hits
Headerbilde

Uheldig fall resulterte i blålys til sykehuset...

Tenk på hva man egentlig klarer når livet blir satt på prøve, og man bare må fikse det. Jeg har selvsagt tidligere vært utfor mang en utfordring med minsten Mille, og under gårsdagens uheldige hendelse var jeg nærmest roligheten sjøl. Men la oss nå ta det helt fra begynnelsen.

Mille hadde ridetime, og jeg var som vanlig iherdig tilskuer på sidelinja. Etter endt trening og litt nuddelkos, bestemte vi oss derimot å sette kursen hjem. Avtalen var at jeg skulle kjøre Twisyen ned til det beitet Sol skulle settes ut på, så slitne Mille slapp å gå opp den lange bakken igjen.

Tiden gikk, og ingen Mille og Sol dukket opp. Etterhvert ringte mobilen, og beskjeden om at Mille hadde slått seg kraftig fikk magen min til å knyte seg. Mille satt blant gode foreldre og venner og stortuta når jeg fant henne. Det viste seg at hun hadde falt av hesten, i det hun forsøkte å komme seg opp på henne. Opp på henne, altså ri henne? Vi var jo som sagt ferdig med å ri, men luringen min hadde altså tenkt å ta en Pippi Langstrømpe, hoppe opp på henne og ri henne ned til beitet, kun i grime og leietau. Sånn gikk det altså ikke, for plutselig sa det pang, og jentungen havna på hodet i bakken.

Når slike uheldige ting skjer og jeg er aleine om ansvaret, blir jeg kald som is, med andre ord helt rolig. Jeg forstod raskt at møtet med bakken hadde vært forferdelig vondt, for hun sluttet ikke å gråte og hun husket heller ikke hva som eksakt hadde skjedd. Siden jeg ikke fant noen synlige tegn på skade, bestemte jeg meg for å vi skulle dra hjem og se det hele an.

Vel hjemme, fikk vi av oss stallklærne og jeg heiv hund og meg selv i dusjen. Mille satt mutt og lei seg og ventet på sin tur. Hun var kjempetrist, for hun visste at hun antagelig ikke hadde vært så uheldig, hvis hjelmen hadde vært på. Regel nummer en, er at den alltid skal være på, så hun skammet seg over å ikke ha overholdt dette.

Hele denne timen etter fallet, var Mille bevist på hva som hadde skjedd, eller i hvert fall at hun hadde slått seg i stallen. Hun snakket i ett sett, gikk over hendelsen gang på gang, men plutselig skjedde det noe drastisk med væremåten hennes. Vel på plass inne i dusjen, stilnet hun helt. Talen var borte og hun reagerte ikke på "kommandoene" mine. Hun klarte ikke å finne frem sjampoen, og forstod ikke hvordan hun skulle få vasket håret. Ikke klarte hun å skru av dusjen heller, hun stod bare å måpte. Jeg måtte styre henne ut av badekaret og fikk satt henne på badebenken, og da fikk hun etter mye om og men, fortalt meg at synet var borte. Hun så meg altså ikke lenger...

Da var det bare en ting å gjøre, ringe 113, samtidig som jeg febrilskt forsøkte å holde henne våken. Øynene falt igjen gang på gang, og jeg fikk ikke et ord ut av henne. En legebil og ambulanse var på plass på få minutter, og fem personer forsøkte å gjøre rede på hva som var skjedd og ikke minst hva som var i ferd med å skje. Blålysene ble satt på og jeg fikk plass i førerhuset, mens to fra ambulansepersonalet holdt henne våken bak i sykebilen. 

Den korte turen bort til sykehuset, var veldig lang, men endelig åpnet porten seg i garasjeanlegget og på få sekunder var vi vel installert inne på et undersøkelsesrom. Mille kunne fortsatt ikke gjøre rede for seg selv, men hun begynte så smått å komme tilbake til oss. Selv om hun begynte å svare på spørsmålene hun fikk, husket hun fortsatt ikke hva som hadde skjedd den siste timen, så der og da ble det avtalt at hun måtte legges inn til observasjon over natten.

De kommende tre timene, var slitsomme for Mille. Hun var stuptrøtt, men klarte ikke å falle til ro, noe plagde henne. Så begynte hun å spy kraftig, og da ble det raskt avgjort at hun måtte trilles ned på røntgen for en CT skanning. Det gikk unna i en fei, og bildene så gudskjelov helt fine ut. Etter et par runder til over doskåla, falt hun endelig til ro, og sov fredfullt til klokka seks i morges.

Det gikk altså fint denne gangen også. Bjørn Erik heiv seg på et tidligere fly fra Gdansk, og kom akkurat tidsnok til å få med seg at den kjære jentungen vår ble skrevet ut med diagnosen "kraftig hjernerystelse". Hun må med andre ord ta det bittelitt rolig i dagene fremover. Hun må også være obs på at hun kan oppleve å få hodeverk og glemme ting. Apropos "glemme ting", nå husker hun plutselig hvordan hun falt. Hun stod på den våte plattingen i stallen, og heiv beinet over hesten, men plutselig bestemte Sol seg for å bevege på seg litt. Mille mistet balansen og falt og traff kanten på den harde plattingen.

Mille har altså igjen måtte lære seg ting "the hard way". Hun må ta seg tid til å gå bort på rampa og få stilt Sol skikkelig opp før hun hiver seg på henne, og det viktigste av alt - hun må ALLTID ha på hjelm 💕

En riktig god helg, dere!

🌷Nina 🌷

 

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell



Design laget av Silje Lien Design