Eventyret om vesle Kompis tok dessverre slutt i dag 💔

I dag mottok jeg dessverre den triste nyheten om at vesle “Kompis” ikke lenger klarte å kjempe om livet sitt i den nye og mye bedre hverdagen han nå var kommet inn i de siste månedene. Han ble funnet livløs i morges, og hos veterinæren fantes det ingen gode råd. Han kjempet til siste slutt, men måtte nå få slippe.

Jeg tenker det er greit å dele noen ord om hvordan Kompis kom inn i livene til så mange den tidlige julidagen. For mange tok helt klart denne skrøpelige lille krabaten til sitt hjerte. Hele 114 givere åpnet pengepungen sin når det stod til som verst, og takket være alle de og “Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger” fikk han noen respektfulle og verdige dager sånn helt på tampen av livet. Vi håpte selvsagt på at han skulle få legge flere gode år til minneboka, men denne gangen ble det altså ikke sånn.

❤️ 🐾 ❤️

 

Det hele startet da vår katt Mia dro med seg en hannkatt hjem. Han så ekstremt pjuskete ut, og jeg etterlyste derfor eventuelle eiere på nett.

Alle var enige om at denne stakkaren trengte veterinærhjelp.

Først forsøkte vi å fange han i det buret her, men han var antagelig mett for første gang på lenge og lå garantert og ladet opp batteriene sine på et lurt skjulested.

Det tok derimot ikke lang tiden før han var på plass rundt huset vårt igjen, og fra da av var han hele tiden i nærheten av vår Mia.

På dette tidspunktet var jeg overbevist om at vi skulle klare å fange han, og Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger var behjelpelig med bur som felle.

Det skulle derimot gå noen dager med mye grubling, og katten som nå hadde fått navnet Kompis ble stadig tøffere og mer nysgjerrig, eller kanskje bare mer og mer sulten og desperat?

Etter ti intense dager ble nok fristelsen for stor på den tomme magen, og han gikk altså i fellen til min store lettelse.

Jeg var først engstelig for at han skulle klare å komme seg unna under prosessen å få han over til et annet og mye bedre bur, men jeg tror faktisk han skjønte at jeg bare ville være snill mot han. Han kapitulerte og sovnet momentant etter endt kattemåltid.

Dagen etterpå gikk turen til Kleppe og veterinæren. 

Hos veterinæren ble han kastrert og fikk all den nødvendige akutte hjelpen han trengte. Han var sliten, hadde ingenting mer å gå på og sov i dagevis hjemme hos Helene som er en av de vakre ildsjelene i Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger.

Etterhvert kom han ut av hulen sin og Helene fikk til og med klappet han. Dette tydet på at han en gang må ha hatt en eier, så dere kan tro vi har grublet mye frem og tilbake på hvorfor livet ble som det ble for stakkaren. 

Vi hadde faktisk trua på at Kompis en dag skulle bli sterk nok til å ta fatt på et nytt og bedre liv hos noen omsorgsfulle sjeler. For en uke siden ble derimot Kompis slapp igjen. På denne tiden var han ute av buret sitt og hadde stor boltreplass i et rom sammen med to andre katter. Det bar altså tilbake til veterinæren igjen, som ikke fant noe å sette fingeren på. Han fikk en vitamin boost og nytt fôr, og vel hjemme igjen trodde vi alle at det skulle gå bra. Det gikk altså ikke veien. Veterinæren kunne ikke gi noe klart svar på denne plutselige forandringen. Vi kan spekulere, men til ingen nytte. Det er derimot en mager trøst å vite at han ikke var alene, kald og sulten. Vi var mange som ble glade i denne lille bylten. Det var godt å få gjøre en forskjell. Takk til dere alle ❤️

Trippeldate på sparket

Heihei igjen, dere trodde kanskje dere fikk en pause fra meg i dag, men neida, hallo hallo.

