– reklame for venninne –

Hei igjen, fininger!

Jeg føler egentlig ikke det er så lenge siden jeg ble “hu derre blåe damå”, men i juli blir det faktisk hele fem år siden lilla år ble til blågrønt for første gang. Jøss, det er faktisk ganske lenge siden det dere, og for å være helt ærlig så har jeg ikke angret et sekund. For det er umulig å klage på “bad hair day” når en våkner opp til noe slikt. Jeg er ingen kreativ sjel som fletter eller lager de mest spennende håroppsett, jeg kan kanskje strekke meg til å krølle eller bølge det,  og det holder lenge for meg.

Det er min kjære Andrea som ordner og fikser topplokket, hun fikser det faktisk i dobbel forstand. For det er sikkert mange som meg som liker å lufte vettet sitt litt også når de først sitter i go´stolen. Det er ekstra enkelt hos Andrea, for hun har virkelig blitt en god venninne de siste årene.

Denne morningen her var Andrea, en annen venninne og jeg helt aleine i Sachs salongen. Tre gode venninner snakket om kapp mens hår ble fikset, og innimellom slaga fikk vi også tid til å diskutere de fine kunstverkene som stod rundt omkring. Knusbart, drives av Hilde og Bente og de er helt unike på å skape de lekreste lysestaker og skåler av vintage og gjenbruksglass. Jeg kan ikke akkurat si jeg har savnet de tunge brune askebegrene som jeg vokste opp med som jentunge på 70- og 80-tallet, men å se de skinne som flotte lysestaker var helt magisk. Jeg vurderte faktisk  å kvitte meg med noen av plantene mine for å få plass til en gulvstake med tre nydelige hvite kunsthverk på, men fornuften seiret, for man sender jo ikke vekk “barna” sine. Venninnen min stod heller for shoppingen denne gangen.

Håret ble altså freshet opp igjen, kunst ble diskutert og jammen fikk vi tid til å gå ut å spise etterpå også. Det ble rett og slett en finfin morning ❤️

 

 

Hei igjen, kjære dere.

Jeg tør nesten ikke å legge ut dette innlegget, for vår situasjon her i Rogaland er neppe lik i alle kriker og kroker langs vårt langstrakte land. Vi opplever nemlig noen helt aldeles nydelige vårdager nå, samtidig som jeg er fullstendig klar over at andre fortsatt har snø i hagene sine.

Hvis noen spør meg om hvilken årstid jeg liker best, så er det helt klart våren. Jeg hadde ikke bodd her i Stavanger lenge før jeg merket at snø og kulde var en sjeldenhet og at hestehoven allerede kunne spre glede tidlig i mars. Den gule blomstens ankomst vitnet om lysere og lengre kvelder og det gjorde helt klart noe godt med meg hvert bidige år.

Jeg går mer eller mindre i hi hele vinterperioden. Rompa er limt fast til sofaen, men i disse dager kommer ønske om å stikke nesa utenfor dørene her oftere og oftere. Gresset i hagen foran er allerede klipt en gang, og påskeliljene er byttet ut til fordel for vakre hvite margeritter.

Det er fortsatt noe kaldt i skyggen og når sjøen kun er noen få meter unna, kjennes vinden fortsatt litt sur ut, men noe er allikevel i ferd med å skje. Derfor er de første sommerblomstene kommet i pottene sine og pyntegjenstander som sommerfugler og flamingoer hentet frem. Til og med den nye porten vår foran har fått et snev av sommerlig preg over seg i år, nemlig i form av en marihøne og en bie.

I skrivende stund hører jeg at Bjørn Erik er i gang med å lage port bak også. Vi har egentlig aldri trengt det før, men med et barnebarn i hus og en livlig et år gammel hund, så tenker jeg det kommer godt med. Åhhh som jeg gleder meg til sommeren dere og jeg regner med det er flere enn meg som gjør det ❤️

Kumlokket til han far var full av rust, men nå er det pusset og behandlet med “Hammerite”.

Idet jeg skulle kaste alle jordbærplantene fra i fjor, så jeg plutselig noe grønt inni mellom alle de døde blandene. Etter tips fra en av dere har jeg kastet alt det råtne, fylt på mer jord og gjødslet. Kanskje det blir jordbær på oss i år også?

Marihøna og bien fant jeg gjemt vekk oppe på loftet i fjor, og jeg synes de ble et friskt pust på porten.

 

Herlighet, fredag jo!

Nå er det en evighet siden jeg har blogget. Først og fremst fordi jeg har vært i Drammen og feiret 2 års dagen til Falke-mann, og oppi alle klemmene som skulle på plass før jeg dro hjemover igjen, glemte jeg Macén. Jaja, det ble altså en noe lang bloggpause denne gangen, men nå skal jeg forsøke å komme i gang igjen. For selv om det føles greit å ha et par dagers pause av og til, har jeg så absolutt ikke tenkt til å slutte. Når det er sagt så vil jeg også minne dere på at jeg er ganske så aktiv på Snapchat (ninasprell) for tiden. Det fjolles mye, samtidig som det også er plass til mer alvorlige temaer som blant annet “overgangsalderen”, og en gang i uka går det i turbofart på snappen til “Mammabloggerne”. Jeg formelig elsker kontakten jeg har oppnådd der med en haug av fine folk, koser meg skikkelig.

I forrige måned fylte jeg 53 år, og av min kjære fikk jeg altså en god gammaldags platespiller og verdens morsomste sovepose med armer og bein. Soveposen er altså så søt, den ligner en bjørn, og det fine er at man kan brette opp armer og bein og feste de med borrelås. Idéen om å ønske seg den, kom etter sommerferien vår i fjor på campingen i Hallingdal. Hver bidige kveld sank temperaturen noe drastisk, og jeg hadde rett og slett ikke pakket med meg nok varmt tøy. Jeg frøys noe inni hampen mye, så seinere i år når vi skal tilbake, kommer jeg garantert til å holde varmen.

Ellers å kan jeg jo nevne at soveposen antageligvis vil komme meg til gode allerede i morgen. Jeg har nemlig abstinenser, jeg savner venninnene mine, så da tok jeg liksågodt å inviterte meg selv til hagebesøk til ei av de i morgen. Vi skal drikke bobler å skravle høl i hue på hverandre, og det skal altså bli så kjærkomment. Vi har snakket om det i månedsvis, men smittesituasjonen har gjort det umulig, men ved å holde avstand til hverandre i hagen så løser vi det. Det jeg derimot ikke har tenkt på er at jeg styrer snappen til “Mammabloggerne” i morgen, og jeg vet ikke helt om “Nina på bobler” er like populært. Ikke akkurat hverdagskost, så det kan jo bli spennende.

Vil med dette ønske dere alle en riktig god helg, kos dere gløgg og nyt den ❤️

Heihei igjen kjære fininger.

Nå har vi vært heldige igjen. Vestlandet er kjent for sitt ruskevær, men av en eller annen grunn så kommer finværet på besøk hver bidige gang trioen fra Drammen melder sin ankomst. Helt herlig, for nå som barnebarnet Falk snart fyller to, er det rein lykke å få tilbringe dagene ute så mye som mulig.

Det er en fryd å ha Falk på besøk. Helt klart et av mine store høydepunkter i hverdagen, og det må være lov å innrømme at det er mye mer stas å ha han her nå enn før, siden han nå forstår så mye mer. Praten går i hundre, men selv om vi ikke skjønner så mye av det han sier, er det helt innlysende at han vet hva han snakker om. Han er en bestemt liten fyr, skøyeraktig til tusen og raus på gode lange klemmer. Mitt kjære lille favorittmenneske, så herlig og uskyldig. Et spennende fint lite menneske som allerede oser av personlighet.

Har nevnt det før, men sier det igjen. For noen år siden fant kommunen ut at de skulle sette ut en del ville sauer her hos oss for å få bukt på alle de frodige trærne og buskene som vokser helt vilt her. Det har tydeligvis vært en suksess, for den dag i dag har vi altså sauer kun noen få steinkast fra huset. De er ekstremt tamme, da de blir besøkt av barnehagene i området her hver bidige dag. Man får både klappe og klø dem bak øret, og de elsker hver bidige gresstust de kan få. Falk var helt tydelig på hvor han ville gå på tur hver dag. Uten vogn satte vi avgårde, og kos med sauene var alltid første stopp.

