I dag fikk jeg beskjeden jeg lenge har fryktet, men egentlig ventet på. Jeg fikk diagnosen “frozen shoulder” samt beskjed om at jeg antagelig er nødt å operere skulderen i tillegg til dette på grunn av all kalkansamlingen. Dette har jeg vært igjennom en gang før, på den høyre skulderen, og selv om jeg i flere måneder mer eller mindre har vært klar over at dette ville komme, ble det ekstra leit å få det servert av legen min. Nå venter jeg på ny innkalling til å få tatt en kortisonsprøyte, og selv om jeg veit det i seg selv en en prøvelse, blir det bra til slutt.
Vel ute i bilen etter endt legebesøk begynte jeg derimot å stortute. For selv om jeg har selvdiagnosert meg lenge nå, og egentlig visst hvilken vei dette har bært, var det allikevel leit å få det svart på hvitt. Derfor blei det til at jeg måtte tute litt i bilen, og hold dere fast, ta bilde av meg selv mens jeg gjorde det og sende beskjeden videre til et par venninner av meg. Joda, frøken crazy, altså meg tok altså bilde at det forgråtte ansiktet sitt mens tårene rant, og skreiv så blekket spruta gjennom snørr og tårer hvor faderns trist jeg synes det var. Jeg synes med andre ord, sååå synd på meg selv der et øyeblikk, og trengte noen trøstende ord. Helt koko moko, men sånn er nå jeg til tider.
Trøsten kom, både i fra jentene og i fra Bjørn Erik, så etter et par minutter i kjelleren var det på tide å komme seg opp igjen. For jeg har jo som sagt gått igjennom dette her en gang før, og veit jo at med litt tålmodighet så vil jeg bli bra igjen. Så med to esker is og en nydelig bukett peoner så dagen straks mye lysere ut. Det nytter uansett ikke å legge seg ned og synes synd på seg sjæl, for en må huske, det er alltid noen som har det verre…
– Nina –