Hold nå fred!

God morgen, kjære dere.

Det er nok ingen hemmelighet for de som står meg nærmest, at jeg skjuler en nærmest uutholdelig dårlig form for tiden. Hadde det ikke vært for dyr som må ha stell og hadde jeg ikke hatt minsten Mille å ta vare på, så hadde jeg nok vært sofa- og sengeliggende største delen av døgnet. Jeg priser meg derfor lykkelig over å ha noe meningsfylt i livet mitt, noe og noen som faktisk trenger meg, for da kommer jeg meg opp innimellom slaga.

Min kjære hunk Bjørn Erik, står steil ved min side hver bidige dag. Fikser, trikser og ordner opp. Jeg aner ikke hvor han får energien fra, for han sitter ikke mye stille. Nå er han derimot tatt seg en liten tur offshore, kun et par dager, og da styrer jeg selvsagt skuta her hjemme. For må man, så må man, og det går jo bra med litt god planlegging.

Jeg har dessverre grua meg litt til høsten og oppstartningen i stallen igjen. Har nemlig vært litt usikker på om jeg klarer å bidra like mye som før. Det fine oppi det hele, er jo at Mille har blitt mye flinkere til å klare seg selv. Hun liker derimot å ha meg rundt seg, og for å være helt ærlig så gir det meg mye tilbake å få lov å fortsatt være til hjelp. Jeg må bare være forsiktig med å ikke presse meg for hardt, for da hender det at humøret mitt går rett vest. Utålmodigheten min blir da satt på prøve, og “kjefte-mammaen” kan fort ta over. Da vokser og gnager den dårlige samvittigheten igjen, og surner hverdagen ennå mer.

Gårsdagen var faktisk ganske så fin. Den starta med nydelig soloppgang med hundene, full strekk på sofaen, tur med hundene, sykehusbesøk med Mille for så å avslutte ettermiddagen og kvelden i stallen. Da jeg derimot kom hjem fra stallen og endelig fikk dusja og spist middag, skypa Bjørn Erik. Da var jeg egentlig klar for senga kjente jeg, men Bjørn Erik som savna oss, trengte litt “small-talk”. Jeg var helt gåen og ba oss avslutte, men da startet han prosjekt “få Nina til å le så mye at hun tisser på seg”. Det klarte han så absolutt. Ikke rart jeg elsker den mannen der ♥️