Vi kan fortsatt ikke gå forbi et eneste kumlokk uten å kaste et par steiner nedi det.

Se så langt hår Falk har fått. Er det ikke fint? Jeg er helt målløs, og han kler det så godt. Har som sagt alltid hatt langt hår på mine egne gutter, så dette liker farmor godt.

Ingen tur uten Mia. Har funnet ut at hun gjeter oss. Passer på at vi har det bra og jager bort alt på fire bein som kommer i nærheten.

Falk forstod raskt at han ikke fikk gå ut i vannet. Han hadde selvsagt veldig lyst, men det å stå å kaste stein på stein like ved vannkanten var derimot så kjekt at han etterhvert glemte å krangle etter å få stå uti vannet i stedet.  

Takket være mellomstemannen vår Pelle, fikk vi vite at ved å gå femti meter lengre på den turen enn vi pleide, så ville vi finne enda en flott lekeplass med et skikkelig kult sjørøverskip som lekestativ. Dere kan tro det var stas.

Litt slitne bein trengte en pause på farfar sin arm.

Vi har det jammen meg fint her i nabolaget på Hundvåg ❤️

God morgen, kjære dere.

I dag føler jeg at kjeven min er litt mindre hoven. Jeg hadde lunka suppe til frokost, tomatsuppe, og det var rett og slett himmelsk. Selvsagt ble det litt ubehagelig når noen av trådene til stingene begynte å legge seg over tennene, det kjentes ut som tykke hår, men det var altså så godt med mat igjen så det ruske der overlevde jeg glatt.

Noen av dere har forresten trodd at jeg har gått rundt med tannverk, slitt med det, men den misforståelsen må jeg få oppklare med en gang. Jeg har aldri hatt tannverk, eller vondt i selve tannen, gudskjelov for det. Det er bare tannlegen som plutselig fant en belte med verk under jekslene, primært under en gammel rotfylling. Litt av betennelsen kom ut som et slags munnsår ved tannkjøttet, men ikke nok til at betennelsen gikk over av seg selv. Derfor har de operert, skjært seg ned til den, til flere innkapsla betennelsesklumper, samtidig som de var nødt til å fjerne den ene roten på selve tannen. Så nå i etterkant, har jeg fortsatt ikke vondt i noen tann, men har sår i munnen som er sydd og som nå må gro i tillegg til en gigantisk hevelse. Føler meg selvsagt noe skambanka, men det går bedre og bedre for hver dag som går nå, så jeg er optimistisk. Det er helt utrolig deilig bare det å få i seg litt suppe.

Bjørn Erik og jeg har forresten tatt frem noen gamle kunstner. For flere år siden fikk vi nemlig et tips om å lage lyslykt ute ved å fryse vann i tomme rømmebegre med konditorfarge i. Ved å sette de i en sirkel og deretter opp på hverandre, ble det rett og slett en slags koselig islykt. Vi koste oss med dette når ungene var små, og sannelig hadde jeg gjemt på alle begrene så vi kunne gjenta eksperimentet.

Islykt ble det, selv om det så ut som om det skulle gå skeis da begrene ikke var helt gjennomfryst, men litt ujevne farger og størrelser gjorde ingen verdens ting. Bjørn Erik kom også på det geniale å heller bruke en liten lyslenke på batteri inni den i stedet for stearinlys som sist, og det synes jeg neste fungerte enda bedre. Hva synes dere, ganske fint ikke sant? 

For 25 år siden bodde Bjørn Erik, Dennis og jeg i en koselig nyinnkjøpt leilighet på Kampen i Oslo. En søndagsmorgen skulle vi kose oss med deilig frokost, men ikke lenge etterpå endte vi opp på et akutt tannlegesenter i stedet. En av jekslene mine knakk nemlig på et knallhardt korn i grovbrødet, og kunne ikke reddes. Min første rotfylling var et faktum, og jeg husker jeg var farbanna på det brødet i lang tid etterpå.

For et par måneder siden fikk jeg et par små munnsår ved siden av den gamle rotfyllingen, og ved et av de årlige tannlegebesøkene mine hos kjære Mange, ble det observert en kronglete betennelse under rotfyllingen. Ekspert ble innkalt og hun var klar i sin tale, et inngrep i tannkjøttet og forsøke å tappe betennelse var helt nødvendig. Hvis ikke ville tanna gå tapt.

Jeg fikk time for inngrep rett før jul, men var redd dette ville sette en stopper for feiringen, så jeg utsatte det til i dag. Jeg hadde tross alt gått med dette i et par måneder allerede uten å vite det, og det hadde jo gått bra så langt. Munnsårene tappet verk hele tiden, så jeg var ganske trygg på at det var greit å vente litt til. Dere kan tro jeg angret i dag på at jeg ikke hadde hoppet i det der og da. Bare tanken på at jeg skulle bli skjært i, ga meg gåsehud, jeg var altså så redd.

Jeg ble putta full av bedøvelse, ikke bare en gang men to, og etterhvert kunne tannkjøttet bendes såpass nedover at de kunne begynne å skjære for å komme til betennelsen. Det ble derimot fort konstatert at den ene rota på  tanna måtte operere ut. Rota ble skilt fra resten av tanna og etter mye om og men ble den røsket ut. Betennelseskapsler ble fjernet en etter en og jeg var overlykkelig når det var over og hullet kunne syes igjen. 

Tårene rant, jeg var altså så mørbanka etter 1,5 time røsking og draing, men det var en lettelse å endelig være ferdig. Jeg var sjeleglad for at snilleste Bjørn Erik satt og ventet på meg ute i resepsjonen. Han fikk bragt meg trygt hjem på sofaen, hvor jeg nå skal være i ro de neste dagene. Nå krysser jeg alt som krysses kan for at betennelsen forsvinner for godt og at jeg slipper å gå i gang med plan B eller værste fall plan C hvor jeg ender opp å ikke kunne ha noe tann på det stedet der i det hele tatt. Det må ikke skje, det er min største skrekk, så jeg skal være flink pike nå å ta pillene mine, skylle munnen og etterhvert som jeg kan spise kun velge bløt mat og suppe.

Det har gått bra så langt i dag forutenom et par blødninger, men det er visstnok vanlig, og det stoppet jo til slutt. Nå er det duket for lange late dager på sofaen med 71 grader nord og Farmen. I tillegg skal jeg komme meg gjennom den sykeste realityserien ever på Netflix. Begynte på Bling Empire i går, og fikk hakeslepp. Har dere sett den? 

God morgen 🍂

Tenk, nå stenges landet igjen dere. Jeg krysser fingre og tær for at skoler og barnehager fortsatt forblir åpne så alle barn og unge fortsatt har et trygt sted å møtes, men det ser dessverre ganske så mørkt ut. Samtidig så synes jeg jo vi er veldig heldige i forhold til mange andre land, faktisk en av de heldigste, men det er trist å tenke på at arbeidsplasser i fleng igjen ryker nå når en del restriksjoner igjen må på plass.

Det var ganske så strenge regler for å få gjennomført den planlagte konfirmasjonsseremonien til Mille også for en drøy måned siden, og godt var det. Vi fikk kun ha med oss et knippe gjester i kirken, totalt ni stykker, og alle måtte forhåndsregistreres med navn og telefonnummer. Bjørn Erik, Mille og jeg fikk sitte sammen på andre rad. Mille satt i mellom oss, hvor vi hadde midtgangen på Bjørn Erik sin side og jeg to tomme stolseter ved siden av meg. Pelle og Dennis med sine, samt fadder onkel Heinz ble spredt rundt bak, også de med to tommer stoler i mellom seg og neste mann. 

Normalt sett så hadde jeg nok svinsa rundt på forhånd og tatt bilder av alt, men selvsagt kunne jeg ikke det denne gangen. Jeg reiste meg ikke opp engang for å se bedre når det var Mille sin tur der fremme med presten. Alle satt som limt til stolene sine hele tiden, og jeg likeså.

Det ble derfor så som så med bilder av den flotte konfirmanten vår i kirken. Tøff som hun er, kom hun først inn, bærende på korset. Jeg ble faktisk litt sjokka der og da, for ingen av hennes trygge faste gjeng i klassen var å se rundt henne. Det slo meg faktisk at hun aldri har nevnt at det har vært trist å skulle konfirmere seg uten å være sammen med noen av de hun kjente skikkelig godt fra før av.

Nå skal det nevnes at Mille var noe usikker på om hun ville konfirmeres i det hele tatt, og hverken Bjørn Erik eller jeg presset henne. Hun var og er fortsatt noe usikker i sin tro, men det er kanskje ikke så rart siden hun tross alt bor under samme tak som meg. Hun synes  allikevel hele konfirmasjonsopplegget har vært en god opplevelse og samtidig har hun lært ekstremt mye. Hun har faktisk storkost seg i kirken hver bidige gang hun har vært der, og klarte faktisk som eneste elev å få med seg alle kirkebesøkene de bør få med seg på egenhånd i helgene før koronaviruset slo til.  

En festens dag ble det, og jammen fikk jeg lov til å ta bilde av storebror Pelle også. Alle ungene samlet på en gang, en lykkens dag ❤️

 

 

God fredag, fininger!

Den siste uken har vært helt magisk. Jeg har fått tatt del i så mange fine stunder, vært med venner jeg ikke har sett på evigheter. Så etterlengta.

For en uke siden var jeg med fargeglade og ærlige Kjersti, et ganske nytt vennskap som jeg så absolutt vil vie myer mer oppmeksomhet til. Man bør alltid åpne sinn og hjerte for nye mennesker som kommer ens vei, for det kan være så berikende.

Endelig har jeg også fått hatt den etterlengta fire timers lunsjen med min gode gamle venninne Kirsten. Vi har tross alt hengt sammen i tykt og tynt siden jeg usikker og nokså venneløs begynte på videregående her i Stavanger. Hun er en ekstremt god lytter, og har alltid mange gode råd på lur.

I går var jeg så heldig å bli invitert på middag med den trygge og levende Randaberg-gjengen. Jentene jeg har jobba med i uendelig av år, reist masse til London med og som er noen av de fineste menneske jeg veit om. Vi kan dele absolutt alt med hverandre, ingenting er for flaut eller vanskelig, og jeg har de alltid kjært med meg i hjertet. 

I tillegg fikk jeg lokket min fine Mille til byen i går kveld, så hun endelig fikk seg noen nye klær. Hun er på ingen måte glad i å shoppe, er ikke så interessert i klær i det hele tatt. Vel, så sant det ikke er hesteklær, da er hun ikke vanskelig å få med seg. Vi hadde noen fine samtaler over en Calzone på Kulturhuset, og etterpå gikk turen til Fargegaten, en fin avslutning på dagen.

Uken har med andre ord vært veldig begivenhetsrik. Kroppen har fått rikelig med påfyll av positive vibber, så nå er jeg klar for en rolig helg med den vesle familien min. Bjørn Erik skal nok fortsette å skifte ut gulvene oppe, for som mange helt sikkert fikk med seg, han har handla verktøy igjen, så nå skal visstnok oppgavene fremover bli mye morsommere.

Selv skal jeg gå dypt inn i meg selv og finne motivasjonen jeg trenger for å få skrevet ned historien vår med fineste Mille. Jeg har deadline til mandag med å få skrevet artikkelen som skal inni neste nummer av “Ditt familie liv”, og jeg kjenner litt på det at jeg igjen må pirke borti gamle sår. Det er allikevel en viktig historie å dele, og med tanke på hvor fint det tross alt har gått, så burde det ikke være så vanskelig.

Lag dere en fin helg, kjære dere ❤️

Snilleste Monica, ei av Randaberg-jentene, lot Mille og meg velge i mellom en stappfull pose med lekre hjemmestrikka pannebånd og votter. Er de ikke fine?

Tenk, om akkurat tre uker står minsten konfirmant. Da blir det fest fra morran til kveld, og jeg gleder meg altså sååå til å feire henne. Det så lenge skummelt ut med både gjester å lokale, men alt ordnet seg til slutt.

