Førstehjelpsskrin til konfirmanten

Hei igen, kjære dere 🍂

Jeg klarer rett og slett ikke å slippe den fine feiringen av Mille riktig ennå, for det ble altså sånn en fin minnerik dag. Jeg har lovet dere masse bilder, men la meg først få vise dere hva jeg satt og puslet med i dagene før den store dagen. Da satt jeg nemlig og laget et slags førstehjelpsskrin til den kommende konfirmanten. En gave lagd med stor flid og ikke minst mye kjærlighet .

Idéen er ikke min, det skal jeg på ingen måte skryte på meg. Jeg fikk derimot kjennskap til dette, da venninnen min Vibecke, lagde noe lignende til meg det året jeg fylte 50. I ettertid har jeg også googlet litt, og funnet lignende overraskelser til andre temaer også som f.eks. nygifte, pensjonister og andre lignende feiringer man vil hylle, og emne “konfirmant” var det mange idéer rundt.

Jeg ville altså gjøre noe lignende, og det var altså så utrolig koselig å få i stand denne gaven. Jeg startet flere måneder i forveien med å handle inn alt jeg trengte, og brukte også lang tid på å hente inn tips på hvordan den til slutt skulle se ut. Det var selvsagt viktig å skape et personlig preg på den også, og med tanke på hvordan Mille mottok dette, er jeg nokså overbevist om at den slo an ❤️

Jeg lagde en innholdsfortegnelse av alt som ble puttet oppi kofferten, og limte den på innsiden av lokket. Som dere ser, så ble det handlet inn en del ting inn på forhånd for å klare å skape alle disse små overraskelsene.

Kofferten og hjerte esken som etterhvert ble til “datingboksen” ble funnet på Søstrene Grene.

De små glassene og reagensrørene ble kjøpt på Søstrene Grene, Upstairs og TGR.

Sukkertøy i alle fasonger og størrelser ble handlet inn over en lav sko, for disse skulle som sagt etterhvert bli “piller”.

Etiketter ble laget på PCén og printet ut. Klipt ut og limt på hver bidige lille ting. 

Mille ante ingen verdens ting hva jeg holdt på med. Hun forsøkte mang en gang å snike seg inn på meg, men jeg var alltid nøye med å låse døra der jeg satt.

“Spill – kriseplan ved strømbrudd”


“Hjerter – så du aldri glemmer at mamma er enormt glad i deg…pappa også så klart”

Jeg har tidligere nevnt at jeg var noe usikker på talen min til Mille. Jeg har aldri noensinne holdt en tale, så det var først meningen at jeg kulle lage talen rundt selve “Føstehjelpsskrinet”. Når jeg derimot først begynte å skrive ned ordene, kom de raskt på løpende bånd. Det passet derfor ikke å gi gaven før etter talen, da de fleste egentlig trodde jeg var ferdig med å si alt jeg hadde på hjertet, men da begynte jeg påán igjen som følger:

“Nå trodde du kanskje jeg var ferdig med å snakke, men det er jeg selvfølgelig ikke. For som mammaer flest, tenker jeg langt frem i tid. Derfor har jeg laget et førstehjelpsskrin som jeg tror du vil sette stor pris på.

I dette skrinet finner du en del hjelpemidler for rett å slett å klare deg litt bedre i det kommende voksenlivet. Her finner du hjelp for det meste”

Så da stod jeg der da, med denne kofferten og fant frem den ene lille omtanken etter den andre. En utrolig fin gave å lage og enda finere å gi ❤️

Vakkert og vondt på samme tid ❤️

For en begivenhet, for noen gripende gjenfortellende historier og ikke minst for en kunstner, dette var rett og slett rørende, gripende og vakkert på samme tid.

Jeg snakker selvfølgelig om utstillingen til Vebjørn Sand, Roseslottet, høyt oppe i skauen, høyt over Oslo by. I naturskjønne omgivelser, ligger verkene som perler på en snor, og selv nå etter flere uke, er inntrykkene fremdeles levende.

Det er hele 80 år siden Norge ble angrepet og fratatt friheten og menneskeretten. 5 års kamp og lidelse ventet, og Vebjørn Sand har på en unik måte klart å gjenfortelle enkelte historier fra både kjente og ukjente helter. Viktige historier som må opp og frem, og som aldri må glemmes.

Min kjære snille og gode bestefar, Gunnar, var ordknapp om sin egen rolle under krigen. Som ihuga motstandsmann, hjalp han flyktinger over til svenskegrensa. Mormor visste ingenting. Hun skjønte ingen verdens ting da eldstejenta Eva, min tante, plutselig hadde mistet skinnluen sin. Den hadde bestefar gitt til gutten i familien som ble hjulpet over landegrensa, så han skulle ligne på en jente. Det skulle gå mange år før bestefar fortalte den sanne historien om den forsvunnede luen, også den neste historien jeg vil fortelle dere. For mommo Synnøve skjønte heller ikke hvorfor mannen hennes som stort sett aldri ble sinna, gikk i taket over at hun hadde farget en masse tøybiter for han fra grå til grønne og etterpå hengt de opp på rekke og rad for å tørke i bygården de bodde i på Torshov. Mommo trodde det var sykkelseter, men egentlig var det tøybiter som skulle videre til ei sydame som skulle lage pistolhylstre av dem. Jeg skulle så ønske jeg husket de hvite løgnene bestefar kom med der og da i kampens hete, da han i rekordfart røsket ned hele sullamitten som blafret så fint i bakgården. Dere kan tro jeg satt med øyne som tallerkner, når han fortalte disse historiene. Fine bestefaren min, som jeg savner så høyt.

Vi ble på det sterkeste anbefalt å få med oss Roseslottet. Det var ingen som ville røpe for mye, og det vil faktisk ikke jeg heller. Jeg kan derimot love at om du tar deg god tid til alle de storslåtte kunstverkene, og leser hver bidige gripende historie som hører til, vil du ydmykt ta innover deg sorg, frykt, smerte, håp og glede på en helt spesiell måte. Jeg har med vilje latt være å ta med for mange bilder denne gangen, rett og slett fordi jeg vil at alle som har muligheten, heller tar banen opp til Frognerseteren selv, og rusler de få meterne bort til Roseslottet. Men vær beredt, for denne opplevelsen vil helt klart få deg til å kjenne på hele følelsesregisteret ditt.

Jeg må forresten få nevne at Vebjørn og Aune ofte er å treffe på utstillingen, nesten hver bidige dag. Takket være Aune, fikk vi hundepass til vesle Poppy. Du har muligheten til å binde hunden din utenfor billettluka, det sitter folk og passer på, men for oss med valp var det enklere å stole på at Aune tok godt vare på henne.

Visste du at det fantes norske jagerflygere med under Normandie invasjonen? Ikke jeg, og jeg må innrømme at jeg lærte mer norsk krigshistorie på to timer enn det jeg har lært gjennom hele livet.

Her kom tårene mine. Du bli bedt om å snu deg rundt fra et av maleriene og skue utover Oslo og erindre at 529 jøder ble arrestert og ført om bord i båten Donau den 29 november 1942. I alt 773 norske jøder ble deportert til tyske konsentrasjonsleire, kun 38 overlevde.

 

 

Gammelt ble som helt nytt!

Helg igjen jo, kjære dere!

Jeg hadde egentlig veldig lyst til å nyte hagen vår nå i finværet, men vi er som sagt på vei ut på et nytt eventyr som kommer til å forandre hverdagen vår gledelig fremover. Det er fortsatt veldig hemmelig, rett og slett fordi noen av familiemedlemmene våre ikke vet om overraskelsen riktig ennå, men i løpet av helgen sprekker lykkeboblen.

Tenk, endelig er han flinke hunken min ferdig med prosjekt “platting”. De to verandaene våre, en foran og bak, har altså blitt slipt ned etter noter, så nå ser de faktisk helt nye ut.

Slik har han gått frem;

  • Plattingene ble høytrykkspylt og skrubba med husvask, all grønske ble fjernet.
  • Alle spikere ble slått ned med hammer og dor for at slipemaskinen ikke skulle komme borti spikerhodene.
  • Leide slipemaskin og grovslipte først med 40 slipepapir etterfulgt av 60.
  • Brukte deretter en håndholt båndsliper til hjørner og der den store slipemaskinen ikke kom til.
  • Beiset så med Jotun Trebitt terrassebeis med svamp. Kun et strøk.

Resultatet ble rett og slett strålende, så nå kan sommeren gjerne komme for fullt.

God pinse 🌸

Jeg trodde egentlig ikke det var mulig å fjerne all den gamle beisen, men joda, med riktig utstyr gikk den av i en fei.

Voilà – se så fint!

I år har det gamle Ikea blomsterstativet fått jordbærblomster.

