Hei igjen, dere!
Vi kan ikke skylde på jet-lag lenger, men det sitter et eller annet igjen i kroppen når kvelden kommer. Vi sovner før hodet treffer puta og snorker oss gjennom natta uten å lee på en millimeter. Hverdagen er så til de grader tilbake, med “to-do” lister vonde som et langt år, men jeg tar meg tid innimellom til å mimre tilbake på alt jeg har fått oppleve de siste ukene.
Hollywood-dagen var nok en av de absolutt beste. Forventningene var ikke så store, men som jeg skrev i går, jeg var virkelig fornøyd og i himmelriket etter å ha møtt på både Lisa Vanderpump og Jeremy Madix. Jeg kunne vel egentlig ha avslutta kvelden i lykkerus der og da, men jeg hadde lovet Bjørn Erik å være med tilbake til hotellet for å få av oss finstasen og heller ikle oss noe som passet bedre på den legendariske rocke-baren “Whisky a Go Go”.
De fleste av vennene mine som har vært i LA har alltid snakket varmt om dette stedet, og de hadde helt rett, dette var rått. Det tok vel akkurat to sekunder før en kar kom stormende mot oss med utstrakt hånd og sa “Hallå Poppe, deg kjenner jeg!” Hva er oddsen for det da dere? Vi hadde ikke møtt en eneste nordmann til nå på denne turen, og så kommer det altså plutselig en fyr som tidligere har jobba med Bjørn Erik offshore. Han og bandet han spilte i hadde akkurat gått av scenene, og bare det i seg selv var jo ganske så kult synes vi.
Det morsomme er jo også at hver bidige gang Bjørn Erik ikler seg den nye kilten sin, så dukker det garantert opp en annen fyr med det samme. Denne kvelden var intet unntak. På scenen stod det en sekkepipevokalist i full kilthabbit, og jammen så han ikke ned på han kjekke hunken min og “kilt”-hilste på han. Standarden var satt for kvelden, alt kunne skje, og selv om jeg egentlig på det tidspunktet var klar for bingen etter en meget lang dag, holdt jeg ut “til the bitter end”, og angret ikke.
En gruppe som kaller seg “Rubix Kube” entret etterhvert scenen, og dro den ene coverlåta etter den andre. De er kjent for å lokke til seg store artister som blant annet Rick Springfield, Taylor Dayne og Eddie van Halen, og denne kvelden kom det også på “special guests”. Jeg er dessverre ikke så god på disse rocke-folka lenger, kjente ikke igjen en eneste en, men hyl ut dere, hvis dere eventuelt ser hvem det er. Men uansett, Bjørn Erik og jeg hang på hverandre hele kvelden og sang oss etterhvert også nokså hese, og for første gang gruer jeg meg faktisk litt til å dele snapvideoene fra den dagen. At vi er på en snurr er en ting, men at vi er sååå inni hampen dårlig til å synge og allikevel velger å gjøre det, er bare flaut…
Han her dukka plutselig opp og dro et par låter, men jeg aner dessverre ikke hvem det er…
Nei, nå skal jeg hive meg rundt og komme meg avgårde til byen. Jeg har fått bursdagspenger av mammaen min, og jeg veit om et par sko som skriker veldig på meg. I tillegg er jeg helt tom for medisiner, og må derfor få henta ut nye. Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at det tar på å være på reisefot og få med seg alt det vi har gjort. Det gikk dessverre en del smertestillende, men det var det så absolutt verdt. Bjørn Erik spurte også om det var verdt å gå opp hele 3,5 kg, og jeg må nok svare et solklart “JAAA” på det også.
Nyt dagen, klem Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
#reise #amerika #ferie #hollywood
