Kakemonsen hilser, altså meg. I dyp takknemlighet må jeg bare få takke alle dere som har tatt dere bryet å skrive noen ord. Det er selvsagt ingenting spesielt med denne dagen, jeg skulle på ingen måte feire, men så vil noen av dere det annerledes, og da er jeg ikke vanskelig å be.
Tusen, tusen takk, I love you ❤️
Heihei fininger, bare meg her igjen.
Jeg går fortsatt rundt og smiler over opplevelsene jeg hadde i helgen. Ingen av oss jentene hadde egentlig planlagt dette, men hvor sprøtt er det ikke at vi alle tenkte i samme bane?
Noen av oss venninnene, gir fortsatt julegaver til hverandre, og denne gangen tenkte vi altså helt likt. Vi ønsker så sårt hele tiden å ha mer tid med hverandre, samtidig som vi gjøre noe kjekt i sammen. Så da dere, har vi altså hver for oss kjøpt opplevelsesgaver til hverandre. Boblelunsj, standup en helaften på byen. I hele tolv timer varte denne festen av en dag, og for hver skål vi tok underveis, ble latteren høyere når vi samtidig ønsket hverandre “god jul”.
Hele moroa startet høytidelig kl. 14 på det som nå helt klart har blitt min nye favorittrestaurant her i Stavanger, nemlig Bellies. Menyen er satt, man aner ikke hva man får på forhånd, og jeg må nesten klype meg i armen når jeg nå forteller dere at de ikke serverer kjøtt. Jeg er overhodet ingen vegetarianer, så hadde selvsagt noen tanker rundt det å skulle gå gjennom en hel 5-retters, men jeg hadde ikke trengt å uroe meg. Jeg vil ikke røpe for mye, men vi var alle enige om at det ene kunstverket av en matrett etter den andre var en rein matglede. Jeg har aldri noensinne brukt så mange positive adjektiver på diverse matretter før, det var rett og slett eksplosivt i munnen, og bedre start på denne speseille dagen kunne vi ikke fått.
Ikke bare hadde vi reservert bord lang tid i forveien på Bellies, det usedvanlig vakre cotailstedet Bella Rosa hadde også et bord ventende på oss. I nydelig vårsol trasket vi jentene muntert gjennom Stavanger by og er dere alle klar for et friskt pust hele den lange Pedergata har blitt? Det har poppet opp nye restauranter og kaféer overalt, blitt nesten som “Løkka” i Oslo, og det ga oss altså den boostén…vel, det kan også hende at boblene også var begynt å kicke inn. Jeg tror bildene under taler for seg selv, når det kommer til hva Bella Rose har å tilby. I rosa omgivelser utforsket vi den ene lekkerbisken etter den andre, og det var altså så kos. Klokka var bare fem på ettermiddagen, og stemningen gikk allerede i taket.
Klokken syv gikk turen videre til konserthuset. For første gang skulle vi få oppleve standup med selveste Dr. Bergeland (Jonas). Jeg vet et og annet om mannen fra før av, det er ingen hemmelighet at han til tider synes livet lugger litt, og spørsmålet var om han ville dele noe av dette med oss, få det til å bli humoristisk. For å være helt ærlig så tror jeg aldri jeg har ledd så mye i hele mitt liv. Han er helt klart en av de aller beste i sitt fag, han ga ikke latterkrampen et sekunds pause, han var rett og slett helt rå.
Det neste punktet på venninnekvelden er faktisk litt flaut å dele. Vi var alle enige på forhånd om at vi så absolutt ville ut og danse, så vi hadde også ordnet oss bord på funky “Tom and Lello”. Kvart på ti, altså allerede klokken 21:45, stod vi og skrapte for å komme inn på nattklubben. De hadde selvsagt ikke åpnet ennå, så Lello sjølv kom gapskrattet ut og ba oss roe det litt ned. Herrefred altså dere, du veit du har begynt å bli gammal når du vil på nattklubb så tidlig på kvelden at du er nødt å komme tilbake seinere fordi de ikke har åpnet.
Jaja, vi damene hadde ikke vondt av å rusle rundt hjørnet og besøke Gnu. Det var faktisk godt å sette seg ned og roe ned tempoet litt. Hmmm, når jeg tenker meg om, så gjorde vi jo egentlig alt annet enn å roe oss ned, for da fant nemlig undertegnende ut at vi for sikkerhetens skyld skulle begynne å shotte, noe jeg egentlig har slutta med for mange år siden. Jägeren kom altså på bordet, og dere vet, har man først begynt med det tullet der, så er det vanskelig å slutte.
Til slutt så fikk vi altså danset, og jeg kan faktisk ikke huske sist gang vi gjorde det. Vi stod på dansegulvet fra vi kom til vi gikk, så det er ikke rart leggene mine skriker i dag. Men ikke misforstå, det gjør overhodet ingenting. De minner meg bare på at vi jentene fortsatt har det som skal til for å skape den perfekte helaften for hverandre. Vi rocket den kvelden, i hvert fall i våre egne hoder, og jeg veit at vi garantert kommer til å fortsette å gjøre det i mange år til. Opplevelsesgaver er virkelig tingen. Avsette tid til å skape gode minner, for en fantastisk dag ❤️
Ikke bare var maten helt unik, servicen vi fikk var også fantastisk. Vil med dette også sende en ekstra takk til servitøren som faktisk hostet opp egen håndkrem til meg, da jeg hadde glemt min hjemme.
I skrivende stund sitter vi på flyplassen i Cancun og venter på å ta første flyetappe hjem. Herrefred som tiden har flydd. Til sammen har vi vært hjemmefra i 16 dager, og det er nesten litt vanskelig å fatte. I dag var det altså på med vinterklær og ikke minst BH. Fysjameg, så kjedelig. Men jeg har ikke lov til å klage, for vi har vært ekstremt heldige som kan se tilbake på noen fantastiske fine dager i sol og varme. Jeg må også banke i bordet, for dette er den aller første ferien Mille ikke har blitt syk på. Det var nok lurt å følge rådene vi fikk av legen vi brukte sist gang vi var i Mexico. Melkesyrebakterier, idoform har helt klart hjulpet.
I går var vi som sagt tilbake i Cancun, på et hotell som ikke var særlig langt fra flyplassen. Vi kom når det ennå var en del timer igjen av dagen, og Bjørn Erik var klar i sin tale. Han ville på shopping. Shopping ble det, og jammen klarte vi alle å finne noe å ta med hjem. Ikke bare likte vi det, men dere som følger oss på Snap (ninasprell) fikk også noen tips. Flere av dere falt faktisk pladask for de søte Care Bear joggeskoene jeg fikk tak i, og jammen klarte dere å få bestilt de på nett.
Nei, nå må jeg løpe, vi skal som sagt først ombord denne gangen også, herrefred som jeg gleder meg til å plugge ørene og ta meg en lang lur.
Jeg håper forresten dere har likt å være med oss på ferie denne gangen, og tenk om kun åtte uker reiser vi igjen på nytt eventyr.
Han hadde liten lyst til å ta på seg den nye kule skjorta for meg så jeg fikk tatt et bilde, men vet vel av erfaring at det ikke nytter å la være. Men ikke pokker om han tok på seg bukse også, der gikk grensen.
Dagene på Isla Holbox går dessverre mot slutten. Gårsdagen ble derfor brukt flittig til å gjøre litt av alt det vi liker. Dette innlegget trenger ingen ord, men deles i dag med bilder
☀️🇲🇽 ☀️
I går var vi tilbake på de komfortable solsengene våre igjen. Godt plassert i skyggen under stråtaket lå vi i vater gjennom hele dagen. Det var en merkelig stemning på hele stranden. Uværet to dager tidligere, altså sandstormen, hadde rota det skikkelig til for de fleste stedene, så nå var alt rydda så det nesten så litt for perfekt ut. Det var ekstremt rolig og stille også, og helt klart mye mindre folk. Det kan nok ha noe med at det var meldt litt regn disse dagene, vi har også vært forberedt på det. Det kom derimot ikke noe regn, jeg tipper blåsten tok det med seg, og godt var det.
Minsten Mille og jeg er godt inne i lydbøkene våre nå og Bjørn Erik sverger til sin Kindle. Det går også en del tid til backgammon turneringen vår, og selvsagt blir det badet. Bjørn Erik og jeg går og går i det langgrunne vannet, holder lanker og smiler. Noe småforelska igjen, disse dagene har helt klart gjort oss godt ❤️
Heihei igjen, kjære dere.
Nå har vi hatt et par snåle dager her nede i Mexico. Som de evige optimistene vi er, drar vi alltid ut dørene her med to fullpakka sekker hver dag, klare for nye eventyr på nye strender, men av og til, som i forgårs, blir ikke ting akkurat som planlagt. Vi ble nemlig fanget i en sandstorm, men i stedet for å deppe, gjorde vi det om til en morsom ekspedisjon “vil vi klare å overleve og finne veien hjem”. Det var ingen taxigolfer i nærheten, så vi la ut på egenhånd. Fomla i blindet langs stranda og gikk inn og ut av private eiendommer. Etter mye om og men, trasking i rundt 40 minutter, fikk vi endelig haik, og leende og så til de grader glade, kom vi oss fullstendig nedlassa av sand hjem igjen på hotellet. Der ordnet vi til et lite poolparty, så undertegnede sovnet som en stein før klokka var seks på kvelden.
Vi har forresten endelig fått det største ønsket vårt oppfylt på denne reisen, vi har fått besøkt gjengen vår på “Refugio Animal Holbox”. Denne gangen hadde vi ikke med oss brukt hundeutstyr som dere lesere hjalp oss med i 2020, les gjerne her, men penger som de virkelig hadde behov for. I løpet av de siste fire månedene har de klart å adoptere bort 21 hunder, og det har vært en fryd å følge med på mange av de lykkelige øyeblikkene hvor hund og ny eier i et annet land har blitt gjenforent. Disse frivillige folkene med sine dyktige veterinærer gjør virkelig en stor forskjell for disse stakkars små, og det er en sann glede å få se arbeidet deres på nært hold.
For de av dere som følger meg på snap (ninasprell), så har dere sikkert fått med dere at vi har vært på besøk der flere ganger nå. Mille har nemlig forelsket seg i tispa Luna, og insisterer på at vi skal stikke bortom henne og ta henne med på tur. Historien til Luna er egentlig ikke så trist. Hun er født på øya her, men har gang på gang stukket fra eieren sin. Den lille utbryteren er altså noe rastløs, og eieren klarer ikke å hanskes med henne lenger, så da stiller RAH opp.
Det ble altså en strandtur på oss i dag også, med hver vår hund, og jeg vil også nevne at Mille donerte bort en fin sum av feriepengene sine til de trengende små tre- og firbeinte venner. Jeg nevnte det så vidt for henne i går, og hun var jammen meg ikke sein med å vurdere dette som en god idé, og det beste av alt, da fikk hun jo en god unnskyldning til å besøke Luna igjen.
Jeg måtte felle noen tårer når vi tok farvel med stedet i dag, jeg har nemlig selv fått meg en hjerteknuser der. Jeg skulle ønske jeg kunne trylle, fått henne med meg hjem, men vet innerst inne at jeg ikke kunne gitt henne samme omsorg der som her. Hun er nemlig lam i hele bakdelen, og Norge med sitt terreng og asfalterte veier hadde ikke vært særlig godt for den stakkaren der ❤️
Dette er min hjerteknuser. Ser litt farlig ut, men man faller pladask når den setter seg helt inntil deg og ber om kos på kos. Helt lam i bakdelen, så jeg er redd ingen vil adoptere den, men livet på RAH er godt nok.
En spent mamma og pappa følger godt med på avstand når minsten vil håndtere hunden selv på tur.
Uansett hvor vi er her i verden, så er det noe magisk med solnedgangene. Her på Isla Holbox er intet unntak, den er og blir slående vakker, og samler alle som kan krype og gå her.
Ord blir fattige, så jeg lar heller bildene tale for seg selv ☀️
Heihei igjen, fininger.
Nå har vi kommet inn i en finfin rytme synes jeg. Jeg sovner tidlig og våkner tidlig, og gjerne et par timer etter at jeg har fått blogget ute i fred, kun akkompagnert av nydelig fuglesang, kommer først Bjørn Erik og legger seg i hengekøya her og etterpå våkner omsider veslemor også. Vi har aldri hastverk, vi maser ikke et sekund, alle får den tiden de måtte ønske til å holde på med sitt. Det er derimot ingen hemmelighet at jeg helst vil på stranda hver dag, Mille derimot kunne godt tenkt seg noen timer ved bassenget, så i dag skal vi faktisk starte dagen der. Jeg er derimot nødt til å vise dere strandlivet her i Holbox, for det er jo den største grunnen for at folk kommer hit.
Bjørn Erik er den fødte reiseleder, og kan de fleste triksa på å skape oss en god dag her. Han har også funnet en beachklubb, Punta Caliza, som tar rundt firehundre norske kroner for tre gode senger godt plassert i skyggen der vi trives best. Det høres kanskje mye ut med fire hundre kroner, men det beste med dette stedet er at man får lov å drikke og spise i baren gratis for den samme summen. Med andre ord så er solsengene egentlig gratis, men for å holde på oss kunder hele dagen, kjører de dette geniale tilbudet. For å si det sånn, vi må drikke en del øl og brus for å komme opp i den summen. Vi kunne kanskje valgt å spise mer for pengene, men det eneste flokken vil ha er en megastor guacamole med nachos til. Det er forresten gratis å bruke sup brettene også, så alt i alt så føler vi at vi sparer masse penger på å ligge her.
Jeg har ennå ikke klart å begynne å gå turen hjemme i kulda, men her i Mexico rusler jeg titt og ofte rundt på egenhånd på stranda. Det går ikke særlig fort, og det blir selvsagt en del småstopp for å ta bilder, men det viktigste er å ikke stivne helt til på disse solsengene. Det kjekke er at man på noen plasser også kan gå langt ute i vannet. Jeg snakker en 40-50 meter fra land, for der rekker plutselig vannet deg til anklene igjen.
Klemmer sendes i fleng fra trioen som storkoser seg i varmen. Alle er friske og raske (bank i bordet, Mille har fortsatt å ta melkesyrebakteriepillene hun begynte på en uke før vi dro), og det er deilig å vite at vi ennå har en uke igjen av denne magien.
PS: Jeg klarer å snappe mer nå enn før for BE klarer faktisk å fylle på data selv elektrionisk på det meksikanske sim-kortet mitt. Jeg skal snappe for Mammabloggerne i morgen og Bakfasaden på søndag, og da skal vi faktisk ut på en del kjekke ting dere ikke har fått med dere før. Jeg kan derimot ikke snappe dobbelt opp, så fint om dere følger meg der ❤️
Det er få selgere på stranda, men en og annen person med en mango- eller kokosnøtt tralle er å se. De maser derimot ikke, så vi kjøper med glede noe av de hver dag.
Ferie for meg, er ofte å finne fullstendig stillhet og ro. Ikke misforstå, jeg elsker å bli varta opp av servitører liggende på solsenger i skyggen skuene ut på folket og livet, men av og til, eller faktisk veldig ofte, er det beste å bare være oss. I går hadde vi en sånn dag, da var det bare oss.
Jeg tror Bjørn Erik nevnte det hver bidige time:”Er dette mulig? Tenk at det fortsatt finnes slike perler. Det er akkurat de her minnene jeg vil bevare og ta med meg hjem”.
Vi valgte å ta strandpromenaden til venstre denne dagen. På to år har også denne delen blitt utbygd med snaisne tiltrekkende beach klubber, så vi måtte gå et stykke for å finne akkurat det vi lette etter. Den perfekte lille stranden dukket opp etterhvert. Helt utenfor rekkevidden av et eller annet musikkanlegg, nesten helt fri for selgere og her var vi til tider nesten helt aleine. Vårt medbragte og nyinnkjøpte telt med garantert 2×2 m skygge under, ble satt opp for første gang, og jeg kunne ikke vært lykkeligere.
Det var virkelig verdt å svette litt ekstra for de her øyeblikkene. Det å bære på to blytunge ryggsekker (da later jeg som jeg er med i 71 grader nord) var no problem. Jeg visste jo uansett at når dagen var på hell og vi skulle rusle hjemover, ville vekta være halvert og temperaturen en helt annen.
Det tar alltid litt ekstra tid å komme seg hjem. Døsige etter ni timer i sola og nok en amazing solnedgang, blir det til at vi stopper gang på gang og tar innover oss livet. Middagen spises i badetøyet, og desserten som består av pannekake med sjokolade og banan inntas de siste meterne hjem.
Vi er helt ikke aleine om å nyte Isla Holbox på denne måten. Vi er alltid mange som fornøyde vender nesa vår hjemover fra stranda sånn i kvellinga. For å si det sånn, minsten Mille har ennå ikke klart å holde seg våken etter klokken ni, og i løpet av den neste timen følger vi andre som regel med inn i drømmeland. Gud som vi elsker dette livet, vi elsker så til de grader vakre Mexico ❤️
Vi bor midt i sentrum, og her er det en liten fargerik scene som det skjer en del ting på i ny og ne. I går feiret vi selvsagt kvinnedagen, og selv om vi ikke skjønte bæret av det som ble sagt eller sunget, stilte vi opp og klappet med der de andre klappet.
Holbox er og blir ekstremt Insta-vennlig. Uansett hvor og hva man tar bilde av, så blir det vakkert, så det er ikke få ganger man er tilskuer til at folk tar bilde av hverandre. Disse temaene går igjen: poserende med solnedgangen, poserende med krystallklart turkis vann i bakgrunnen, rompebilde (jeg bare ligger her på magen, mens den solbrune rompa mi så vidt stikker opp av vannet) og sist men ikke minst – ekstreme yogastillinger, mens jeg flekser alle muskler. Åhhh, da koser Bjørn Erik og jeg meg godt der vi ligger trygt og godt under stråtaket vårt, fri for all sol. Vi humrer og ler når grinete mann 30+- får streng beskjed om å ta alle bildene på nytt, for de var i følge fruen slett ikke bra nok.
Så var det oss da. Det er ikke til å stikke under en stol at det blir tatt en del bilder i denne familien også. Det er derimot noe snodig å skulle gå ut i vannet og ta bilder akkurat der hvor yogaparet i den minste bikinien ever og speedo nettopp har stått på hodet og holdt de rareste og vanskeligste posisjonene over lang tid. Så når Nina-mor tripper uti vannet i hel badedrakt med armer og bein, samt den store bøttehatten sin, så klarer hun rett og slett ikke å å la være å tulle og fjase. Da er det godt at den bedre halvdelen også er med på notene, og jeg tipper noen av tilskuerne også synes dette var helt innafor.
Glemte forresten å nevne lengre oppe her at de fleste er skikkelig solbrune, i motsetning til undertegnede som antagelig vil være like melkehvit når hun drar som når hun kom.
BE:”Gidder du å ta deg litt i sammen så jeg får tatt det nye profilbildet på Face som du ønsket?”
Me:”Sånn, bra nok?!”
