Forbaskade, altså! Nå har jeg gitt beng i å tenke på hva jeg døtter i meg igjen, og kiloene har ikke akkurat spurt to ganger om å få klistre seg på meg igjen. Neida, dette kom selvsagt ikke som en overraskelse, for som de fleste andre, vet jeg jo når det glipper, men at det skule gå så gæli så fort, hadde jeg ikke trodd. 

Bare siden slutten av sommeren har jeg altså klart å legge på meg hele syv kilo, og det dere, er rett og slett ikke greit. På mitt siste legebesøk med fastlegen min, jobbet vi i sammen med en henvisning på en mulig operasjon (ingen slankeoperasjon, dere, det kommer aldri på tale), men vi visste allerede da at jeg ikke ville bli vurdert engang hvis ikke BMI min var lavere, sånn ca fem kilo mindre. Jeg lovet at jeg skulle skjerpe ostepopspisingen min, og i tillegg kutte ut en del andre uvaner også, men snakk om å drite på leggen da, dere. 

Da er det er jammen meg hell i uhell at jeg ikke har fått time på sykehuset før om et drøyt år. Hadde timen vært i dag, så hadde jeg ikke engang kommet inn dørene der. Jaja, det der er meg i et nøtteskall. Har alltid slitt med vekta, gått opp og ned som en jojo gjennom hele mitt voksne liv. Det er så synd at jeg foretrekker drittmat og snop i stedet for normal kost med akseptert lørdagsutskeielser. 

Det var uansett godt at jeg fikk manna meg opp, og fikk tørka støvet av den badevekta. Den lyver ikke, så nå må jeg altså motivere meg igjen til å ta noen grep. For det er tross alt helsa mi det er snakk om her, og den må jeg jo ta vare på så godt jeg kan…

“To eat or not to eat? That is the question”

So far so good, men dagen er ennå ikke over, og disse kiloene går nok ikke like raskt av som på. Får ta det litt en peu un peu, og se om motivasjonen bygger seg opp etterhvert. 

Klem fra sutrete Nina ikke så sprell levende

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell