Syvende Himmel

Om ikke så alt for lenge tar trioen her hjemme helg. Bjørn Erik har akkurat kjørt for å hente Mille og Poppy i stallen, og jeg tenker det skal bli godt for minstemann å komme ut av alle lagene med ull, hoppe i dusjen og etterhvert ikle seg kosedress og tøfler. Ellers så må jeg få nevne hvor glade vi ble når støpingen av baderomsgulvet plutselig ble fremskyndet i dag. Nå er det endelig gjort, og da øyner vi faktisk en mulighet til at det blir ferdig i løpet av måneden.

Jeg skulle egentlig ikke ha shoppet noe som helst nå, det nye badet trenger hver bidige krone vi har til overs og litt til, men jeg hadde noen gavekort til overs, miksa og triksa litt med dem, så da var kysten klar. Det hjalp også godt at julekjolen jeg har hatt på ønskelista mi lenge nå plutselig kom på 50% salg. Da var jeg jammen meg ikke sein med å komme meg så fort jeg kunne til byen før det eventuelt ble for seint og alt var borte vekk. Vi er nemlig mange som elsker alle de fargeglade kreasjonene “Syvende Himmel” har å by på, og det er ikke hver dag man kan gjøre slikt et stort kupp.

Det var reine andakten å få hoppe inn i kjolen, og jeg prøvde den flere ganger i tre forskjellige størrelser bare for å være helt sikker på hvilken jeg virkelig ville ha. Svingte meg rundt mens jeg sang “se min kjole, den er full av nisser”. Nisser, juletrær og røde sopper med en stor sløyfe i halsen, kan det bli mer julete?

Det var nesten så jeg hadde lyst til å hinkehoppe tilbake til bilen etterpå, med den fineste kjolen pakket inn i nydelig silkepapir. Gjett om jeg gleder meg til neste år? Da skal jeg be jentene på julelunsj og spre juleglede og god stemning mens jeg svinser rundt i denne drømmen av en kjole.

Sjekk ut det nydelige kjolemønsteret.

 

Jeg har rydda…igjen!

Til jul i forfjor, altså i 2019 fikk jeg pose på pose med deilig krydder av mamma til jul. Kjempekjekk gave å få,. men jeg stua det derimot langt inn i krydderskapet, på øverste hylle, og der har det stått urørt til nå, helt glemt bort.

Nå kom jeg derimot over noen smarte glass på Ikea med lokk med to åpninger. En til å drysse med og en til å helle. Helt perfekte for alle mine ubrukte krydderposer. Etter en runde i oppvaskemaskinen ble den ene etter den andre fylt opp til randen med deilig spennende kryddermikser, og Bjørn Erik ordnet runde klistreetiketter til meg på printeren.

I tillegg til å få dette på plass gikk jeg gjennom alle hyllene i skapet og kastet alt gammalt, alt som var gått ut på dato gikk rett i søpla. For hvor mange halvtomme karry krydderglass trenger man egentlig?

Føler noen av dere også for å rydde og ordne ting nå på nyåret? Dette er veldig typisk meg. Starter alltid med frisk mot på det ene prosjektet etter det andre, men det går som regel fort over.  

Ble ganske fint, ikke sant?

Nok et mesterverk av flinkeste Randi

Nå er jeg virkelig i slaget her dere. Har blitt inspirert til å blogge flere dager på rad, og jeg kjenner jeg elsker det. Jeg har sagt det før og sier det igjen, det er ekstremt viktig for meg å ha noe eget å holde på med hver dag, og jeg koser meg virkelig når jeg får brukt kameraet litt for så og sette meg ned med Macén og skrive litt.

Jeg er snart i mål med alle konfirmasjonsbildene fra den store dagen til Mille, men jeg tenkte å vise dere korthilsningen Mille fikk av meg og Bjørn Erik. Jeg elsker som sagt kort, har tatt vare på alt til alle ungene, Bjørn Erik og meg selv, så til denne spesielle dagen ble det viktig å finne på noe ekstra. Det er mye fint å få kjøpt, konfirmasjonskortene er ikke som den gangen jeg skulle i ilden, men igjen tok jeg kontakt med min venninne Randi som lager de flotteste kreasjoner.

Jeg er altså så glad for at det finnes så flinke folk der ute som spesialiserer seg på slikt, og Randi var ikke vanskelig å be. Hun spurte om jeg hadde noen ønsker, noen temaer som burde være med, men jeg stolte som vanlig blindt på at hun fant ut av det på egenhånd. Dere husker kanskje det nydelige navnedagkortet hun laget til Falk i fjor? Det var helt himmelsk fint, se gjerne her. Det må derimot nevnes at hun hadde noen spørsmål rundt selve bunaden Mille skulle få, og jammen fikk hun til å tegne både broderi og sølje. 

Jeg synes kortet ble helt nydelig, reine kunstverket, er dere ikke enig??

Tar du utfordringen, Dennis?!

God morgen.

Vi har på ingen måte hatt rolige morgninger etter at vi kom hjem fra julefeiringen i Drammen. Mille hadde nemlig et stort ønske om å ta private ridetimer i romjulen, og siden det ikke ble rideleir i år og budsjettet derfor tillot det, fikk hun lov. Jeg kan jo gjenta for dere som kanskje ikke vet det, Mille står altså for de fleste utgifter selv når det kommer til hest. Hun fikk nemlig utbetalt en forsikringssum som liten, som nå forvaltes av fylkesmannen, og hvert år søkes det midler derifra til å drifte hesten hun selv har kjøpt. Hest er som sagt hele livet for Mille, noe fylkesmannen raskt forstod, så dette får hun altså godkjent år etter år. Hun er derimot allerede innforstått med at når hun en gang blir “ung ufør”, da må hun betale de månedlige utgiftene med det å ha hest med de pengene i stedet. Men, men dette ble en digresjon, det jeg ville fram til i begynnelsen her er at vi på ingen måte ligger på latsiden i disse dager, for Mille som liker å ha god tid, har insistert på å være i stallen presis klokken 07 hver dag, så vi har med andre ord vært veldig tidlig påán.

I dag har Mille derimot pause fra Sol. Det er fôrverten vår Thea sin tur i dag, men når det er sagt så overnatter faktisk sistnevnte hos oss nå. Jentene har nemlig fått veldig god kontakt, de snakker timesvis i telefonene hver bidige dag, og nå ville de altså overnatte sammen også. Så ikke bare er “hest er best” en finfin daglig syssel for minsten, det drypper mye annet godt rundt dette også. Mang et langvarig og varmt vennskap har vokst frem, så Bjørn Erik og jeg slutter visstnok aldri å skrive under på at dette med hest er det mest fornuftige vi har funnet på for jentungen vår.

Vet dere forresten hva eldstemannen vår Dennis fikk til jul? Syv små pakker møysommelig pakket inn med et hav av teip og bånd (elsker å irritere ungene med å pakke alt så godt inn at det kreves tålmodighet og etterhvert saks). På pakkelappen ber jeg Dennis om å ta denne morsomme utfordringen meget alvorlig og ansvarsfullt. Jeg ba han altså om å omfavne en ny tradisjon i familien vår, nemlig det å la en rampenisse flytte inn og gjøren førjulstiden for Falk ekstra spennende og morsom i årene som kommer. Det takket han gudskjelov “ja” til, og jeg gleder meg til å se hva dette kan føre til. Jeg tror kanskje Falk er litt for liten neste år også, men som treåring er han helt sikkert mer mottagelig.

I tillegg til å få selve nissen med diverse tilbehør som seng, pysj, dør og en liten strikkegenser fikk han også en liten bok, “Rampenissens julekalender”. På humoristisk vis gir den foreldrene en mulighet til å begynne på denne tradisjonen veldig enkelt. Den forteller deg nemlig hva du trenger av utstyr hver dag, ting du garantert har i huset fra før av, slik at nissen får utført den ene lille uskyldige rampestreken etter den andre frem til jul. Disse små tipsene er hemmelig for de voksne og står bakerst i boken, men ellers så finnes det et kapittel man kan lese for ungene hver dag. Disse forklarer hvorfor rampenissen havner i alle disse “kjedelige” situasjonene gang på gang og hvordan rampenissen har viklet seg inn i en krangel mellom nissene fra Nisseland og fjøsnissene. Bokens små fine fortellinger legger også stor vekt på at julen bør omfavne godhet og kjærlighet. At nisser også kan trenge en påminnelse om at det er dette som er viktig i stedet for å la gaver være det største fokuset.

Jeg synes dette var en fin og morsom gave å gi bort, og det finnes så mye annet tilbehør å få tak i også. Kanskje rampenissen skal få seg en venninne til neste år?

Alt på stell!

Reklame for en venn

I dag startet jeg morgenen tidlig i byen med venninnene mine. Visste dere at det går an å bestille frokostbord på de fleste hoteller uten å overnatte der? I stedet for å sitte å tvinne tommeltotter og vente på at kaféene skal åpne, valgte vi altså å begynne dagen på et koselig hotell med deilig frokostbuffet i stedet.

Gode lange samtaler over deilig mat og drikke i overflod er virkelig en luksus, og for å være helt ærlig så er jeg mett ennå. Det var derimot ikke alle venninnene våre som kunne stille i dag. De fleste av oss er helt ferdige med alle juleforberedelsene, vi har senket skuldrene og er superklare til å gjenforenes med familiene våre, men noen av jentene jobber fortsatt på spreng. Som min fine Andrea, venninnen som tryller frem den blågrønne  galne hårsveisen min.

Det er virkelig balsam for sjelen og slå ihjel et par timer i salongen hennes, Sachs. Det er ikke bare håret som skinner etterpå, men humøret mitt også. Det er ikke en ting vi ikke kan snakke om, og latteren sitter alltid løst. Energilagrene blir fylt opp, og jeg blir inspirert.

Fineste Andrea, takk igjen for at du er du og at du gir meg troen på at det er helt ok og innafor å gå rundt med denne gærne hårlooken selv etter de fylte 50++  ❤️   

Førstehjelpsskrin til konfirmanten

Hei igen, kjære dere 🍂

Jeg klarer rett og slett ikke å slippe den fine feiringen av Mille riktig ennå, for det ble altså sånn en fin minnerik dag. Jeg har lovet dere masse bilder, men la meg først få vise dere hva jeg satt og puslet med i dagene før den store dagen. Da satt jeg nemlig og laget et slags førstehjelpsskrin til den kommende konfirmanten. En gave lagd med stor flid og ikke minst mye kjærlighet .

Idéen er ikke min, det skal jeg på ingen måte skryte på meg. Jeg fikk derimot kjennskap til dette, da venninnen min Vibecke, lagde noe lignende til meg det året jeg fylte 50. I ettertid har jeg også googlet litt, og funnet lignende overraskelser til andre temaer også som f.eks. nygifte, pensjonister og andre lignende feiringer man vil hylle, og emne “konfirmant” var det mange idéer rundt.

Jeg ville altså gjøre noe lignende, og det var altså så utrolig koselig å få i stand denne gaven. Jeg startet flere måneder i forveien med å handle inn alt jeg trengte, og brukte også lang tid på å hente inn tips på hvordan den til slutt skulle se ut. Det var selvsagt viktig å skape et personlig preg på den også, og med tanke på hvordan Mille mottok dette, er jeg nokså overbevist om at den slo an ❤️

Jeg lagde en innholdsfortegnelse av alt som ble puttet oppi kofferten, og limte den på innsiden av lokket. Som dere ser, så ble det handlet inn en del ting inn på forhånd for å klare å skape alle disse små overraskelsene.

Kofferten og hjerte esken som etterhvert ble til “datingboksen” ble funnet på Søstrene Grene.

De små glassene og reagensrørene ble kjøpt på Søstrene Grene, Upstairs og TGR.

Sukkertøy i alle fasonger og størrelser ble handlet inn over en lav sko, for disse skulle som sagt etterhvert bli “piller”.

Etiketter ble laget på PCén og printet ut. Klipt ut og limt på hver bidige lille ting. 

Mille ante ingen verdens ting hva jeg holdt på med. Hun forsøkte mang en gang å snike seg inn på meg, men jeg var alltid nøye med å låse døra der jeg satt.

“Spill – kriseplan ved strømbrudd”


“Hjerter – så du aldri glemmer at mamma er enormt glad i deg…pappa også så klart”

Jeg har tidligere nevnt at jeg var noe usikker på talen min til Mille. Jeg har aldri noensinne holdt en tale, så det var først meningen at jeg kulle lage talen rundt selve “Føstehjelpsskrinet”. Når jeg derimot først begynte å skrive ned ordene, kom de raskt på løpende bånd. Det passet derfor ikke å gi gaven før etter talen, da de fleste egentlig trodde jeg var ferdig med å si alt jeg hadde på hjertet, men da begynte jeg påán igjen som følger:

“Nå trodde du kanskje jeg var ferdig med å snakke, men det er jeg selvfølgelig ikke. For som mammaer flest, tenker jeg langt frem i tid. Derfor har jeg laget et førstehjelpsskrin som jeg tror du vil sette stor pris på.

I dette skrinet finner du en del hjelpemidler for rett å slett å klare deg litt bedre i det kommende voksenlivet. Her finner du hjelp for det meste”

Så da stod jeg der da, med denne kofferten og fant frem den ene lille omtanken etter den andre. En utrolig fin gave å lage og enda finere å gi ❤️

Vakkert og vondt på samme tid ❤️

For en begivenhet, for noen gripende gjenfortellende historier og ikke minst for en kunstner, dette var rett og slett rørende, gripende og vakkert på samme tid.

Jeg snakker selvfølgelig om utstillingen til Vebjørn Sand, Roseslottet, høyt oppe i skauen, høyt over Oslo by. I naturskjønne omgivelser, ligger verkene som perler på en snor, og selv nå etter flere uke, er inntrykkene fremdeles levende.

Det er hele 80 år siden Norge ble angrepet og fratatt friheten og menneskeretten. 5 års kamp og lidelse ventet, og Vebjørn Sand har på en unik måte klart å gjenfortelle enkelte historier fra både kjente og ukjente helter. Viktige historier som må opp og frem, og som aldri må glemmes.

Min kjære snille og gode bestefar, Gunnar, var ordknapp om sin egen rolle under krigen. Som ihuga motstandsmann, hjalp han flyktinger over til svenskegrensa. Mormor visste ingenting. Hun skjønte ingen verdens ting da eldstejenta Eva, min tante, plutselig hadde mistet skinnluen sin. Den hadde bestefar gitt til gutten i familien som ble hjulpet over landegrensa, så han skulle ligne på en jente. Det skulle gå mange år før bestefar fortalte den sanne historien om den forsvunnede luen, også den neste historien jeg vil fortelle dere. For mommo Synnøve skjønte heller ikke hvorfor mannen hennes som stort sett aldri ble sinna, gikk i taket over at hun hadde farget en masse tøybiter for han fra grå til grønne og etterpå hengt de opp på rekke og rad for å tørke i bygården de bodde i på Torshov. Mommo trodde det var sykkelseter, men egentlig var det tøybiter som skulle videre til ei sydame som skulle lage pistolhylstre av dem. Jeg skulle så ønske jeg husket de hvite løgnene bestefar kom med der og da i kampens hete, da han i rekordfart røsket ned hele sullamitten som blafret så fint i bakgården. Dere kan tro jeg satt med øyne som tallerkner, når han fortalte disse historiene. Fine bestefaren min, som jeg savner så høyt.

Vi ble på det sterkeste anbefalt å få med oss Roseslottet. Det var ingen som ville røpe for mye, og det vil faktisk ikke jeg heller. Jeg kan derimot love at om du tar deg god tid til alle de storslåtte kunstverkene, og leser hver bidige gripende historie som hører til, vil du ydmykt ta innover deg sorg, frykt, smerte, håp og glede på en helt spesiell måte. Jeg har med vilje latt være å ta med for mange bilder denne gangen, rett og slett fordi jeg vil at alle som har muligheten, heller tar banen opp til Frognerseteren selv, og rusler de få meterne bort til Roseslottet. Men vær beredt, for denne opplevelsen vil helt klart få deg til å kjenne på hele følelsesregisteret ditt.

Jeg må forresten få nevne at Vebjørn og Aune ofte er å treffe på utstillingen, nesten hver bidige dag. Takket være Aune, fikk vi hundepass til vesle Poppy. Du har muligheten til å binde hunden din utenfor billettluka, det sitter folk og passer på, men for oss med valp var det enklere å stole på at Aune tok godt vare på henne.

Visste du at det fantes norske jagerflygere med under Normandie invasjonen? Ikke jeg, og jeg må innrømme at jeg lærte mer norsk krigshistorie på to timer enn det jeg har lært gjennom hele livet.

Her kom tårene mine. Du bli bedt om å snu deg rundt fra et av maleriene og skue utover Oslo og erindre at 529 jøder ble arrestert og ført om bord i båten Donau den 29 november 1942. I alt 773 norske jøder ble deportert til tyske konsentrasjonsleire, kun 38 overlevde.

 

 

Gammelt ble som helt nytt!

Helg igjen jo, kjære dere!

Jeg hadde egentlig veldig lyst til å nyte hagen vår nå i finværet, men vi er som sagt på vei ut på et nytt eventyr som kommer til å forandre hverdagen vår gledelig fremover. Det er fortsatt veldig hemmelig, rett og slett fordi noen av familiemedlemmene våre ikke vet om overraskelsen riktig ennå, men i løpet av helgen sprekker lykkeboblen.

Tenk, endelig er han flinke hunken min ferdig med prosjekt “platting”. De to verandaene våre, en foran og bak, har altså blitt slipt ned etter noter, så nå ser de faktisk helt nye ut.