For noen få timer siden, etter å ha hjulpet til å tømme rommet til Mille for alt siden hun skal få nytt gulv, tikket det inn en melding fra min venninne Simone. “Noen andre som tilfeldigvis har barnefri i kveld og vil gå ut å spise i sammen?” Barnefri og barnefri fru Blom, her i huset blir vi jo nesten sparka ut av huset nå for at 16 åringen skal få litt fri fra alt maset vårt, så egentlig har vi alltid barnefri. Men det å gå i dusjen å fjonge seg opp en lørdagskveld når en egentlig har planlagt å krølle seg sammen under pleddet i sofaen med masse snop, var jo ikke akkurat det jeg hadde tenkt meg. Men så slo det meg at jeg har lovet meg selv, i år som i fjor, å takke “ja” til alt som kommer min vei. Jeg vet også med sikkerhet at jeg kommer til å angre hvis jeg trekker meg, for det er aldri kjedelig med de vennene der.

Så på 1-2-3 så var jeg i dusjen og ikledd finstasen, og tenk, han kjære hunken min valgte uten at jeg nevnte det å ikle seg julegaven han fikk av meg. Vi snakker i brun velour kordfløyel t-skjorte, noe han i utgangspunktet aldri har ønsket seg, men som jeg synes er kjempefin (derfor fikk han tre stykker). Jeg tror egentlig at han synes han er veldig fin i den, men det kommer han nok aldri til å innrømme, for han er altså så lei av alt gnålet mitt om dette.

I kveld ble det altså plutselig duket for årets første trippeldate med jentene mine og deres fininger. Pakistansk og indisk mat stod på menyen, og på grunn av restriksjonene ble det kun brus og vann i glassene. Egentlig veldig deilig for allerede tre timer seinere er kvelden ennå ung her hjemme igjen. I skrivende stund sitter far og datter og skriker til hverandre fordi de spiller “It takes two” på PS5. Jeg derimot skal ta et dypt dykk i fryseren og hente de tolv siste saftposene jeg veit jeg har gjemt der et sted fra sommeren. Det er fortsatt noen timer igjen av ukas eneste snopedag, og den skal selvsagt nytes til det fulle.

Fortsatt god kveld, dere, klem Nina

Velkommen du kjære 2022 ❤️

God morgen kjære dere.

Det nye året har så vidt begynt, og i skrivende stund sitter jeg alene og venter på kjærkomne lyder fra andre etasje, mon tro om flokken snart våkner?

Fjoråret ble avsluttet med gode venner og familie, hele året har faktisk vært en arena for akkurat det, og ønskene for tiden som kommer er helt likt. Familie og gode venner, hva mer trenger man egentlig?

De gir meg mot til å leve livet i oppriktighet. Av og til trenger jeg rett og slett litt ekstra styrke til å bryte ut av uheldige mønstre. Hverdagen blir ikke alltid som man hadde planlagt, men de nye og andre alternativene trenger faktisk ikke å være så ille. 

Jeg er i stadig i lære med et åpent sinn, og det er spennende. Samtidig setter jeg grenser, og det kan være litt skummelt. Det er til tider krevende, til og med ubehagelig, men det er nok enda et tydelig tegn på at man stadig er i forandring, forhåpentligvis til det bedre.

Men nå dere, hører jeg tassende skritt i gangen og om litt vet jeg at verdens vakreste lille gutt kommer inn døren her med et stort glis. Så vi får heller skrives igjen snart dere, klemmer sendes i fleng ❤️

Slutte å blogge?

Heihei igjen, kjære dere, jeg håper dere har savnet meg bittelitt, eller kanskje det har vært godt med en pause?

Jeg forstår egentlig ikke hvorfor det ikke faller seg naturlig å blogge litt i ny og ne som før. Det er som om noe holder meg tilbake. Tankene svirrer rundt om hvorvidt det er like interresant som før med disse små innblikkene i en helt vanlig hverdag. Har som sagt holdt på i åtte år nå, og føler jeg gjentar meg om og om igjen. Til tider så er jeg jo så aktiv på snap også, og hvis jeg i tillegg kjører det opp et par hakk på Instagram, blir det jo veeeldig mye Nina-mor rundt omkring.

For min egen del er det helt klart dumt å ikke få ut disse innleggene, for jeg føler meg så mye bedre etterpå. Det er nemlig godt å foreta seg noe i en ellers så forutsigbar hverdag. Jeg synes fortsatt det er veldig gøy å ta bilder også, akkurat som jeg gjorde når noen av venninnene mine kom på besøk for noen dager (les uker) siden. Da vanket det blomster fra egen hage, egg fra naboen og ikke minst hjemmestrikka nydelig jakke som jeg garantert kommer til å få brukt for i dagene som kommer. Slike koselige øyeblikk er gull verdt, og bloggen trenger jo egentlig ikke å formidle noe mer enn det. Det å blogge i bilder er helt klart min greie, og jeg håper som sagt dere alle vil være med videre på ferden ❤️

Her i Stavanger har vi forresten igjen fått besøk av trioen fra Drammen. Kristin er på jobb og Dennis nyter godt av at vi andre sloss om oppmerksomheten til Falk. Denne gangen skal pjokken få være med på hyttetur også, noe jeg som farmor synes er kjempestas. Herrefred som jeg gleder meg.

Ønsker dere alle en finfin dag, klem Nina 💋

Hu hei hvor det går!

God morgen igjen, kjære dere!

Nå er det ikke mange dagene igjen av denne deilige ferien her nede på Paros, så nå setter vi inn et ekstra gir og forsøker å komme oss opp og ut av dørene her litt tidligere enn vanlig. Vi har også utsatt returnering av vår trofaste venn, beach boogie bilen, for de siste solnedgangene må selvsagt oppleves på stranda.

Noen synes sikkert vi kaster bort litt av ferien med å sove bort de første timene av dagen (les dra oss i senga med mobilen), men vi foretrekker som sagt å være på stranda til åtte-ni om kvelden, så føler ikke vi går glipp av noe. Da er det nemlig få folk igjen der, ofte ingen, og stillheten som da rår der er helt magisk.

Jeg må jo også få nevne at vi har vært på vakre Paros to ganger før, begge gangen med minsten Mille, og da har vi besøkt her bidige krok her. Vi har leid bil og pløyd gjennom alt på “to do” på listene her nede og selvsagt også tatt ferjen over til den lille nabo øya, Antiparos.

Denne gangen har vi altså leita opp den ene fine stranda etter den andre, og da har beach boogien vært god å ha. For Bjørn Erik elsker de uoppmerkede veiene, gjerne de som ikke finnes på noe kart, og da nytter det ikke å kjøre rundt med vanlig bil. Jeg sitter selvsagt da med hjerte i halsen, og krysser alt som krysses kan for at vi kommer frem i god behold, og til nå så har vi jo gjort det.

Min kjære får oss alltid vel frem om morgenen, mens jeg at meg av kveldskjøringen. Jeg klekket tidlig ut planen om å kjøpe strandstol og fylle opp kjølebaggen med øl til han far, for da får jeg være på stranda så lenge jeg vil ☀️

PS! Nå har vi endelig funnet verdens fineste nudiststrand, så da blir det selvsagt så som så med den snapingen, men jeg skal forsøke å filme litt mer i dag uten at jeg blir forvist bort. Følg gjerne med, Snap :ninasprell

5 års herlig galskap fortsetter

– reklame for venninne –

Hei igjen, fininger!

Jeg føler egentlig ikke det er så lenge siden jeg ble “hu derre blåe damå”, men i juli blir det faktisk hele fem år siden lilla år ble til blågrønt for første gang. Jøss, det er faktisk ganske lenge siden det dere, og for å være helt ærlig så har jeg ikke angret et sekund. For det er umulig å klage på “bad hair day” når en våkner opp til noe slikt. Jeg er ingen kreativ sjel som fletter eller lager de mest spennende håroppsett, jeg kan kanskje strekke meg til å krølle eller bølge det,  og det holder lenge for meg.

Det er min kjære Andrea som ordner og fikser topplokket, hun fikser det faktisk i dobbel forstand. For det er sikkert mange som meg som liker å lufte vettet sitt litt også når de først sitter i go´stolen. Det er ekstra enkelt hos Andrea, for hun har virkelig blitt en god venninne de siste årene.

Denne morningen her var Andrea, en annen venninne og jeg helt aleine i Sachs salongen. Tre gode venninner snakket om kapp mens hår ble fikset, og innimellom slaga fikk vi også tid til å diskutere de fine kunstverkene som stod rundt omkring. Knusbart, drives av Hilde og Bente og de er helt unike på å skape de lekreste lysestaker og skåler av vintage og gjenbruksglass. Jeg kan ikke akkurat si jeg har savnet de tunge brune askebegrene som jeg vokste opp med som jentunge på 70- og 80-tallet, men å se de skinne som flotte lysestaker var helt magisk. Jeg vurderte faktisk  å kvitte meg med noen av plantene mine for å få plass til en gulvstake med tre nydelige hvite kunsthverk på, men fornuften seiret, for man sender jo ikke vekk “barna” sine. Venninnen min stod heller for shoppingen denne gangen.

Håret ble altså freshet opp igjen, kunst ble diskutert og jammen fikk vi tid til å gå ut å spise etterpå også. Det ble rett og slett en finfin morning ❤️

 

 

Gode dager 🌿

Hei igjen, kjære dere.

Jeg tør nesten ikke å legge ut dette innlegget, for vår situasjon her i Rogaland er neppe lik i alle kriker og kroker langs vårt langstrakte land. Vi opplever nemlig noen helt aldeles nydelige vårdager nå, samtidig som jeg er fullstendig klar over at andre fortsatt har snø i hagene sine.

Hvis noen spør meg om hvilken årstid jeg liker best, så er det helt klart våren. Jeg hadde ikke bodd her i Stavanger lenge før jeg merket at snø og kulde var en sjeldenhet og at hestehoven allerede kunne spre glede tidlig i mars. Den gule blomstens ankomst vitnet om lysere og lengre kvelder og det gjorde helt klart noe godt med meg hvert bidige år.

Jeg går mer eller mindre i hi hele vinterperioden. Rompa er limt fast til sofaen, men i disse dager kommer ønske om å stikke nesa utenfor dørene her oftere og oftere. Gresset i hagen foran er allerede klipt en gang, og påskeliljene er byttet ut til fordel for vakre hvite margeritter.

Det er fortsatt noe kaldt i skyggen og når sjøen kun er noen få meter unna, kjennes vinden fortsatt litt sur ut, men noe er allikevel i ferd med å skje. Derfor er de første sommerblomstene kommet i pottene sine og pyntegjenstander som sommerfugler og flamingoer hentet frem. Til og med den nye porten vår foran har fått et snev av sommerlig preg over seg i år, nemlig i form av en marihøne og en bie.

I skrivende stund hører jeg at Bjørn Erik er i gang med å lage port bak også. Vi har egentlig aldri trengt det før, men med et barnebarn i hus og en livlig et år gammel hund, så tenker jeg det kommer godt med. Åhhh som jeg gleder meg til sommeren dere og jeg regner med det er flere enn meg som gjør det ❤️

Kumlokket til han far var full av rust, men nå er det pusset og behandlet med “Hammerite”.

Idet jeg skulle kaste alle jordbærplantene fra i fjor, så jeg plutselig noe grønt inni mellom alle de døde blandene. Etter tips fra en av dere har jeg kastet alt det råtne, fylt på mer jord og gjødslet. Kanskje det blir jordbær på oss i år også?

Marihøna og bien fant jeg gjemt vekk oppe på loftet i fjor, og jeg synes de ble et friskt pust på porten.

 

Bursdagsgaven som varmer

Herlighet, fredag jo!

Nå er det en evighet siden jeg har blogget. Først og fremst fordi jeg har vært i Drammen og feiret 2 års dagen til Falke-mann, og oppi alle klemmene som skulle på plass før jeg dro hjemover igjen, glemte jeg Macén. Jaja, det ble altså en noe lang bloggpause denne gangen, men nå skal jeg forsøke å komme i gang igjen. For selv om det føles greit å ha et par dagers pause av og til, har jeg så absolutt ikke tenkt til å slutte. Når det er sagt så vil jeg også minne dere på at jeg er ganske så aktiv på Snapchat (ninasprell) for tiden. Det fjolles mye, samtidig som det også er plass til mer alvorlige temaer som blant annet “overgangsalderen”, og en gang i uka går det i turbofart på snappen til “Mammabloggerne”. Jeg formelig elsker kontakten jeg har oppnådd der med en haug av fine folk, koser meg skikkelig.

I forrige måned fylte jeg 53 år, og av min kjære fikk jeg altså en god gammaldags platespiller og verdens morsomste sovepose med armer og bein. Soveposen er altså så søt, den ligner en bjørn, og det fine er at man kan brette opp armer og bein og feste de med borrelås. Idéen om å ønske seg den, kom etter sommerferien vår i fjor på campingen i Hallingdal. Hver bidige kveld sank temperaturen noe drastisk, og jeg hadde rett og slett ikke pakket med meg nok varmt tøy. Jeg frøys noe inni hampen mye, så seinere i år når vi skal tilbake, kommer jeg garantert til å holde varmen.

Ellers å kan jeg jo nevne at soveposen antageligvis vil komme meg til gode allerede i morgen. Jeg har nemlig abstinenser, jeg savner venninnene mine, så da tok jeg liksågodt å inviterte meg selv til hagebesøk til ei av de i morgen. Vi skal drikke bobler å skravle høl i hue på hverandre, og det skal altså bli så kjærkomment. Vi har snakket om det i månedsvis, men smittesituasjonen har gjort det umulig, men ved å holde avstand til hverandre i hagen så løser vi det. Det jeg derimot ikke har tenkt på er at jeg styrer snappen til “Mammabloggerne” i morgen, og jeg vet ikke helt om “Nina på bobler” er like populært. Ikke akkurat hverdagskost, så det kan jo bli spennende.

Vil med dette ønske dere alle en riktig god helg, kos dere gløgg og nyt den ❤️

En strålende uke med mye frisk luft

Heihei igjen kjære fininger.

Nå har vi vært heldige igjen. Vestlandet er kjent for sitt ruskevær, men av en eller annen grunn så kommer finværet på besøk hver bidige gang trioen fra Drammen melder sin ankomst. Helt herlig, for nå som barnebarnet Falk snart fyller to, er det rein lykke å få tilbringe dagene ute så mye som mulig.

Det er en fryd å ha Falk på besøk. Helt klart et av mine store høydepunkter i hverdagen, og det må være lov å innrømme at det er mye mer stas å ha han her nå enn før, siden han nå forstår så mye mer. Praten går i hundre, men selv om vi ikke skjønner så mye av det han sier, er det helt innlysende at han vet hva han snakker om. Han er en bestemt liten fyr, skøyeraktig til tusen og raus på gode lange klemmer. Mitt kjære lille favorittmenneske, så herlig og uskyldig. Et spennende fint lite menneske som allerede oser av personlighet.

Har nevnt det før, men sier det igjen. For noen år siden fant kommunen ut at de skulle sette ut en del ville sauer her hos oss for å få bukt på alle de frodige trærne og buskene som vokser helt vilt her. Det har tydeligvis vært en suksess, for den dag i dag har vi altså sauer kun noen få steinkast fra huset. De er ekstremt tamme, da de blir besøkt av barnehagene i området her hver bidige dag. Man får både klappe og klø dem bak øret, og de elsker hver bidige gresstust de kan få. Falk var helt tydelig på hvor han ville gå på tur hver dag. Uten vogn satte vi avgårde, og kos med sauene var alltid første stopp.

Vi kan fortsatt ikke gå forbi et eneste kumlokk uten å kaste et par steiner nedi det.

Se så langt hår Falk har fått. Er det ikke fint? Jeg er helt målløs, og han kler det så godt. Har som sagt alltid hatt langt hår på mine egne gutter, så dette liker farmor godt.

Ingen tur uten Mia. Har funnet ut at hun gjeter oss. Passer på at vi har det bra og jager bort alt på fire bein som kommer i nærheten.

Falk forstod raskt at han ikke fikk gå ut i vannet. Han hadde selvsagt veldig lyst, men det å stå å kaste stein på stein like ved vannkanten var derimot så kjekt at han etterhvert glemte å krangle etter å få stå uti vannet i stedet.  

Takket være mellomstemannen vår Pelle, fikk vi vite at ved å gå femti meter lengre på den turen enn vi pleide, så ville vi finne enda en flott lekeplass med et skikkelig kult sjørøverskip som lekestativ. Dere kan tro det var stas.

Litt slitne bein trengte en pause på farfar sin arm.

Vi har det jammen meg fint her i nabolaget på Hundvåg ❤️