Skrekkblandet fryd, welcome abord, Mrs. Thorsen!

God morgen!

Jeg må nok takke min kjære avdøde bestefar, Gunnar, for min interesse for gammel krigshistorie. Med sine spennende fortellinger fra sin tid som aktiv motstandsmann under andre verdenskrig, trigget han noe i meg. Jeg er egentlig livredd krig, særlig i disse dager hvor “den kalde krigen” har dukket opp igjen. Vel, det er ikke akkurat det sammen, men de samme store styringsmaktene er på banene igjen og hugger mot hverandre, og det skremmer livskiten ut av meg.

Interesserte som vi er, Bjørn Erik og jeg, var vi derimot i ekstase når vi plutselig fant ut at det lå et enormt hangarskip som museum i havna i den vakre byen San Diego. Jeg hadde fått med meg at byen i seg selv er en meget aktiv militærbase i landet og at de har lang krigshistorie bak seg, men jeg visste ingenting om det enorme hangarskipet som så i havna som en av de største turistattraksjonene i byen.

Fyttikatta for et monster, dere! Et mannskap på hele 4500 kvinner og menn tjenestegjorde her samtidig, og det var som et stort eventyr å få lov å gå overalt å lære om hvordan det var å leve ombord. Krigsskipet, den flytende flyplassen, var gigantisk, og det var ikke en ting Bjørn Erik eller jeg ikke fikk med oss. Vi brukte hele ettermiddagen der, og gikk vandrende rundt i vår egen verden, drømte oss bort i alle fortellingene man enkelt lastet opp på en liten duppeditt man aktiviserte mot en liten boks ved hvert minste lille sted. I was in heaven!

Med denne lille duppeditten vi alle fikk utlevert, bestemte man selv når man vil høre de aktuelle historiene rundt hver minste lille ting på skipet.

Springbreak + rike foreldre = la oss leie en gigantisk båt og vise oss frem

Ikke akkurat Tom Cruise, men samme type fly.

USA har jo alltid veteraner i live, siden de alltid mer eller mindre deltar i en krig, og det å sitte å høre på de gamle skrønehistoriene, var helt himmelsk.

Når en pilot skulle lande for aller første gang på et hangarskip, måtte han gjøre det helt ene og alene uten instruktør. Instruktørene ville ikke være med og utsette seg for at det kanskje gikk galt på jomfruturen, sååå crazy.

Han far gikk helt i sin egen verden…bærende på min nye flamingo.

Så klart jeg stilte meg i kø med alle de andre ungene for å prøvesitte et av flyene.

Jeg tror jeg hadde fått klaus av å bo inni et sånt skip i månedvis.

De hadde egen prest og kapell.

Maten ombord var visstnok alltid perfekt.

Bjørn Erik og jeg kom i snakk med tre som hadde pensjonert seg fra det militæret en kveld, og de sleit ennå med å la håret gro over ørene.

Den verste plassen å jobbe på må jo ha vært i vaskeriet. Det hendte de ikke så daglys på to uker, og jeg kan rett og slett ikke fatte at de overlevde det der. De forstod det var dag når det ble servert egg og bacon, for da var det frokost.