Minner for livet

Tenk, om akkurat tre uker står minsten konfirmant. Da blir det fest fra morran til kveld, og jeg gleder meg altså sååå til å feire henne. Det så lenge skummelt ut med både gjester å lokale, men alt ordnet seg til slutt.

Det er fortsatt mye igjen å ordne til den store dagen, som talen og filmen om henne, men akkurat det tenker jeg faller på plass siste uken. Nå putler jeg bare med småting, samt skriver liste over alt jeg må huske, samtidig som jeg er mye på nett og henter inspirasjon.

Det var under en av disse nettstundene mine, jeg fant verdens fineste lille konfirmasjonsgave. En bitteliten mørkeblå bok, “Min bunad”. Den er så liten at den får plass oppi bunadsvesken, og skal altså være med til en hver tid når den nye bunaden hennes er i bruk.

Dette er en liten minnebok, skreddersydd for en eier av en bunad. Man kan skrive ned all informasjon om dens opprinnelse, og etterhvert små fortellinger om når og hvor den blir brukt. Små hilsninger av folk man møter under disse sammenkomstene, får man også plass til, og jeg synes altså den er så fint.

Nei, nå roper flokken min på meg. Mille har overnattingsbesøk av ei venninne, og de vil gjerne bli kjørt en tur til byen. I kveld skal vi ha besøk av bestis Tonje på pizzakos, og så blir det selvsagt å heie på Kristin i “Skal vi danse”. 

God lørdag dere!

Jeg tror faktisk jeg kan driste meg til å si at rosa er ganske så fint blitt 💗

Hei igjen, fininger!

I dag kom den på. Det rosa blikkfanget som har hengt fremme på soverommet siden i våres som en dårlig samvittighet. Et skikkelig impulskjøp, egentlig alt for liten, men jeg falt pladask for de store og fine puffarmene. Omslagskjoler er egentlig ikke så snille til min kropp. Det blir ofte for tettsittende, rett og slett for trangt, men flere enn meg har sikkert kjøpt plagg som skal passe seinere når de ekstra kiloene er tatt av en eller annen gang i fremtiden.

Vel, sommeren er ikke riktig tid på året for meg å ta av noe som helst, for da storkoser jeg meg glugg, men jeg kunne rett og slett ikke la det få bestemme om kjolen skulle på denne sommeren eller ikke. På skulle den, og det kunne ikke passet bedre på denne nydelige solfylte sommerdagen vi har hatt i dag.

Planen for dagen var først å sprade litt rundt i byen for så å kjøpe med meg blomster til stuebordet som i går fikk nytt naturteppe under seg. Jeg måtte derimot kjøre Mille til stallen først, og på veien dit skulle vi stikke en rask tur innom venninnen min Simone for å levere noe vi hadde tatt med til henne fra Østlandet. Den “raske turen” ble fort til “full stopp”, for alle som kjenner fargeglade Simone og hagen hennes vet jo at man fort lar seg rive med og vil bli der for alltid. Kanskje ikke for alltid, men timene fløy nå avsted. Plutselig var dagen på hell og alle butikker også på vei til å stenge, så da fikk jeg heller med meg nydelige blomster  fra hagen hennes. Bilder fikk vi selvsagt også tatt noen av, og det er jo reine eventyret å la seg bli fotografert i den eldgamle husken deres, plass til fire, som faktisk har kommet med et flyttelass hele veien fra Thailand.

Jeg har vel hele tiden sagt at jeg egentlig ikke har så mye rosa i skapet mitt, men nå begynner det faktisk å glimte litt til her og der med herlige farger. Jeg tror faktisk jeg kan driste meg til å si at rosa er ganske så fint blitt 💗

Må forresten nevne at jeg klarte å miste disse fine øredobbene fra Mexico på veien hjem i dag. Ville på et tidspunkt ha håret løst i bilen, og tok de av og la de i fanget. Glemte de helt ut da vi stoppet i byen for å kjøpe oss is, og da falt de selvsagt ut på bakken. Jeg var så fortvila. La ut melding på “mistet Stavanger”, og fikk ikke hendelsen ut av hodet. Til slutt kjørte jeg tilbake til byen, og joda, der lå de, fastklemt mellom brosteinen. Litt tråkka på å ødelagt, men snille Bjørn Erik har lovet å forsøke å lappe de i sammen igjen 💕

Sjekk ut den nydelige buketten jeg fikk med med hjem fra Simone. Nå skjønner dere sikkert hvorfor jeg ikke lenger gadd å haste avgårde til blomsterbutikken før de stengte.

Nå begynner det faktisk å bli gøy, og det inspirerer videre…

Hei igjen, dere!

Jeg har kommet til dag 3 av kjoleutfordringen, og nå begynner det faktisk å bli litt moro. Det er nemlig gøy å for en gang skyld være i helt motsatt ende av skapene, der de urørte kjolene henger på rekke og rad og skriker om å få se dagens lys. I tillegg så begynner det å tikke inn med meldinger fra dere lesere som også har blitt inspirert. Noen av dere som gjør det samme som meg, kjøper kjoler i fleng uten å bruke dem, har hentet dem frem. Det gleder meg. Samtidig er det er gøy å høre at svært mange faktisk går med kjole ofte. Det får meg til å ville fortsette med dette videre når challengen er over, en gang i ny og ne, kanskje så mye som en gang i uka i stedet for to ganger i året.

En annen som har blitt inspirert, er minstemannen Mille-mor. I dag tok hun seg fri fra stallen, og kom glad ned på kjøkkenet, også hun i kjole. Hvit sitronkjole, og hun var altså så søt. Hun er faktisk flinkere enn meg til å gå i kjole, gjør det titt og ofte, særlig de litt moderne sportskjolene.

Selv så har jeg sprada rundt her hjemme i dag i en ganske så fargesprakende kreasjon. Kjøpt her i Norge i forbindelse med sommerferien på Bali for tre år siden. Billigmerke, den kostet kun et par lapper den også, og jeg husker jeg forelsket meg på sekundet da jeg så den hang er i utstillingsvinduet. Veldig typisk meg å kjøpe noe som jeg synes passer fint i utlandet på varme strender, men som blir pakke bort og vekk med en gang jeg kommer hjem.

Det har gledet meg å ha den på i dag. Jeg lurer rett og slett på om selvbildet mitt kanskje er litt bedre i dag enn den gang, at jeg gir litt mer fa.. i å undre meg over hva andre mener og tror. Det er i alle fall lov å håpe.

La oss skru tiden tilbake, den gang sommerferien gikk til Bali og øya Gili Trawangan i august 2017. Kjolen passet perfekt til en av de fineste solnedgangen jeg noensinne har opplevd. Jeg må derimot få nevne at jeg ser av kroppsholdningen min på bilde nummer to at jeg har noe høye skuldre. Jeg har nemlig ikke BH på, da kjolen som jeg har valgt igjen er forbeholdt bare skuldre.

Go´gjengen!

Til tider kan jeg være sykelig opptatt av å komme meg gjennom, gjennomføre alt det som først har vært planlagt. Sånn som under campinglivet i Hallingdal. Har jeg sagt det skal bades uansett vanntemperatur, så blir det det, har jeg sagt vi skal kjøre minigolf turneringen, så blir det konkurrert og er fiskestengene pakket med, ja da skal de selvsagt brukes. Så de siste dagene på friluftsuka vår ble på ingen måte sløva vekk. Alt på “to-do” lista ble huka av, dagene ble godt utnytta. Ikke at noen egentlig klagde på det. For det er jo en kjennsgjerning at det er mye mer tilfredstillende å gå å legge seg når man har fått gjort noe ut av dagen.

Nå sitter Bjørn Erik og humrer og ler her, for atter en gang har han kommet over en morsom annonse hvor det selges telt med ordlyden “Telt selges med alt av tilbehør, kun brukt en gang”. Tvungen Norgesferie, teltferie, har tydeligvis ikke falt i smak hos alle. Flunka nytt utstyr av siste sort har visstnok ikke holdt, det har vært drepen, så nå kan man virkelig gjøre et kupp. Vi er derimot ikke helt enige om hva som bør prioriteres. Størrelse eller kvalitet, eller begge deler kanskje? Eller skikkelig fancy greier, telt uten stenger, kanaler som blåses opp med luft?

Sommerminner i bilder ☀️ 

Mie vant!

Ranveig sin Henrik var å se overalt, ofte med ungene våre på slep sånn som det her.

Årets minigolf turnering og det eneste som stod i hue på meg var å slå Bjørn Erik. Gjør som regel det, men faktisk ikke denne gangen, blæææ…

Mayra var ekstremt god å ha på hull 5 der de fleste ballene faktisk havnet i vannet før hun la seg ned og blokkerte.

Filip i farta.

Husk at fiskekort alltid fåes for en billig penge på nett.

Vannet var iskaldt, så det var så vidt jeg rakk å ta bildebevis på at hun faktisk badet.

Aldri vært stoltere!

For en støttemarkering, dere! Aldri noensinne har jeg opplevd større engasjement her i Stavanger by, og jeg kunne ikke vært stoltere.

Det er derimot ikke til å stikke under en stol at flesteparten av de som møtte opp var av den yngre garde. Så det finnes med andre ord lys i tunnelen. Jeg tror på den kommende generasjonen, de er ekstremt reflekterte.

Den systematiske rasismen har nådd sitt bristepunkt, det er på tide å agere. Det foregår masseprotester i hele verden, og vi i lille Stavanger kan også si i fra.

Den fredelige støttemarkeringen i solidaritet med politidrepte George Floyd i Byparken i dag, var helt nødvendig. “Black Lives Matter” 

Ord blir fattige, jeg lar heller bildene tale for seg selv.

Over 8 minutter i stillhet sittende på kne…

Du er så forbaska fin!

Åhhh, i dag har han rause og flotte mannen min bursdag!

Fine Bjørn Erik skal selvsagt feires med pakker, sang, favoritt middag, is og kake.

Kjære, kjære Bjørn Erik.

Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Du er min bautastein og bestevenn, lekende partner og spennende motvekt.

Du er i tillegg verdens letteste menneske å elske, for du er rett og slett den snilleste personen jeg veit om. Du er ekstremt rettferdig og har stor kjærlighet og omtanke for de svake i samfunnet, et godt forbilde og jeg er så stolt av deg. 

Jeg elsker intelligensen din, og den samfunnsengasjerte iveren du har til det aller meste. Du tør å stå i mot presset og er aldri redd for å stå opp for egne holdninger og meninger.

Hverdagen med deg, er trygg. Det er ikke en ting du ikke fikser eller finner ut av, der du som standard frase alltid sier:”Det ordner seg, stol på meg”

Gratulerer så mye med dagen, min venn!

❤️lig hilsen en som elsker og beundrer deg, din Nina for alltid

Crocodile Dundee Nina med hjertet i halsen

God morgen, kjære dere.

Jeg bor på sofaen for tiden, dag og natt. Jeg våker over vår kjære Mia og hennes tre nydelige kattunger. Den forferdelige hendelsen der hunden vår Pippi kom til å drepe en av dem i sin overivrige kjærlighet til den, har satt en støkk i oss alle. Det har blitt viktig for meg å bruke de neste dagene og ukene på å redde de to som ble hardt skadd den skjebnesvangre dagen. Bittesmå framskritt i riktig retning holder meg gående. Det å gå fra å gi de små morsmelkerstatning hver andre time til hver tredje har vært helt himmelsk, særlig om natten. Da klarer jeg nemlig å falle til ro mellom slaga, å sove noen timer. Det å derimot forsøke å sove igjen mellom økten 5-8 om morgenen, er umulig. Da har det nemlig blitt såpass lyst her nede i stuen, og for å være helt ærlig så trenger jeg ikke så mye mer søvn for tiden. Jeg slår meg til ro med at jeg uansett hviler ved å bare sitte her å observere de små knøttene.

Det er helt ubegripelig at vi for snaue to måneder siden levde livets ubekymra dager, langt langt der borte i et naturreservat på en øy i Mexico. At utallige mennesker på hele vår kjære jordklode skulle rammes så hardt, var helt fjernt for oss. Vi ante ikke omfanget av det som etterhvert skulle slå hardt ned i oss, det eneste vi var opptatt av der og da, vår å få med oss alt av hva dette fargeriket ladet hadde å by på.

Det er deilig å la tankene svirre og vandre tilbake på en av de mest spennende dagene vi hadde på Isla Holbox. Bjørn Erik var i utgangspunktet ganske furten over at vinden hadde stoppet alle planene hans om å dra på padletur. Ikke en hvilken som helst padletur, men en skikkelig “Brødrene Dal Ekspedisjon” på leit etter krokodiller langs elvebredden. Tiden strakk ikke til, plutselig var det på tide å dra videre, eller var det egentlig det?

Nei, vi skulle visstnok ingen vrdens ting, for som mange av dere kanskje husker, så hadde han fine hunken min glemt å stille datoen tilbake etter at han hadde juksa i Candy Crush Saga etter flere liv. Denne etterhvert hysterisk morsomme tabben ble som sagt ikke oppdaget før sjåføren som skulle hente oss, gjorde oss oppmerksom på at vi var en dag for tidlig ute. Så da dere, ble reisehabitten raskt byttet ut med slabbedask klær igjen, og den etterlengta padletur ble bestilt asap.

Bjørn Erik og jeg delte kano og Mille fikk haike med den spreke guiden vår. Vel plassert i de lette rosa doningene kom vi oss avgårde, først et godt stykke langs stranden og deretter bar det innover i det spennende dyrelivet i alle de forskjellige kanalene.

Minuttene og timene gikk mens vi sakte la bak oss den ene elvebredden etter den andre. Musestille gled vi langs det eventyrlige vannet. Skulle en krokodille plutselig dukke opp, var planen å la årene ligge og så skulle det signaliseres til de bak om at de måtte gli opp på siden for også å få se. Tror dere derimot fru Thorsen klarte det? Ehhh, nei, så absolutt ikke!

Bjørn Erik og jeg førte an, og plutselig lå det altså en krokodille der og fleska seg på land med kjeften i mot oss. Jeg klarte på ingen måte å holde meg til den opplærte instruksen om å holde meg i ro. Jeg hylskreik der jeg satt, samtidig som jeg forsøkte å kravle meg lenger og lenger bak i kanoen. Jeg fikk rett og slett panikk, skrullete som jeg er, og på sekundet våknet selvsagt krokodillen, og forsvant på et blunk ned i vannet. Jeg var altså så skrekkslagen der jeg satt, særlig når kanonen vår fløt rett over der vi sist hadde sett den. Pulsen steg lynraskt og all farge forsvant fra topplokket mitt.

Guiden med Mille kom padlene opp på siden av oss, men det var selvsagt alt for seint for dem å få med seg den spektakulære hendelsen. Mille følte seg så snurt stakkars, og det skjønner jeg godt, men det gikk fort over. For det var hele tiden noe kjekt å oppdage underveis på denne tre timers turen vår. Det var nemlig helt unikt å få iaktta det store fuglelivet på øya på så nært hold. Spenningen over å kanskje oppdage flere krokodiller underveis var selvsagt også med på å gjøre hele denne opplevelsen så minnerik, men for min del var jeg veldig glad for å slippe å gå gjennom det marerittet der en gang til.  

Dere kan tro dette var stemningsfylt og spennende.

Denne gigantiske fuglene var nesten umulig å se. Den stod musestille og speidet, men takket være meget guiden vår fikk også vi oppleve den.

Jeg var ikke like keen på å padle så nærme villnisset som de to her.

Jeg holdt på å få fletta når jeg var kun var få centimeter fra å tråkke på to “Horseshoe Crab” som hadde seg. Ikke at de brydde seg noe særlig, de var kun opptatt av hverandre.

Amerikanske og meksikanske pelikaner er helt forskjellige utseendemessig.

Ørn så vi mye av.

Her lå krokodillen, dere. Jeg var så spent på om Bjørn Erik sitt GoPro kamera hadde fått med seg hendelsen. Han tok over 4000 bilder, et hvert andre sekund, men krokodillen var raskere. Det var dessverre kun et bildet fra bruset på vannflaten å se på et av bildene.

På tide å vende nesa hjemover, i nydelig solnedgang. 

Mille og Angel, her stod tiden helt stille, det var altså så vakkert.

#familieferie #mexico #islaholbox #padletur #krokodiller

 

Da var det på tide å fremsnakke noen igjen 🌸

Heihei!

Er det bare jeg som synes at avisene er litt lettere, mer positive rundt koronaviruset for tiden? Det er selvsagt titt og ofte fortsatt negative overskrifter å se, men det virker som om det største trøkket er over. Eller hva synes dere?

Avisene spyr selvsagt fortsatt ut side opp og side ned med elendighet, men jeg synes allikevel jeg selv er lettere til sinns, blir ikke like nedbrutt og tung i hodet etter en leserunde som for tre-fire uker siden.

Som de fleste andre lever vi fortsatt i vår egen boble her hjemme. Jeg trives som sagt med det, for til en forandring er det godt å ikke være aleine hjemme hele dagen. Jeg vet derimot ikke om de andre synes det er like kjekt, for jeg går jo etter dem konstant. Jeg liker og trenger å ha det meste på stell. Det må ha det ryddig, og støvsugeren tas ofte frem både to og tre ganger daglig, siden vi tross alt har litt dyr i hus.

Over til noe helt annet, sjekk hva jeg fikk i posten i dag, da dere. Dette er ikke sponsede produkter, men noe jeg bestilte for litt siden. Mammaen til en tidligere god kollega av meg, er nemlig like levedyktig som min kjære mor. Når jeg derfor så hva hun en dag hadde lagt ut på Facebook siden sin, Fru Flekk, bestemte jeg meg for å bestille noen av de nydelige kreasjonene hennes. Denne gangen hadde hun laget flotte 17. mai rosetter og smokkholder. Et virkelig blikkfang, og helt klart stas å ikle seg på festdagen vår. Disse måtte jeg ha, og når jeg først var i gang, så kunne jeg jo liksågodt kjøpe smokkholder til Falk også. Var de ikke fine?

Det er viktig oss kvinner i mellom å fremsnakke hverandre. Jeg synes Mary Ann legger så mye kjærlighet i alt hun lager. Hun er virkelig kreativ og flink, og jeg har masse på ønskelista mi ❤️

#håndarbeid #17mai #17mairosetter #smokkholder 

Bedagelige meg…

God morgen, fininger 🌻

Da gyver vi løs på ny uke. Temperaturen ute har sunket drastisk, og det siste døgnet har det begynt å regne også. Det gjør derimot ingenting, for det trengs nok sårt for alt som skal spire og gro nå.

Apropos spire og gro, nå kan dere tro Mille er glad. Beitene er klare rundt stallen, og det betyr at islandshesten hennes Sol kan få stå ute hele døgnet. Det sparer hun masse tid på, for da faller det bort en del kjedelig rutinemessig jobbing. Hun trenger hverken å lage til fôr eller å møkke, og kan derfor starte rett på pelsstell, kos og ridning. I tillegg så ser vi jo at Sol har det mye bedre også, hun elsker å være ute i det fri så mye som mulig, hun stråler.

Vi foreldre er også ganske så happy for tiden, for det store tunellprosjektet her på Hundvåg er endelig ferdig og åpnet. Løsningen er helt rå, og vi kommer oss til stallen på kun 12 minutter. Vi kjører ned i tunellen rett borti veien her, kjører under havet og kommer opp ved motorveien. Der kjører vi ned i en ny tunell, som altså ender 5 minutter fra stallen. Dette gir oss en hel ny hverdag i positiv forstand, virkelig verdt å vente tålmodig på i alle disse årene.

Når Mille er i stallen og Bjørn Erik tar en tur med den andre dama si, les Harley sykkelen, benytter jeg meg ofte av favorittstedet mitt i stua. Jeg setter altså så stor prist på hengekøya mi, og når jeg veit jeg kan ligge der en stund, rigger jeg meg til etter noter. Med fyr på peisen, tykk dundyne å ligge på og krim på øret, er livet rett og slett ekstra herlig. Når Pippi-luska sitter og ser på meg med bedende øye og vil opp også, ja da er livet komplett.

Ønsker dere alle en finfin dag på uken ❤️

Med blidfisen og Mille på langtur ❤️

God helg, kjære dere!

Jeg har aldri noensinne vært i Drammen før, og gleder meg derfor stort til å få undersøkt hva byen har å by på, men i påvente av at verden skal bli frisk igjen, har vi storkost oss i marka. Hver dag tok Falk og jeg oss en tur, gjerne to ganger om dagen, så folket der hjemme kunne få skikkelig arbeidsro. Det som også var veldig kjekt, var at Mille også etterhvert ville være med.

Det er noen sinnsyke bakker oppover i skauen der, men Mille klagde ikke en eneste gang. Hun imponerte meg altså så til de grader. Forserte hver bidige bakke med herlig stå på mot, og vel fremme oppe ved hytta, kom tårene hennes. Gledestårer over å ha klart målet, så da vanket det selvsagt premie. Oppskåret frukt og kjeks, var virkelig kjærkomment.

Så da satt vi der da, oppe på toppen, svette og fornøyde. Vesle Falke-mann våknet også og han synes det var så kjekt å få komme ut av vogna og ned på bakken. Han er litt skeptisk til stikkende gress, det er uvant, men herregud så morsom han er. Lager grimaser på grimaser, knytter nevene og roper ut sitt misnøye, men det går fort over. Det er nemlig alltid noe annet som frister, som steiner, kongler og pinner, og det skal gjerne puttes rett i munnen. Alt skal prøvesmakes og han er lynrask. Så artig .

Det er uvant å være tilbake i Stavanger. Jeg kjenner jeg savner å ha den fine gjengen rundt meg, men vi sees jo igjen om litt. Planen er å få besøk allerede om tre uker ❤️ 

Dere vet hva jeg synes om å bære Pippi, jeg gjør det aldri. Hun har derimot begynt å høre litt dårlig, og reagerer derfor ikke like raskt på kommandoene mine. Derfor fikk hun sitte under vogna den lille biten opp til skogholtet. Veien opp er nemlig litt trafikkert, og siden båndet hennes ble igjen hjemme i Stavanger, ordnet vi oss på denne måten.