Hei igjen, kjære dere ☀️
Dere har nok for lengst fått med dere at jeg fortsatt mimrer litt om den fine sommeren vi har lagt bak oss. Det er jo selvsagt ikke til å stikke under en stol at alt blir så mye mye bedre når været også er med på vår side, så den dagen her vil jeg huske til evighet tid. Ikke kun for at camping i Hallingdal er tipp topp i fra før av, men fordi alle og enhver (unntatt meg) følte på et enormt mestringsbehov.
Topcamp Hallingdal, er som sagt en ferieplass vi digger noe helt hinsides godt, og en av de tingene de tilbyr, er å leie SUP brett, altså sånt fancy padlebrett. Jeg klarte så vidt å stå på det for noen år siden i Hellas, men da jeg igjen skulle prøve det et år etterpå, ble det knall og fall i ett sett. Det ser gjerne enkelt ut ved første øyekast, men jeg kan love dere at det er nokså vrient. Det skal ingenting til før man kommer i ubalanse, og har man først begynt å dirre og virre, ja da ender man som regel ganske så snart rett tilbake i vannet igjen.
Feriegjengen fikk altså lånt to slike brett en dag, og pappaene Bjørn Erik og John var nogså optimister der de tok på seg oppgaven å padle brettene til badeplassen vår. Jeg vet ikke egentlig hva som skjedde, men de endte nå opp til slutt med å sitte på knærne og rompa i stedet for å stå. Jaja, jeg trenger ikke å pirke noe mer borti det, men ungene våre, og Vibecke og Jannicke stod med glans resten av dagen.
Den ene etter den andre tok utfordringen, og glisene og latteren kunne ingen ende ta. Det ekstra kjekke var at minsten Mille som var nokså ustø på samme brett for noen somrer siden, fikk det skikkelig til denne gangen. For å være helt ærlig så tror jeg endelig at alle timene på hesteryggen har gjort flere gode ting for jentungen vår. Fra å ikke ha balanse i det hele tatt, er hun nå suveren. Faktisk så god at hun valgte å padle det ene brettet helt hjem på egenhånd.
For en en unge, for en bragd, jeg kunne altså ikke vært stoltere ❤️
Det var i alle fall ingenting å utsette på innsatsen fra hverken store elle små.
Tenk at den lille prikken der ute er mi Mille…