Gjett hvor vi er på vei nå da dere? Til Rykene, ikke så lang fra Arendal, og igjen skal vi delta på den spektakulære Løddepønk Wakestock Festivalen. For tredje gang skal BE og jeg atter en gang få oppleve denne herligheten og prikken over i-en blir å henge med gode gamle venner. Det blir garantert topp festivalcamp, med topp stemning og hva mer kan man ønske seg? Selvsagt litt finere vær enn det vi nettopp la bak oss i Stavanger, men uansett dere, dette gleder vi oss til, for dette blir rått.
BE, som faktisk er fra Arendal, synes helt klart det er ekstra moro med en tur “hjem”, og når han i tillegg får henge rundt alle Turbojugend vennene våre, som i skrivende stund også nærmere seg teltcamp, ja da går smilet trill rundt på han.
Jeg tror jeg som vanlig skal la bildene fra fjorårets begivenhet tale for seg selv. Tenk at jeg har glemt å blogge fra Løddepønk Wakestock Festival 2023, skjerp deg Nina!
Livet i valpebobla fortsetter. Vesle Lolly er ikke like liten lenger, for tenk, nå har hun rukket å bli hele tre måneder allerede. Hun er og blir deilig spinnvill. En tøffing til tusen inne, hvor hun utfordrer alt og alle, mens hun ute er tryggest side ved side ved sitt store idol, nemlig Poppy.
Livet uten Pippi er fortsatt sårt, og med ny valp i hus, blir det mye “første gang uten Pippi-” og “første gang med Lolly” opplevelser. Denne dagen ble det første langtur med Lolly, hele veien til foodtrucken på “Humlefabrikken” her på øya vår Hundvåg. Jeg har vært der flere ganger og kjøpt blomster, men aldri fått oppleve maten det skrytes så mye om. Hjemmelagde skoleboller gikk ned på høykant mens de firbeinte fikk snop fra den spennede krukka. Et finfint første gangs møte med nok en liten perle i nabolaget.
Et døgn hjemme, og energien rundt oss bærer fortsatt preg av å ha hatt rolige fargerike dager langt, langt borte vekk. En ting som slo meg i går når jeg så gjennom kamerarullen, var hvor mye egentid vi alle har hatt denne gangen. Mille har forsvunnet hver gang vi har vært på hotellet for å facetime med vennene sine hjemme, Bjørn Erik har begravd seg ned i den ene boka etter den andre, og selv så har jeg vært rundt omkring på øya på egenhånd, gått mange lange turer. Alle har fått gjøre sitt, i eget tempo, og det var nok det denne familien trengte akkurat nå.
Jeg føler meg egentlig ikke så trygg på egenhånd når jeg er utenlands. Jeg er nok litt bortskjemt som har en mann som liker å tilrette det meste for meg, og det har faktisk gjort meg litt utrygg. Så det å plutselig være på langturer på kryss og tvers, på en øy i selveste Mexico, var først litt rart, men ettersom dagene gikk og jeg ble litt tøffere, føltes det befriende, faktisk helt herlig. Bjørn Erik ble selvsagt til tider litt engstelig etterhvert som turene mine ble lengre og lengre, for vi hadde tross alt ikke nettverk å nå hverandre på, men det gikk jo bra. På en måte var det litt spennende også, og jeg tok jo forhåndsregler…eller nei nå lyver jeg, jeg bare gikk og gikk uten mening og mål, bort fra folk, og det var rett og slett deilig.
Vakre Isla Holbox, får jeg se deg igjen, eller er det på tide å utforske nye plasser med mindre folk? Holbox er uansett fortsatt et sted man kan finne sjelefred. Nå kjenner jeg også øya litt bedre, og jeg veit akkurat hvor jeg skal gå for å finne roen. Ingen mennesker, ingen musikk, bare hvite strender og blått hav så langt øyet kan se…
Siden jeg stort sett er den som sovner først hver kveld, så er det også jeg som står opp med fuglene. Jeg nyter denne alenetiden. Det er skikkelig fint å sette seg ut og høre den lille byen våkne. Først fuglene, så litt hundebjeffing, og etterhvert klinger det i kopper og kar og deilige matlukter når en.
