Det nytter å skrike ut sin vrede!

Da var jeg tilbake, kjære dere ❤

Det var godt med en liten timeout i går. Jeg var langt nede i kjelleren, men Mille kom faktisk hjem fra skolen blid som ei lerke. Et par av jentene (by the way, alltid de samme), hadde sett snappene mine, og hadde etterpå gått rett til Mille og snakket ut om det. Hun ene fortalte faktisk at hun hadde ønsket å gå med Mille på Halloween kvelden, men det forstod ikke Mille av meldingen hennes. Den var dessverre ikke tydelig nok for hverken Mille eller meg, vi forstod ikke det positive budskapet i den, og på det tidspunktet var Mille så lei seg, så hun orket ikke å stille et oppfølgingsspørsmål. Mille har blitt avvist så mange ganger, så hun må ha tydeligere beskjed om hun er ønsket eller ikke.

Jeg skapte nok en del dårlig samvittighet der ute etter at jeg valgte å dele videoen min, men det synes jeg egentlig er helt greit. Jeg trengte en reaksjon, om så bare fra noen få, for jeg kan rett og slett ikke sitte å være vitne til at jentungen min ikke har det bra. Tenk hvis Mille i utgangspunktet ikke hadde vært så tøff at hun faktisk turde å spørre, da hadde hun antagelig alltid vært aleine. Det er nok mange som hadde gitt opp for lengst, med tanke på hvor lite positivitet hun får tilbake. For av en eller annen merkelig grunn, så er det som regel alltid hun som må ta det første steget. Vel, det hender en gang i ny og ne, en gang hver andre måned at noen ringer og spør om de skal henge i sammen, men da har jeg ofte skjønt at Mille i utgangspunktet ikke har vært førstevalget. Det har gjerne blitt uenigheter i den faste gjengen, og da er plutselig Mille god å ha, og sånn skal det jo ikke være. For hvem har vel lyst til å være andrevalget, eller sistevalget for den saks skyld?

Det som faktisk også gikk veldig inn på meg i går, var alle dere der ute som opplever akkurat det samme. Flere skrev at de selv var nødt til å gå med ungene sine den kvelden, og andre skrev at “såkalte” venninner hadde sagt de ikke skulle gå Halloween, men så ble de allikevel oppdaget i nabokvartalet, de gikk allikevel, og jeg kjenner jeg blir så eitrende forbanna. Hvordan går det an å være 9-13 år, å være så ondskapsfulle? Forstår de ikke at de regelrett sårer og er med på å skape dype arr i sjelen til folk? Er det så forbanna vanskelig å rekke ut en hånd, være der for den som står utenfor, selv om man gjerne går i mot de andre i flokken? Det andre store spørsmålet er, hvorfor legger ikke barnas foreldre merke til det her? Lurer de ikke på hvordan det går med de andre ungene? Særlig de som stadig står i faresonen for å bli ekskludert? 

Jeg kjenner jeg blir helt matt, så utrolig lei meg på vegne av min egen unge og alle de andre der ute som opplever det sammen gang på gang. Nå er gudskjelov Mille veldig lett å blidgjøre igjen, hun går ikke rundt og dveler ved det som har skjedd, men jeg er sikker på at det gjør noe med henne på lang sikt. Fokuset hennes er alltid retta mot neste “gleder meg til” dag, og de er mange. Hun gleder seg til ridetimen på torsdag, lyktvandring på lørdag, hestehelg og ridetimen på tirsdag igjen. Det er på den måten hun “overlever”, og det er en god egenskap hun har.

Egentlig skulle Mille få vår kjære Kristin sin nye #BRANOK bok på bursdagen sin, men når pappaen derimot kom hjem fra Oslo med tre eksemplarer som var ment som gave til henne og et par andre ungdommer vi kjenner godt, klarte vi ikke å la være å gi den til henne. Strålende fornøyd gikk hun faktisk tidlig til sengs den kvelden, bare for å få tid til å lese, og det er jammen meg ikke hverdagskost. Som regel pleier vi å måtte be henne gjøre seg klar til kvelds både to og tre ganger før hun lystrer, men i går var hun ikke vanskelig å be. Boken er helt perfekt for de som sliter med egen selvtillit og som lett lar seg påvirke av alt som skjer på sosiale medier. Den tar opp viktige temaer som går på kroppspress, og den styrker deg til å akseptere deg selv akkurat som du er. Du er rett og slett BRA NOK, og akkurat de ordene der trengte Mille å høre.

Det er selvfølgelig ekstra stas for Mille å ha ei svigerinne til forfatter, som de fleste andre unge veit hvem er. Så nå fikk jeg vite at hun leste fra boken for klassevenninnene sine i kantinen. Samtidig hadde hun med seg bursdagsinnbydelser til heile hurven…

Takk til alle dere som tok seg tid til å høre etter i går, og takk til alle dere som la igjen noen gode ord. “Inkludering” er et sårt tema, men kanskje noe av det viktigste et medmenneske kan by på ❤

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#BRANOK #mammablogg #barn

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg