Nå har jeg altså så driiiiitvondt i rompa! Når man forflytter seg med sykkel, hest og så sykkel igjen, noe jeg ALDRI gjør hjemme, ja da sier det seg sjøl at rompa får svi!
På tross av sviende ende, nyter vi de siste timene her på øya, sukk og dobbel sukk. I morgen tidlig har vi bestilt “hjemreise” til Bali igjen. Da begynner siste del av det indonesiske eventyret….
Åhhh, pokker altså, jeg har så liten lyst til å reise fra denne deilige øya. En ting er i alle fall sikkert, jeg skal tilbake!
Tenk det da dere, nå har vi jentene fått et av de store ønskene våre oppfylt her på Bali. Endelig fikk vi ri her på Gili Trawangan. I flott solnedgang, så vakkert og fredfylt.
Jeg må derimot innrømme at jeg hadde en del bekymringer rundt det her, så det holdt på å gå i vasken. For vi hadde hverken hjelm eller ryggbeskyttelse tilgjengelig, noe som er ekstremt farlig, så jeg hadde mang en gang lyst til å droppe det. I tillegg har Mille aldri ridd stor hest før, så jeg var temmelig skjerpa der jeg satt, forsøkte å ha kontroll på alt om skjedde underveis.
Jeg forlangte selvsagt en snill hest til lille snuppeline, og joda det skulle hun få. Vel, eller var den egentlig det? Det tok nemlig ikke lang tid før hennes hest begynte å bølle, den starta faktisk før vi kom ut på selve stranda. Det viste seg nemlig at hennes “Boy” ikke turde å trå over små opphøyninger i veien. Ikke nok med det, hesten min var heller ikek helt trygg. Den tålte ikke at den minste lille ting blafra i vinden. Djiiises, om ikke pulsen var høy nok fra før av, gikk den i alle fall rett til topps nå!
Dere skulle hørt hønemor der et øyeblikk:”Stramme tøyler Mille, vær årvåken på alt hesten kan reagere på, klem låra godt fast i salen i tilfelle sprell, vis hvem som bestemmer fra første stund, myke hender, ingen brå bevegeler, husk å klappe og rose”. Joda, dere kan tro jeg var en smule stressa mamma der i begynnelsen, men jeg var helt nødt til å få Mille til å skjerpe alle sansene sine. Dette var ingen rolig “Vilja”-hest fra trygge Leikvoll. Disse var det futt i, og ikke pokker om jeg hadde tenkt å la pappa Bjørn Erik ha rett i at dette var noe i tøffeste laget for snuppa vår.
Vi var nødt til å bytte på hvem som skulle gå foran å lede, for når Mille sin hest vegret seg og var redd, var jeg nødt til å gå foran og lokke den med meg. Et par ganger der måtte faktisk Mille gjøre det samme. Min hest steila og klikka skikkelig i vinkel fordi en tom køyeseng blafra i vinden. Da var det et skritt frem og to tilbake, men vi taklet det også. Akkurat der og da hadde jeg faktisk hele roa. Jeg elsket opplevelsen å måtte jobbe skikkelig med en hest igjen, men nå i etterkant angrer jeg, i hvert fall bittelitt.
Det første Bjørn Erik sa når han traff oss igjen etterpå, like hele, var:”Endelig ferdig med det der! Dette har jeg grua meg til! Jeg har vært sååå redd for dere!” Det å sende oss avgårde på egenhånd, uten penger og mobil på et sted vi ikke har særlig kjennskap til, var for han ganske så motstridende. Men vi angrer så absolutt ikke, for dette ble en utrolig flott opplevelse for oss jentene. Jeg er altså så stolt av Mille-mor, hun har virkelig nådd langt, så det er vel bare å begynne å planlegge neste ridetur for oss, dog med hjelm og sikkerhetsvest på.
Et minne for livet ❤️
Det ble tatt over 150 bilder på turen vår, og det var neimen ikke enkelt å plukke ut de som var best. For dette er jo så sukkersøtt, nesten litt klissete flott, eller hva synes dere?
Da har vi tatt tidlig kveld…igjen. Opplevelsene og inntrykkene har vært så mange i det siste, så snuppeline holdt på å sovne ved middagsbordet klokken 19. Da hadde hun hatt nervene i helspenn de to siste timene, men grunnen til det må jeg få komme tilbake til dere med litt seinere. Har nemlig over 200 bilder som må gås i gjennom først…
Det jeg eventuelt kan vise dere er egenpleien vi jentene har unt oss når vi var på Bali før vi kom hit. Vi har nemlig hatt fotmassasje titt og ofte. Har jo nevnt for dere før vi dro at snuppeline sliter veldig med den lange kroppen sin og føttene. Med en størrelse i sko på snart 43, plattfothet og vonde tær, har massasje stått høyt oppe på “kose”-lista hennes. Dette har vi lovet henne hver bidige dag, og har nesten klart å holde løftet vårt.
Dere kan tro de søte små balinesiske damene har tatt veldig godt vare på både Mille-mor og meg. De fleste har ikke vært så sterke i engelsk, men de har virkelig stusset over alle operasjonsarrene og hvor store føtter 9-åringen vår har. Har så godt vi kan forsøkt å formidle, og de har varsomt myknet opp støle legger og såre fotsåler for henne.
Mille har vært så ydmyk og søt. Takket og bukket og nesten hatt hinkehopp ut fra salongene. 30 minutters velpleie til en pris fra 35-70 kroner har virkelig vært verd pengene. Dere kan tro vi gleder oss til å ta opp denne daglige rutinene når vi om et par dager vender tilbake til bali. Her på Gili Trawangan har vi rett og slett ikke hatt tid til det…
Ehhh, bittelitt slitne bei. Mine-sine, ikke særlig nice…
Noen lurer kanskje på om han far også har vært med og kost seg? Vel, kost og kost. Han ba om sittende rygg og skulder massasje, litt “rough” behandling, og av ansiktsutrykkene hans å dømme, så det ikke særlig deilig ut. Han er jo litt rar også da, for han turde ikke å gi beskjed om at dette kanskje var noe i hardeste laget for en “gammel” mann. Ble litt sutring etterpå, thihiiiii.
Nå har alle sovna rundt meg, og det bør vel jeg også snart. Klokka er tross alt snart 23:30…
I går var vi altså i seng allerede klokken 21, rett og slett fordi vi ikke klarte å holde ut lenger etter å ha vært på båt hele dagen. Dette har vi gleda oss til helt siden vi bestilte turen, for her er det eventyrlig å dykke og også å snorkle som vi hadde planlagt å gjøre. Vi hadde med oss egne dykkermasker, men svømmeføtter ble for tungt å dra med seg så det lånte vi.
For å få mest ut av denne opplevelsen, ordnet Bjørn Erik egen båt til oss. De fleste leier flere i sammen, men dette er det vi har gledet oss aller mest til, så vi ville gjøre det på vår måte og ikke minst i vårt tempo.
Den lille familien vår har snorklet mye, over hele verden…nesten, og dagens oppdagelsesreise føyer seg lang opp på “ti på topp”-lista vår. Vi hoppet ut på tre fantastiske steder. Allerede på første stoppested, ved øya Gili Meno opplevede vi det vi har drømt om i en evighet, vi så skilpadder. Ikke bare en, men to stykker! De kom opp for luft et par tre ganger, med ti meters mellomrom, og vi var i ekstase! Hjertesukkk…
Dette skjedde ganske tidlig på turen vår det her, og det var nesten litt vanskelig å lande etterpå. Var redd vi ikke klarte å få noe driv over resten av snorklingen vår, men det var gudskjelov masse igjen å glede seg over. Tror Mille klarte å peke ut alle Nemo sine kompiser, samt en haug av andre fiskearter hun aldri har sett før. Vi svømte også inn i store fiskestimer, noe i alle fall jeg fikk skikkelig kikk av. Har aldri opplevd det før, kun sett det på film…etterfulgt av hai som har jakta på dem. Litt scary, men guriland så moro når det blinker i fisk som sølv på alle kanter.
På aller siste stopp, på øya Gili Air var strømmen noe inni hampen sterk. Bjørn Erik ble noe bekymra for lille snuppeline, men løsningen var å binde henne i et tau etter båten. Jeg må innrømme at jeg hadde store problemer selv med å holde meg sånn nogenlunde i nærheten av flokken min, så jeg valgte å holde i tauet mange ganger selv for å spare på kreftene. Ville uansett ikke gått glipp av hva vi så, for her var fiskene helt fantastiske. Nesten tamme…neida, men klarte å bli “bitt”, litt raspa i av en nyskjerrig pappegøye fisk. Så kult!
Etter den siste noe strabasiøse turen var det godt å gå i land og hvile seg med en stor lunsj. Den smakte godt etter mange timer i vannet. Meget fornøyd med dagens “fangst” dro vi hjem til øya vår Gili Trawangan. Vi klarte så vidt å holde oss våkne for å se solnedgangen og få i oss en middag etterpå før vi hoppa til sengs helt utslitte. Dere kan tro det var en lystig gjeng som var tidlig oppe til frokost i dag…
Stas med glassvindu i bunnen av båten…
Jeg liker meg aller best der hvor revet stuper bratt ned i intet…
Nå blir det sykkeltur igjen, så sant “skrukken” til han far tåler det. Han er helt ødelagt etter siste runde rundt øya her, men håper han tåler litt til. Han skal i alle fall få slippe å være med på ridetur seinere i kveld…
Kveldene her nede på Gili Trawangan er helt magiske. Vi spiser sein middag for så å få med oss siste kino på stranda som begynner presis klokken 21. Vi kjøper med oss chips og sjokolade, og så får vi servert popcorn og kjøpt oss brus og øl under visningen.Det er skikkelig koselig med bølgene i bakgrunnen og kosikos langt nedi sakkosekkene.
Bjørn Erik og jeg ser som regel alt av filmer hjemme, men har vært heldige å ha noen til gode her. I forgårs så vi “Get Hard” og i går kveld var det selveste Will Smith i go´filmen “Focus”. Ingen av dem er noe særlig barnevennlige, men det løster vi enkelt. Mille sin sakkosekk blir snudd med nesa ut mot sjøen, og hun får låne mine gode øretelefoner og Bjørn Erik sin iPad med nye barnefilmer på. I tillegg får hun ha min store gode strandsarong over seg og da kan dere tro det er ei som er i himmelrike. For hvem unge er vel ikke happy over å få være like lenge oppe som foreldrene sine? I hvert fall en gang i blant? Vel, nå må det nevnes at selv om snuppeline har seg en liten hvil tidligere på kvelden, sovner hun før filmslutt. Men hva gjør vel det når det er hotellet vårt, Hotel Vila Ombak, som arrangerer det her? Det er ikke lange biten å bære snuppeline hjem etterpå da ♥
Akkurat nå har vi kommet hjem fra en helt fantastisk båttur. Vi har endelig fått opplevd det som var en av grunnene for å reise ned hit. Så stay tuned!
Nå kan dere tro vi er varme i trøya her! Som dere sikkert har fått med dere er eneste fremkomstmiddel her på øya enten sykkel eller hestedrosje. De stakkars små ponnyene skal få slippe å drasse rundt oss, så da blir det sykkel.
Det er flatere her enn i Danmark, så det er en drøm å tråkke her. Far og Mille-mor har tandemsykkel mens jeg har en med kurv foran så klart, for kameraet må være lett tilgjengelig, thihiiii.
Vi var egentlig på utkikk etter en bra plass å snorkle i dag, men etterhvert gikk det sport i hvor langt vi klarte å sykle i stedet. Det endte med at vi liksågodt tok hele runden rundt øya Trawangan. Guriland så moro! Må innrømme at det ble litt skummelt på slutten der, for alt av turisme opphørte, men flinke Bjørn Erik holdt motet vårt oppe. Han har jo lest om alt her også, og kjente igjen de få hotellene vi etterhvert møtte på og skjønte derfor at vi snart hadde rundet øya og var på vei “hjem”.
På veien hadde vi et par stopp. Måtte selvfølgelig bade og etterhvert også kjøpe is av sykkelmannen vi møtte midt ute i “huttiheita”. Vi syklet nok sammenhengende i en time, men hele oppdagelsesturen tok nok hele tre timer. Sabla kjekt!
Nå er klokka litt halv syv på kvelden og jeg skal vekke snuppeline som har tatt seg en liten strekk. Det er snart middagstid før vi igjen skal på utekino klokken 21. I kveld er det visst planlagt en Will Smith film, “Focus”, så det blir kjekt. Mille snur vi motsatt vei i forhold til lerrettet og så ser hun egen film på iPadén sin. For det er jo nesten ikke unger her nede og derfor ikke så veldig barnevennelige filmer heller, men hun koser seg med oss uansett!
Det er mange som lurer på hvordan det er å reise med Mille på ferie. Særlig så langt som vi har gjort de siste årene. Jeg vet om flere familier som har barn med spesielle behov som aldri har flydd før, rett og slett fordi ungene ikke takler det. Vår prinsesse har flydd flere ganger hvert bidige år siden hun ble født, og jeg må innrømme at vi i veldig mange år har hatt våre triks som gjøre at hun samarbeider godt.
Hun får “flinkpike” pakker. Disse kjøper og planlegger jeg i flere uker før avreise. Det er sjeldent overdådige dyre ting, men gjerne kjekke og nyttige greier som er morsomt å ha med seg på ferie. I år ble det ny bikini, shorts, tegnesaker, penal og faktabok om hester.
Hun vet flyet er nødt til å ha vært i lufta en god stund før hun får lov å åpne den aller første pakken. I tillegg så må hun selvfølgelig ha vært samarbeidsvillig i forkant. Sitte stille, være høflig, rett og slett ta hensyn til de rundt seg. Tidligere var det ikke vært like enkelt, men etter alle disse årene med samme tradisjon, vet hun hva det går i og synes det er morsomt. Tror ikke alltid hun synes inneholdet er like spennende, men det å se pakkehaugen vokse på kjøkkenet i ukene før turen starter, gjør det hele til en gaske stor greie for henne.
Shortsen ble fort pakka bort i sekken, men det andre falt så absolutt i smak. Tror egentlig ikke det er pakkene som gjør at flyturene i disse dager går så knirkefritt. Håper og tror hun rett og slett har blir eldre og flinkere, lært seg å like det å være på reisefot, og ikke minst glede seg over å være på tur med familien sin. Men tror fortsatt jeg kommer til å lagge disse “flinkpike” pakkene. Synes hun fortjener det ♥
Nå er det morning her, og vi skal snart gå å sjekke ut frokosten. Tror kanskje vi skal leie oss sykler i dag og utforske øye her på den måten. Kameraet blir selvfølgelig med og en del liter med vann, for dette kan fort bli varmt for na mor…
Ønsker dere en fortsatt god natt og etterhvert en fin god morgen og dag også!
Endelig på plass på feriemålets favorittsted. Gili Trawangan, og Hotel Vila Ombak. Hadde det vært opp til meg så hadde vi bosatt oss her for alltid. Her finnes det ingen biler, kun hester og sykler. Skikkelig hippieparadis.
Flokken min vil ut og spise middag nå, og så skal vi på utendørs kino. Høres ikke det amazing ut? Utendørs kino i sakkosekker. Det skal bli supernice.
Jeg får heller oppdatere dere mer litt seinere. Snuppeline gleder seg til å spise på restaurant samtidig som hun kan grave tåsene langt ned i sanda…
Our house…
Her har det blitt bekmørkt nå, og her i disse deilige stolene skal vi altså se film snart…
Vi har altså vært hjemme hos en balinesisk familie. Dere kan tro snuppeline fikk hakeslepp, og fikk øynene opp for at alle ikke er i lik situasjon som henne. Ikke det at disse menneskene klagde, de så ut til å ha alt de trengte og mer til, men besøket fikk i alle fall meg til å la tankene vandre hjemover, til vår overdådige levemåte.
De aller fleste familier bor i sammen. De holder til i en “Compound”, direkte oversatt “samsatt” enhet. Alle “compoundéne” er bygd etter samme prinsippet. De funksjonelle husene står på de samme stedene uansett om de er velstående eller ikke. I den vi fikk besøke, som eneste turister, bodde seks familier i sammen. Foreldre, søsken, onkler, besteforeldre, alt som kunne krype og gå. Det var ikke sånn at den eldste styrte hele plassen, men alle hadde en vis mann som gjerne tok ordet.
Den yngste generasjonen er på vei til å bryte ut av denne tradisjonen, men de aller fleste har ikke råd til egne boliger og er svært knyttet til familien sin og velger derfor denne måten å leve på. De hjelper hverandre i tykt og tynt. Har man f.eks. ekteskapsproblemer, ja da blir det tatt opp i plenum. Det er nesten umulig å få skilsmisse. Desto viktigere mener de det derfor er at alle blir involvert i problemstillingen, så alle kan bidra positivt som konfliktløsere.
Dere kan tro de fikk bakoversveis når jeg fortalte om hvordan vi nordmenn gjerne omgås hverandre. Sa vi ofte tekstet hverandre før vi dro på besøke, og at diverse problemer ble løst mellom husets fire vegger. De lo litt da. Det var vanskelig å forstå…
Det var kun et par eldre mennesker hjemme når vi var på besøk, resten var på arbeid. Ble ganske usikker når han her satt og delte en noe spesiell rotfrukt. Var livredd for at han skulle tilby meg å smake, for sjåføren vår fortalte at den var et narkostisk stoff mye sterke enn marijuana. Godt han ville ha det for seg sjelv så jeg slapp å være uhøffelig å takke pent nei…
Man kan ikke se inn på gårdsplassen til en balisk “compound”. Det står alltid en symbolsk mur i veien, som stopper “onde” makter å trenge inn. Onde makter kan nemlig ikke gå i gjennom veggen eller gå rundt den. Den blir slått rett ut på gata igjen…
Det er ingen fast person som lager dagens måltider. Hvem som helst som føler kallet eller som er sulten kokkelerer når det måtte passe seg. Det er med andre ord aldri faste spisetider. Men henter man mat til seg selv, så er det viktig å se hvor mange ubrukte tallerkner som står igjen. Er det tre igjen, ja da er det fortsatt tre som ikke har spist ennå og da må man la noe være igjen.
Den første bygningen til venstre er for ungdommene. De samles der, og kan også ha venner på overnatting. Det andre huset, avbildet under, er til de nygifte. Det så faktisk bittelitt bedre ut enn alle de andre. Et ønske om en best mulig start kanskje? Tross alt så er det fortsatt normalt med arrangert ekteskap. Sjåføren vår nevnte at det ikke alltid var like greit. Han og kona hans fikk to uker på seg til å lære hverandre å kjenne før de giftet seg, og han synes det var ganske så kipt. Det synes hun også, så de ble enige om å gjøre det beste ut av det. I dag var de ganske så lykkelige med to flotte ungdommer i hus, jenter, men han hadde overbevist resten av familien at de etterhvert selv skulle få velge kommende livspartnere.
Over 90% av befolkningen på Bali sverger til Hinduismen. I hver bidige “compound”, helt til venstre, finner man diverse offersteder. De har kun en gud, men den opptrer i mange forskjellige tilstander. Her hadde de fem forskjellige templer, med forskjellige formål. Det er opp til hver enkel hvor og når de vil meditere og be, det er en privatsak, men det var alltid noen som sørget for å stelle de her.
Noen har elektrisitet og derfor også kjøleskap, men ikke denne plassen her. Her i dette huset ble all maten lagret. Ferskvarer blir handlet inn hver bidige dag på markedet som åpner klokken fem om morningen, og da handles det kun inn for en dag. Balinerserne sverger til de beste råvarene og vil alltid ha fersk mat i hus.
Jeg ble veldig overraska over at de ikke bruker samme kalendersystem som oss, men et eldgammelt et som overstyrer det vi har. Alle månedene er like lange, 35 dager, så året er noe lengere. Det blir også gitt diverse råd hver bidige dag i kalenderen, og de overholdes. Står det at det neppe er lurt å dyrke tobakk den ene dagen, ja da venter de til neste dag. De er så til de grader troende. Helt fjernt fra vår verden.
De dyrker alt mellom himmel og jord selv. Her er det chili…
Mille gikk som et tent lys fra hus til hus og sugde til seg alt av informasjon. Det kjekkeste var nok å stikke innom doen, som selvfølgelig kun var et hull i gulvet, men også å få spille på instrumentet som sees over her.
Det er sjeldent blogginnleggene mine kommer opp i 1000 ord, men denne informasjonen var kjekk å dele synes jeg. Bloggen er jo på en måte min egen dagbok også, så jeg synes det var viktig å få skrevet ned alt mens jeg fortsatt husker det.
Det ble en minnerik dag, en fantastisk opplevelse takket være sjåføren vår som forstod at vi ville gjøre noe som var annerledes. Så lenge vi oppførte oss etter skikk og bruk, var han villig til å dra utenfor turiststedene. Vi hadde tre ting å forholde oss til: å ikke røre noen på hodet, ikke ta imot noe eller gi bort noe med venstre hånd for den er skitten og ikke sist men ikke minst, ikke fotografere lokalbefolkningen når de satt ved elvebredden. Da var de nemlig gjerne på do…
Nå drar vi avgårde til neste del av ferien, til Gili Øyene. Jeg har fortsatt en haug å dele med dere fra Seminyak, men igjen går nettet tregt, så jeg får heller ta det seinere.
Nå har jeg akkurat våknet, klokka er litt over fem på morningen. Hanen galer og fuglene synger den gryende morningen velkommen. Flokken min sover rundt meg her, og det er deilig å ha disse første timene for seg selv.
Inntrykkene er mange og jo mer jeg lærer om Bali, jo mer elsker jeg livet og menneskene her. Ble introdusert for alt mellom himmel og jord av den flinke sjåføren vår i går, og jeg gleder meg til å lære det bort videre til dere kjære lesere. Nå har Bjørn Erik også løst internett-problemet mitt, så jeg slipper å bruker tre timer på å laste opp bildene. Han tok nemlig med seg en gammel iPhone hit, og har kjøpt balinesisk sim-kort til den med hele 5 GB data. Kostet kun 60 kroner, og kan brukes mot 3G dekning. Dere tro det har blitt fart på sakene nå. Helt genialt!
Har akkurat chattet med en venninne hjemme i Norge og hun spurte meg om vi har hatt tid til å utforske strendene her. Tja, vi har vært og besøkt dem flere ganger, men har fortsatt til gode å bade i herligheten. Bølgene er enorme her i Seminyak, og strømmen ser også noe farlig ut for oss nordboere. Vi har ikke hastverk, tar ingen sjanser, men planen er å ta en drosje til en mye roligere strand der bølgene er minimale. I mellomtiden har snuppeline badet hver bidige kveld i bassenget her, så det er ingen sure miner fra den kanten.
Folk strømmer ned til stranden hver bidige kveld for å se solnedgangen…vi også ♥
Vi begynner å bli vant til å gå utenom disse offergavene som du ser overalt. Spurte hva det betyr å plassere dem på stranda, og fikk til svar at det skulle gi god karma, lykke over det å ta seg en svømmetur…
Mille og meg ♥
Denne dragen er selvfølgelig blitt vår. Må jo ha med seg en slik hjem, hilsen Mille…
Sola har gått ned og månen ønsker kvelden velkommen…
Ønsker dere en finfin dag, kveld eller natt! Må nesten gardere meg litt her, for vi har total forskjellig døgnrytme.