Turen til Mexico denne gangen, er rein avslapping, en skikkelig ferie. Jeg må faktisk nevne at vi bestilte bord her en kveld, middag til klokken åtte, og det var vi alle enige om at var stressende. Vi vil på ingen måte styres av klokka, så det ble med den ene avtalen. Fra nå av bare flyter vi videre i eget tempo. Tar ting på sparket.
Ja, slik går altså dagene, og jeg tenker bildene under gir dere et fint innblikk i hvordan en typisk dag fortoner seg. Alle starter med et par timers egentid, så er det stranda, backgammon, bading, lydbok, tur med hundene, solnedgang, en matbit og så er vi i seng før ti om kvelden. Batteriene lades her i Mexico, vi har det godt
I dag mottok jeg dessverre den triste nyheten om at vesle “Kompis” ikke lenger klarte å kjempe om livet sitt i den nye og mye bedre hverdagen han nå var kommet inn i de siste månedene. Han ble funnet livløs i morges, og hos veterinæren fantes det ingen gode råd. Han kjempet til siste slutt, men måtte nå få slippe.
Jeg tenker det er greit å dele noen ord om hvordan Kompis kom inn i livene til så mange den tidlige julidagen. For mange tok helt klart denne skrøpelige lille krabaten til sitt hjerte. Hele 114 givere åpnet pengepungen sin når det stod til som verst, og takket være alle de og “Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger” fikk han noen respektfulle og verdige dager sånn helt på tampen av livet. Vi håpte selvsagt på at han skulle få legge flere gode år til minneboka, men denne gangen ble det altså ikke sånn.
Det hele startet da vår katt Mia dro med seg en hannkatt hjem. Han så ekstremt pjuskete ut, og jeg etterlyste derfor eventuelle eiere på nett.
Alle var enige om at denne stakkaren trengte veterinærhjelp.
Først forsøkte vi å fange han i det buret her, men han var antagelig mett for første gang på lenge og lå garantert og ladet opp batteriene sine på et lurt skjulested.
Det tok derimot ikke lang tiden før han var på plass rundt huset vårt igjen, og fra da av var han hele tiden i nærheten av vår Mia.
På dette tidspunktet var jeg overbevist om at vi skulle klare å fange han, og Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger var behjelpelig med bur som felle.
Det skulle derimot gå noen dager med mye grubling, og katten som nå hadde fått navnet Kompis ble stadig tøffere og mer nysgjerrig, eller kanskje bare mer og mer sulten og desperat?
Etter ti intense dager ble nok fristelsen for stor på den tomme magen, og han gikk altså i fellen til min store lettelse.
Jeg var først engstelig for at han skulle klare å komme seg unna under prosessen å få han over til et annet og mye bedre bur, men jeg tror faktisk han skjønte at jeg bare ville være snill mot han. Han kapitulerte og sovnet momentant etter endt kattemåltid.
Dagen etterpå gikk turen til Kleppe og veterinæren.
Hos veterinæren ble han kastrert og fikk all den nødvendige akutte hjelpen han trengte. Han var sliten, hadde ingenting mer å gå på og sov i dagevis hjemme hos Helene som er en av de vakre ildsjelene i Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger.
Etterhvert kom han ut av hulen sin og Helene fikk til og med klappet han. Dette tydet på at han en gang må ha hatt en eier, så dere kan tro vi har grublet mye frem og tilbake på hvorfor livet ble som det ble for stakkaren.
Vi hadde faktisk trua på at Kompis en dag skulle bli sterk nok til å ta fatt på et nytt og bedre liv hos noen omsorgsfulle sjeler. For en uke siden ble derimot Kompis slapp igjen. På denne tiden var han ute av buret sitt og hadde stor boltreplass i et rom sammen med to andre katter. Det bar altså tilbake til veterinæren igjen, som ikke fant noe å sette fingeren på. Han fikk en vitamin boost og nytt fôr, og vel hjemme igjen trodde vi alle at det skulle gå bra. Det gikk altså ikke veien. Veterinæren kunne ikke gi noe klart svar på denne plutselige forandringen. Vi kan spekulere, men til ingen nytte. Det er derimot en mager trøst å vite at han ikke var alene, kald og sulten. Vi var mange som ble glade i denne lille bylten. Det var godt å få gjøre en forskjell. Takk til dere alle
Dagene på Isla Holbox går dessverre mot slutten. Gårsdagen ble derfor brukt flittig til å gjøre litt av alt det vi liker. Dette innlegget trenger ingen ord, men deles i dag med bilder
Heihei igjen, dere trodde kanskje dere fikk en pause fra meg i dag, men neida, hallo hallo.
For noen få timer siden, etter å ha hjulpet til å tømme rommet til Mille for alt siden hun skal få nytt gulv, tikket det inn en melding fra min venninne Simone. “Noen andre som tilfeldigvis har barnefri i kveld og vil gå ut å spise i sammen?” Barnefri og barnefri fru Blom, her i huset blir vi jo nesten sparka ut av huset nå for at 16 åringen skal få litt fri fra alt maset vårt, så egentlig har vi alltid barnefri. Men det å gå i dusjen å fjonge seg opp en lørdagskveld når en egentlig har planlagt å krølle seg sammen under pleddet i sofaen med masse snop, var jo ikke akkurat det jeg hadde tenkt meg. Men så slo det meg at jeg har lovet meg selv, i år som i fjor, å takke “ja” til alt som kommer min vei. Jeg vet også med sikkerhet at jeg kommer til å angre hvis jeg trekker meg, for det er aldri kjedelig med de vennene der.
Så på 1-2-3 så var jeg i dusjen og ikledd finstasen, og tenk, han kjære hunken min valgte uten at jeg nevnte det å ikle seg julegaven han fikk av meg. Vi snakker i brun velour kordfløyel t-skjorte, noe han i utgangspunktet aldri har ønsket seg, men som jeg synes er kjempefin (derfor fikk han tre stykker). Jeg tror egentlig at han synes han er veldig fin i den, men det kommer han nok aldri til å innrømme, for han er altså så lei av alt gnålet mitt om dette.
I kveld ble det altså plutselig duket for årets første trippeldate med jentene mine og deres fininger. Pakistansk og indisk mat stod på menyen, og på grunn av restriksjonene ble det kun brus og vann i glassene. Egentlig veldig deilig for allerede tre timer seinere er kvelden ennå ung her hjemme igjen. I skrivende stund sitter far og datter og skriker til hverandre fordi de spiller “It takes two” på PS5. Jeg derimot skal ta et dypt dykk i fryseren og hente de tolv siste saftposene jeg veit jeg har gjemt der et sted fra sommeren. Det er fortsatt noen timer igjen av ukas eneste snopedag, og den skal selvsagt nytes til det fulle.
Det nye året har så vidt begynt, og i skrivende stund sitter jeg alene og venter på kjærkomne lyder fra andre etasje, mon tro om flokken snart våkner?
Fjoråret ble avsluttet med gode venner og familie, hele året har faktisk vært en arena for akkurat det, og ønskene for tiden som kommer er helt likt. Familie og gode venner, hva mer trenger man egentlig?
De gir meg mot til å leve livet i oppriktighet. Av og til trenger jeg rett og slett litt ekstra styrke til å bryte ut av uheldige mønstre. Hverdagen blir ikke alltid som man hadde planlagt, men de nye og andre alternativene trenger faktisk ikke å være så ille.
Jeg er i stadig i lære med et åpent sinn, og det er spennende. Samtidig setter jeg grenser, og det kan være litt skummelt. Det er til tider krevende, til og med ubehagelig, men det er nok enda et tydelig tegn på at man stadig er i forandring, forhåpentligvis til det bedre.