Slik har han gått frem;

  • Plattingene ble høytrykkspylt og skrubba med husvask, all grønske ble fjernet.
  • Alle spikere ble slått ned med hammer og dor for at slipemaskinen ikke skulle komme borti spikerhodene.
  • Leide slipemaskin og grovslipte først med 40 slipepapir etterfulgt av 60.
  • Brukte deretter en håndholt båndsliper til hjørner og der den store slipemaskinen ikke kom til.
  • Beiset så med Jotun Trebitt terrassebeis med svamp. Kun et strøk.

Resultatet ble rett og slett strålende, så nå kan sommeren gjerne komme for fullt.

God pinse 🌸

Jeg trodde egentlig ikke det var mulig å fjerne all den gamle beisen, men joda, med riktig utstyr gikk den av i en fei.

Voilà – se så fint!

I år har det gamle Ikea blomsterstativet fått jordbærblomster.

Vi har bodd i samme hus i 23 år, og først i år fikk jeg plutselig ekstremt lyst på port. Port ble det og det er noe helt spesielt synes jeg å komme hjem til porten sin hver dag. I tillegg så har Bjørn Erik tetta alle de små hullene nederst i hekken med hønsenetting, så lille smula Pippi ikke kan komme seg ut lenger på egenhånd.

 

🌿🌿🌿

Nå har det klikka for meg!

Hei igjen, dere!

Nå har det seriøst klikka for meg. Vel å merke forhåpentligvis på en god måte, men jeg er dønn ærlig når jeg mener det kribler i hele kroppen bare av å høre ordet “Coleus”, altså planten, den gode gamle traveren som fantes i de tusen hjem den gangen jeg var liten.

Takket være Belinda Jakobsen, så har hun faktisk i løpet av ganske så kort tid, klart å åpne øynene til en hel haug av oss planteelskere når det kommer til denne blomsten. Hun har i månedsvis delt sin kjærlighet til denne lettstelte og og til tider fargesprakende herligheten, og den har steget og steget i popularitet. Det har derfor vært helt umulig for meg å få tak i den. 

Jeg var faktisk så desperat her for noen uker siden at jeg ba på mine knær i sosiale medier om det var noen som kunne avse en avlegger til meg, og joda, to fine eksemplarer kom plutselig min vei. De stod lenge i et glass med vann i vinduskarmen til røttene ble kraftige nok til å kunne pottes om, og lyser nå opp kjøkkenet mitt hver bidige dag.

I dag dere, er jeg derimot i ekstase, for i går gjorde jeg tidenes kupp. Jeg kom nemlig over en reklame fra Hageland Edens Have, og tror dere ikke de hadde et hav av forskjellige Coleus planter å velge i? Jeg var selvsagt redd alle var tatt, men ilte av sted og klarte altså å haie til meg seks nydelige varianter. OMG, 6 stykker!

Heldige meg, tenk nå har jeg hele åtte stykker å hvile øynene mine på. Alle noe helt for seg selv, helt unike, stående i vinduskarmen der de liker seg best. Er de ikke fine?

Har dere sett noe så vakkert?

Endelig er denne delen av stua/spisestua komplett. Alle plastikkblomstene har fått fyken, og jeg føler en indre ro.

Sjekk ut hvor store og fine avleggerne jeg fikk for to måneder siden er allerede.

    🌿🌿🌿

#coleus #planter #lettsteltplante #grønthjem

Bjørn Erik kliner til igjen!

God søndags morgen, kjære dere!

Nå skjer det store ting på den 23 år gamle verandaen vår bak. Bjørn Erik er virkelig i siget nå, han står på hver gang finværet gjør det mulig. Plattingen vår bak og for den saks skyld foran også, er under oppussing, og lekehuset skal også få seg et løft i form av ny maling.

Jeg synes derimot han var skikkelig god i går da han heiv seg rundt og boret hull i utebordet vårt og installerte den finfine biopeisen jeg fikk av bestiss til jul. Jeg brukte faktisk peisen mye inne i romjulen, men jeg fikk stadig advarende blikk av han hunken min, for han synes den var alt for skummel med de lange flammene under taklampa vår av fjær. Nå derimot har den virkelig kommet til sin rett.

Bjørn Erik har altså brukt passer og stikksag og laget et hull en halv centimeter større enn selv peisen. Selve underdelen av biopeisen, det sorte partiet, er hengt opp i et patentbånd under boret av stål. Så enkelt og fint gjort, og best av alt, nå slipper han å bekymre seg om bruken av den inne. Det er rart det der, men jo eldre han blir jo mer farlig er alt mellom himmel og jord.

Plattingen bak er langt fra ferdig, og selv om det lå regn i lufta, var jeg nødt til å teste ut herligheten. Det ble ganske så koselig, ikke sant?