Montserrat klosteret, det åndelige hjertet av Catalonia, helt spektakulært!

Heihei, igjen!

Selv om det er en stor fornøyelse og spise og drikke i ett sett her nede i Barcelona, så må vi finn på andre ting også. Vi har tross alt leid oss en Vespa for to dager, og jeg kan love dere at det ga oss valuta for pengene.

I går var vi nok i overkant impulsive og slang oss på doningen, og hadde som mål å nå Santa Maria de Montserrat, benediktinerklosteret, hele fem mil unna Barcelona by. I utgangspunktet er jo ikke det særlig langt, men når to røslige mennesker skal komme seg dit på en 125 kubikk motordoning, og gjerne unngå motorveiene i den kraftige vinden, så kan jeg love dere at det tar tid. I tillegg så hadde vi nok ikke tenkt på det at vi skulle forsere en slags “Trollstigen” vei mot slutten der, opp hele 700 moh, og det dere, var søren meg ikke bare bare.

Jeg var overbevist om at vi skulle frem på et vis, selv om rompa mi mot innspurten var gått helt i dvale. Samtidig var det et horrorshow delux, og klatre oppover fjellveggen. Jeg trøstet meg med at jeg gudskjelov satt trygt og godt på noe som fraktet meg opp uten at jeg måtte lee på en tøddel, og det var jeg utrolig glad for de gangen vi kjørte forbi helt sinnsykt tøffe menn som faktisk syklet den samme veien. Selv så lo vi litt for oss selv også, der vi sakte men sikkert nærmet oss klosteret, særlig når jeg påpekte at foruten om kulda i filmen “Dum og Dummere” i fra 1994, var vi ganske så like Jim Carrey og Jeff Daniels der vi putra oss oppover fjellskråningen.

Jeg klarer rett og lett ikke å forklare hvor spektakulært det var å få besøke dette klosteret med all sin spennende historie. Når jeg i tillegg fikk lokket Bjørn Erik med meg opp i en taubane som tok oss ytterlige 300 meter opp over det nydelige kunstverket, var vi begge målløse. Tenk at det går an å bygge noe så kolossalt stort og vakkert så langt oppe i fjellene, dere, et underverk i seg selv spør du meg.

Det knytter seg selvsagt mange kulturelle og religiøse historier rundt slike kunstverk, og som jeg trodde og håpte på, også en del krigshistorie. Bjørn Erik og jeg gikk og sugde innover oss alt vi leste på vår vei, og var vel begge enige om at det var verdt den noe strabasiøse måten å komme hit på. Så absolutt å anbefale, men kanskje ikke på en liten scooter, selv om vi klarte å gjøre noe morsomt ut av det også.

Endelig mål i sikte.

Bjørn Erik var ikke særlig lysten på å ta denne taubanen, men det var jeg ikke en gang åpen for å diskutere. Når vi først hadde klart å karra oss hit, så skulle vi da ha med oss absolutt alt.