Stum og andektig…

Hei igjen, dere!

De fleste vet kanskje ikke at krigshistorie er noe av det jeg synes er mest interessante når vi først snakker om historie. Krig generelt er jo selvsagt avskyelig, men når det allikevel har vært eller er uungåelig, pirrer det nysgjerrigheten min. Jeg forsøker å få med meg de fleste dokumentarer rundt emnet og alt av filmer og serier blir alltid prioritert. Når vi er ute og reiser, oppsøker jeg alltid minnesmerker og i San Diego kom vi over to begivenheter, store opplevelser som alltid vil ha en plass i hjertet mitt.

På “Fort Rosecrans National Cemetery”, gravplassen til over 50.000 amerikanske soldater, ble jeg helt stum av alle inntrykkene rundt meg. Det er umulig for meg å uttrykke følelsene som oppstod når jeg stod midt blant alle disse identiske gravsteinene som ingen ende ville ta. Området er nøye valgt ut, der det vakkert ligger på en topp hvor man skuer utover Stillehavet på den ene siden og den vakre byen San Diego på den andre.

På gravplassen ligger det soldater, kvinner og menn som har falt i kamp, men også de som døde seinere av andre årsaker. Av de få ordene på steinen, får man egentlig vite ganske så mye. Det står hvilken krig man har deltatt i, og bak på steinen er ektefellen(e) og barna som også har gått bort ført opp. Vemodig og trist, men allikevel en uendelig stor bit av menneskets historie.

Bjørn Erik visste at dette stedet ville trigge noe i meg, og tok meg virkelig på senga når han helt uventa bragte meg dit. Han synes det er nokså interessant selv, men etter en stund gikk han og satte seg i bilen igjen, mens jeg vandret videre blant alle disse symbolske steinene. Leste, leste og atter leste, og klumpen i magen og brystet vokste. Det virket som om gravplassen var delt opp i årene da soldatene falt, så når jeg plutselig leste at en hel bataljon var utslettet på samme dag i -41, ble jeg helt satt ut. Gjennomsnittsalderen på soldatene som deltok i Vietnamkrigen var 22 år, og da gikk selvsagt tankene til mine egne gutter.

Det var vanskelig å løsrive seg fra alle tankene som surret, og av en eller annen grunn så følte jeg at disse menneskene fortjente at jeg fortsatte rundturen min. Så da var det bare å fortsette å traske rundt da, og forsøke på en litt snodig måte å forestille seg hvem alle disse menneskene en gang var. 

Jeg har forresten fått vite i etterkant at gravplassen er full nå, selv om flere veteraner ennå har ennå et stor ønske om å få ende her. Så vakkert, stille og vemodig, med all sin endeløse krigshistorie…

Prisoners Of War – Missing in Action

Jeg kjenner at jeg blir tappet for krefter når jeg skriver om det her, for det blir som å oppleve besøke på nytt, og det var jo ganske så tøft. Amerikanerne står alltid midt oppi en krig føler jeg, de stikker nesa si borti de meste, og tallene på falne kvinner og menn vokser for hver bidige dag som går. Jeg kjenner meg litt ambivalent nå, det er sterke saker…

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #fortrosencranscementery #sandiego

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg