God fredag, dere fine lesere ♥

I går smalt det altså bokstavelig talt så det joma. Jeg var så fastlåst langt inne i mine sorteste tanker og følelser, og gikk rett i kjeller´n. For jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå hvorfor vi ikke blir hørt og sett. Jeg trodde faktisk vi spilte på lag, men så ble det altså fullstendig skivebom. Ser de ikke seinskadene Mille antagelig vil pådra seg både fysisk og i verste fall psykisk?

Når jeg blir så til de grader skuffa, blir jeg helt handlingslamma. Eller egentlig ikke, men Bjørn Erik er redd for at jeg skal si eller gjøre noe jeg angrer på, så han tar rett og slett kommandoen, han overtar skuta. For vi vil jo ikke gjøre ting verre, vi er helt nødt til å undersøke alle muligheter, for en ting er sikkert, vi kommer aldri til å gi oss!

Siden vi fikk den triste beskjeden, har jeg mer eller mindre gått rundt her hjemme som en zombie. Jeg har selvfølgelig vært i stallen med snuppeline, men til og med der, på favorittplassen min, klarte jeg ikke helt å finne roen. Jeg var rutinemessig, ordknapp og dessverre ikke meg selv. Når sjansen bød seg, gjemte jeg meg bort i salrommet, og drømte meg vekk med lydboken min, noe jeg faktisk har gjort i dag også. Sinnet er tungt, det er sårt og jeg sliter.

For å komme på bedre tanker, tenkte jeg det ville være en god idé å kjenne på hvor deilig livet også kan være, så jeg tok frem bildene vi nylig tok i fra Hellas eventyret vårt. Jeg veit vi som familie møter hard motstand akkurat nå, at det bekymrer oss hvordan det skal gå med Mille fremover, men vi har jo ikke gitt oss. Jeg skal faktisk sette meg ned nå og gå i gjennom alle meldingene dere har sendt meg i løpet av det siste døgnet. Dere kommer med mange gode råd, og det er helt klart noe vi kan bruke i vår kamp videre. Dere er gullfine, tusen tusen takk for all god støtte, det varmer ♥

Bildene passer ikke helt dagens innlegg, men de gir meg gode vibber…

Egentlig hadde jeg hatt lyst til å finne sofaen i dag, surre meg inn i pledd og se filmer og serier, men takket være gode venninner blir det noe helt annet på agendaen. Vi er 30 stykker som har leid en hel kinosal, og i sammen skal vi altså bli med det elleville radarparet Edina og Patsy i “Absolutely Fabulous”. Det blir med andre ord ikke rom for å grave seg ned i bekymringer, det skal hyles og gapskrattes i stedent, og det er jo egentlig mye mye bedre. Så da er det bare å ønske dere herlige lesere en riktig god helg og tusen takk igjen for all god støtte, Love You!

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

I går ringte barnelegen vår på sykehuset og ga oss den nedslående beskjeden om at vår ønskede hormonbehandling på vår kjære Mille ikke på nåværende tidspunkt var godkjent. De har låst seg helt på at bivirkningene er såpass farlige, og står på sitt om at de har gått bort fra slike behandlinger.

Jeg er sønderknust, og rådvill og klarer ikke å slå meg til ro med dette. Både Bjørn Erik og jeg følte vi fikk medhold når vi var på Haukeland sykehus for bare en måned siden, men der tok vi altså feil. For vedkommende vi møtte der, hørte oss og forstod oss, men vi har fått vite nå at han kun svarte oss utifra hans spesialfelt, og hans argumenter veide dessverre ikke godt nok opp for den den endelige avgjørelsen.

Det er så vondt å vite at folk som ikke en gang har møtt datteren vår, sitter og tar avgjørelser over hodet på oss uten at vi har fått lov å selge inn budskapet vårt. Jeg er så frustrert og sinna nå, men mest av alt er jeg utrolig lei meg. Lei meg på Mille sine vegne, jeg har ikke ord. Hvordan vil fremtiden hennes bli nå?

Ikke misforstå meg, jeg vet at slutthøyden hennes ikke vil være den mest avgjørende faktoren om hun kommer til å få et lykkelig liv eller ikke, men jeg er faktisk overbevist om at det vil bety mye. For ingen vet hvor hun vil ende, ingen undersøkelser har til nå klart å fastslå hvor lang hun vil bli, men at hun vil rage høyt, er alle enige om.

Før året er omme vil hun ha passert 170 cm, og vekstkurven hennes viser ingen tegn på å avta eller flate ut. Dere har helt sikkert hørt meg si dette utallige ganger før, men allerede nå er dette et stort problem. For som ti-åring (snart elleve), bruker hun størrelse 43 i sko og må nå opp i størrelse L dame for å få lange nok klær på armer og bein. Det er fortvilende, og det har blitt en evig jakt på å finne de rette plaggene som gjenspeiler den glade jentungen vår.

Klærne er derimot ikke det som bekymre meg mest. Det som allerede nå er et tydelig problem på grunn av det sjeldne syndromet hennes, er at hun har slappe muskler, hypotomi. Hun virker tung, hun beveger seg sakte og har i det siste også begynt å halte. Her om dagen, diskuterte vi faktisk at hun var glad for at jeg for mange år siden, dro henne med meg opp på Prekestolen. Det hadde hun aldri klart i dag. Hun sleit den gangen også, og vi brukte en hel dag, men hun hadde i alle fall litt kontroll på kroppen sin, og det har hun ikke i dag.

Det som også bekymrer meg mye, er det sosiale. Det er en daglig kamp å knytte bånd med andre og holde på dem. Hadde Mille selv fått valgt, hadde hun helst holdt seg inne, spilt og funnet noe godt å spise. Det ligger nemlig ikke i hennes natur å tenke logisk på hva som ganger henne i lengden. Vi som foreldre jobber mye i kulissene for å aktivisere henne, men hva skjer den dagen hun er nødt til å prøve seg på egenhånd? 

En ting er i alle fall sikkert, det vil ikke bli enklere å være Mille hvis hun blir 190 cm lang. Jeg har allerede fått informasjon om ei annen Sotos jente som fikk regulert behandling i to år fra hun var 12 år, og som fikk redusert planlagt sluttvekst med 10 cm og som til slutt endte opp på 180 cm som 14 åring. Hun bor i en annen landsdel som oss, og fikk av en eller annen grunn derfor et annet tilbud enn oss. 

Så hva gjør vi nå? Vi trenger å bli hørt, vi trenger å bli sett og vi trenger individuell behandling av jentungen vår. Vi kan ikke godta at folk som ikke en gang har møtt henne, avgjør det her. Vi trenger hjelp, og vi trenger den nå…

Hilsen fortvila mamma Nina…

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Reklame | Lash'n Brows by Amalie & Ingrid

Hei igjen, kjære dere.

Dere har nok for lengst forstått at bloggen har kommet for å bli, og at det stort sett er enkelt for meg å dele små hverdagslige ting. Det er derimot et par emner jeg sliter litt ekstra med, og som jeg faktisk er nødt å legge fra meg gang på gang, fordi jeg rett og slett blir for usikker. Innleggene som omhandler datteren min Mille, er de aller aller vanskeligste og tøffeste. En skulle kanskje ikke tro det, for det er jo tankene mine rundt henne som veldig ofte opptar meg, men det er sårbart og til tider tøft, og jeg er alltid redd for å skrive ting om henne som seinere vil skade det gode forholdet vårt.

Andre emner, som for dere helt sikkert ser ut som reine plankekjøringen, og som dere kanskje tror er det enkleste å skrive om, er temaer og bilder som går direkte på utseende mitt. Det er enormt mye fokus på kropp og om hvor viktig det er å være trygg på seg selv, og jeg er livredd for å tråkke noen på tærne, og ikke minst virke overfladisk. 

For det har blitt en trend å “go natural”, eldes naturlig uten noe form for “hjelp”, og det er jo ingen hemmelighet at jeg jukser litt. Jeg kunne helt sikkert latt være å nevne hva jeg gjør, unngå emnene, men det føles feil. For når en har gått på medisiner omtrent konstant for dårlig hud siden man var 16, og endelig ser lyset i tunnelen, begynner folk rundt meg å lure. Jeg er ikke i tvil om at folk snakker, så hvorfor ikke heller være ærlig?

Det har derimot vært lenge stille rundt meg i det siste, når det kommer til diverse behandlinger, men det er rett og slett fordi jeg har måttet holde meg unna alt. Jeg har gått på den heavy medisinen Isotretinoin, som til tider har det vært en stor prøvelse pga alle bivirkningene, men nå er jeg altså endelig i mål. Litt skummelt det også, for jeg er redd for tilbakefall, men man kan jo ikke gå på disse medisinene i en evighet heller.

