Kreativiteten lenge leve ❄️

God morgen, kjære dere.

I dag føler jeg at kjeven min er litt mindre hoven. Jeg hadde lunka suppe til frokost, tomatsuppe, og det var rett og slett himmelsk. Selvsagt ble det litt ubehagelig når noen av trådene til stingene begynte å legge seg over tennene, det kjentes ut som tykke hår, men det var altså så godt med mat igjen så det ruske der overlevde jeg glatt.

Noen av dere har forresten trodd at jeg har gått rundt med tannverk, slitt med det, men den misforståelsen må jeg få oppklare med en gang. Jeg har aldri hatt tannverk, eller vondt i selve tannen, gudskjelov for det. Det er bare tannlegen som plutselig fant en belte med verk under jekslene, primært under en gammel rotfylling. Litt av betennelsen kom ut som et slags munnsår ved tannkjøttet, men ikke nok til at betennelsen gikk over av seg selv. Derfor har de operert, skjært seg ned til den, til flere innkapsla betennelsesklumper, samtidig som de var nødt til å fjerne den ene roten på selve tannen. Så nå i etterkant, har jeg fortsatt ikke vondt i noen tann, men har sår i munnen som er sydd og som nå må gro i tillegg til en gigantisk hevelse. Føler meg selvsagt noe skambanka, men det går bedre og bedre for hver dag som går nå, så jeg er optimistisk. Det er helt utrolig deilig bare det å få i seg litt suppe.

Bjørn Erik og jeg har forresten tatt frem noen gamle kunstner. For flere år siden fikk vi nemlig et tips om å lage lyslykt ute ved å fryse vann i tomme rømmebegre med konditorfarge i. Ved å sette de i en sirkel og deretter opp på hverandre, ble det rett og slett en slags koselig islykt. Vi koste oss med dette når ungene var små, og sannelig hadde jeg gjemt på alle begrene så vi kunne gjenta eksperimentet.

Islykt ble det, selv om det så ut som om det skulle gå skeis da begrene ikke var helt gjennomfryst, men litt ujevne farger og størrelser gjorde ingen verdens ting. Bjørn Erik kom også på det geniale å heller bruke en liten lyslenke på batteri inni den i stedet for stearinlys som sist, og det synes jeg neste fungerte enda bedre. Hva synes dere, ganske fint ikke sant? 

Operasjon var uungåelig, men jeg skulle ikke ha utsatt den

For 25 år siden bodde Bjørn Erik, Dennis og jeg i en koselig nyinnkjøpt leilighet på Kampen i Oslo. En søndagsmorgen skulle vi kose oss med deilig frokost, men ikke lenge etterpå endte vi opp på et akutt tannlegesenter i stedet. En av jekslene mine knakk nemlig på et knallhardt korn i grovbrødet, og kunne ikke reddes. Min første rotfylling var et faktum, og jeg husker jeg var farbanna på det brødet i lang tid etterpå.

For et par måneder siden fikk jeg et par små munnsår ved siden av den gamle rotfyllingen, og ved et av de årlige tannlegebesøkene mine hos kjære Mange, ble det observert en kronglete betennelse under rotfyllingen. Ekspert ble innkalt og hun var klar i sin tale, et inngrep i tannkjøttet og forsøke å tappe betennelse var helt nødvendig. Hvis ikke ville tanna gå tapt.

Jeg fikk time for inngrep rett før jul, men var redd dette ville sette en stopper for feiringen, så jeg utsatte det til i dag. Jeg hadde tross alt gått med dette i et par måneder allerede uten å vite det, og det hadde jo gått bra så langt. Munnsårene tappet verk hele tiden, så jeg var ganske trygg på at det var greit å vente litt til. Dere kan tro jeg angret i dag på at jeg ikke hadde hoppet i det der og da. Bare tanken på at jeg skulle bli skjært i, ga meg gåsehud, jeg var altså så redd.

Jeg ble putta full av bedøvelse, ikke bare en gang men to, og etterhvert kunne tannkjøttet bendes såpass nedover at de kunne begynne å skjære for å komme til betennelsen. Det ble derimot fort konstatert at den ene rota på  tanna måtte operere ut. Rota ble skilt fra resten av tanna og etter mye om og men ble den røsket ut. Betennelseskapsler ble fjernet en etter en og jeg var overlykkelig når det var over og hullet kunne syes igjen. 

Tårene rant, jeg var altså så mørbanka etter 1,5 time røsking og draing, men det var en lettelse å endelig være ferdig. Jeg var sjeleglad for at snilleste Bjørn Erik satt og ventet på meg ute i resepsjonen. Han fikk bragt meg trygt hjem på sofaen, hvor jeg nå skal være i ro de neste dagene. Nå krysser jeg alt som krysses kan for at betennelsen forsvinner for godt og at jeg slipper å gå i gang med plan B eller værste fall plan C hvor jeg ender opp å ikke kunne ha noe tann på det stedet der i det hele tatt. Det må ikke skje, det er min største skrekk, så jeg skal være flink pike nå å ta pillene mine, skylle munnen og etterhvert som jeg kan spise kun velge bløt mat og suppe.

Det har gått bra så langt i dag forutenom et par blødninger, men det er visstnok vanlig, og det stoppet jo til slutt. Nå er det duket for lange late dager på sofaen med 71 grader nord og Farmen. I tillegg skal jeg komme meg gjennom den sykeste realityserien ever på Netflix. Begynte på Bling Empire i går, og fikk hakeslepp. Har dere sett den? 

Høytidelig 🌟

God morgen 🍂

Tenk, nå stenges landet igjen dere. Jeg krysser fingre og tær for at skoler og barnehager fortsatt forblir åpne så alle barn og unge fortsatt har et trygt sted å møtes, men det ser dessverre ganske så mørkt ut. Samtidig så synes jeg jo vi er veldig heldige i forhold til mange andre land, faktisk en av de heldigste, men det er trist å tenke på at arbeidsplasser i fleng igjen ryker nå når en del restriksjoner igjen må på plass.

Det var ganske så strenge regler for å få gjennomført den planlagte konfirmasjonsseremonien til Mille også for en drøy måned siden, og godt var det. Vi fikk kun ha med oss et knippe gjester i kirken, totalt ni stykker, og alle måtte forhåndsregistreres med navn og telefonnummer. Bjørn Erik, Mille og jeg fikk sitte sammen på andre rad. Mille satt i mellom oss, hvor vi hadde midtgangen på Bjørn Erik sin side og jeg to tomme stolseter ved siden av meg. Pelle og Dennis med sine, samt fadder onkel Heinz ble spredt rundt bak, også de med to tommer stoler i mellom seg og neste mann. 

Normalt sett så hadde jeg nok svinsa rundt på forhånd og tatt bilder av alt, men selvsagt kunne jeg ikke det denne gangen. Jeg reiste meg ikke opp engang for å se bedre når det var Mille sin tur der fremme med presten. Alle satt som limt til stolene sine hele tiden, og jeg likeså.

Det ble derfor så som så med bilder av den flotte konfirmanten vår i kirken. Tøff som hun er, kom hun først inn, bærende på korset. Jeg ble faktisk litt sjokka der og da, for ingen av hennes trygge faste gjeng i klassen var å se rundt henne. Det slo meg faktisk at hun aldri har nevnt at det har vært trist å skulle konfirmere seg uten å være sammen med noen av de hun kjente skikkelig godt fra før av.

Nå skal det nevnes at Mille var noe usikker på om hun ville konfirmeres i det hele tatt, og hverken Bjørn Erik eller jeg presset henne. Hun var og er fortsatt noe usikker i sin tro, men det er kanskje ikke så rart siden hun tross alt bor under samme tak som meg. Hun synes  allikevel hele konfirmasjonsopplegget har vært en god opplevelse og samtidig har hun lært ekstremt mye. Hun har faktisk storkost seg i kirken hver bidige gang hun har vært der, og klarte faktisk som eneste elev å få med seg alle kirkebesøkene de bør få med seg på egenhånd i helgene før koronaviruset slo til.  

En festens dag ble det, og jammen fikk jeg lov til å ta bilde av storebror Pelle også. Alle ungene samlet på en gang, en lykkens dag ❤️

 

 

En tilbakelagt uke med rikelig påfyll av gode vibber

God fredag, fininger!

Den siste uken har vært helt magisk. Jeg har fått tatt del i så mange fine stunder, vært med venner jeg ikke har sett på evigheter. Så etterlengta.

For en uke siden var jeg med fargeglade og ærlige Kjersti, et ganske nytt vennskap som jeg så absolutt vil vie myer mer oppmeksomhet til. Man bør alltid åpne sinn og hjerte for nye mennesker som kommer ens vei, for det kan være så berikende.

Endelig har jeg også fått hatt den etterlengta fire timers lunsjen med min gode gamle venninne Kirsten. Vi har tross alt hengt sammen i tykt og tynt siden jeg usikker og nokså venneløs begynte på videregående her i Stavanger. Hun er en ekstremt god lytter, og har alltid mange gode råd på lur.

I går var jeg så heldig å bli invitert på middag med den trygge og levende Randaberg-gjengen. Jentene jeg har jobba med i uendelig av år, reist masse til London med og som er noen av de fineste menneske jeg veit om. Vi kan dele absolutt alt med hverandre, ingenting er for flaut eller vanskelig, og jeg har de alltid kjært med meg i hjertet. 

I tillegg fikk jeg lokket min fine Mille til byen i går kveld, så hun endelig fikk seg noen nye klær. Hun er på ingen måte glad i å shoppe, er ikke så interessert i klær i det hele tatt. Vel, så sant det ikke er hesteklær, da er hun ikke vanskelig å få med seg. Vi hadde noen fine samtaler over en Calzone på Kulturhuset, og etterpå gikk turen til Fargegaten, en fin avslutning på dagen.

Uken har med andre ord vært veldig begivenhetsrik. Kroppen har fått rikelig med påfyll av positive vibber, så nå er jeg klar for en rolig helg med den vesle familien min. Bjørn Erik skal nok fortsette å skifte ut gulvene oppe, for som mange helt sikkert fikk med seg, han har handla verktøy igjen, så nå skal visstnok oppgavene fremover bli mye morsommere.

Selv skal jeg gå dypt inn i meg selv og finne motivasjonen jeg trenger for å få skrevet ned historien vår med fineste Mille. Jeg har deadline til mandag med å få skrevet artikkelen som skal inni neste nummer av “Ditt familie liv”, og jeg kjenner litt på det at jeg igjen må pirke borti gamle sår. Det er allikevel en viktig historie å dele, og med tanke på hvor fint det tross alt har gått, så burde det ikke være så vanskelig.

Lag dere en fin helg, kjære dere ❤️

Snilleste Monica, ei av Randaberg-jentene, lot Mille og meg velge i mellom en stappfull pose med lekre hjemmestrikka pannebånd og votter. Er de ikke fine?

Minner for livet

Tenk, om akkurat tre uker står minsten konfirmant. Da blir det fest fra morran til kveld, og jeg gleder meg altså sååå til å feire henne. Det så lenge skummelt ut med både gjester å lokale, men alt ordnet seg til slutt.

Det er fortsatt mye igjen å ordne til den store dagen, som talen og filmen om henne, men akkurat det tenker jeg faller på plass siste uken. Nå putler jeg bare med småting, samt skriver liste over alt jeg må huske, samtidig som jeg er mye på nett og henter inspirasjon.

Det var under en av disse nettstundene mine, jeg fant verdens fineste lille konfirmasjonsgave. En bitteliten mørkeblå bok, “Min bunad”. Den er så liten at den får plass oppi bunadsvesken, og skal altså være med til en hver tid når den nye bunaden hennes er i bruk.

Dette er en liten minnebok, skreddersydd for en eier av en bunad. Man kan skrive ned all informasjon om dens opprinnelse, og etterhvert små fortellinger om når og hvor den blir brukt. Små hilsninger av folk man møter under disse sammenkomstene, får man også plass til, og jeg synes altså den er så fint.

Nei, nå roper flokken min på meg. Mille har overnattingsbesøk av ei venninne, og de vil gjerne bli kjørt en tur til byen. I kveld skal vi ha besøk av bestis Tonje på pizzakos, og så blir det selvsagt å heie på Kristin i “Skal vi danse”. 

God lørdag dere!

Jeg tror faktisk jeg kan driste meg til å si at rosa er ganske så fint blitt 💗

Hei igjen, fininger!

I dag kom den på. Det rosa blikkfanget som har hengt fremme på soverommet siden i våres som en dårlig samvittighet. Et skikkelig impulskjøp, egentlig alt for liten, men jeg falt pladask for de store og fine puffarmene. Omslagskjoler er egentlig ikke så snille til min kropp. Det blir ofte for tettsittende, rett og slett for trangt, men flere enn meg har sikkert kjøpt plagg som skal passe seinere når de ekstra kiloene er tatt av en eller annen gang i fremtiden.

Vel, sommeren er ikke riktig tid på året for meg å ta av noe som helst, for da storkoser jeg meg glugg, men jeg kunne rett og slett ikke la det få bestemme om kjolen skulle på denne sommeren eller ikke. På skulle den, og det kunne ikke passet bedre på denne nydelige solfylte sommerdagen vi har hatt i dag.

Planen for dagen var først å sprade litt rundt i byen for så å kjøpe med meg blomster til stuebordet som i går fikk nytt naturteppe under seg. Jeg måtte derimot kjøre Mille til stallen først, og på veien dit skulle vi stikke en rask tur innom venninnen min Simone for å levere noe vi hadde tatt med til henne fra Østlandet. Den “raske turen” ble fort til “full stopp”, for alle som kjenner fargeglade Simone og hagen hennes vet jo at man fort lar seg rive med og vil bli der for alltid. Kanskje ikke for alltid, men timene fløy nå avsted. Plutselig var dagen på hell og alle butikker også på vei til å stenge, så da fikk jeg heller med meg nydelige blomster  fra hagen hennes. Bilder fikk vi selvsagt også tatt noen av, og det er jo reine eventyret å la seg bli fotografert i den eldgamle husken deres, plass til fire, som faktisk har kommet med et flyttelass hele veien fra Thailand.

Jeg har vel hele tiden sagt at jeg egentlig ikke har så mye rosa i skapet mitt, men nå begynner det faktisk å glimte litt til her og der med herlige farger. Jeg tror faktisk jeg kan driste meg til å si at rosa er ganske så fint blitt 💗

Må forresten nevne at jeg klarte å miste disse fine øredobbene fra Mexico på veien hjem i dag. Ville på et tidspunkt ha håret løst i bilen, og tok de av og la de i fanget. Glemte de helt ut da vi stoppet i byen for å kjøpe oss is, og da falt de selvsagt ut på bakken. Jeg var så fortvila. La ut melding på “mistet Stavanger”, og fikk ikke hendelsen ut av hodet. Til slutt kjørte jeg tilbake til byen, og joda, der lå de, fastklemt mellom brosteinen. Litt tråkka på å ødelagt, men snille Bjørn Erik har lovet å forsøke å lappe de i sammen igjen 💕

Sjekk ut den nydelige buketten jeg fikk med med hjem fra Simone. Nå skjønner dere sikkert hvorfor jeg ikke lenger gadd å haste avgårde til blomsterbutikken før de stengte.

Nå begynner det faktisk å bli gøy, og det inspirerer videre…

Hei igjen, dere!

Jeg har kommet til dag 3 av kjoleutfordringen, og nå begynner det faktisk å bli litt moro. Det er nemlig gøy å for en gang skyld være i helt motsatt ende av skapene, der de urørte kjolene henger på rekke og rad og skriker om å få se dagens lys. I tillegg så begynner det å tikke inn med meldinger fra dere lesere som også har blitt inspirert. Noen av dere som gjør det samme som meg, kjøper kjoler i fleng uten å bruke dem, har hentet dem frem. Det gleder meg. Samtidig er det er gøy å høre at svært mange faktisk går med kjole ofte. Det får meg til å ville fortsette med dette videre når challengen er over, en gang i ny og ne, kanskje så mye som en gang i uka i stedet for to ganger i året.

En annen som har blitt inspirert, er minstemannen Mille-mor. I dag tok hun seg fri fra stallen, og kom glad ned på kjøkkenet, også hun i kjole. Hvit sitronkjole, og hun var altså så søt. Hun er faktisk flinkere enn meg til å gå i kjole, gjør det titt og ofte, særlig de litt moderne sportskjolene.

Selv så har jeg sprada rundt her hjemme i dag i en ganske så fargesprakende kreasjon. Kjøpt her i Norge i forbindelse med sommerferien på Bali for tre år siden. Billigmerke, den kostet kun et par lapper den også, og jeg husker jeg forelsket meg på sekundet da jeg så den hang er i utstillingsvinduet. Veldig typisk meg å kjøpe noe som jeg synes passer fint i utlandet på varme strender, men som blir pakke bort og vekk med en gang jeg kommer hjem.

Det har gledet meg å ha den på i dag. Jeg lurer rett og slett på om selvbildet mitt kanskje er litt bedre i dag enn den gang, at jeg gir litt mer fa.. i å undre meg over hva andre mener og tror. Det er i alle fall lov å håpe.

La oss skru tiden tilbake, den gang sommerferien gikk til Bali og øya Gili Trawangan i august 2017. Kjolen passet perfekt til en av de fineste solnedgangen jeg noensinne har opplevd. Jeg må derimot få nevne at jeg ser av kroppsholdningen min på bilde nummer to at jeg har noe høye skuldre. Jeg har nemlig ikke BH på, da kjolen som jeg har valgt igjen er forbeholdt bare skuldre.

Go´gjengen!

Til tider kan jeg være sykelig opptatt av å komme meg gjennom, gjennomføre alt det som først har vært planlagt. Sånn som under campinglivet i Hallingdal. Har jeg sagt det skal bades uansett vanntemperatur, så blir det det, har jeg sagt vi skal kjøre minigolf turneringen, så blir det konkurrert og er fiskestengene pakket med, ja da skal de selvsagt brukes. Så de siste dagene på friluftsuka vår ble på ingen måte sløva vekk. Alt på “to-do” lista ble huka av, dagene ble godt utnytta. Ikke at noen egentlig klagde på det. For det er jo en kjennsgjerning at det er mye mer tilfredstillende å gå å legge seg når man har fått gjort noe ut av dagen.

Nå sitter Bjørn Erik og humrer og ler her, for atter en gang har han kommet over en morsom annonse hvor det selges telt med ordlyden “Telt selges med alt av tilbehør, kun brukt en gang”. Tvungen Norgesferie, teltferie, har tydeligvis ikke falt i smak hos alle. Flunka nytt utstyr av siste sort har visstnok ikke holdt, det har vært drepen, så nå kan man virkelig gjøre et kupp. Vi er derimot ikke helt enige om hva som bør prioriteres. Størrelse eller kvalitet, eller begge deler kanskje? Eller skikkelig fancy greier, telt uten stenger, kanaler som blåses opp med luft?

Sommerminner i bilder ☀️ 

Mie vant!

Ranveig sin Henrik var å se overalt, ofte med ungene våre på slep sånn som det her.

Årets minigolf turnering og det eneste som stod i hue på meg var å slå Bjørn Erik. Gjør som regel det, men faktisk ikke denne gangen, blæææ…

Mayra var ekstremt god å ha på hull 5 der de fleste ballene faktisk havnet i vannet før hun la seg ned og blokkerte.

Filip i farta.

Husk at fiskekort alltid fåes for en billig penge på nett.

Vannet var iskaldt, så det var så vidt jeg rakk å ta bildebevis på at hun faktisk badet.

Aldri vært stoltere!

For en støttemarkering, dere! Aldri noensinne har jeg opplevd større engasjement her i Stavanger by, og jeg kunne ikke vært stoltere.

Det er derimot ikke til å stikke under en stol at flesteparten av de som møtte opp var av den yngre garde. Så det finnes med andre ord lys i tunnelen. Jeg tror på den kommende generasjonen, de er ekstremt reflekterte.

Den systematiske rasismen har nådd sitt bristepunkt, det er på tide å agere. Det foregår masseprotester i hele verden, og vi i lille Stavanger kan også si i fra.

Den fredelige støttemarkeringen i solidaritet med politidrepte George Floyd i Byparken i dag, var helt nødvendig. “Black Lives Matter” 

Ord blir fattige, jeg lar heller bildene tale for seg selv.

Over 8 minutter i stillhet sittende på kne…

Du er så forbaska fin!

Åhhh, i dag har han rause og flotte mannen min bursdag!

Fine Bjørn Erik skal selvsagt feires med pakker, sang, favoritt middag, is og kake.

Kjære, kjære Bjørn Erik.

Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Du er min bautastein og bestevenn, lekende partner og spennende motvekt.

Du er i tillegg verdens letteste menneske å elske, for du er rett og slett den snilleste personen jeg veit om. Du er ekstremt rettferdig og har stor kjærlighet og omtanke for de svake i samfunnet, et godt forbilde og jeg er så stolt av deg. 

Jeg elsker intelligensen din, og den samfunnsengasjerte iveren du har til det aller meste. Du tør å stå i mot presset og er aldri redd for å stå opp for egne holdninger og meninger.

Hverdagen med deg, er trygg. Det er ikke en ting du ikke fikser eller finner ut av, der du som standard frase alltid sier:”Det ordner seg, stol på meg”

Gratulerer så mye med dagen, min venn!

❤️lig hilsen en som elsker og beundrer deg, din Nina for alltid