Tar du utfordringen, Dennis?!

God morgen.

Vi har på ingen måte hatt rolige morgninger etter at vi kom hjem fra julefeiringen i Drammen. Mille hadde nemlig et stort ønske om å ta private ridetimer i romjulen, og siden det ikke ble rideleir i år og budsjettet derfor tillot det, fikk hun lov. Jeg kan jo gjenta for dere som kanskje ikke vet det, Mille står altså for de fleste utgifter selv når det kommer til hest. Hun fikk nemlig utbetalt en forsikringssum som liten, som nå forvaltes av fylkesmannen, og hvert år søkes det midler derifra til å drifte hesten hun selv har kjøpt. Hest er som sagt hele livet for Mille, noe fylkesmannen raskt forstod, så dette får hun altså godkjent år etter år. Hun er derimot allerede innforstått med at når hun en gang blir “ung ufør”, da må hun betale de månedlige utgiftene med det å ha hest med de pengene i stedet. Men, men dette ble en digresjon, det jeg ville fram til i begynnelsen her er at vi på ingen måte ligger på latsiden i disse dager, for Mille som liker å ha god tid, har insistert på å være i stallen presis klokken 07 hver dag, så vi har med andre ord vært veldig tidlig påán.

I dag har Mille derimot pause fra Sol. Det er fôrverten vår Thea sin tur i dag, men når det er sagt så overnatter faktisk sistnevnte hos oss nå. Jentene har nemlig fått veldig god kontakt, de snakker timesvis i telefonene hver bidige dag, og nå ville de altså overnatte sammen også. Så ikke bare er “hest er best” en finfin daglig syssel for minsten, det drypper mye annet godt rundt dette også. Mang et langvarig og varmt vennskap har vokst frem, så Bjørn Erik og jeg slutter visstnok aldri å skrive under på at dette med hest er det mest fornuftige vi har funnet på for jentungen vår.

Vet dere forresten hva eldstemannen vår Dennis fikk til jul? Syv små pakker møysommelig pakket inn med et hav av teip og bånd (elsker å irritere ungene med å pakke alt så godt inn at det kreves tålmodighet og etterhvert saks). På pakkelappen ber jeg Dennis om å ta denne morsomme utfordringen meget alvorlig og ansvarsfullt. Jeg ba han altså om å omfavne en ny tradisjon i familien vår, nemlig det å la en rampenisse flytte inn og gjøren førjulstiden for Falk ekstra spennende og morsom i årene som kommer. Det takket han gudskjelov “ja” til, og jeg gleder meg til å se hva dette kan føre til. Jeg tror kanskje Falk er litt for liten neste år også, men som treåring er han helt sikkert mer mottagelig.

I tillegg til å få selve nissen med diverse tilbehør som seng, pysj, dør og en liten strikkegenser fikk han også en liten bok, “Rampenissens julekalender”. På humoristisk vis gir den foreldrene en mulighet til å begynne på denne tradisjonen veldig enkelt. Den forteller deg nemlig hva du trenger av utstyr hver dag, ting du garantert har i huset fra før av, slik at nissen får utført den ene lille uskyldige rampestreken etter den andre frem til jul. Disse små tipsene er hemmelig for de voksne og står bakerst i boken, men ellers så finnes det et kapittel man kan lese for ungene hver dag. Disse forklarer hvorfor rampenissen havner i alle disse “kjedelige” situasjonene gang på gang og hvordan rampenissen har viklet seg inn i en krangel mellom nissene fra Nisseland og fjøsnissene. Bokens små fine fortellinger legger også stor vekt på at julen bør omfavne godhet og kjærlighet. At nisser også kan trenge en påminnelse om at det er dette som er viktig i stedet for å la gaver være det største fokuset.

Jeg synes dette var en fin og morsom gave å gi bort, og det finnes så mye annet tilbehør å få tak i også. Kanskje rampenissen skal få seg en venninne til neste år?

Magisk julaften ✨

God kveld i stugo, kjære dere ❤️

Herremin som vi storkoser oss her i Drammen. Det er ikke til å stikke under en stol at det å ha et barnebarn som dagens store midtpunkt, skaper en magisk høytid. Han sjarmerer oss altså så til de grader i senk, han fineste Falk-mannen vår.

Morgendagen startet med tradisjonell lang julefrokost, alle selvsagt ikledd pysj. Deretter satt og lå vi henslengt overalt her i huset, fortsatt ikledd kosetøy, mens TVén rullet i bakgrunnen med kjente og kjære juleklassikere. Etterhvert hentet vi fineste Mommo og Morten på Grefsen i Oslo, og de ankom akkurat i tide til å få oppleve Falk sitt første møte med julenissen. Det gikk som de fleste andre slike førstegangsmøter, med skrekkblandet fryd. Det er på ingen måte normalt å få en rødkledd fremmed karakter (les Mille) inn i huset, med verdens styggeste maske. For å si det sånn, den ble ikke akkurat bedre av at jeg var nødt til å klippe den til rundt øynene så nissen kunne se hvor han gikk. Den var grim som bare rakkern, men allikevel ikke helt avskrekkende for nissen fikk en bitteliten pekefinger møter pekefinger øyeblikk der med minsten.

Vi gikk alle skrubbsultne til matbordet etterhvert, og avsluttet etegildet med å trille ned trappene her til kosestua med julekaker og gaver. Da stupte en dødstrøtt Falke-mann til sengs mens vi andre ble loset gjennom en og en pakke av en “mamma-Kristin” som virkelig var i støtet den kvelden. Stemningen steg i takt med at timene rullet avsted og plutselig var klokka to om natta. Da var et på tide å få kjørt de “gamle” hjem og etterhvert selv å finne den etterlengta senga, vel vitende om at vi igjen som familie har klart å gjennomføre en varm og innholdsrik julefeiring.

Fortsatt gledelig jul dere ✨

Saus-passeren.

Et meget sjeldent øyeblikk, alle mine fine samlet på en gang.

 

 

 

God jul 🌟

Ja, da var den altså her, dagen vi alle har ventet på så lenge, julaften ❤️

Vi kom oss vel frem til Drammen i går kveld, og jeg er altså så ivrig nå på å stå opp så jeg kan få den etterlengta vesle krabaten i fanget. Falk hadde nemlig for lengst lagt seg når vi kom, så han aner ikke at vi er her, så nå er jeg klar til å ile avsted.

Jeg vil derfor ønske dere alle en hjertelig og inderlig god jul. Måtte den bli fylt med kjærlighet og gode øyeblikk ❤️

Klemmer sendes i fleng, Nina ❤️

Julelandsbyen under juletreet vokser 🎄

God kveld, kjære dere ✨

I skrivende stund er vi på vei til Drammen, for julefeiring hos Kristin, Dennis og vesle Falk. Egentlig skulle Mille og jeg som elsker å ta tog benytte oss av det, men når sjefen Erna sier vi bør unngå kollektiv trafikk så langt det lar seg gjøre, er vi fire voksne og to hunder, dog veldig små, med i den lille bilen vår. Takboksen og baggasjerommet er stappet til randen, men ellers så sitter vi nokså greit. Det kan vi takke Dennis og Kristin for, siden de kom og hentet de fleste gavene for noen uker siden. 

Har dere forresten sett at julelandsbyen under juletreet har begynt å vokse? Jeg startet som sagt å leke med dette i fjor, falt pladask for LuVille serien, og nå har en rekke nye elementer kommet på plass. Jeg elsker blant annet den lille broen over vannet (les speilet), og ikke minst alle menneskene jeg har supplert med over det hele. Jeg er på langt nær ferdig. Målet er å lage byen så tett som mulig rundt hele treet, og jeg har på ingen måte dårlig tid. Har tenkt å ha massevis av trær helt inntil juletrefoten, både med og uten lys i, et par store hus til, mange ville dyr og ikke minst et hav av mennesker.

For å kunne fortsette med denne lekende koselige hobbyen, er jeg alltid nødt til å ha et friskt tre som holder de nederste greinene skikkelig oppe. De må ikke henge så byen skjules, og i år som i fjor har jeg vært heldig. Jeg har faktisk allerede en avtale for neste år med de jeg alltid kjøper tre av. De skal møysommelig plukke ut et såkalt Disney tre til meg, mye større enn årets, og levere det på døra vår. I år hadde de ikke det, få ønsker seg nemlig et tre som er like bredt som det er langt. Det gjør derimot jeg, men ikke misforstå, årets tre er perfekt på så mange måter, og det er altså så gøy med julelandsby ✨

Årets juletre 🎄

Tenk, da har vi kommet til bittelille julaften. Mens Mille gjør det ekstra fint for islandshoppa vår Sol i stallen, baker Bjørn Erik og jeg. Jeg små kransekakestenger dyppet i sjokolade og Bjørn Erik alles cookie favoritt. Sistenevnte er jo egentlig ikke en typisk julekake, men vi har for lengst valgt å lage de kakene vi liker og garantert spiser i stedet for å kaste en hel haug over nyttår.

Innimellom alle gjøremålene, tar jeg en kikk bort på årets juletre. Det er helt klart mye mindre i år enn tidligere år, men det er allikevel litt av et skue. Det er deilig å hvile øynene på det, og blikket går stadig opp i taket der små hvite snøfnugg danser om hverandre. Den nye julestjerna med den lille prosjektoren i seg, glitrer virkelig flott der oppe i toppen.

Bjørn Erik synes egentlig vi har nok pynt til treet. Det bugner, men allikevel er det han som overrasker meg med noe nytt i julepresang hvert år. Jeg hadde for lengst glemt fjorårets gaver, og hvinte derfor av glede da de små eskene dukket opp. I tillegg har vi hentet frem minner fra gjengens siste utenlandsfeire i Mexico i år. Mange synes nok kanskje wrestlingfyren “Psycho Clown” hører hjemme andre steder enn på et juletre, men Mille synes han passet perfekt sammen med alle de andre galne minnene våre, og jeg synes hun har helt rett 🎄

Den mest “levende” og glitrende stjerna vi noensinne har hatt.

Det er ekstremt morsomt å ha tog kjørende både i og under treet. 

Vi har alltid samlet på Disney figurer, og Snehvit er ny i blant gjengen.

Denne fargeglade karen ble funnet i julebutikken i Bergen i fjor, og jeg synes altså han er så fin..

 

Det er selvsagt blandende følelser å henge opp han her.

En av mine største favoritter. Nisseparet fra Budapest.

Det skjer en hel haug av ting under treet også, men det får dere vente med å se til i morgen.

Alt på stell!

Reklame for en venn

I dag startet jeg morgenen tidlig i byen med venninnene mine. Visste dere at det går an å bestille frokostbord på de fleste hoteller uten å overnatte der? I stedet for å sitte å tvinne tommeltotter og vente på at kaféene skal åpne, valgte vi altså å begynne dagen på et koselig hotell med deilig frokostbuffet i stedet.

Gode lange samtaler over deilig mat og drikke i overflod er virkelig en luksus, og for å være helt ærlig så er jeg mett ennå. Det var derimot ikke alle venninnene våre som kunne stille i dag. De fleste av oss er helt ferdige med alle juleforberedelsene, vi har senket skuldrene og er superklare til å gjenforenes med familiene våre, men noen av jentene jobber fortsatt på spreng. Som min fine Andrea, venninnen som tryller frem den blågrønne  galne hårsveisen min.

Det er virkelig balsam for sjelen og slå ihjel et par timer i salongen hennes, Sachs. Det er ikke bare håret som skinner etterpå, men humøret mitt også. Det er ikke en ting vi ikke kan snakke om, og latteren sitter alltid løst. Energilagrene blir fylt opp, og jeg blir inspirert.

Fineste Andrea, takk igjen for at du er du og at du gir meg troen på at det er helt ok og innafor å gå rundt med denne gærne hårlooken selv etter de fylte 50++  ❤️   

Aldri en jul uten!

God kveld, kjære dere 🌟

Like sikkert som at det hvert eneste år blir jul, like sikkert blir det show på Sola kulturhus også. Hvis Mille hadde fått lov å velge, så er jeg overbevist om at hun kunne gått å sett disse forestillingene hver bidige dag i hele desember. De unike karakterene i alle svartnisse-dramaene er heltene hennes, og etterhvert som årene har gått og vi har fått lov å komme backstage og møte dem alle in “real life” også, har hun blitt enda mere fan. Hver bidige jul kjøper hun cd-en av fjorårets forestilling, og de spilles av titt og ofte hele året.

Det er ikke bare datteren i huset som ser frem til disse kveldene, mora er ganske så gira hun også. Humoren er nemlig så “up to date” og til tider så på kanten gal, at jeg omtrent mister pusten. Jeg ler så jeg griner og til tider blir jeg helt satt ut. Jeg rett og slett elsker disse forestillingene, det blir rett og slett aldri en jul uten.

Bjørn Erik har mang en gang spurt om han kan bli med oss, men dette er helt klart en mor/datter greie. I tillegg så er dette eneste gangen i året vi går på McDonalds, så i følge Mille så er denne dagen perfekt på så mange måter. Vi går nemlig alltid med venninnene mine og deres barn, en kjempefin tradisjon jeg etterhvert har tenkt å ta med Falk på også ❤️ 

 

Hunken ordner opp!

Hei igjen, kjære dere, begynner dere å bli klare til jul?

Her hjemme begynner det å ligne på noe, men jeg er fortsatt veldig avslappet til det hele. Det kan kanskje ha noe med at vi skal til Drammen og feire selve juleaften, og da trenger jeg ikke å ha vaska i alle kriker og kroker, storhandle eller gjøre gjesterommene klare.

Til tross for borte jul, er det allikevel koselig å gjennomføre og få på plass alle juletradisjonene våre her hjemme. Vi pynter og steller akkurat som før, så i helgen var vi ute på juletresanking. Hvis jeg hadde klart å få med meg et stort tre hjem på biltaket selv, så hadde jeg helt klart valgt det, men jeg må innrømme at jeg er svært takknemlig for at Bjørn Erik orker å delta på dette sirkuset. Jeg er nemlig i overkant pirkete på hvordan det skal se ut, og jeg elsker å bruke lang tid på finne det rette. Bjørn Erik kan fort bli den grinete grinchen underveis, det har hendt før, men denne gangen gikk det faktisk lekende lett.

Jeg skal selvfølgelig vise dere treet seinere i et fargesprakende innlegg, men først tenkte jeg å vise dere hvordan det ser ut ute. Pynting av huset ute er Bjørn Erik sitt ansvar. Han storkoser seg med ledninger som går på kryss og tvers, og at resultatet lyser opp på lang avstand. Det er ekstra koselig å pynte den lille tujahekken med hans bestemors heklede hvite stjerner og røde hjerter. Godt å ha de som ikke i blant oss mer med oss i tankene og hjertene.  

Kanonkveld!

Tenk at vi klarte det! Klarte å samle syv av elleve venninner her i Stavanger by på et par dager. For en kveld det ble, helt kanon!

Når koronan dukket opp og vi alle ble tvunget til å holde avstand, opprettet vi venninnene en felleschat på Facebook. Takket være den har vi alle hatt kontakt regelmessig hver bidige uke, noe som helt klart har vært viktig, i hvert fall for meg. Det har vært godt å ha et sted å lufte hodet litt, tulle og fjase, men også et rom for å støtte og heie på hverandre. Jeg var derimot noe usikker på om vi klarte å finne en dag å møtes på før jul.

Gleden var enorm når vi fikk det til, og etter mye frem og tilbake klarte vi på et mirakuløst vis å få tak i et ledig bord på restaurant også. Det er sjeldent enkelt to dager før helg, for folka i Stavanger er flittige bruker av byen vår, men med litt trygling og skraping på døra til Foodloose, klarte de å hoste frem en plass.

Jeg ble altså så gira over tanken på den kvelden her. Bare det å ha en grunn til å bølge håret og ta på seg neglelakk var stort. I tillegg ble mange med på å treffes for litt jodlevann i Fargegata før middagen også, så dere kan tro jeg gledet meg.

Det ble en Ginger Joe i hvert bein og hver arm, før vi entret dørene og traff på alle de andre også på Foodloose. Praten var allerede høylydt og stemningen god når lekre retter som “crispy chicken balls”, “kingprawns dim sum” og “New Orleans Creole pasta” kom på bordet, og smilet ble bare bredere og bredere når shots, øl og drinker kom på bordet.

Det må nevnes at det kanskje ikke er bare bare å ta imot en gjeng voksne kvinns hvor alle har lang fartstid i utebransjen. Jeg vil så absolutt påstå at disse jentene veit hva de vil ha, mat står høyt oppe på ønskelista og bør alltid leveres med høy standard. Denne kvelden ble faktisk helt episk med tanke på maten vi fikk. Alt smakte helt himmelsk, vi kunne rett og slett ikke få rost den nok.

Her i byen er regelen nå at man ikke får komme inn på noe utested etter klokken 22. Det gjorde oss derimot ingen ting, for vi hadde “the time of our lives” akkurat der vi var. Der er regelen at alle gjestene må være ute av dørene til midnatt, så da dere, takket vi høflig og syngende for oss presis klokken 23:59. Vi hadde virkelig kost oss, og kjente nok alle på en takknemlighet over å ha hverandre. Vi treffes gjerne ikke så ofte, men når det først skjer, oser det av kjærlighet og varme.

Kameraet var dessverre ikke med denne kvelden, men fikk nå brukt mobilen litt. 

Noen kan synge og husker absolutt alt av tekster, mens…

andre sånn som meg, bare raller og traller med etter køriføri tekst.

 

 

 

Årets store begivenhet for Mille og Sol

Gurimallaland, hva er det som skjer meg meg?! Jeg har all verdens tid å ta av til bloggingen, har plenty å skrive om også, men plutselig kommer kvelden og familien er samla og da utsetter jeg det til dagen etter. Det samme skjer igjen dagen etter, og derfor blir det veldig få innlegg fra meg for tiden. Det er med andre ord på tide med litt skjerpings.

For et par måneder siden mistet vi vår kjære fôrvert. Det var et enormt tap for oss, da vedkommende var ekstremt dyktig og pålitelig. Vi ble så lei oss at vi har kvia oss lenge med å søke etter ny hjelp. Det skjedde derimot for et par dager siden, og interessen for islandshoppa vår Sol er denne gangen stor. Vi har derimot planlagt å la ei få prøveri henne til helgen, så i mellomtiden legger jeg alle andre forespørsler til side.

Mille, Sol og Poppy er virkelig et bra team for tiden. De stortrives veldig i stallen, miljøet er ekstremt stabilt og godt nå, så Mille vil aldri hjem. Hun er der hver bidige dag og det er sjeldent hun ber om hjelp for å ta seg en dag fri. Jeg tror derimot det kan være godt for henne å gjøre noe helt annet av og til. Hun har blant annet en drøm å ta Poppy med seg på utstilling neste år, og det krever jo som sagt en del forberedelser. En ting er i alle fall sikkert, vi har ei veslejente som har det veldig godt for tiden, skuldrene min er derfor lave, og det gjør oss alle godt ❤️