Jeg har måttet holde meg unna alt av laser og nåler i denne perioden, men i løpet av neste uke, skal jeg begynne på spennende prosjekter. Jeg håper blant annet jeg kan begynne å tatovere permanente øyenbryn, og også fjerne en del sprengte blodkar igjen med laser. I mens jeg venter på ledig time og at medisinene er helt ute av kroppen, har jeg uansett vært innom Avea klinikken og flinke Amalie på Lash´n Brows og fikset vippene mine. Tenk det da dere, jeg har omtrent ikke egne vipper, men Amalie får det til gang på gang. Skånsom og flink, jeg formelig svever etter å ha vært hos henne.

Og ja, jeg har helt klart fått meg et nytt yndlingsplagg som jeg formelig bor i. Det er veldig typisk meg å velge slike plagg som det her, og i denne herligheten her føler jeg meg vel med mine 85 kg og ikke minst litt rebelsk. Den nye lange retro adidas kjolen min, er så absolutt meg, og jeg digger den. Den skal vel egentlig henge og slenge, være “oversized”, men selv den største størrelsen ble “little bit to tight”. Jaja, koser meg i den uansett jeg, og bruker den gang på gang til både fest og sprell.

I dag blir det tidlig middag og alle er faktisk samla for en gang skyld. Bjørn Erik Skal på trening og Mille og jeg skal i stallen å se til Sol før stormen setter inn her for fullt. Etterpå skal vi møtes i byen for å gå på sein kino. Vi ser mye film, og i sommer har det kommet en hel haug vi ikke har rukket å se.

Skrives igjen i morgen fininger, klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God kveld, dere!

Jeg har altså verdens skjønneste og snilleste mann. I går merket nemlig Bjørn Erik at jeg ikke hadde det så bra når vi skulle legge oss. Han hadde allerede gått opp trappene her og begynt å gjøre seg klar til natta, mens jeg var noe treg, nølende og lei.

Bjørn Erik spurte om det var noe galt og jeg svarte ikke. Da spurte han meg rett ut om jeg var bekymra for hesten vår Sol. JA! Jeg klarte altså ikke å slappe av og slippe tanken på at hun stod ute på beitet i det forferdelige ruskeværet. Det regnet sidelengst, vinden ulte og jeg fikk altså ikke fred. Bjørn Erik, snille mannen min, ba meg kle på meg, for vi skulle ut “å redde henne”.

Jeg var trøtt som ei strømpe, men gud så happy jeg ble. Med regnfrakker, støvler og hodelykter, dro vi ut i svarte natta og fant fine Sol, klistra til gjerde, og så glad for å bli med oss inn i stallen. Der fikk hun høy, gulrøtter og masse kos, før vi karra oss hjem igjen. Jeg følte meg så mye bedre etterpå, selv om Bjørn Erik humra litt der han satt. Han mener vi har skaffa oss en robust hest, som tåler mye, men som han sa:”Happy wife, happy life”.

Bjørn Erik klarte ikke å la vær å gjøre narr av meg…

Da skal jeg ta kvelden, etter en lang deilig kveld i stallen igjen. Alle hestene er tatt inn for godt i år, så i kveld bekymrer jeg meg ikke.

God natt, dere!

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God søndagen, kjære dere.

Noe av det kjekkeste jeg vet om, er å få lov å komme i bursdag. I går feiret vi omtenksomme Silvia, og hun var altså gal nok til å invitere til åpent hus. Stort og smått stilte selvfølgelig opp, og tenk det da dere, på det meste var det hele 18 barn der, juhuuu!

Det er en milepæl å fylle 40, og det bør feires stort. Da er man på en måte blitt voksenvoksen, og jeg må få lov å si at Silvia er noe av det mest “grepa” kvinnfolket jeg kjenner. Der inviterer hu altså til fest, planlegger alt selv fra A til Å, møter deg i døra med et stort smil, med forkle på så klart, og løper til og fra som en jojo og sørger for at alle har det bra. Det burde jo egentlig ha vært omvendt. Hun burde vært plassert midt i sofaen, mens vi andre oppvartet henne, men det tok hun seg ikke tid til. Jeg har ikke sett på makan til fruntimme.