Men nå dere, hører jeg tassende skritt i gangen og om litt vet jeg at verdens vakreste lille gutt kommer inn døren her med et stort glis. Så vi får heller skrives igjen snart dere, klemmer sendes i fleng
Heihei igjen, kjære dere, jeg håper dere har savnet meg bittelitt, eller kanskje det har vært godt med en pause?
Jeg forstår egentlig ikke hvorfor det ikke faller seg naturlig å blogge litt i ny og ne som før. Det er som om noe holder meg tilbake. Tankene svirrer rundt om hvorvidt det er like interresant som før med disse små innblikkene i en helt vanlig hverdag. Har som sagt holdt på i åtte år nå, og føler jeg gjentar meg om og om igjen. Til tider så er jeg jo så aktiv på snap også, og hvis jeg i tillegg kjører det opp et par hakk på Instagram, blir det jo veeeldig mye Nina-mor rundt omkring.
For min egen del er det helt klart dumt å ikke få ut disse innleggene, for jeg føler meg så mye bedre etterpå. Det er nemlig godt å foreta seg noe i en ellers så forutsigbar hverdag. Jeg synes fortsatt det er veldig gøy å ta bilder også, akkurat som jeg gjorde når noen av venninnene mine kom på besøk for noen dager (les uker) siden. Da vanket det blomster fra egen hage, egg fra naboen og ikke minst hjemmestrikka nydelig jakke som jeg garantert kommer til å få brukt for i dagene som kommer. Slike koselige øyeblikk er gull verdt, og bloggen trenger jo egentlig ikke å formidle noe mer enn det. Det å blogge i bilder er helt klart min greie, og jeg håper som sagt dere alle vil være med videre på ferden
Her i Stavanger har vi forresten igjen fått besøk av trioen fra Drammen. Kristin er på jobb og Dennis nyter godt av at vi andre sloss om oppmerksomheten til Falk. Denne gangen skal pjokken få være med på hyttetur også, noe jeg som farmor synes er kjempestas. Herrefred som jeg gleder meg.
Nå er det ikke mange dagene igjen av denne deilige ferien her nede på Paros, så nå setter vi inn et ekstra gir og forsøker å komme oss opp og ut av dørene her litt tidligere enn vanlig. Vi har også utsatt returnering av vår trofaste venn, beach boogie bilen, for de siste solnedgangene må selvsagt oppleves på stranda.
Noen synes sikkert vi kaster bort litt av ferien med å sove bort de første timene av dagen (les dra oss i senga med mobilen), men vi foretrekker som sagt å være på stranda til åtte-ni om kvelden, så føler ikke vi går glipp av noe. Da er det nemlig få folk igjen der, ofte ingen, og stillheten som da rår der er helt magisk.
Jeg må jo også få nevne at vi har vært på vakre Paros to ganger før, begge gangen med minsten Mille, og da har vi besøkt her bidige krok her. Vi har leid bil og pløyd gjennom alt på “to do” på listene her nede og selvsagt også tatt ferjen over til den lille nabo øya, Antiparos.
Denne gangen har vi altså leita opp den ene fine stranda etter den andre, og da har beach boogien vært god å ha. For Bjørn Erik elsker de uoppmerkede veiene, gjerne de som ikke finnes på noe kart, og da nytter det ikke å kjøre rundt med vanlig bil. Jeg sitter selvsagt da med hjerte i halsen, og krysser alt som krysses kan for at vi kommer frem i god behold, og til nå så har vi jo gjort det.
Min kjære får oss alltid vel frem om morgenen, mens jeg at meg av kveldskjøringen. Jeg klekket tidlig ut planen om å kjøpe strandstol og fylle opp kjølebaggen med øl til han far, for da får jeg være på stranda så lenge jeg vil
PS! Nå har vi endelig funnet verdens fineste nudiststrand, så da blir det selvsagt så som så med den snapingen, men jeg skal forsøke å filme litt mer i dag uten at jeg blir forvist bort. Følg gjerne med, Snap :ninasprell
