Fredag, jo!
Stakkars Mille-mor, snakk om dårlig start på helgen. Hun har insistert hele uke på å få lov å ta bussen selv til stallen, særlig etter å ha hatt besøk av en annen stall-gutt som bor her på øya vår, og som annen hver dag tar bussen til samme sted som vi har hesten vår. Hun har på egenhånd lært av han hvordan det gjøres, og mast hver bidige dag, og i går fikk hun endelig pappaen sin også med på laget.
Bjørn Erik og Mille hadde lagt opp reiseruta helt perfekt i dag. Først skulle hun ta bussen fra Hundvåg og inn til sentrum, noe vi visste hun enkelt ville klare, siden hun gjør det hver onsdag når hun møter støttekontakten sin Mari. Det hun derimot måtte være litt påpasselig med, var tiden hun brukte mellom de to buss-skiftene. Hun hadde nemlig bare fem minutter på seg fra å gå de par hundre meterne, og måtte derfor ikke somle.
Uff, jeg fikk altså så vondt av henne når hun ringte meg gråtende og så at bussdørene lukket seg rett i fleisen på henne. Hun hadde kommet seg sist av bussen fra Hundvåg, fordi de som skulle på hadde trengt så mye at hun ikke klarte å komme seg raskt nok av. Hun hadde hastet avgårde, kom seg helt opp til dørene på neste buss, men selv om sjåføren så henne inn i øyene, dro han avgårde uten henne, hjertesukk.
Det ble en veldig dårlig førstegangsopplevelse, men hun hadde med seg ukepengene sine, så jeg ba henne gå å kjøpe seg en is før neste buss kom. En is redder det meste, og tyve minutter etterpå ringte hun glad og fornøyd og fortalte at hun satt på bussen igjen, men var det den rette mon tro? Vel, det stod skrevet Randaberg på den, og hadde visstnok riktig nummer femten på seg også, MEN den tok ikke av ved slakteren, den siste lange kneika til stallen, men kjørte derimot strake veien videre.
Det er et stykke å gå fra hovedveien og helt bort til stallen, og det hadde visst rent en tåre og to, men alt dette fikk jeg dessverre ikke med meg. Den fine jentungen vår ringte nemlig ikke før hun var fremme i stallen, og da var hun selvsagt blid som ei lerke. Vel og merke litt gåen i beina, men med godt mot, og kjempeglad over å ha kommet frem og løst humpende i veien av seg sjøl. Pappaen brummet i fra Bergen:”Det var dette jeg var litt redd for”, mens mommo i Oslo sa:”Jaja, da har hun lært mye på en dag”, og jeg, jo jeg var bare så lykkelig og stolt over at Mille selv følte at hun mestret det her, men om hun skal få gjenta det med det første, det er jeg litt usikker på.
Hva skal dere gjøre den helgen her da? Vi skal i konfirmasjon i morgen, til sønnen til venninnen min, så i dag skal batteriene lades opp…i den nye onepiecen. Jeg har igjen fått meg heldress i håndklestoffet frote, og helt ærlig dere, jeg kunne bodd i denne hver bidige dag. Kan selvsagt ikke det, men dere kommer garantert til å se den mye gjennom hele sommeren. Venninnene mine ler litt av meg, og lurer på når nok er nok når det kommer til alle disse kosedressene, men selv mener jeg selvsagt at jeg aldri får nok. Jeg har fine til bybruk, baggi til sofabruk, stroppeløse til sexybruk og nå altså disse herlige til sommerbruk. I just løøøve them!
Elsker disse ringene, men “E”én falt av, og som dere ser kom den på feil vei igjen…
Nå venter jeg på at Fedex skal komme å levere en pakke tik Pelle på døra her, og så skal jeg ta en liten tur på Ikea før jeg henter Mille i stallen. En ting er at hun innimellom kan få ta bussen til stallen tidlig på dagen aleine, men det er ikke snakk om å ferdes i byen aleine på kvelden. Etterhvert kommer Bjørn Erik hjem fra Bergen også, og da tenker jeg vi skal planlegge morgendagen litt.
God helg, kjære dere ❤
Klemmer sendes i fleng, Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
#mammablogg #hverdag #onepiece
