Da har jeg omsider slått meg til ro med flokken min i go´sofaen. Det går i hockey, hockey og atter hockey, men det er sluttspill på gang, så det er helt innafor.
Apropos ishockey dere, i dag måtte vekkerklokka på så jeg rakk å være i Siddishallen på morrakvisten. For som dere vet, kom Oslo-venninnen min Vibeke hit i går, og sønnen hennes spiller på Lørenskog U16. Det var kjekt å kunne stille opp som tilskuer å heie med, men sånn innerst inne så hadde jeg jo selvsagt en finger på Vålerenga. Det var derfor litt uvant å sitte blant “fienden” med VIF skjerf på, men av respekt for venninnen min, hennes sønn og venner, jublet jeg kun inni meg når laget mitt scoret. VIF slo Lørenskog, og da så det dessverre litt svart ut for sønnen til venninnen min med tanke på videre spill, men jeg mener VIF vant stort over Stjernen seinere på dagen, så de i alle fall får komme på banen igjen i morgen.
Jaja, dere, da setter vi punktum for hockeypraten. Etter kampen dro vi en hel gjeng videre inn til Stavanger sentrum for å slå ihjel tid før kamp igjen i kveld. Tonje og jeg dro folket med til “Harry Pepper”, Stavanger sin desiderte beste meksikanske restaurant. Høylydt skravling, fikk faktisk folk til å flytte seg både ett og to bord unna oss, men sånn er det når Oslo-gjengen i ny og ne endelig møtes. Da må man holde opp hånda for å få ordet, for det er mange som higer etter å få sagt noe.
Åhhh, denne lange fem-timers lunsjen kan jeg leve lenge på. En bit av mitt kjære Oslo, servert på gullfat, I love you 💕
Hvor har dere sett den tapeten her før? Så klart, hjemme hos meg!
Sjekk ut huskene/dissene de har her på Harry Pepper da dere! Vibeke måtte være modell for meg, thihiii. Hvor kult er det ikke å kunne sitte å svinge seg frem og tilbake når man er ute på sprell?
Jeg håper dagen har vært god mot dere så langt, og at den fortsetter å være fin.
Mille er tøffere enn toget, og takler å være “ute av drift” på en meget bra måte. Så lenge hun har mobilen sin i nærheten, og en mamma som henter litt snacks og drikke til henne i ny og ne, går dagen på et vis. Hun har lite smerter, og kunne vel egentlig ha gått på skolen, men hun skal ha beinet høyt i noen dager nå, så da er det best å ha kontroll på det her hjemme.
Nå som Mille ikke kommer til å røre så mye på seg de nærmeste dagene, prøver vi å være sunne. Da er det ganske så greit at hun liker det meste. Hun spiser stort sett det som blir servert, uten å nøle. Ikke bare er Mille flink for tiden, Bjørn Erik og jeg prøver også å ta kontroll over kveldene. Vi prøver å ikke døtte i oss så alt for mye graps. Jeg sier ikke at det er enkelt, men vi gjør nå et forsøk.
I dag var det forresten helt herlig å våkne opp til det nydelig fargehavet av forskjellige sokker på folk på alt av sosiale medier. Rockesokk kampanjen ser ut til å ha slått rot overalt, og jeg elsker det. Ved å gå med to forskjellige sokker er man med på å støtte “Verdensdagen for Downs syndrom”. Vi viser at vi støtter mangfoldet, at vi alle er forskjellige. Så kult!
For aller første gang har jeg skaffet meg en ferdig tørket blomsterbukett. Blomster og blomster fru Blom, kan kanskje ikke kalle det det, men lekkert er det nå i alle fall.
Kjære dere, nå må jeg få be dere om en stor tjeneste.
Det har seg nemlig sånn at etter min noe ufrivillige bloggpause nylig, noe jeg for en stakket stund trodde var slutten på hele sulamitten, skjedde det noe…noe positivt. Bloggen har skutt i været, jeg har fått mange nye lesere, og det har gitt meg en skikkelig boost til å ville satse mer. Skrivelysten er tilbake sammen med motivasjonen, selv når dagene er som nå, hvor jeg har “husarrest”. Jeg har derimot lyst til å smi mens jernet er varmt, med andre ord lyst til å nå ut til enda flere. Jeg har fått blod på tann, og har faktisk begynt å lese meg opp på hva som er lurt å gjøre, finne ut hvordan jeg blir mer synlig. Jeg vet nå hvilken målgruppe jeg har, og jeg skal som best mulig ta godt vare på dem.
Det er en del grep som må tas, for Facebooksiden min Nina Sprell Levende, trenger flere følgere. Det er der jeg primært vil dele innleggene mine, for der er det mulig å kjøre mye markedsføring med alle verktøyene som finnes der.
Jeg vet ikke om noen har lagt merke til det, men jeg har blant annet forøkt å gjøre siden min enklere å finne frem i. Skriften er også gjort større, for jeg regner med at det er mange som meg (kremt), som trengte det. Jeg har også laget en liten oppsummering av meg selv, som dere ser nedenfor her, så folk vet hva de får. Jeg er hverken en mat- eller treningsguru, kun ei nokså vanlig godt voksen “kjerring”.
Det jeg trenger nå, er som sagt å få flere følgere til siden min. Jeg ber altså om hjelp fra dere til å invitere deres venner inn til mitt lille forum, Nina Sprell Levende. Det er litt tungvindt, for man må gå inn å huka av en og en venn, før invitasjonen sendes. Man kan selvsagt invitere alle i et tastetrykk, men jeg tenker det kan være lurt å velge de dere umiddelbart tror ville likt dette. Jeg har testa det ut på mobilen til Bjørn Erik, og der går man til kategorien “Samfunn”, og finner “Inviter venner til å like denne siden”. Så er det bare å velge i vei og til slutt “invitere”.
I tillegg til dette, så hadde jeg satt stor pris på om dere venner av meg på Facebook hadde godtatt invitasjonen jeg har sendt dere. Det hadde også vært herlig om dere lesere som allerede er invitert til å like siden min, men som ennå ikke har gjort det, hadde tatt steget videre og trykket på “Liker” knappen min. Som dere ser av bilde nedenunder, så er det mange “invitert” lesere på sidene mine hver dag. Jeg har faktisk like mange “invitert” lesere med meg hver dag som reelle følgere.
Målet nå er å runde 2000 følgere før Miami turen på mandag. Dette er et stort skritt nærmere verdensherredømme i bloggverdenen, neida, jeg bare tuller, men jeg hadde faktisk satt stor pris på litt ekstra hjelp nå. Hvem vet? Kanskje jeg en dag får gjengjelde det, en skal ikke se bort i fra det 💕
Nå sitter jeg i sofago´kroken med blussende rød kinn, etter å ha vært ute i finværet i hele dag. Først langtur med hundene, og deretter ble det en skikkelig drømmedag i stallen.
Denne helgen er Mille med Hege til fjells, og jeg har mottatt noen helt fantastiske vinterbilder av henne hvor hun formelig drukner i snøen av glede. Derfor er Sol kun mitt ansvar denne lørdag og søndagen, og når været viser seg fra sin beste side sånn som nå, er det en drøm å ha henne.
Marka er hardpakka for tiden. Det er fortsatt mye is på stiene, men gangveien bort til Vistestranden var bar. Derfor dro jentene Helle, Emily og jeg bort dit i dag. Jentene er ikke snaue, så de red begge to på gigantiske og staselige Diaz, mens jeg så ut som den lille miniputten i forhold til dem på vår Sol. Det ble altså en helt nydelig tur i det magisk vinterværet. Kan en hestejente, stor som liten, ha det bedre? Neppe…
Her hjemme har vi alle tatt helg nå. Vi har ikke Sol i dag, og skal derfor nyte frikvelden med gode filmer og hjemmelaga lasagne med hvitløksbrød til. Det er selvsagt en ønsketenkning, men jeg synes kanskje Mille er noe kvikkere i dag. Hun snakker i alle fall til meg, og bare det i seg selv dere, er en stor fremgang. Vi har forresten fått tilbake svarene fra blodprøvene vi tok tidligere i uken, og de var innenfor det normale. Bjørn Erik og jeg klarer imidlertid ikke å slå oss til ro med det, så nå forsøker vi å få en rask time hos HABU (Barne- og ungdomshabilitering). For Mille kan ikke ha det sånn, hun må få hjelp til å komme ut av bobla si, og det bør skje fort.
Ellers så har jeg fått koselig mail igjen, og det må jeg nok takke dere trofaste lesere for. Dere hjalp meg jo nemlig å vinne fjorårets “Mammablogger-awards 2018” (les gjerne her), ved å stemme meg frem over flere måneder. En pen liten pengesum gikk min vei, så det er bare å bukke og neie og rope et ruvende “TAKK!”
Nå har visstnok den samme organisasjonen fulgt meg en god stund, og kåret meg til en blogger det er verdt å følge sammen med nitten andre mammabloggere fordelt på ni forskjellige land. Det er selvsagt stas, så jeg var ikke sein med å takke ja til å bli frontet sammen med de andre utkårede. Jeg er ikke så sikkert på om jeg vinner så mange flere lesehjerter av den grunn, men det er jo litt stas å kunne legge ved banneret de har spesiallaget til meg med tittelen “Top 20 Mom Blogs of 2019“.
Jeg må derimot le bittelittegrann av teksten de har laget om meg. De andre har nemlig blitt fremstilt meget seriøst, mens det hos meg står veldig mye om hvor kult håret mitt er. Jaja, det håret det håret, det er nå litt annerledes enn hos folk flest, men at det skulle bli hovedtråden i omtalen av meg, er jo litt snodig. Se gjerne selv, les her, hva synes dere?
Nå står Stavanger stille, for nå har endelig snøen kommet hit også. Vel, vi snakker faktisk kun om to skarve centimeter, men det skal ikke mer til før det skapes bittelitt panikk. Jeg husker godt første året jeg flyttet hit, mitt siste år på videregående. Det var en gledens dag når snøen kom. For jeg elsker den, men i denne delen av landet er den ikke like kjærkommen av alle. Det morsomme var at vi da plutselig hadde gyldig grunn til å komme litt for seint på skolen, for alle var inneforstått med at snø betydde kaos på veiene. Det er nemlig ingen hemmelighet at mange rogalendinger skipper det å bytte til vinterdekk. De ser ingen vits i å ta seg bryet med det, når vi tross alt kan telle på en hånd hvor mange snødager vi får totalt.
Vinteren har altså endelig kommet hit også, og jeg håper virkelig den har kommet for å bli i mer enn bare et par dager. Det er så forfriskende deilig, og inspirere meg til å gå den lille turen ekstra ute med Pippi. Hun er derimot ikke så altfor glad i å gå så alt for langt, for snøen klistrer seg til pelsen hennes som digre fotballer (les klinkekuler), så det hender hun må oppunder jakke i blant for å tines opp.
I helgen så fikk altså vi turtelduene plutselig barnefri, da Mille fikk gledelig tilbud om å overnatte hos en venninne, og da er ikke han far sein med å sjekke ut hva som skjer i byen vår. Jeg er egentlig ikke så veldig keen på å gå ut mer, men hvis det skjer noe spesielt, er jeg ikke sein med å takke “ja”. Så når Bjørn Erik ville på stand-up show, ble jeg villig med, og heldige meg, fikk med meg to venninner også.
Hadde vi bodd i Oslo, så hadde vi garantert gått mer på stand-up, og hver gang favorittene vårer kommer hit og har show, går vi alltid, men det er dessverre sjeldent. De fem som gjestet byen vår i helgen, var nokså ukjente aktører for min del, men de fikk meg nå til å le, faktisk gapskratte til tider, så jeg var strålende fornøyd. Pubtur bort til Fargegaten etterpå ble det også tid til. Vi fikk både dansa og sunget oss hese, og selvsagt skravla høl i hue på hverandre. I kjent stil avrundet vi kvelden med å gå på hamburgersjappe, og hånd i hånd, som de gode vennene vi er, gikk vi for å ta nattbussen hjem. Så da dere, har jeg fått stilnet metta mi for en god stund fremover.
I dag er Mille i stallen aleine, mens Bjørn Erik og jeg er sportslige og følger med på skiskytterstaffetten samtidig som vi styrer og steller her hjemme. Bjørn Erik har planlagt å få opp de nye bakhøyttalere “jeg” fikk til jul, mens jeg vasker litt. For å si det sånn, de høyttalerene var nok egentlig ikke til meg, det var nok noe han ønsket seg selv, men jeg setter pris på at de er i samme serie som de vi har fra før av. Ikke er de så gæli store heller, så de kommer garantert til å skli rett inn i skogsstua vår.
Tidligere i dag hadde vi besøk av hunden “Må”. Må, skal flytte inn her om tre uker, vi skal med andre ord passe henne i et par dager mens eierne er bortreist. Hjemmekennelen hos oss, er med andre ord åpen igjen. Den har ikke vært stengt, men jeg satte oss opp som opptatt de to siste månedene i året, rett og slett fordi kroppen min ikke var helt i form til å gå de alt for lange turene. Nå derimot går det mot lysere tider, og motivasjonen er på topp. Det å da få noen firbeinte nye venner på besøk i ny og ne er bare kos.
Vi som familie, kan snart skrive under på at vi har vært med på Hjemmekennel-konsept i et år. På den tiden har vi hatt besøk av syv forskjellige hunder, alle av forskjellige raser. Vi har derimot hatt flere innrykk her hjemme enn syv ganger, for nå begynner noen av de å bli “gamle” travere, de kommer rett og slett på besøk igjen og igjen. Alle har som sagt vært totalt forskjellige og mange har fått en stor plass i hjertene våre. Jeg står primært for alle lufteturene og matingen, med kosen har vi delt og mottatt alle mann. Mille har i tillegg fått lov å ha de sovende inne hos seg om natten på rommet sitt, og jeg har mange en gang gått inn der om morningen og funnet både jentunge og hund sovende i samme seng.
Jeg er overbevist om at det er godt for en hund å få komme hjem til nogenlunde like tilstander som det den er vant til hjemmefra. Når vertsfamilien i tillegg har hund fra før av, så er det også garantert at hunden får de turene den bør ha i løpet av dagen. Jeg er glad for at det finnes et slikt konsept på markedet, og jeg håper denne trenden sprer seg utover landet så flere får glede av det.
Jeg ser av feriekalenderen vår, at vi som familie skal ut å farte mye dette året, men jeg håper nå allikevel at vi får tid til litt hundepass også 🐾
Det blir litt reising på oss dette året, men nå skal kalenderen være nokså oppdatert.
Slik ser vår profil utad til kundene på siden til Hjemmekennel. Man kan selvsagt trykke seg inn videre her på “Se profil”, og lese mer om hva vi kan tilby.
I dag har jeg kun hatt tankene rundt meg sjøl, kun gjort det jeg vil, bare vært meg. Det har vært reine ego-trippen, og fyttikatta så godt det har vært, dere. Stått opp når jeg vil, spist når jeg vil og hva jeg vil, driti i å ha dusja, bare hoppe rett i ulltøyet og dratt ut i stallen. Jeg har til og med toppa det hele ved å kjørt den røde bilen, altså ikke gjennomtrekkskjøretøyet Twisyen, har altså sitti mer komfortabelt, godt og varmt, og det i seg selv har vært reine luksusen. I tillegg så har jeg fått bestemme akkurat hva jeg ville høre på radioen frem og tilbake til stallen. Endelig har jeg fått oppdatert meg på podcastene til løgnassene Tusvik & Tønne, jeg har med andre ord virkelig storkosa meg.
Det gikk hele fire timer i stallen i dag, så det ble kvelden før jeg entret dørene her. Der møtte jeg en storfornøyd mann som også har gjort akkurat det han har hatt lyst til i dag. For fra i går av, tok nemlig mammaen til Kaja over aktivitetslederjobben for jentene våre. Hun har virkelig vært verdens snilleste disse dagene, ved å tatt de med i trampolineparken og i stallen til datteren sin. Der har Mille fått ri på deres hest, og av smilet til Mille når hun kom inn dørene her for fem minutter siden, har hun hatt det storartet.
Det må være lov å si at det til tider er helt himmelsk å ha barnefri, vel, mannefri også for den saks skyld. Jeg har i alle fall satt stor pris på disse ledige timene, hvor jeg kun har hatt meg sjøl i fokus. I have løøøved it, a lot!
Årets aller første ridetime er altså unnagjort, så i dagene som kommer, må jeg få lov å syte litt, for denne dama her kommer til å bli sååå støl. Planen var egentlig å ri litt forsiktig, ta det med ro siden det er en stund siden sist, men det var altså så gøy, så jeg kjørte på for fullt. Jeg var altså så sliten der et øyeblikk, og når Mimosan fra i går plutselig begynte å gulpes opp i munnen på meg, var det på tide å ta kvelden. Da var både Sol og jeg gjennomvåt av svette, og temmelig fornøyde med dagens økt.
Nei, da var den hjemmelagde pizzaen ferdig i ovnen dere, og jeg gleder meg altså til å skeie ut med det og et stort glass med Pepsi-max. Ønsker dere alle en fortsatt digg kveld!
NB! Kameraet mitt er på reparasjon for tiden, så derfor er bildekvaliteten så som så når jeg kun bruker kameraet på mobilen.
Da var vi altså i gang med det nye året, med blanke ark og den lille ekstra godviljen til å ville starte på en ny frisk. Sjokoladen er bytta ut med gulrøtter, hunden har fått en ekstra lang tur i dag og til og med fuglene til Mille er i ferd med å få buret sitt vaska og stelt.
Gårsdagen nyttårsaften ble feira rolig og stille her hjemme. Først med middagsdate med eldstemannen Dennis og etterhvert foran TV´n med et av årets favorittprogrammer The Royal Variety Performance, med noen av Englands fremste artister innen sang, dans og sist men ikke minst beste komediefolk. Årets versjon var ganske så underholdende, men favorittene for min del var nok gjensynet med Take That, Clean Bandit og finingen Rick Astley. Det ble med andre ord litt rompedansing på meg i sofaen da, med enormt mye himling med øynene fra Mille og Bjørn Erik, but who cares?
Nyttårsaften er minsten Mille sitt store mareritt. Hadde hun fått velge, så hadde hun hoppet over den dagen med glede. Hun er som mange av dere vet livredd for alt som smeller, og da blir hun til tider helt urasjonell. Jeg tuller ikke når jeg sier at hun allerede for tre dager siden begynte å gru seg skikkelig. Hun ble musestille, gikk inn en slangs trance, og svarte ikke på noe av det vi spurte henne om. Allikevel så valgte vi å ta henne med oss bort på fellesoppskytningen her på Hundvåg. Hun ville det faktisk selv, hun ville gi det en sjanse, men det gikk dessverre ikke bra denne gangen heller.
Mille holdt vel ut i akkurat fem sekunder, deretter kom tårene og hun ville hjem. Der og da glemte hun alt og alle rundt seg. Hun bryr seg ikke døyten om folk ser på henne der hun formelig hylskriker mens hun holder seg for ørene. Vi måtte derfor fjerne oss fra tilskuergjengen, og begynne på hjemveien. Vi forsøkte med alle mulig overtalelsesmetoder, at det var trygt å stå her hvor politet også var, men nei, ingenting hjalp. Med hurtige skritt dro hun Bjørn Erik med seg, og på nullkommaniks var vi hjemme igjen. Hun forklarte høyt og tydelig at dette skulle hun aldri noensinne være med på igjen, at hun hadde vært livredd, det var ikke et snev av gøy, aldri mer!
Jaja, vi prøvde nå i alle fall, for det er sunt å pushe seg litt innimellom. Vi kan derimot se langt etter å reise til nye og spennende destinasjoner og feire nytt år, noe vi lenge har lurt på om vi skal gjøre, for det er ingen tvil om at snuppeline mener det hun sier – ALDRI MER! Det beste er nok å ta med henne og alle dyra langt til fjells, for jeg tviler på at det blir noe forandring i denne redselen med det første.
Bjørn Erik insisterte på at det å ta fellesbildet i speilet var en knakende god idé…ehhh nope, det var ikke det.
Idé ble altså nedstemt, og da må han hunken min bruse litt med fjæra.
Det ble skålet i rykende fersk Pepsi Max.
Stakkars lille Pippi-luska, hun skalv seg gjennom dagen, livredd.
Eldstekatten Lala var sporløst borte i syv timer, men Mia var roligheten selv. Hun valgte derimot ikke å gå ut i går, til vanlig løper hun ut og inn hele dagen, så hun var nok litt preget av alle rakettene som tidlig suste rundt hushjørnene våre.
Mille valgte å gå med små bluetooth (airpods) headset inne i disse høyttalerne hele dagen.
Nå går Bjørn Erik og jeg rundt her og smiler, for i kveld ble minsten Mille-mor bedt bort til ei av de nye jentene i klassen sin, til filmkveld. Det er faktisk andre gangen denne måneden, hun var nemlig hjemme hos ei i stallen for litt siden også, og det varmer et mamma og pappa hjerte. Det er på ingen måte hverdagskost, så kanskje ting er på vei til å snu? Det er i alle fall lov å håpe.
Ellers så nyter vi fortsatt julen her hjemme. Det var blant annet helt herlig å våkne opp i morges og fortsatt ha besøk av eldstemannen Dennis. Dagen kunne ikke ha startet bedre med frokost i sammen før stallbesøket. Jeg nyter at alle i huset har satt ned tempoet og tar seg god tid til hverandre.
Det har helt klart vært en finfin jul her hjemme i år. Noe av det aller beste har vært at Bjørn Erik har hatt fri fra jobben hele tiden. Jeg har sett at han gradvis har kvikna til for hver dag som har gått. Det er nemlig ingen hemmelighet at han har vært sliten i det siste. Det har vært mye, både på jobb og her hjemme, men nå har han fått sovet ut hver bidige dag, og jeg ser energien hos han strømmer på.
Bjørn Erik og jeg er forresten enig hver bidige jul om at vi ikke skal kjøpe presanger til hverandre, for vi har alt vi trenger, og jula er tross alt kostbar nok som han er. Vi greier derimot ikke å holde løftene våre, så i år som alle de andre årene, snikshopper vi bak ryggen på hverandre. Det blir selvsagt mye tull og fjas, og ofte kjøper jeg nyttige ting jeg mener “vi” trenger, og han blir like oppgitt hver bidige gang. I år fikk han blant annet digitalt litermål, noe han selvsagt ikke ønsket seg, men det er utrolig morsomt for oss som sitter rundt og ser han pakker opp i spenning.
De skikkelige fjasetingene og en del av de andre tingene jeg selv fikk, må jeg få lov å vise dere når de er i bruk. I mellomtiden, mens vi venter på aksjon fra Mr. Poppe og meg selv, kan dere få se noe av de andre fine tingene jeg fikk.
Den fine flamingo dobørsten har herved måttet vike for Mr. Donald Trump.
Denne snedige lille saken var helt genial. Lader opp hele fem enheter samtidig, så nå har han far bestilt korte kabler til alle mann. Plutselig så ikke ladekroken vår på kjøkkenet så rotete ut lenger.
Jeg elsker å få ansiktsprodukter (anti-aldringsprodukter) og…
…diverse hårprodukter. Heldige meg har venninner som jobber i bransjen, så dette er primaballerina flotte ting å få.
I tillegg til at min kjære mamma strikker til meg året rundt, så har mammaene til venninnene mine også fått det med seg at jeg konstant fryser på beina. Uansett årstid har jeg alltid på meg “raggisser”, så de slites ut over en lav sko.
Jeg fikk meg et par store overraskelser i år, blant annet tur til London og “Mamma Mia” billetter. Tenk at jeg på tredje året får lov å dra bortover dit igjen, og det beste av alt, er at Mille-mor skal være med.
Noen venninner kjenner meg så alt for godt. Denne vannflasken formelig roper det “Nina” av.
Jeg har i årevis hatt dårlig samvittighet over dørskiltet vi har hatt hengende ved utgangsdøra. Det kom opp etter at Dennis flyttet ut for åtte år siden, og da ble navnet hans utelatt. Nå derimot, er ingen utelukket.
Det “spises” badehåndkler i heimen her for tiden. Jeg tror noen glemmer dem igjen på gymmen eller henger de opp på døra si på rommet sitt og hvor mora nekter å leite etter dem. Derfor stod nye badehåndkler høyt oppe på ønskelista i år.
Kjenner dere til filmene “Guardians of the galaxy”? Lille “Groot”, er jo bare til å spise opp, herregud så skjønn.
Flamingoer er fortsatt “tingen”.
Dette var altså noen av pakkene som lå under treet i år, og jeg må si at jeg synes nissen var ekstra snill mot meg i år. I tillegg fikk jeg som sagt en del ting som må vises når jeg bruker dem, og sist men ikke minst fikk jeg gavekort, som skal få kjørt seg skikkelig den 3. januar når salget begynner. Vel, jeg trenger egentlig ingen verdens ting lenger, men tenker lille snuppeline skal få seg litt nytt i garderobeskapet. Fikk dere noe fint til jul da?
Ønsker dere alle en fortsatt finfin kveld, klem Nina