Det er fortsatt mye igjen å ordne til den store dagen, som talen og filmen om henne, men akkurat det tenker jeg faller på plass siste uken. Nå putler jeg bare med småting, samt skriver liste over alt jeg må huske, samtidig som jeg er mye på nett og henter inspirasjon.

Det var under en av disse nettstundene mine, jeg fant verdens fineste lille konfirmasjonsgave. En bitteliten mørkeblå bok, “Min bunad”. Den er så liten at den får plass oppi bunadsvesken, og skal altså være med til en hver tid når den nye bunaden hennes er i bruk.

Dette er en liten minnebok, skreddersydd for en eier av en bunad. Man kan skrive ned all informasjon om dens opprinnelse, og etterhvert små fortellinger om når og hvor den blir brukt. Små hilsninger av folk man møter under disse sammenkomstene, får man også plass til, og jeg synes altså den er så fint.

Nei, nå roper flokken min på meg. Mille har overnattingsbesøk av ei venninne, og de vil gjerne bli kjørt en tur til byen. I kveld skal vi ha besøk av bestis Tonje på pizzakos, og så blir det selvsagt å heie på Kristin i “Skal vi danse”. 

God lørdag dere!

Hei igjen, fininger!

I dag kom den på. Det rosa blikkfanget som har hengt fremme på soverommet siden i våres som en dårlig samvittighet. Et skikkelig impulskjøp, egentlig alt for liten, men jeg falt pladask for de store og fine puffarmene. Omslagskjoler er egentlig ikke så snille til min kropp. Det blir ofte for tettsittende, rett og slett for trangt, men flere enn meg har sikkert kjøpt plagg som skal passe seinere når de ekstra kiloene er tatt av en eller annen gang i fremtiden.

Vel, sommeren er ikke riktig tid på året for meg å ta av noe som helst, for da storkoser jeg meg glugg, men jeg kunne rett og slett ikke la det få bestemme om kjolen skulle på denne sommeren eller ikke. På skulle den, og det kunne ikke passet bedre på denne nydelige solfylte sommerdagen vi har hatt i dag.

Planen for dagen var først å sprade litt rundt i byen for så å kjøpe med meg blomster til stuebordet som i går fikk nytt naturteppe under seg. Jeg måtte derimot kjøre Mille til stallen først, og på veien dit skulle vi stikke en rask tur innom venninnen min Simone for å levere noe vi hadde tatt med til henne fra Østlandet. Den “raske turen” ble fort til “full stopp”, for alle som kjenner fargeglade Simone og hagen hennes vet jo at man fort lar seg rive med og vil bli der for alltid. Kanskje ikke for alltid, men timene fløy nå avsted. Plutselig var dagen på hell og alle butikker også på vei til å stenge, så da fikk jeg heller med meg nydelige blomster  fra hagen hennes. Bilder fikk vi selvsagt også tatt noen av, og det er jo reine eventyret å la seg bli fotografert i den eldgamle husken deres, plass til fire, som faktisk har kommet med et flyttelass hele veien fra Thailand.

Jeg har vel hele tiden sagt at jeg egentlig ikke har så mye rosa i skapet mitt, men nå begynner det faktisk å glimte litt til her og der med herlige farger. Jeg tror faktisk jeg kan driste meg til å si at rosa er ganske så fint blitt 💗

Må forresten nevne at jeg klarte å miste disse fine øredobbene fra Mexico på veien hjem i dag. Ville på et tidspunkt ha håret løst i bilen, og tok de av og la de i fanget. Glemte de helt ut da vi stoppet i byen for å kjøpe oss is, og da falt de selvsagt ut på bakken. Jeg var så fortvila. La ut melding på “mistet Stavanger”, og fikk ikke hendelsen ut av hodet. Til slutt kjørte jeg tilbake til byen, og joda, der lå de, fastklemt mellom brosteinen. Litt tråkka på å ødelagt, men snille Bjørn Erik har lovet å forsøke å lappe de i sammen igjen 💕

Sjekk ut den nydelige buketten jeg fikk med med hjem fra Simone. Nå skjønner dere sikkert hvorfor jeg ikke lenger gadd å haste avgårde til blomsterbutikken før de stengte.