God kveld, kjære dere.

Denne dagen sa det bare “stopp”. Maskineriet virket ikke, og det passet veldig dårlig, siden jeg skulle på det ene viktige møte etter det andre. Jeg burde vært reflektert og målretta, men ingenting fungerte. 

Takk igjen for snill mann, for han hadde uansett tatt seg fri fra jobben for å bistå meg. Jeg går nemlig aldri på slikt aleine, særlig ikke når veien videre i livet skal stakes ut. Da er det best å være to samarbeidsvillige tenkende hoder til stede, men i dag hvor mitt ikke fungerte, tok han styringa ganske så aleine.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Møte med NAV representant og lege samtidig, er tøft. I fire år har de begge backet meg opp, og hjulpet meg i hverdagen så langt det lar seg gjøre. De har vært nytenkende og alltid hatt en plan for meg. Behandlinger, operasjoner, mer behandlinger og mer operasjoner har stått på timeplanen, og jeg har alltid trodd på en lykkelig slutt. Nå er jeg derimot inni i en dårlig periode, hvor smertene styrer alt. Det er ikke lenger snakk om gode eller dårlige dager, heller jaget etter et par brukbare timer innimellom slaga. 

Første møte resulterte i nye runder med utredninger, for jeg kan ikke gi meg nå, det må finnes svar på alle spørsmålene mine. Om jeg liker de resultatene jeg forhåpentligvis får, vet jeg ikke, men jeg lengter etter noe mer konkret som forklarer hvorfor smertene har økt så drastisk i det siste. I tillegg får jeg kanskje den hjelpen jeg trenger etterhvert på sykehuset også, for møte nummer to var på Smerteklinikken der. Allerede til torsdag skal jeg læres opp i bruken av TENS-lindringsapparat og få det med meg hjem, for jeg er åpen for alt nytt, alt som kan gi meg en liten pause.

Hva synes dere forresten om epletreet til Mille nå? Det har ingenting med denne dagen å gjøre, for etter endt sykehusbesøk ble det senga for min del, mens Bjørn Erik dro med Mille i stallen. I går spurte jeg derimot  Bjørn Erik om å være så snill å kjøpe inn noen fjær som vi kunne pynte hagen med, og jammen kom han ikke hjem med hele 540 stykk. Må le litt, han er jammen meg ikke helt riktig navla til tider, men nå har vi i alle fall fjær så det holder i år fremover. Jeg synes derimot at det ble litt lite i første runde med kun hundre stk, så jeg kommer til å freshe det opp med mange fler. Fint, ikke sant? 
 

Det er på slike dager det er tungt å blogge. Jeg finner på ingen måte motivasjon i det å dele det bitre, de sure oppstøta i hverdagen min. Det gir meg ingen verdens ting tilbake, jeg føler meg ille til mote, og falmer i blinde etter å finne noe annet å fylle sidene med.

Akkurat nå hadde det egentlig passet bra med en pause fra blogginga, og tanken streifer meg hver bidige dag. Men forutenom noen nødvendige bevegelige timer i stallen, og kjærkomne venninnetreff innimellom, hva har jeg da? Jeg ser at innleggene gjerne er noe enkle, jeg har ikke så stort behov for å “rope høyt” for tiden, men alt til sin tid, ikke sant? I motbakker er rutiner viktig. En må ha noe som beriker livet sitt, og når jeg klarer å sette av tid å reflektere litt over at hjulene tross alt går rundt, ja da går nå dagene sin vante gang.

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell