Åhhh, dette var gøy! Endelig fikk jeg møte venneflokken igjen, og tenk det dere, noen av dem har jeg ikke sett siden konfirmasjonen til Mille i oktober i fjor.
Dere kan tro minsten Mille var stolt sist søndag da hun fikk vist frem hesten sin Sol igjen. Det er rart det der, men når man har hest så sier man til alle og enhver at de kan komme å ri så ofte de vil, men det går så fort i glemmeboka. Derfor var det ekstra kjekt at jentene ville ta med seg sine kjære diamanter og la de gå så mange runder de ville med en ekstremt snill og tålmodig hest.
Alle er selvsagt ikke like komfortable rundt hest, men jeg hadde aldri latt noen være så tett oppi Sol hvis hun hadde det med å være rampete. Det er hun på ingen måte, hun er reine terapihesten blitt, og jeg tenker at alle og enhver hadde godt av denne mestringsfølelse.
Mille tok plikt oppfylt på seg lærer rollen, og den ene ette den andre fikk prøvd seg. Samtidig fikk vi andre tatt igjen litt kjærkomment skravling, og herrejemini så godt det var ❤️
Rekk opp hånda alle dere som er lei å høre på hva folk ikke liker? Moralpolitiet, som prikker deg på skulderen for å minne deg på hva du ikke burde gjøre. Dere vet, de som alltid må ha en mening om alt og alle? Det er rart det der, men voksne veileder og råder barna sine til kun å ytre seg når de har noe fint å si om noen eller noe, men hvor ofte ser man ikke at de samme moralistene selv faller for fristelsen til å rakke ned. Det er jammen meg ikke rart at ungdommen flykter fra Facebook, og at plattformen snart kun er aktiv med de på 40++. Surpompene og sjuklingene.
Jeg går selvsagt ikke rundt og er superfornøyd hele tiden jeg heller. Jeg er engasjert til tusen, følger med på det meste og har så absolutt lyst til å skrike ut min vrede i ny og ne, men hvem gagner det? Absolutt ingen. I tillegg så kjenner jeg meg så godt selv nå at det som oftes koster mer enn det smaker å hive seg inn i den ene diskusjonen etter den andre. Hodet går i spinn, og det mislikes over en lav sko, og det trenger jeg ikke i hverdagen min, og kanskje ikke du trenger det i din heller?
Men fra det ene til det andre dere, la oss gå over til det viktigste her, hva vi elsker. Jeg eeelsket European Song Contest 2021 på lørdag. Jeg er storfan av Melodi Grand Prix, og koste meg altså fra begynnelse til slutt. Jeg ønsket selvsagt at Norge og artige Tix skulle klatre helt til topps, men når jeg skjønte at det ikke ville skje, gjorde jeg som jeg pleier, skiftet taktikk i en fei. Da var det å heie på Island, har nemlig veldig lyst å oppleve vakre Island, og sangen var jo skamkul, men det gikk jo heller ikke veien. Thrilleren stod i taket under folkets avstemming, og da jeg øynet en mulighet for at Italia kunne dra det hele i land, krysset jeg alt jeg kunne av armer og bein og ba til høyere makter for at det skulle skje. For er det et land jeg unner litt positivitet nå, så er det folka i vakre Italia. For mens vi har korona på første klasse, har de kjempet en dødskamp fra dag en. Så gjett om jeg jublet, hoppet og danset, da seieren var en realitet?! For som dere skjønner, MGP er ikke bare en vanlig sangkonkurranse for meg, det er så mye mye mer. Alt og alle bærer med seg en historie, og det gjør det hele så interessant.
MGP er og blir en festdag, da går flagget til topps. Ungene er flaska opp på det, og selv om jeg til tider ser litt oppgitthet fra gubben, så tror jeg han liker det litt også. Han stiller nå i alle fall opp og heier med, selv om han kanskje føler all glammen ødelegger litt av det barske ytre hans, thihiii ❤️
Min kjære ville gjerne se ishockey i kveld, så da fant jeg liksågodt frem macén og tenkte å dele noen ord med dere. Jeg tenker de fleste med meg hadde en annerledes 17 mai feiring i år også. Planen var egentlig å se minstemannen Mille ikle seg den nye bunaden sin og stolt danse seg gjennom barnetoget for aller siste gang. Slik ble det hverken for oss eller noen andre heller for den saks skyld, og for å være helt ærlig, så hadde jeg nok uansett måtte kaste inn håndkle. Jeg gikk nemlig fortsatt på medisiner etter allergisjokket på sykehuset, så etter en bitteliten luftetur ned på brygga her, så holdt jeg rett og slett på å gjøre på meg. Jeg fikk altså akutt diaré, og rakk med et nødskrik de få meterne hjem igjen. Da var det bare å slenga av seg kjolen og komme seg på do, og etterpå ble det senga.
Bjørn Erik og jeg koste oss derimot igjen seinere på kvelden. Vi tok en telefonrunde med hele familien og etterhvert kom Mille hjem også. Hun bodde hos Hege-mor hele helgen, og ble hoppende glad når hun ble invitert med i Kongeparken. Pelle var også innom en tur, så med tanke på at vi tross alt fortsatt må forholde oss til en pandemi, så ble ikke dagen så verst allikevel.
Kvelden ble avsluttet med grillings og Netflix sin helt fantastiske nye tegnefilm “The Mitchells vs. The Machines. Den anbefales på det sterkeste, jeg har faktisk ikke sett Bjørn Erik le så mye på lenge.
Jeg var så glad over å endelig få ikle meg den nye kjolen min, men kinnet var fortsatt veldig betent, så jeg kunne ikke være så lenge ute av gangen.
Dere kan tro gleden stod taket da jeg endelig fikk lov å reise fra sykehuset og hjem til flokken min og fineste Bjørn Erik som hadde bursdag.
Det var helt himmelsk å endelig komme inn i de trygge gode armene hans igjen, og på nullkommaniks klarte ungene og jeg å skape litt ekstra kos rundt jubilanten.
I hui og hast ble pakkene pakket inn og den forhåndsbestilte kaken funnet frem, og for å gjøre det så enkelt som mulig ble det bestilt inn pizza.
I sammen som familie ble kvelden en av de fineste vi har hatt på lenge. Rause og staute, Bjørn Erik, tryggheten og min aller beste venn, fikk allikevel en form for feiring, så fortjent ❤️
Jeg husker det som det var i går da Mia hentet meg og gjorde seg klar for fødsel i stua vår. Hun skulle nok i utgangspunktet ikke hatt dette kullet. Hun burde helt klart vært noen år eldre, men det ble som det ble og etter 12 timer var hun mor til fire nydelige små knøtt. Tre gutter og ei lita jente.
Det er kanskje noe unødvendig å rippe detaljert oppi tragedien som skjedde, men et par dager seinere ble fire unger til tre, og jeg var amme på heltid i de kommende månedene. Det ble som sagt en noe humpete start for de små, men det ble nå i alle fall en lykkelig slutt. Alle nøstene ble etterhvert friske og sterke, og når de var 12 uker gamle kom Ingrid Marie og Randi og hentet de eventyrlystne guttene. Vesle Nairobi ble derimot værende hos oss, og til alles store glede, fikk hun endelig til å die mammaen sin.
Mor og datter er fortsatt gode venner og de er å finne tett i sammen fra morgen til kveld. De lekesloss en del, men når mamma Mia mener det er nok går Nairobi bare videre til hunden vår Poppy. De to fant nemlig tonen med en gang Poppy kom i hus i juni, og de leker katt og mus (les Poppy) titt og ofte. Ellers så kan jeg jo nevne at skjeløyde Nairobi er verdens skjønneste der hun møter meg hver bidige morgen i iver etter kos. Hun er litt av et matvrak, og akkurat som sin mor jakter hun småfugl og mus så ofte hun kan. Her hjemme kan de gå inn og ut av katteluken akkurat når de vil, så det skjer titt og ofte at det ligger diverse trofeer og venter på oss når vi våkner. Ellers så kan jeg nevne at hun stikk i strid med sine søsken er livredd for å møte nye mennesker eller andre dyr ute, men at hun gladelig blir med på den siste kveldsturen rundt husene her med resten av flokken.