Jeg håper uansett Silvia fikk tid til å nyte litt også, og at hun kanskje fikk noe ekstra godt i glasset når vi dro avgårde etterhvert med alle ungene. Det kom noen festkledde venninner når vi var på vei ut, og kjenner jeg dem rett så ble det nok hæla i taket. Regner med at bursdagsbarnet fant godstolen og slang beina på bordet, for det fortjente hun virkelig.

Det mangler aldri på “barnevakter” til Pippi-luska…

I dag skal vi i ny bursdag, men først må jeg få mann og barn hjem først. Mille er i stallen og Bjørn Erik er å hjelper en kompis i huset. Jeg skal rusle meg en tur ut i finværet med snuppeline, og kanskje, men bare kanskje luke litt i bedene. Det er så overgrodd nå, og jeg skammer meg for hvordan det ser ut. Kjedelig…

Håper dere alle får en fin søndag!

Klem Nina
 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God laurdag, dere!

Ja, sånn ser altså fru Thorsen ut for øyeblikket. Jeg føler meg nesten litt høy, i dobbel forstand, for denne hårforandringen var en morsom vri. I just love it!

Min kjære venninne Andrea tok kontakt med meg i ferien og fortalte at hun hadde en meget god plan på hvordan vi skulle fortsette “grønt hår eventyret”. Jeg synes nemlig det er utrolig fresht, og elsker at fargen ennå sitter så godt som den gjør. Meningen var nå å bleke ned etterveksten og farge alt grønt igjen, men av en eller annen grunn så digger jeg etterveksten min. Det ser litt rampete ut, og akkurat nå, så passer det meg utmerket. 

Så da ble det ingen farging, men jeg fikk en grundig klipp og ikke minst kura det, so needed. Prøvende begynte jeg også å hinte frem på med mitt lille ønske jeg lenge hadde fundert på. For som dere vet, bruker denne dama her en del timer foran titte-kassa, og da popper ofte de gale idéene opp. Jeg stotret fram hva jeg hadde sett, og fine Andra sa med en gang:”Det jeg hører, er at du skal ha Lagertha sveis, som hun i Vikings, vet du”. Ehhh, tja, ja kanskje det ja.

Wow! Det var akkurat slik jeg ville ha det, og jeg formelig svevde ut av Sachs frisører etterpå. Skvetter fortsatt hver gang jeg ser meg i speilet, og Mille ler hysterisk, men det her er gøy.

Da jeg våknet i dag etter en kort tur på byen i går, lå håret like fint. Så da blir det sånn i dag også. Vi skal snart ut av dørene her alle mann, og vi har en deilig avslappet kosedag foran oss. Først skal vi gjøre noen ærender og så skal vi i stallen og fikse en del småting for Mille. Hun blir igjen der, mens Bjørn Erik og jeg drar til en venninne som har bursdag. I kvellinga henter vi Mille, og så blir det biffkveld og kos her hjemme.

Håper dere alle har hatt en fin helg så langt og nyter resten.

Skrives snart igjen, klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Åhhh, herliga London!

Nå sitter vi og bestiller turtelduetur til Barcelona. Det er ikke før til neste år, men det er viktig å være tidlig ute. Vi skal nemlig i bryllup til min kjære stesøster Marthe, og av innbydelsen å merke, kommer det her til å bli eventyrlig fra begynnelse til slutt.

Selve innbydelsen er en flaske med bobler fra stedet vi skal til, Sitges ikke langt fra Barelona by, og etiketten er nydelig selvkomponert med egen sammensveiset logo av fornavn bokstavene deres, Marthe og Mathias. Det er så gjennomført og så stilig, og jeg kjenner jeg gleder meg stort allerede.

