vi gjøre? Hvordan skulle vi igjen klare å oppfylle å gi datteren vår den magiske feiringen hun så absolutt fortjente? Jo, vi var rett og slett ærlig ovenfor henne, og fortalte at vi nå synes det bare var viktigere og viktigere å bruke energi på de hun virkelig fikk noe godt igjen fra. Hun skulle selvfølgelig fortsette som før, og være grei og snill med alle hun møtte på sin vei, men at vi akkurat i disse festforberedelser, nøye tenkte i gjennom hvordan akkurat “hun” ville ha det. 

Det ble mye frem og tilbake, og mang en vanskelig samtale jeg hadde håpt vi kunne ha sluppet, eller i alle fall utsatt noen år til, men vi kom nå frem til en god løsning til slutt. En liten herlig gjeng fra stallen og de nærmeste jentene i klassen fikk invitasjon, og til min store glede takket alle sammen “ja”. Vi klarte å holde eventen under radaren til de fleste og Snapchat og andre sosiale medier, var strengt forbudt under hele den 28 timers feiringen.

Om dette var riktig måte å håndtere situasjonen på, vet jeg ikke. Det å derimot bruke energi på de som ikke lenger “ser” Mille, som ikke lenger tar seg sitt ansvar bevisst og skjønner hvor viktig det er for vår noe spesielle jentungen å fortsatt føle tilhørighet til felleskapet, ble vanskelig. Hardt og brutalt, men dessverre en realitet…

Bursdagfeiring ble det, og som dere ser her, ble den magisk ❤

Vanskelig emne å belyse det her, men håper det er en tankevekker for dere som har barn i hus, som jevnlig får besøk av venner, hvorpå dere hører glad barnelatter hjemme til en hver tid…

– Nina –

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell