God kveld, kjære dere.


Ja, tenk, nå er jeg helt aleine her hjemme. Vel, Pelle er fortsatt i hus en uke til før han flytter hjemmefra, men han ser jeg ikke snurten til. Han er nemlig syk igjen, siden han jobber i barnehage hvor det florerer med basselusker for tiden. Spysjuka er noe dritt, og særlig for Pelle som er livredd for å ikke klare å rekke å bli frisk til Palmesus-helgen. Han har gledet seg en evighet til akkurat dette, fått leid seg hus med åtte andre kompiser for anledningen, så han er ganske så fortvila akkurat nå.


Jeg har altså plutselig kun meg selv å tenke på for tiden, og det er søren meg ikke hverdagskost. Jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil og det er altså så merkelig. Jeg trenger ikke å planlegge middag eller kjøre og bringe unge frem og tilbake til stallen. "Nina" er bare min. Ganske så deilig faktisk, så vet dere hva jeg gjorde i går? Jeg frøys noe så inne i hampen mye, hadde på raggsokker og greier, men klarte altså ikke å få varmen inn i kroppen. Derfor hentet jeg dynen min ned i sofaen og sulla meg godt inn i den. Der lå jeg hele kvelden å så serier, samtidig som jeg gomlet saltstenger til den store gullmedaljen. Fyttikatta så deilig det var, dere. Jeg husker ikke sist gang jeg flata sånn ut.


I dag derimot, var det "things to do" på timeplanen, men fortsatt bare for na Nina-mor. Jeg har nemlig stått en stund på venteliste for å komme inn til en meget bra omtalt psykomotorisk fysioterapeut. Herrejemeni, det der er et vanskelig ord å lære seg, og jeg synes det er nokså komplisert å forstå tankegangen bak denne formen for hjelp også. Sånn jeg har forstått det etter første gangs oppmøte, er at jeg skal lære meg å komme mer i kontakt med min egen kropp, skal lære den bedre å kjenne, så at jeg klare å møte og mestre smertene mine. Jeg skal lære meg å ta mer hensyn til hva kroppen forteller meg, rett og slett kjenne etter hvilke behov som trengs og ikke minst lære meg å sette grenser.


Første inntrykket var at "dette kan jeg jo fra før av", alle veit hva som er bra og dårlig for en. Etterhvert forstod jeg derimot at jeg hadde null peiling. Ikke pustet jeg riktig heller, ikke normalt i det hele tatt. Jeg er visst en sånn som holder pusten når ting gjør vondt, og det gjør visstnok ting bare verre. Ehhh, når jeg ble gjort oppmerksom på dette, kom jeg plutselig på hvordan fødslene mine forløp seg. På TV ser du flinke kommende mødre puste og pese som noen galninger, og det er jo helt riktig fremgangsmåte, mens jeg holdt pusten til jeg besvimte...opptil flere ganger. Jeg fiksa ikke det der i det hele tatt, og jeg husker jeg fikk skikkelig blodkjeft. Ikke rart jeg ble fraråda til å føde flere etter Pelle-mann, og derfor fikk godkjent keisersnitt med nummer tre, med Mille før hun i det hele tatt var unnfanga.


Jaja, hva lærte jeg i dag da, av denne psykomotoriske fysioteraperuten? Jo, at jeg så absolutt ikke er bevisst på min egen kropp. Jeg veit hva som ikke fungerer, men jeg har så absolutt ikke de riktige verktøyene for å ta fatt på utfordringene. Om jeg har tenkt å fortsette å gå til henne? Ja, så absolutt, for denne formen for terapi, gjør i alle fall ikke ting verre. Jeg ble litt tung i kroppen etterpå, etter mye tøy, bøy og berøring, men det var helt innafor. Det kjentes som om jeg hadde vært på trening, og den følelsen har jeg ikke hatt på en stund nå. Så jeg tror jeg skal gi det en sjanse...
 


Ble bedt om å pakke "treningsbaggen", laken og håndklær...






Jeg hører på alle gode råd som kommer min vei, men velger først og fremst å stole på fastlegen min, som har vært til stede for hele familien vår i årevis. Jeg tror nok uansett den beste medisinen blir å reise på ferie til sol, varme og krystallklart vann. Jeg må nok smøre meg med tålmodighet en drøy måned til, men i mellomtiden koser jeg meg med alle snapéne og bildene som kommer min vei fra venner og bekjente som allerede er ute på eventyr. Unner hver bidige en av dere å nyte denne fantastiske tiden. 


Fortsatt god sommere, dere!

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

  • Skrevet: 27.06.2017  •  Kl: 19:14  •  Kategori: Helse  •  Kommentarer: 0


Profilbilde
Ja, her er jeg!

Snart voksen jente som plundrer med det meste her i Stavanger. En skulle tro man hadde "landa" med mann, tre barn og huset fullt av gale dyr, men livet er så alt for kort til å bare flyte med. Drømmer skal fortsatt realiseres, og kamper kjempes.

Jeg har en fargerik krets av mennesker rundt meg som inspirerer og tar meg med på sprell titt og ofte. Samtidig har jeg mye på hjertet som jeg så gjerne vil dele med dere, så heng på!

+ Venneforespørsel
+ Kontakt





Siste innlegg

Kategorier



Design og koding av Silje Lien
hits