Vi har bodd i samme hus i 23 år, og først i år fikk jeg plutselig ekstremt lyst på port. Port ble det og det er noe helt spesielt synes jeg å komme hjem til porten sin hver dag. I tillegg så har Bjørn Erik tetta alle de små hullene nederst i hekken med hønsenetting, så lille smula Pippi ikke kan komme seg ut lenger på egenhånd.

 

🌿🌿🌿

Nå har det klikka for meg!

Hei igjen, dere!

Nå har det seriøst klikka for meg. Vel å merke forhåpentligvis på en god måte, men jeg er dønn ærlig når jeg mener det kribler i hele kroppen bare av å høre ordet “Coleus”, altså planten, den gode gamle traveren som fantes i de tusen hjem den gangen jeg var liten.

Takket være Belinda Jakobsen, så har hun faktisk i løpet av ganske så kort tid, klart å åpne øynene til en hel haug av oss planteelskere når det kommer til denne blomsten. Hun har i månedsvis delt sin kjærlighet til denne lettstelte og og til tider fargesprakende herligheten, og den har steget og steget i popularitet. Det har derfor vært helt umulig for meg å få tak i den. 

Jeg var faktisk så desperat her for noen uker siden at jeg ba på mine knær i sosiale medier om det var noen som kunne avse en avlegger til meg, og joda, to fine eksemplarer kom plutselig min vei. De stod lenge i et glass med vann i vinduskarmen til røttene ble kraftige nok til å kunne pottes om, og lyser nå opp kjøkkenet mitt hver bidige dag.

I dag dere, er jeg derimot i ekstase, for i går gjorde jeg tidenes kupp. Jeg kom nemlig over en reklame fra Hageland Edens Have, og tror dere ikke de hadde et hav av forskjellige Coleus planter å velge i? Jeg var selvsagt redd alle var tatt, men ilte av sted og klarte altså å haie til meg seks nydelige varianter. OMG, 6 stykker!

Heldige meg, tenk nå har jeg hele åtte stykker å hvile øynene mine på. Alle noe helt for seg selv, helt unike, stående i vinduskarmen der de liker seg best. Er de ikke fine?

Har dere sett noe så vakkert?

Endelig er denne delen av stua/spisestua komplett. Alle plastikkblomstene har fått fyken, og jeg føler en indre ro.

Sjekk ut hvor store og fine avleggerne jeg fikk for to måneder siden er allerede.

    🌿🌿🌿

#coleus #planter #lettsteltplante #grønthjem

Bjørn Erik kliner til igjen!

God søndags morgen, kjære dere!

Nå skjer det store ting på den 23 år gamle verandaen vår bak. Bjørn Erik er virkelig i siget nå, han står på hver gang finværet gjør det mulig. Plattingen vår bak og for den saks skyld foran også, er under oppussing, og lekehuset skal også få seg et løft i form av ny maling.

Jeg synes derimot han var skikkelig god i går da han heiv seg rundt og boret hull i utebordet vårt og installerte den finfine biopeisen jeg fikk av bestiss til jul. Jeg brukte faktisk peisen mye inne i romjulen, men jeg fikk stadig advarende blikk av han hunken min, for han synes den var alt for skummel med de lange flammene under taklampa vår av fjær. Nå derimot har den virkelig kommet til sin rett.

Bjørn Erik har altså brukt passer og stikksag og laget et hull en halv centimeter større enn selv peisen. Selve underdelen av biopeisen, det sorte partiet, er hengt opp i et patentbånd under boret av stål. Så enkelt og fint gjort, og best av alt, nå slipper han å bekymre seg om bruken av den inne. Det er rart det der, men jo eldre han blir jo mer farlig er alt mellom himmel og jord.

Plattingen bak er langt fra ferdig, og selv om det lå regn i lufta, var jeg nødt til å teste ut herligheten. Det ble ganske så koselig, ikke sant?

 

Da var det på tide å fremsnakke noen igjen 🌸

Heihei!

Er det bare jeg som synes at avisene er litt lettere, mer positive rundt koronaviruset for tiden? Det er selvsagt titt og ofte fortsatt negative overskrifter å se, men det virker som om det største trøkket er over. Eller hva synes dere?

Avisene spyr selvsagt fortsatt ut side opp og side ned med elendighet, men jeg synes allikevel jeg selv er lettere til sinns, blir ikke like nedbrutt og tung i hodet etter en leserunde som for tre-fire uker siden.

Som de fleste andre lever vi fortsatt i vår egen boble her hjemme. Jeg trives som sagt med det, for til en forandring er det godt å ikke være aleine hjemme hele dagen. Jeg vet derimot ikke om de andre synes det er like kjekt, for jeg går jo etter dem konstant. Jeg liker og trenger å ha det meste på stell. Det må ha det ryddig, og støvsugeren tas ofte frem både to og tre ganger daglig, siden vi tross alt har litt dyr i hus.

Over til noe helt annet, sjekk hva jeg fikk i posten i dag, da dere. Dette er ikke sponsede produkter, men noe jeg bestilte for litt siden. Mammaen til en tidligere god kollega av meg, er nemlig like levedyktig som min kjære mor. Når jeg derfor så hva hun en dag hadde lagt ut på Facebook siden sin, Fru Flekk, bestemte jeg meg for å bestille noen av de nydelige kreasjonene hennes. Denne gangen hadde hun laget flotte 17. mai rosetter og smokkholder. Et virkelig blikkfang, og helt klart stas å ikle seg på festdagen vår. Disse måtte jeg ha, og når jeg først var i gang, så kunne jeg jo liksågodt kjøpe smokkholder til Falk også. Var de ikke fine?

Det er viktig oss kvinner i mellom å fremsnakke hverandre. Jeg synes Mary Ann legger så mye kjærlighet i alt hun lager. Hun er virkelig kreativ og flink, og jeg har masse på ønskelista mi ❤️

#håndarbeid #17mai #17mairosetter #smokkholder 

Herlig syssel, den beste hobbyen

Rekk opp hånda aller dere som har sett en eller annen venn eller bekjent sitte å legge puslespill på sosiale medier de siste to ukene. Jeg har nok sett bortimot 20-25 stykk, helt forståelig, for selv har jeg vært bitt av denne basillene hele livet.

De siste åra har jeg derimot kun kjøpt forskjellige varianter av Wasgij puslespillene. Det er nemlig en kul tvist med dem, du aner ikke hva du pusler. Bildet på lokket gir deg selvsagt en del ledetråder på hva du skal frem til, men det er mye mer vrient og spennende enn alt hva jeg har puslet før. Jeg håper forresten jeg etterhvert får tak i noen med mer enn 1000 brikker, så jeg slipper å bli så fort ferdig.

Jeg elsker denne formen for tidsfordriv. Jeg kan sitte i timesvis å sortere og leite etter den rette brikken, og blir så til de grader revet med. To ganger i påsken glemte jeg klokka helt, og rusla altså ikke i seng før i seks tiden. Blir helt gira etterhvert som det ene lille prosjektet etter det andre tar form. Skal bare gjøre ferdig rammen, skal bare gjøre ferdig den blomstrete stolen, den fargeglade damen, osv, og vips så har jeg glemt å gå å legge meg. 

Jeg ble derfor litt fortvila her om dagen da jeg ikke fant de nye puslespillene jeg hadde kjøpt for litt siden. I tillegg hadde de fleste bokhandlere og lekebutikker gått tomme, noen får faktisk ikke inn noe før i begynnelsen av mai. Jubelen stod derfor i taket da jeg fikk låne fire stykker, vi byttelånte. Så nå vet dere hva jeg holder på med for tiden…

Det er ikke noe problem lenger å pusle på spisebordet, så lenge det ikke er større enn 1500 brikker. Legger det nemlig på en puslematte. Hvis du ikke gidder noe mer den dagen og trenger bordet til andre ting, ruller du det bare sammen med en sånn sylinderdings uten å ødelegge det du har begynt på.


Minsten Mille kommer titt og ofte bortom for å se hva som skjer underveis.

Jeg vil jo helst ikke røpe noen av disse fantastiske puslespillene, men her har dere et eksempel på et typisk Wasgij spill. På bildet ser du en storfamilie som sysler med sitt over hele stua. Faren er på vei inn med et stort brett med kakao til alle, og utfordringen er å pusle hva som skjer de neste minuttene. Denne formen er ganske så enkel, for du forholder deg til de samme menneskene, de samme tingene i rommet. De har derimot flyttet på seg, alt er kaos, og jeg elsker det.

Jaja, sånn kan det gå.

Denne formen for Wasgij puslespill er de beste, og de er mye mer kompliserte. Du skal nemlig pusle det denne personen ser. Et av de morsomste puslespillene jeg har lagt noensinne.

Denne varianten skal jeg begynne på nå. Jeg skal som vanlig ikke pusle det jeg ser, men denne gangen skal jeg pusle fremtiden. Gleder meg!