Bryllupet er i september, når Mille har begynt på skolen, så da kommer min mamma nedover og tar over huset med unger og dyr. Når vi først er så heldig og får hjelp og har en gyllen mulighet til å komme oss vekk, tenkte vi å slå på stortromma og bli en hel uke. Vi har vært i Barcelona et par ganger før, med eldstemannen Dennis fordi han spilte fotball der, så det her kommer til å bli en hel annen opplevelse. Love is in the air…

Jeg svever fortsatt på minnene fra Hellas-turen vår, men det er utrolig deilig å allerede nå begynne å drømme om nye eventyr…

Nå skal jeg hive meg i dusjen og komme meg avgårde til venninnen min Andrea. Hun skal klippe håret mitt og etterpå skal vi ha oss en lang etterlengta lunsj. Seinere når Mille kommer hjem fra skolen, skal vi selvfølgelig ut i stallen og stelle for Sol, og jeg kjenner det skal bli godt å bevege skrotten. Den er ikke helt på lag for tiden, men jeg legger ikke så godt merke til det når vi er i stallen. Der holder vi oss i gang hele tiden, dog på en rolig måte, men det gjør meg godt. 

Ønsker dere allen en god helg. Måtte den bli fin, klem Nina
 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Åhhh, nå skal det bli godt med senga!

Jeg hadde egentlig tid til stikke innom dere på morrakvisten i dag, men jeg prioriterte for dårlig. Plutselig var det på tide å sette opp tempoet med å dra i stallen, dra til negledama, dra tilbake til stallen, dra til vipp dama, dra på Ikea for så å avslutte i stallen igjen.

Det ble litt travelt mot slutten der, men jeg har jo egentlig bare gjort kjekke ting da. Flotte folk har jeg hengt med også, så jeg kan ikke klage. Nå tror jeg derimot jeg skal hoppe til sengs med lydboken min, og kanskje forsøke å holde meg våken til gutta kommer hjem. De har reist langt vekk på en eller annen øy og spiller innebandykamp, men håper de er hjemme før midnatt.

Jeg var usikker på hvilke bilder jeg skulle poste i dag, for jeg har på ingen måte planlagt noe verdens ting. Valgte til slutt å mimre litt fra en sein kveld på øya Paros. Vi hadde forspist oss (ja nok en gang, vi er gode på det), og ingen orket å gå hjem. Mille og jeg satte oss inn i ei lita hule og pauset litt, og det var omtrent umulig for pappa Bjørn Erik å ta bilde. Vi gjesper, og blunker og henger over hverandre, og det er vel akkurat sånn jeg føler meg nå. Nattinatt dere…

Sov godt, smaks Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Heihei.

Ja, akkurat nå sitter jeg altså og snufser litt. Ikke fordi jeg er lei meg, men fordi det rett og slett går opp for meg hvor flott jeg har hatt det de siste ukene. Når hjulene ruller og en tar det ene etter det andre på sparket, så er det ikke alltid en får tid til å kjenne skikkelig etter hvor heldig man egentlig er, og i dag slo det meg igjen hvor magisk denne øyhoppingen vår har vært.

Så la meg få gå noen dager tilbake i tid, å vise dere den vakre klippelandbyen Oia, på Santorini. Jeg forstår virkelig hvorfor dette blir kalt en av verdens vakreste byer og at det sannsynligvis er en av de plassene som blir fotografert mest. Jeg hadde ikke med meg speilreflekskameraet denne dagen, men når motivene er så eventyriske, så betyr det faktisk ingen rolle hva man knipser med.

Kritthvite hus som klamrer seg til stupbratte klipper, samt solnedganger som tar pusten fra en, er det rart en går litt inn i en selv og nyter? Nope, ikke i det hele tatt. I tillegg så har de som driver turistnæringen der valgt å droppe musikk på spisestedene, du opplever en total stillhet der. Ingen selgere som maser på deg heller, en får virkelig gå i fred å ta alt innover seg. Tror neppe jeg får oppleve det her igjen, for som sagt har jeg mye annet spennende på “to-do” ferielisten min, men denne dagen her kommer jeg nok aldri til å glemme.

Stakkars han kjekke hunken min. Det fantes ikke stor nok hjelm til han på denne øya her heller, så fra nå av har han tenkt å ta med seg sin egen. Han følte seg skikkelig dum som kjørte rundt uten, og ville vel egentlig ikke at jeg skulle vise det her til noen, men han er jo så kjekk, thihiii…

Det har blitt utrolig populært å pusse opp de gamle vindmøllene og bruke dem som vanlige boliger.