Lurer dere på hva som skjedde med de andre to? Pusur (født Helsinki) og Rio?
Rareste Rio, med det vaggete hode (var så redd for at han ble skada som liten) ble hentet av snilleste Ingrid Marie som bor på Vassøy. I all hemmelighet hadde de holdt tett om at gutten i huset skulle få sin egen katt til bursdagen sin. Han trodde først det var bestemoren som skulle få kjære Rio, men til sin store glede tok han altså feil. De to fant tonen sammen med en gang. Der Remy Rene gikk, var garantert Rio hakk i hæl. Jeg har fått tilsendt de koseligste filmer der Rio sitter i midten av togbanebyggingen til eieren sin og leker med, han spiser sushi ved bordet sammen med resten av familien og han er alltid med på krabbejakten nede på brygga. Rio blir behandlet som den prinsen han er. Jeg må også få nevne at han ble litt av en sværing. Veterinæren trodde først han var mye eldre, det er ekstremt store labber på den karen der.
Ingrid Marie skrev så fine ord i kommentarfeltet her, tenkte det kanskje var fint å dele dem her også.
“Tusen takk for at vi fikk gleden av familieforøkelse med Rio i hus. Han gir oss og “hele” Vassøy mye glede. Med Rio følger det utrolig mye glede, han byr virkelig på seg selv, hvor han er blitt en liten “kjendis” på Vassøy med alle sine sprell og spillopper. Med sin velkjente høye røst, hører vi han før vi ser han, han roper på flokken sin, og har mye på hjertet. Jaktinstinkt er det ikke noe å si på, her jaktes det på hunder, ja du leser riktig, hunder, som løper med halen mellom beina når Rio kommer spankulerende. Han jakter på svaner, som flakser av sted, han jakter på alt og alle. Rio er totalt uredd, og vi har en oppfatning av at han har et meget stort selvbilde, hvor han helt sikkert ser seg selv i speilet og ser en voksen tiger. Rio elsker vann, og rett som det er så kommer han hjem, dryppede våt. Da har han hatt seg en liten svømmetur i sjøen. Hjemme elsker han å dyppe hodet i vannstrålen fra vasken, og en dukkert i badekaret er ikke å fornekte. En snillere, tryggere, omgjengelig, leken, kosete katt skal man lete lenge etter. Remy Rene har fått en bestevenn og en god følgesvenn i livet. Vi trenger alle en god venn”.
Vakre Pusur ble hentet av ei venninne av meg som bor landelig til i Flekkefjord, og Randi har faktisk skrevet noen ord selv om hvordan det var å bli eier av denne meget nysjerrige pusen.
“Vi hadde hunden Fido fra før av, så det måtte litt tilvenning og mye tålmodighet til for at de to skulle komme overens. Men nå er de verdens beste venner, og har mye glede i hverandre. Pusur er en liten ramp, men også veldig kjælen og tillitsfull. Han klatrer i de høyeste trær, og forleden dag fant vi han faktisk på hustaket. Han er ikke glad i å være ute i regn, men elsker allikevel å være der vi er. Han svinser rundt oss både inne og ute. Han er også prikk lik en skjæra i oppførselen sin. Han liker nemlig alt som er blankt og blinker. Her for leden hoppet han opp på oppslagstavla og pelte ned alle tegnestiftene med runde hoder i “gull”. Ellers så elsker han å leke med hårstrikk, og metalltoppen på champagne korken”.
Det er så godt å vite nå i etterkant at alle kattungene lever i beste velgående på hver sin kant med de fineste eierne. De er alle kastrerte, og derfor også fulgt opp av en veterinær, veldig betryggende. Det er ikke alltid en selvfølge, så jeg vet at disse små krabatene har vært ekstra heldig og det varmer.