#påske #påskesyssel #puslespill #wasgij #påskekos

Klarer ikke…joda!

Nå er det like før hele flokken her hjemme kan ta påskeferie. Som jeg har nevnt tidligere så jobber Bjørn Erik på spreng, det er mye å ta tak i for en fagforeningsmann, så i morgen tenker jeg det skal bli godt for han også å slippe å stille vekkerklokka.

Hva synes dere forresten om at vi om ikke så alt for lenge skal begynne å ta ørsmå skritt tilbake til normalen igjen? Selv fikk jeg en enorm reaksjon. Jeg har som alle andre kjent på det skrekkscenariet hele verden går igjen nå, men i går kom tårene. Jeg gråt altså så mye, at jeg omtrent ikke fikk puste. Dere vet når en unge slår seg og åpner munnen på vidt gap for å begynne å grine uten at det kommer en eneste lyd, den lar vente på seg, sånn var jeg. Bjørn Erik trøstet og trøstet, og når jeg endelig fikk roet meg skikkelig ned, kom alle bekymringene på løpende bånd. 

Jeg har på ingen måte problemer med å forstå at det som skal skje nå er helt nødvendig. Jeg har den fulle tillit til Erna & Co. Vi må jo på et tidspunkt begynne å ta hverdagen tilbake igjen, men jeg fikk plutselig et snev av panikk. Det har nemlig vært så trygt og godt å ha Bjørn Erik og Mille gående her hjemme. Trygt å vite at alle jeg kjenner har tatt godt vare på seg selv, at de som oss kun har gått de helt nødvendige ærender. Plutselig så jeg for meg at ting allikevel kan gå veldig galt, og ble altså skikkelig redd for aller første gang.

I dag har jeg det derimot mye bedre, men jeg kjenner allikevel på en uro. Jeg kvier meg til å lese nyhetene, høre siste døgns dødstall og smittede. Går det opp eller ned? Det er umulig å ikke føle sorg over at så mange mennesker må bukke under før vi har en løsning vi kan leve med. Jeg synes rett og slett det er helt umenneskelig å ta det inn over seg, så jeg sliter.

Jeg er allikevel ekstremt takknemlig for at det er mulig for mange å fortsette som før. Bjørn Erik kommer til å jobbe hjemmefra og Mille skal ha hjemmeundervisning i lang tid fremover, og det gjør at jeg slapper litt av. Det er derimot ikke alle som har muligheten til det, så nå krysser jeg alt jeg har av fingre og tær for at det kommer opp smittervernsløsninger gode nok, så alle kan føle seg trygge. Det er nemlig ikke verdt å ta risikoer, når prisen en da kanskje må betale er så høy.

For de av dere som kjenner meg, så vet dere at jeg trives veldig godt her hjemme. Jeg har alltid noe å pusle med, alltid kjekke prosjekter på gang. Jeg fikk bl.a. tak i en sånn eldgammal barnestol her forleden. Jeg har angret lenge på at jeg kastet den Pelle og Dennis brukte da de var små, og fant derfor ut at jeg ville følge med på bruktmarkedet om det dukket opp noe av interesse. Det gjorde det, men prisene varierte veldig. Det tok derfor litt tid før jeg fant den rette, til kun hundre kroner. Det ble plukket fra hverandre, vasket, pusset, grunnet to ganger og til slutt også malt hvit to ganger. Nå står den her og skinner og venter på at farmor sin go´gutt skal komme å bruke den. Det blir antagelig en stund til ennå, men jeg venter gjerne tålmodig på lillegutt ❤️ 

Jeg tenker det er flere enn meg som husker denne her…

Ugg, ugg, pølse med lugg! Når jeg så hvor skittent vannet ble etter å ha vasket den, fant jeg ut at den måtte plukkes helt fra hverandre og alle deler legges i vann, skikkelig såpevann.

Jeg maler aldri selv, men i disse dager hvor man virkelig trenger noe annet å tenke på, var det rett og slett veldig kjekt.

Hvit halvblank bengalakk gjorde susen.

#oppussing #barnestol #retro

Vennskap❣️

Hei igjen, kjære dere 🌻

Guriland nå skjer det ting på venninnefronten. Nå begir vi oss nemlig ut på ting vi ikke har noe peiling på. Vi har gruppevideosamtale, å fyttikatta så gøy det er!

For et par uker siden samlet vi Stavanger-jentene oss i en gruppechat på Facebook. Vi er hele femten stykker, alle med forskjellige relasjoner til hverandre, men i løpet av mange år har vi opprettet langvarig bånd og et slags fellesskap.

Noen av oss treffes et par ganger i måneden, noen drar fortsatt på årlige jenteturer i sammen, vi har årlig treff med barna våre i Kongeparken og vi blir ofte en stor gjeng til julebordtreff.

Vennskapene oss i mellom er forskjellige. I en såpass stor venninnegjeng har det dannet seg mindre intime grupperinger, og fra år til år så ser jeg at de forandrer seg. Noen knytter sterkere bånd, noen trenger en pause og andre faller helt ut for så å komme tilbake.

Vi er altså en fin fargeglad bukett med single, gifte og skilte kvinns som titt og ofte finner sammen på et eller annen måte. Hver bidige dag tikker det inn meldinger i “Girl Power” gruppa, og jeg elsker livstegnene fra dem alle. På søndag skal vi derimot ut i nytt terreng, vis skal forsøke å ha en videosamtale. Jeg hadde håpt vi bare kunne trykke på en knapp, og at vi da på 1-2-3 dukket opp på skjermen til hverandre. Kan man det? Eller må man laste inn en annen app som fungerer bedre, som støtter alle typer mobiler?

I går etter midnatt, når resten av huset hadde lagt seg og jeg satt på do nede, fikk jeg plutselig lyst til å teste ut det her. Gikk inn på messanger via Facebook og trykket på den lille videoknappen øverst i høyre hjørne. Det ringte en gang, to ganger, og vips så var gledessprederen Simone på plass. Plutselig var leende Tonje på plass også og hun snaisne ute i havgapet, Vibecke.

Guriland som vi lo, brillegjengen var samla. Alle var egentlig på vei i senga, men tiden gikk og den gikk. Vi så oss derimot nødt til å gjøre alvor i å legge oss etterhvert, særlig når mannen til hun ene begynte å gjøre seg klar for senga han også. Snakk om å komme tett inn på folk, da dere! Så moro, dette var akkurat det jeg trengte i disse seperasjonstidene.

Jentegjeng, indre gjeng, ytre gjeng og en til en gjeng, dere er viktige, og jeg gleder meg allerede til søndag når vi sees igjen ❤️

Her kommer han Brede-far inn for å køye også, så da var det på tide å avslutte moroa.

Hmmm, det høres så enkelt ut, men det er ikke det for meg som må ha alt med teskje…

 

#venninner #gruppevideosamtale #messanger #facebookmessanger

For en snål uke!

God kveld kjære dere, og en riktig god helg!

Uken vi har lagt bak oss nå, har vært sykt merkelig. I løpet av de første dagen forsvant som sagt Bjørn Erik offshore og Mille til Ådneram på leirskole, og jeg gledet meg så til de grader å få huset (les fjernkontrollen til TV´n) helt for meg sjøl. Vel, helt til det hadde gått to dager over den planlagte hjemturen til Bjørn Erik, da var det ikke like morsomt å ha bodd på sofaen og sett alt av Nina sin “trash” TV. På grunn av alt for dårlig vær ut i havet ble et døgn til fire, og det var jo ikke like koselig. For vi skulle egentlig hatt mange dater i sammen denne barnefrie uken. Gått på kino og ut for å spise, men sånn ble det altså ikke. Jaja, det er godt jeg elsker timene foran tittekassa.

Om litt kommer Mille hjem fra leirskolen og Bjørn Erik har også hatt hellet med seg og fått haik med helikopteret. Så i det Mille kommer inn dørene her, pakker om bagen sin og drar videre til Hege for helgen, kommer altså Bjørn Erik også hjem. Da tenker jeg det blir filmdate på oss, med Pepsi-Max og chips, jammi ❤️


I dag fikk jeg forresten kjøpt inn 50 små vaser som skal brukes i konfirmasjonen til Mille. Jeg betalte under 10,- pr. stk., og det mener jeg er et røverkjøp. De skal pyntes med rosa og hvite blomster, kanskje roser og prestekrager i tillegg til masse grønt.

Det er fortsatt seks dager til vi drar til Mexico, så hyl ut hvis du har noe brukt etter hunden eller katten din. Gleder meg noe sinnsykt til å få gitt bort alt som er samlet inn.

Her i huset feires alt som feires kan. I kveld blir det derfor “valentines” kos.

Nå har jeg snart hun her i armene mine igjen, vel i alle fall for noen få minutter. En kjekke helg med Hege står nemlig for tur.

#konfirmasjon #småvaser #leirskole #valentines