For en fest, for en feiring!

God kveld!

Denne jenta her lever fortsatt late og gode dager hjemme hos na mor. Dagene går kun med på å slappe av, skravle og ikke minst spise. Jeg tar livet med knusende ro, kun avbrutt av små meldinger i ny og ne med familie og venner der hjemme. I går derimot var det duket til fest. Stor 50 års feiring av en gammel barndomsvenn. Kenneth som altså er et år eldre enn meg, bodde i oppgangen ved siden av meg, og vi var faktisk kjærester i et par uker. For han Kenneth var jo litt av en storsjarmør, og vi jentene falt pladask etter tur. Etter to uker var derimot flørten og eventyret over, for jeg var sååå engstelig over at han skulle forsøke å kysse meg. Da slo jeg selvsagt opp, via en venninne så klart, for det var nå en gang sånn vi gjorde det, i de gode gamle dager.

I går pynta jeg meg derfor opp etter noter som seg hør og bør, og med sommerfugler i magen dro jeg ned for å møte en annen barndomsvenn som også skulle på festen. Tenk det dere, vi hadde altså ikke sett hverandre på hele 34 år. Det var altså så herlig å klemmes igjen, og jeg lo godt når han spurte om jeg kjente han igjen etter så lang tid. For noen holder seg altså så utrolig bra. Litt gråstenk i håret hadde selvsagt dukket opp, men ellers var han akkurat den samme fine, snille omtenksomme gutten.

Det var altså så godt å treffe han, og etterhvert også bursdagsbarnet. I tillegg kom en fra klassen min gjennom ni år, og vi veik ikke mange meterne unna hverandre denne kvelden. Det er altså så merkelig, men “Nico Hambros vei” gjengen, Vestli-gjengen, er altså så solide og sammensveisa. Selv om noen av oss ikke har truffet hverandre på en evighet, sitter vi alle igjen med de samme gode tankene rundt oppveksten vår. Selv med et sprik på hele fire år mellom den yngste og eldste, holdt vi i sammen. De to blokkene helt oppi skauen var i mange år den tryggeste og fineste plassen i hele universet. Jeg husker godt hvordan hjertet mitt hoppet hver gang vi kom hjem fra tre ukers sommerferie og synet av alle blokkene åpenbarte seg i all sin herlighet. Det var et privilegium å få vokse opp som barn på denne måten. Man hadde alltid noen å leke med, og vi hadde en enorm skog som tumleplass.

Festen på Queens Pub, med godt over hundre gjester var spektakulær. Kenneth har et enormt nettverk rundt seg, han er rik på gode venner, og den ene etter den andre stilte opp. Det er så rått å få oppleve private konserter, og jeg så bursdagsbarnet storkose seg med hele flokken sin rundt seg. Jeg må innrømme at jeg ikke var så flink til å mingle rundt å bli kjent med nye folk, for jeg hadde mer enn nok med å catche opp og ikke minst mimre om barndomsåra våre. Geipen dukka derfor raskt opp, når noen plutselig måtte hjem. Klokka nærmet seg to på natta, og noen skulle opp tidlig dagen etter. Det var jo så klart forståelig, men jeg hadde på ingen måte lyst å finne senga. Jeg kunne heller ikke henge på bursdagsbarnet som et slips, når så mange andre også ville ha oppmerksomheten hans. Jeg kjente ingen andre der, så jeg gikk derfor lutrygga ut etter de andre.

I dag angrer jeg ikke et sekund på valget om å bryte opp litt tidligere enn forventet. Jeg kom meg i seng tidsnok før jodlevannet tok over, og våknet derfor opp i dag ganske så frisk og rask. Med flere gode minner i dagboka, rik på godt vennskap…

 

To blokker tett i tett. Barn i hver bidige oppgang, som knyttet vennskap og gode minner for livet…

Nei, nå er det snart duket for “tvekamp” i Farmen her. Jeg har ikke fulgt med i år, men synes nå allikevel det er ganske så koselig underholdning. 

Har dere opplevd noe spennende i helgen da, eller har dere liggi på ladning for neste ukes strabaser?

Klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg