Nå har det klikka for meg!

Hei igjen, dere!

Nå har det seriøst klikka for meg. Vel å merke forhåpentligvis på en god måte, men jeg er dønn ærlig når jeg mener det kribler i hele kroppen bare av å høre ordet “Coleus”, altså planten, den gode gamle traveren som fantes i de tusen hjem den gangen jeg var liten.

Takket være Belinda Jakobsen, så har hun faktisk i løpet av ganske så kort tid, klart å åpne øynene til en hel haug av oss planteelskere når det kommer til denne blomsten. Hun har i månedsvis delt sin kjærlighet til denne lettstelte og og til tider fargesprakende herligheten, og den har steget og steget i popularitet. Det har derfor vært helt umulig for meg å få tak i den. 

Jeg var faktisk så desperat her for noen uker siden at jeg ba på mine knær i sosiale medier om det var noen som kunne avse en avlegger til meg, og joda, to fine eksemplarer kom plutselig min vei. De stod lenge i et glass med vann i vinduskarmen til røttene ble kraftige nok til å kunne pottes om, og lyser nå opp kjøkkenet mitt hver bidige dag.

I dag dere, er jeg derimot i ekstase, for i går gjorde jeg tidenes kupp. Jeg kom nemlig over en reklame fra Hageland Edens Have, og tror dere ikke de hadde et hav av forskjellige Coleus planter å velge i? Jeg var selvsagt redd alle var tatt, men ilte av sted og klarte altså å haie til meg seks nydelige varianter. OMG, 6 stykker!

Heldige meg, tenk nå har jeg hele åtte stykker å hvile øynene mine på. Alle noe helt for seg selv, helt unike, stående i vinduskarmen der de liker seg best. Er de ikke fine?

Har dere sett noe så vakkert?

Endelig er denne delen av stua/spisestua komplett. Alle plastikkblomstene har fått fyken, og jeg føler en indre ro.

Sjekk ut hvor store og fine avleggerne jeg fikk for to måneder siden er allerede.

    🌿🌿🌿

#coleus #planter #lettsteltplante #grønthjem

Bjørn Erik kliner til igjen!

God søndags morgen, kjære dere!

Nå skjer det store ting på den 23 år gamle verandaen vår bak. Bjørn Erik er virkelig i siget nå, han står på hver gang finværet gjør det mulig. Plattingen vår bak og for den saks skyld foran også, er under oppussing, og lekehuset skal også få seg et løft i form av ny maling.

Jeg synes derimot han var skikkelig god i går da han heiv seg rundt og boret hull i utebordet vårt og installerte den finfine biopeisen jeg fikk av bestiss til jul. Jeg brukte faktisk peisen mye inne i romjulen, men jeg fikk stadig advarende blikk av han hunken min, for han synes den var alt for skummel med de lange flammene under taklampa vår av fjær. Nå derimot har den virkelig kommet til sin rett.

Bjørn Erik har altså brukt passer og stikksag og laget et hull en halv centimeter større enn selv peisen. Selve underdelen av biopeisen, det sorte partiet, er hengt opp i et patentbånd under boret av stål. Så enkelt og fint gjort, og best av alt, nå slipper han å bekymre seg om bruken av den inne. Det er rart det der, men jo eldre han blir jo mer farlig er alt mellom himmel og jord.

Plattingen bak er langt fra ferdig, og selv om det lå regn i lufta, var jeg nødt til å teste ut herligheten. Det ble ganske så koselig, ikke sant?

 

Jeg har ingenting jeg skulle ha sagt lenger!

Helg igjen jo!

I dag har vi jentene vært på shopping i byen. Minsten Mille har faktisk ikke dratt minibankkortet sitt siden januar. Både bursdag- og julepresangpenger har brent i en evighet på kontoen hennes, så nå var det på tide å få fornyet garderoben litt, syntes hun.

Mille er på ingen måte ei jente som liker å shoppe. Hun kan ikke fordra det, så det må planlegges nøye hvilke butikker som skal besøkes. Det kommer ikke på tale å “bare stikke innom en sjapp tur” i en til utenom det som er planlagt. I dag gikk turen i fire butikker, akkurat som vi ble enige om, så stemningen var god fra begynnelse til slutt.

De viser seg derimot at hun snuppa mi vil bestemme selv hva hun skal shoppe av klær, og det er faktisk ganske uvant å ikke lenger ha noe jeg skulle ha sagt. Vel, hvis hun hadde kommet dinglende med magetopper eller noe som oste av “sexy” voksen klær, så hadde jeg selvsagt satt foten ned, men ønskene hennes er ganske så uskyldige. Hun ville ha slengbukser, eller helt vide rette ben, og de skulle gjerne være litt høyvann.

Det ble både slengbukse og til min store glede sort slimfit snekkerbukse, men den søte hvite blusen jeg stakk innunder de andre klærne hun hadde med seg inn i prøverommet, ble raskt avvist og nedstemt. Jeg elsket den, men hun synes den var for barnslig, alt for pikeaktig, og måtte derfor raskt fjernes. Jeg fikk derimot grini meg til å ta et bilde av henne med den på, for å vise dere alle hvor nydelig hun var i den…i skarve to sekunder.

Jaja, hva kan jeg si her jeg sitter og smiler. Det er nå litt stas å ha en ungdom som veit hva hun vil ha også da. Hun vokser til, modnes, blitt ei lita ung dame. Så fornøyd der hun stod til slutt og dro bankkortet, insisterte på å få betale alt sjøl. Flinkissen min.

Ønsker der alle en superduper helg, kos dere! 

En uke med deilig påfyll ❤️

Heihei, igjen kjære dere 🌸

Dette blir en bra dag, kjenner jeg. Sola skinner, kattungen legger på seg i rekordfart og jeg skal ha en turfri dag. Det blir selvsagt flere småturer med Pippi-luska, men ikke den higende 10-12.000 skrittsturen. Målet er å få den unnagjort fem dager i uka, må som sagt fortsatt redegjøre for dette for mellomstemannen Pelle, men i dag tar jeg en pause. Jeg har nemlig en hvilepuls som ikke vil under 100 i dag, den gikk opp i 133 bare ved å børste håret, så da tenker jeg kroppen har godt av å hvile. Jeg er under utredning, venter på svar fra blodprøver tatt i forrige uke, og håper som sagt det er stoffskiftet mitt som bøller.

Apropos tur dere, jeg må si jeg savner den aller beste turkompisen min nå. Når Falk er på besøk, så tar jeg nemlig alltid beina fatt og forsvinner ut når han skal sove. Da går vi og går vi rundt om på den nydelige øya vår, og timene flyr avgårde. Vi tar med snacks og drikke, og drøyer i det lengste med å tusle hjemover igjen. Han er alltid så fornøyd der han sitter, selv om vi på akkurat den dagen her gikk ut i storm og kun fire grader. Det ser kanskje idyllisk ut, men som dere vet blir det bitende kaldt når vinden setter inn for fullt her på Vestlandet.

Jeg savner som sagt den lille flokken i Drammen, men jeg har et meget viktig oppdrag og overraskelse på østlandet snart, så vi sees snart igjen. Jeg gleder meg altså så til å få innviet dere i dette nye, men som sagt så drøyer det et par uker til før den store boblen sprekker. Jeg er nødt til å overlate kattungen til Pelle mens vi reiser, og da er det greit at flaskematingen er hver femte time først, ikke hver tredje som nå.

Ha en fortsatt fin dag dere, nyt den ☀️

Denne turen her visste jeg ville bli lang, og siden vi skulle gå en del strekninger langs veien, fikk Pippi med seg senga si under vogna i blåsten.

Hver dag gikk Falk og jeg og besøkte kopplammet Corona. Stor stas, men i disse dager er han derimot tilbake hos bonden for å venne seg seg til å spise kraftfor. Han skal nemlig føres tilbake til flokken sin, og må derfor lære seg å klare seg selv. 

Fortsatt god 17. mai feiring 🇳🇴

Kjære alle sammen, gratulerer så mye med dagen 🇳🇴 

I år var vi invitert på feiring både til Drammen og noen venner av oss her i Stavanger, men jeg hadde aldri kunnet overlate ansvaret av de snart 14 dager gamle kattungene til noen andre på det stadiet her. Minsten som ennå må flaskemates hver 2,5 time har snart fordoblet vekten sin på en uke, endelig høstes de gode resultatene av all arbeidet, så nå kan dere tro det fryd og gammen her. 

Feiring har det nå blitt allikevel. Finstasen er på og vi har benket oss foran fjernsynet og fått med oss alt det fargerike og flotte feiring i vårt langstrakte landet vårt har å by på. Vi koser oss med deilig mat og drikke, og ringer våre kjære som stor sett feirer dagen som oss.

Kattungene har forresten fått midlertidige navn. Gutt nr. 1 heter Helsinki, gutt nr. 2 lyder navnet Rio og minsten som vi skal beholde selv, er oppkalt etter Nairobi. Det er helt sikkert noen av dere som trekker på smilebåndet nå, og som dere skjønner, ja vi er ihuga fan av Netflix serien La Casa de Papel (Papirhuset).

Dere får ha en riktig fortsatt finfin 17. mai feiring dere. Kos dere videre, og så skrives vi snart igjen 🇳🇴 ❤️ 🇳🇴

Mille storkoser seg med Rio (fra venstre), Nairobi og Helsinki.

Jente eller gutt?

Hei igjen, kjære dere.

Tenk, nå har kattungene rukket å bli 12 dager gamle allerede. Jeg er altså så forelska i disse nydelige nøstene, er helt fascinert av å følge med på hva de gjøre hele tiden.

Vel, nå er det ikke sånn at de gjøre så veldig mye annet enn å sove og spise, men ser uansett at de forandrer seg fra dag til dag nå.

De vokser enormt, til og med den jeg flaskemater legger på seg 10 gram hver bidige dag nå. Det høres kanskje ikke så mye ut, men det er i alle fall godt nok, når man er så liten. Den har faktisk gått opp halve kroppsvekten sin allerede, og det er fremskritt.

Jeg kan nok se langt etter at den skal klare å ta puppen til Mia igjen. Jeg forsøker å legge den til rette hver dag, men den sovner med en gang i den myke mammapelsen. Jeg har derimot ikke noe i mot å gjøre dette som trengs for at den skal klare seg, for det er jo tross en nokså fin jobb å ha, ganske så koselig.

Nå trenger jeg derimot deres hjelp. Jeg vet ikke om jeg klarte å ta tydelige nok bilder, men jeg har nå i alle fall gjort et forsøk. Hvem er gutt og hvem er jente?! Jeg har en formening, om hvem som er hva, og navnene er klare, men tenkte uansett å spørre dere. La oss kalle de 1, 2, og 3, gutt eller jente?

Nummer 1.

Nummer 2.

Nummer 3.

 

Du er så forbaska fin!

Åhhh, i dag har han rause og flotte mannen min bursdag!

Fine Bjørn Erik skal selvsagt feires med pakker, sang, favoritt middag, is og kake.

Kjære, kjære Bjørn Erik.

Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Du er min bautastein og bestevenn, lekende partner og spennende motvekt.

Du er i tillegg verdens letteste menneske å elske, for du er rett og slett den snilleste personen jeg veit om. Du er ekstremt rettferdig og har stor kjærlighet og omtanke for de svake i samfunnet, et godt forbilde og jeg er så stolt av deg. 

Jeg elsker intelligensen din, og den samfunnsengasjerte iveren du har til det aller meste. Du tør å stå i mot presset og er aldri redd for å stå opp for egne holdninger og meninger.

Hverdagen med deg, er trygg. Det er ikke en ting du ikke fikser eller finner ut av, der du som standard frase alltid sier:”Det ordner seg, stol på meg”

Gratulerer så mye med dagen, min venn!

❤️lig hilsen en som elsker og beundrer deg, din Nina for alltid

Utsatt konfirmasjon – men endelig sprangstevne igjen!

God morgen, kjære dere ☀️

Om ikke så alt for lenge, nærmere bestemt når Bjørn Erik har står opp klokken syv, hopper jeg til sengs. Vi har nemlig gått tilbake på å flaske den minste kattungen hver andre time, siden han gikk for lite opp i vekt, og  i natt klarte jeg ikke helt å falle så godt til ro her på sofaen. Jeg tenker det skal bli godt å ta seg en liten lur i senga snart, i trygghet over at Bjørn Erik tar over.

Tenk at vi egentlig skulle vært ferdig med konfirmasjonene til alle de tre trollungene våre nå da dere. Minsten Mille skulle feiret dagen sin sist lørdag, men den måtte selvsagt avlyses. Ny dato er derimot rekvirert, så hvis alt går etter planen, prøver vi på nytt igjen å få til fest den 10 oktober. For å være helt ærlig, så gjorde det egentlig ingen verdens ting. Vel, i alle fall ikke for meg som planlegger det hele. Det skal bli godt med bedre tid og antagelig bedre kontroll på alt som skal forberedes, selv om konfirmanten selv gjerne hadde ønsket å få feire seg nå, for hun gleder seg noe ekstremt mye til dette.

I stedet for konfirmasjon nå på lørdag, ble det derimot åpnet opp rundt koronareglene i stallen, så endelig ble det mulig å ha sprangstevne igjen. Selvsagt er det fortsatt en del hensyn å ta, men det å få teste ut formen til både rytter og hest var moro. Det var dessuten ekstra kjekt å ha en nervøs storebror heiende på sidelinja for aller første gang. Jeg veit ikke hvor jeg har feila som mor, jeg som fikk igjennom at alle ungene våre skulle lære seg å ri, men Dennis har av en eller annen grunn fått det for seg at hest plutselig er veldig skummelt.

Kanskje han har blitt noe skeptisk siden jeg har ymtet innpå med at jeg har som mål å føre arven videre, for selvsagt skal minsten Falk også bli fortrolig med hest å lære seg ri. Den aller første gaven jeg kjøpte til Kristin og Dennis når jeg fikk den gledelig nyheten om at jeg skulle bli farmor var ridestøvler, i størrelse 23, og til jul fikk han verdens minste ridebukse også. Ridelæreren til Mille, snille Helle, har i tillegg lånt oss den skjønneste lille ridehjelmen, så i løpet av et par år nå, er planen at også han skal opp på hesteryggen.

Jeg hadde vel egentlig tenkt at han skulle få sitte på Sol allerede på lørdag, men han var nok bittelitt skeptisk som faren sin han også. Jeg kjente nemlig at han strittet litt i mot i armene mine, så da drøyer vi den ridningen litt til. For det er på ingen måte noe vits å skremme livskiten ut av han allerede nå. Neida, vi har god tid, for hest har kommet for å bli i denne familien, så vi får ta tiden til hjelp ❤️ 

Tante Mille i farta!

Bittelitt skeptisk.

#sprangstevne #leikvoll #hellehansenhestoghund #barnebarn #førstemøte #hest

Crocodile Dundee Nina med hjertet i halsen

God morgen, kjære dere.

Jeg bor på sofaen for tiden, dag og natt. Jeg våker over vår kjære Mia og hennes tre nydelige kattunger. Den forferdelige hendelsen der hunden vår Pippi kom til å drepe en av dem i sin overivrige kjærlighet til den, har satt en støkk i oss alle. Det har blitt viktig for meg å bruke de neste dagene og ukene på å redde de to som ble hardt skadd den skjebnesvangre dagen. Bittesmå framskritt i riktig retning holder meg gående. Det å gå fra å gi de små morsmelkerstatning hver andre time til hver tredje har vært helt himmelsk, særlig om natten. Da klarer jeg nemlig å falle til ro mellom slaga, å sove noen timer. Det å derimot forsøke å sove igjen mellom økten 5-8 om morgenen, er umulig. Da har det nemlig blitt såpass lyst her nede i stuen, og for å være helt ærlig så trenger jeg ikke så mye mer søvn for tiden. Jeg slår meg til ro med at jeg uansett hviler ved å bare sitte her å observere de små knøttene.

Det er helt ubegripelig at vi for snaue to måneder siden levde livets ubekymra dager, langt langt der borte i et naturreservat på en øy i Mexico. At utallige mennesker på hele vår kjære jordklode skulle rammes så hardt, var helt fjernt for oss. Vi ante ikke omfanget av det som etterhvert skulle slå hardt ned i oss, det eneste vi var opptatt av der og da, vår å få med oss alt av hva dette fargeriket ladet hadde å by på.

Det er deilig å la tankene svirre og vandre tilbake på en av de mest spennende dagene vi hadde på Isla Holbox. Bjørn Erik var i utgangspunktet ganske furten over at vinden hadde stoppet alle planene hans om å dra på padletur. Ikke en hvilken som helst padletur, men en skikkelig “Brødrene Dal Ekspedisjon” på leit etter krokodiller langs elvebredden. Tiden strakk ikke til, plutselig var det på tide å dra videre, eller var det egentlig det?

Nei, vi skulle visstnok ingen vrdens ting, for som mange av dere kanskje husker, så hadde han fine hunken min glemt å stille datoen tilbake etter at han hadde juksa i Candy Crush Saga etter flere liv. Denne etterhvert hysterisk morsomme tabben ble som sagt ikke oppdaget før sjåføren som skulle hente oss, gjorde oss oppmerksom på at vi var en dag for tidlig ute. Så da dere, ble reisehabitten raskt byttet ut med slabbedask klær igjen, og den etterlengta padletur ble bestilt asap.

Bjørn Erik og jeg delte kano og Mille fikk haike med den spreke guiden vår. Vel plassert i de lette rosa doningene kom vi oss avgårde, først et godt stykke langs stranden og deretter bar det innover i det spennende dyrelivet i alle de forskjellige kanalene.

Minuttene og timene gikk mens vi sakte la bak oss den ene elvebredden etter den andre. Musestille gled vi langs det eventyrlige vannet. Skulle en krokodille plutselig dukke opp, var planen å la årene ligge og så skulle det signaliseres til de bak om at de måtte gli opp på siden for også å få se. Tror dere derimot fru Thorsen klarte det? Ehhh, nei, så absolutt ikke!

Bjørn Erik og jeg førte an, og plutselig lå det altså en krokodille der og fleska seg på land med kjeften i mot oss. Jeg klarte på ingen måte å holde meg til den opplærte instruksen om å holde meg i ro. Jeg hylskreik der jeg satt, samtidig som jeg forsøkte å kravle meg lenger og lenger bak i kanoen. Jeg fikk rett og slett panikk, skrullete som jeg er, og på sekundet våknet selvsagt krokodillen, og forsvant på et blunk ned i vannet. Jeg var altså så skrekkslagen der jeg satt, særlig når kanonen vår fløt rett over der vi sist hadde sett den. Pulsen steg lynraskt og all farge forsvant fra topplokket mitt.

Guiden med Mille kom padlene opp på siden av oss, men det var selvsagt alt for seint for dem å få med seg den spektakulære hendelsen. Mille følte seg så snurt stakkars, og det skjønner jeg godt, men det gikk fort over. For det var hele tiden noe kjekt å oppdage underveis på denne tre timers turen vår. Det var nemlig helt unikt å få iaktta det store fuglelivet på øya på så nært hold. Spenningen over å kanskje oppdage flere krokodiller underveis var selvsagt også med på å gjøre hele denne opplevelsen så minnerik, men for min del var jeg veldig glad for å slippe å gå gjennom det marerittet der en gang til.  

Dere kan tro dette var stemningsfylt og spennende.

Denne gigantiske fuglene var nesten umulig å se. Den stod musestille og speidet, men takket være meget guiden vår fikk også vi oppleve den.

Jeg var ikke like keen på å padle så nærme villnisset som de to her.

Jeg holdt på å få fletta når jeg var kun var få centimeter fra å tråkke på to “Horseshoe Crab” som hadde seg. Ikke at de brydde seg noe særlig, de var kun opptatt av hverandre.

Amerikanske og meksikanske pelikaner er helt forskjellige utseendemessig.

Ørn så vi mye av.

Her lå krokodillen, dere. Jeg var så spent på om Bjørn Erik sitt GoPro kamera hadde fått med seg hendelsen. Han tok over 4000 bilder, et hvert andre sekund, men krokodillen var raskere. Det var dessverre kun et bildet fra bruset på vannflaten å se på et av bildene.

På tide å vende nesa hjemover, i nydelig solnedgang. 

Mille og Angel, her stod tiden helt stille, det var altså så vakkert.

#familieferie #mexico #islaholbox #padletur #krokodiller

 

Hjerteskjærende 💔

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne hen på denne triste historien. Ingenting har vært “normalt” med denne kattefødselen. Fra å være overlykkelig over å ha fått være med på at to nydelige nøster kom til verden, satt vi plutselig med med to herlige småtroll til, og kunne derfor ikke vært mer stolte og fornøyde. Den gode følelsen der forandret seg derimot drastisk. Det værste som kunne skje inntraff, og jeg kunne ikke vært mer ulykkelig der og da.

La meg ta dere med fra der vi stoppet sist. Det var mange med meg som var glade for at førstegangsfødende Mia valgte å få ungene sine midt mellom oss alle her på sofaen. De flotte tilbakemeldingene fra Instagram historiene, ville ingen ende ta. Mange satt med ungene sine og fulgte med time for time, andre som aldri hadde sett det her før storkoste seg, de var alle like spente som meg.

Dyktige Mia hadde altså etter to timer blitt mamma til en oransje og en grå unge, og slo seg raskt til ro med de små. Ti timer seinere fikk hun derimot rier igjen, og ropte hest på meg at jeg måtte komme å passe på. Etter mye stress rundt om på pleddet, måtte vi fjerne de to som allerede var kommet, for hun hadde ikke helt kontroll på det som var i ferd med å skje. I det jeg var klar til å ringe veterinærhjelp, kom det plutselig en gedigen bylt til syne. Jeg forstod fort hvorfor dette hadde vært vanskelig for Mia. Den var nemlig mye større en søsknene sine, og det værste av alt, den kom med rompa først. Mia viste ingen tegn til å ville slikke den ren eller fjerne sekken den lå i, så i likhet med den første hun fikk, måtte jeg hjelpe til.

Etterhvert som ungen begynte å bevege på seg, kom Mia inn på banene igjen. Ungen fikk det stellet den trengte, og morkaka ble spist opp. Da det hele hadde roet seg, kom dagens største overraskelse. For tror dere ikke unge nummer fire også plutselig meldte seg? En bitteliten bylt kom ut på et blunk, og denne gangen var Mia mye mer villig til å gjøre jobben sin helt på egenhånd.

Det var en deilig atmosfære i huset. Tenk at vi atter en gang skulle få oppleve å ha kattunger. Esken vi hadde funnet frem for noen dager siden, ble endelig godkjent, og mor med fire små knøtt nøt hverandre.

Den som derimot reagerte noe veldig på dette nye, var Yorkien Pippi. Hun oppfører seg alltid litt tussete når hun har løpetid, og hun har det nå, men med nyfødte kattunger i hus, ble hun spinnvill. Hun peip og stresset noe voldsomt rundt kassa, og når Mia gikk ut på en liten luftetur, så hun sitt snitt til å hoppe oppi. Jeg var raskt med å få henne ut, og jeg så til min forskrekkelse at hun faktisk var i ferd med å ta med seg en av ungene i den tannløse munnen sin. Stakkars lille Pippien min. Du så på hele henne at hun innerst inne visste at hun hadde gjort noe galt.

Den kvelden avgjorde vi at Pippi måtte være oppe i andre etasje med Mille mens Bjørn Erik og jeg gikk løs på dagens 10.000 skritts trim. Det var helt åpenlyst at hun ikke måtte være i samme rom som kattungene uten tilsyn. Jeg kunne på ingen måte stole på henne, nå som hun trodde disse ungene var hennes.

Nå renner tårene mine, for nå begynner den vanskelige biten. Dagen etter våknet nemlig Mille og jeg opp til et forferdelig syn. Bjørn Erik hadde stått opp før oss for å dra til fysioterapeuten, og i hastverket etter å ha gitt Pippi en rask luftetur, glemte han å ta henne med opp i andre etasje igjen. 

Mille hylskreik. Jeg løp ned i stua så fort jeg kunne, og holdt på å kaste opp av det jeg fikk se. Den store fine oransje kattungene lå død i sofaen, to helt livløse i hvert sitt hjørne av kassa, og den førstefødte klarte så vidt å stotre frem noen ynkelig mjau der den lå helt alene midt i kassa. Det rant blod ut av munnen på de som så vidt pustet i hjørnene og jeg var helt sikre på at livene deres var i ferd med å ebbe ut. Pippi lå å skalv i huset sitt, og stakkars Mia gikk fra den ene ungen til den andre og mjauet kraftig. 

For et mareritt! Hvor skulle jeg begynne? Tårene ville ingen ende ta, og minuttene hvor jeg holdt en utrøstelig Mille i armene mine var helt forferdelige. Fortvilelse var stor, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å prøve å forklare hvor ubarmhjertig naturen til tider kan være. Pippi hadde ingen skyld. Hun ønsket bare å være en del av dette hun også, være litt mamma.

Kattungene var slikket i hjel, og teorien min er at jo mer de kjempet i mot og skreik, jo mer slikket hun. De var alle kliss våte, og vet dere hva som var helt hjerteskjærende å plutselig finne ut? Hun hadde fraktet mat fra sin egen skål og lagt det oppi kassa til ungene.

Jeg var i sjokk. På få minutter, en drøy time, hadde lykken snudd drastisk. En kattunge var død og to helt livløse. Mia la seg godt til rette i kassa, men ikke engang den som levde, viste tegn til å ville die henne. Jeg var altså så fortvila, og verst av alt, jeg ble helt handlingslamma. Vel, jeg fikk vasket vekk blodet, men utover det satt jeg bare å bad en stille bønn om at ungene skulle begynne å røre på seg. Det gjorde de ikke.

Timene gikk, og plutselig beveget den ene seg. Den klarte ikke å forflytte seg, men hendelsen fikk meg til å agere. Jeg kunne ikke sitte her å se de dø uten å ha forsøkt å gjøre noe. Jeg heiv meg på telefonen til de jeg veit kan dette her, som jobber med å redde katter hver bidige uke. Skrev nøye ned hva jeg trengte for å forsøke å få i de litt melk, og fikk det raskt i hus.

De neste timene gikk med til å koke opp vann, sterilisere flaske og lage til morsmelkerstatning. De to livløse kroppene ble lagt i oppvarmede kluter, og så satte jeg meg på badet og tvang i dem dråpe for dråpe. Etter 20 minutter hadde jeg kanskje fått i dem skarve 3 ml. Nedslående, for hele prosessen i seg selv er ganske brutal. For ingen av dem sugde frivillig. Det er ikke naturlig for en kattunge å få tvunget i seg melk. Det var vondt å se på, og jeg var livredd for å drukne dem. 

Målet mitt var å forsøke å få i dem 4-5 ml melk hvert hundrede minutt. Jeg rigget meg til på sofaen og satte på alarmen etter 1 time og 40 minutter, døgnet rundt. I tillegg måtte jeg sørge for at de alle holdt varmen. Det var kun den ene som søkte inn til Mia sin kropp, de to andre hadde fortsatt ingen krefter til å finne sammen. 

På det andre døgnet med morsmelkerstatning, steg håpet. Den ene ungen begynte nemlig å gjøre motstand. Den ville så absolutt ikke bli tvunget i seg melk, og begynte derfor å kravle og stritte i mot. Det kom lyd fra den også, små ynk, og jeg jublet. Jeg må forresten også få nevne at før hvert måltid, la jeg ungene til puppen, og til da hadde reaksjonene vært minimal. Neste gang derimot, ga jeg meg ikke, og jeg trodde ikke mine egne øyne når den plutselig tok puppen igjen. Etter to døgn med morsmelkerstatning, skjedde det altså et mirakel.

Jeg var overbevist om at en av to unger var reddet, og bestemte meg derfor der å da for å ikke gi opp. Det har gitt resultater, for i dag har den siste lille slappissen også begynt å gjøre motstand når den får erstatning. Den viser ingen tegn til å ville ta pupp, men har fått tilbake såpass med krefter at den har begynt å søke varme sammen med de to andre. Så nå har vi (Bjørn Erik har også begynt å gi melk) økt tidsintervallene til to timer, og i morgen skal vi øke litt til. Jeg er så spent på hva vekten viser i morgen. Jeg er overbevist om at det går riktige veien.

Nei, klokka er fire på natta, og det er på tide med en ny runde med mat for den minste. Vi skrives snart igjen, og da forhåpentligvis om noe mye mer koselig enn det her ❤️