Landsbyen Oia, så vakker, så vakker…

Det er så absolutt ikke barnevennlig her, en bør ikke ha med seg vogn…

Et populært sted å gifte seg på, og team Thorsen plumper jo bort i brudepar hver bidige gang vi er på ferie…

Bjørn Erik ble litt sur for at bassengene på klippene ble så lite brukt. Han skulle gjerne lagd litt liv og røre og tatt bomba i dem…

Ikke alltid like kjekt å ta bilde…

Hjertesukk så vakkert…

Her spiste vi lunsj, og det er faktisk et av de beste måltidene jeg har hatt ever…

Santorini er et utrolig populært sted å begynne øyhoppingen på, for her går ferjene hyppig videre til Ios, Naxos, Paros og Mykonos. Det er et trendsetter “upper class” sted, men hvis en velger å bo litt unna Fira og Øia, 15 minutter slik vi gjorde, er det helt innafor å tilbringe 3-4 dager her. Så absolutt å anbefale, helt magisk.

Nå skal Bjørn Erik og jeg på samarbeidsmøte på skolen, og så skal jeg faktisk i stallen og ha min første ridetime på lenge. Jeg har ikke tatt kurs siden jeg var femten år, så jeg kjenner faktisk på en del sommerfugler i magen akkurat nå. Skal bli moro.

Ønsker dere alle en fortsatt fin dag, klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#Hellas #Santorini #Øyhopping #Ferie #Familie

Halloen.

Siden ferien ble utsatt utallige ganger, og vi til slutt ble nødt til å dra når skolen hadde begynt, måtte vi korte ned på antall reisedager. Vi budsjetterte overnattingene våre med en maksgrense på tusen kroner pr. natt for oss tre, og det klarte vi å holde. Særlig når vi i tillegg fikk en gratis overnatting midt i Fira by (Santorini) som bonus, siden vi bestiller alt gjennom Hotels.com. Vel, Bjørn Erik retter litt på meg nå, vi betalte visst litt mer de fem dagene på Paros, men mindre på Naxos, så alt i alt holdt vi oss til planen.

Archipelagos Hotel på Paros, er derimot noe av det flotteste jeg har bodd på (utenom hotellene i Las Vegas som uansett topper alt), og det fortjener faktisk et eget innlegg (ikke sponset). Vi var überheldig med leiligheten i andre etasje, med tre verandaer som vendte ut mot solnedgangen. Helt usjenert, rolig og så til de grader delikat. Rommene var minimalistiske, løøøved it, ikke noe dill og dall, rent og pent. Bjørn Erik og jeg bodde i den ene fløyen og Mille i en andre. Det gikk et par trapper opp til der Mille bodde, så vi hadde tidvis litt space mellom oss, ikke dumt i det hele tatt.

Hotellet lå derimot på toppen av en liten klippe, midt ute i “nowhere”, så jeg er glad vi leide bil med en gang vi gikk av ferja fra Naxos. Det lå så langt uti huttaheita, at vi følte oss nesten som kjendiser, som trengte å gjemme seg vekk. Helt tipp topp, en utrolig kul plass.

Det må også nevnes at frokosten nesten ene og alene, var verdt oppholdet der. Vi satt aldri under en time og spiste, for jeg tror vi hadde fire runders matgilde hver bidige gang. Den var spektakulær, akkurat som de som jobbet der. En gjeng servicemindede folk, som hjalp oss med hva det måtte være. Hadde det ikke vært for hun i resepsjonen, så hadde jeg nok aldri klart å finne drømmekjolen min, les her. 

Jeg bader aldri i basseng, for alle ungene har en eller annen gang fått øreverk pga bakteriene som florerer der, men på Archipelagos hadde de et utrolig tøft saltsvannsbasseng med skikkelig sirkulasjon. Ikke rart vi måtte tilbringe litt tid der da. Tenk, Mille har ikke vært syk denne gangen, og det er aller første gang…

Jeg har plutselig fått det for meg at jeg aldri skal reise tilbake til samme plassen to ganger, for det er alt for mange perler der ute i verden som bare venter på å bli lekt med, men en skal aldri si aldri om den herligheten her. Jeg sitter og smiler for meg selv her jeg sitter og ser alle bildene. Jeg lukker øynene og lengter tilbake til roen, og ikke minst utsikten. Hjertesukk…

Nå er vi derimot ikke helt ferdig med å svømme. Den nye hallen vår her på Hundvåg åpner om et par timer og da er pappsen og Mille klar. Så da blir det alenetur på meg til stallen, tenker jeg.

Håper dere alle har hatt en fin dag så langt, skrives snart igjen.

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell