Jøss, nå var det sannelig godt vi tok med oss alle de skreddersydde skoene til Mille ut på Ortopediteknikk. NOF, Norsk Ortpedisk Fottøy, var nemlig på plass med vår kontaktperson, og hun tok seg god tid til å sjekke om det har skjedd noe med føttene til minsten vår det siste året.
Det hadde det så absolutt, men ikke i den grad vi trodde. Mille har nemlig mer eller mindre sluttet å vokse i selve foten, men hun har lagt på seg litt, og ikke visste jeg at det ville ha så stort utslag på skoene også. Jeg har derimot stusset litt over at glidelåsen på de første ridestøvlene hun fikk. Det har røket i ett sett, og det til tross for at den er ordnet og fikset på og er lagd av slitesterkt materiale.
Det jeg derimot hadde glemt å fortelle til spesialistene, er at Mille som sagt har lagt på seg litt, og det utgjorde over en centimeter i omkrets på foten hennes også. Så når vi en etter en testen alle skoene hennes var de rett og slett i trangeste laget, og eieren selv, har selvsagt ikke tenkt over dette.
Så da dere, sendte vi hele garderobene hennes med spesialisten til Fredrikstad. Gudskjelov trengs det ikke å lage helt nye sko, men jeg tenker snuppa kommer til å merke stor forskjell når de nå blir blokkert ut, slik at de blir litt romsligere. Livet er nemlig alt for kort til å gå rundt med vonde sko…
Endelig er to par ridestøvler på plass. I følge Mille er dette det viktigste å ha tilgjengelig hele tiden.
Det er 8. mai, frigjøringsdagen, og tankene mine går til mitt store forbilde og helt, Gunnar Madsen, min kjære bestefar.
Jeg skulle gjort mye for å ha vært med han for 74 år siden, da de tyske militærstyrkene endelig kapitulerte. Jeg tenker han pustet lettet ut sammen med resten av Norges befolkning,og ikke minst med alle de andre overlevende i motstandsbevegelsen.
Han var ikke den mest snakkesalige mannen, han kjære bestefaren min. Han var en rolig og beskjeden mann, men noe fikk jeg da dratt ut av han før han døde for 19 år siden. Han tok oppdrag for “Hjemmefronten”, som bestod av både organiserte og uorganiserte patrioter. Tenk det da dere, ingen andre i familien vår visste noe som helst om dette. Den hemmeligheten holdt han for seg selv, helt til krigen var over, og godt var det. Jeg tør ikke å tenke på hva bestemor hadde gjort, hvis hun hadde visst hva han holdt på med i det skjulte. Hun gikk nemlig ikke stille i dørene den dama der, og jeg tviler på om hun hadde godkjent det å sette hele familien i fare.
Bestefar sin primære oppgave i motstandsbevegelsen, var å smugle folk over svenskegrensa. Da pleide han å ta med seg sin eldste datter, min tante Eva, som den gangen kun var ei lita jente. De to elsket til vanlig å gå lange turer, og det var det de offisielt skulle de dagene her også. Det var derimot noe helt annet som stod på tapetet. For på disse oppdragene, disse organiserte turene, møtte de desperate folk, som måtte ha hjelp omgående. Tyskerne og Gestapo var på leting etter dem, så de måtte prioriteres og føres over grensa så fort som mulig.
Ofte på disse såkalte koselige far/datter turene, forsvant det klær og andre ting fra hjemmet. De bare “mista” det. Stakkars lille tante Eva, hun forstod ikke hvorfor hun plutselig måtte gi fra seg skoene sine til vilt fremmende, noen bestefar akkurat hadde møtt. Bestemoren min, dama full av krutt, ble jo så eltrande forbanna etterpå også, og det er helt utrolig at bestefar faktisk klarte å sno seg unna.
Min kjære bestemor må jo ha vært litt naiv også da. Da hun fikk beskjed om å farge hundrevis av “sykkelsetetrekk”, skjønte hun ingen verdens ting. Dere kan tro bestefar holdt på å få dånedippen, da han kom hjem og så alle sammen hengende til tørk i bakgården. For dette var nemlig pistolhylstre og ikke sykkelsetetrekk! Det å henge de opp i bakgården på Torshov, midt i Oslo, var vel ikke verdens smarteste ting å gjøre, men det visste jo selvsagt ikke min kjære bestemor. Tenk, min kjære bestefar klarte å ro denne hendelsen også i land…han var en av de heldige ♥
Gunnar B. Madsen og Synøve Madsen
Jeg lurer på hvordan jeg selv hadde reagert hvis landet vårt plutselig hadde blitt okkupert av fremmende. Hadde jeg vært like tøff, like patriotisk mon tro?
Jeg er i alle fall sprekkferdig av stolthet ovenfor min kjære bestefaren og synes både han og bestemor fortjener å komme frem i lyset i dag. Selv om min kjære bestemor egentlig ikke visste at hun bidro til noe som helst, men det gjorde hun.
Nå har vi det fint, dere. For endelig er dagene her som vi har ventet så lenge på. Tiden da gresset gror seg grønnere og grønnere, og vi kan slippe hesten vår Sol ut på beite.
Jeg veit det til tider blir i overkant mye “hest er best” på siden min, men nå er dette tross alt store deler av livet vårt. Særlig nå, for det er på denne tiden av året jeg liker meg best i stallen. Ikke trenger vi å møkke og ikke trenger vi å finne frem fôr til henne, for nå bor hun som sagt dag og natt på beite og spiser akkurat det hun vil.
Hele flokken samlet seg rundt Mille og Sol i dag, og selv om kameraet lå igjen hjemme, fikk jeg foreviget den deilige dagen med mobilen ☀️
Nå har vi akkurat entret dørene her hjemme, etter en thriller uten like på Viking stadion. Som ihuga Vålerenga supportere, stiller vi alltid opp når de kommer på besøk, men i dag var vi neppe verdens gladeste på veien tilbake til bilen etter endt kamp.
Dette ble dessverre ingen god dag for klubben i vårt hjerte. Vi surra det til, og fikk etterhvert en haug av frispark mot oss og endte til og med opp med rødt kort. Da Viking mot slutten bombarderte oss med den ene salva etter den andre, og til og med satte inn eldstemannens barndomslagkamerat Fredrik Torsteinbø, var jeg redd spiker´n i kista var like rundt hjørnet. Vi klarte derimot å stå i mot presset, mye takket være en knallgod keeper.
Kjære Viking, i dag var dere mye bedre. Vi endte som sagt opp som lommetyver til tusen, som klarte å holde uavgjort resultatet helt til slutt. Det var verdt å fryse rompa av seg for dette ene viktige poenget.
Da var fjellgeita hjemme fra Røldal igjen, superklar for en megaspennende uke. Bjørn Erik, Mille og jeg skal nemlig til London på fredag, og kjenner jeg han hunken min rett, er programmet for dagene tett og ikke minst morsomt. For nå skal Mille introduseres for yndlingsbyen vår, og det må selvsagt gjøres i ekte Thorsen stil. Alt av sprell skal testes ut, så dette blir overhodet ingen slapp av tur.
Da er det jammen meg godt at jeg har fått ladet batteriene skikkelig denne helgen her. Heldig over å få bursdagsgave av bestis Tonje, som denne gangen kun handlet om at vi to skulle henge i sammen i helt nydelige og avslappende omgivelser.
Vi har ikke gjort noen verdens ting, kun rørt på oss de gangene vi har vært nødt til å spise. Da har vi halta oss bort til heisen og gått de tyve meterne inn til Anne sin kosestue. Der har det har blitt diska opp med nydelig pizza, nachos og torsk samt velsmakende rødvin. Livet kan jo ikke da bli noe bedre da, mener nå jeg, så dette er virkelig noe å anbefale dere.
På veien hjemover til Stavanger igjen gikk praten livlig som vanlig, og prikken over i-en ble å ramle noen timer ned i sofaen til Lisbeth i Haugesund. Jeg møter vår gamle venninne som bodde i Stavanger før, kun en gang i året. Bare når vi en hel gjeng møtes i Kongeparken med ungene våre hver sommer, men Tonje hadde ikke sett henne på ti år. En helt perfekt avslutning på en særdeles deilig helg.
Jeg måtte forresten slenge meg opp på traktoren en venn har meg har satt igjen på Hordatun Hotell. Jeg regner med at det stort sett er unger som gjør dette, men sant den kledde meg også?
Hordatun Hotell, Røldal
Nei, nå må jeg hive meg rundt her. Mille kommer snart hjem fra skolen, og før den tid må jeg gå en skikkelig tur med Pippi. For seinere i dag blir det ikke tid, for da er det Viking – Vålerenga. Gjett om jeg gruer meg?!
Lag deg en fin dag og så skrives vi mer i morgen, Nina
Jeg sov til halv ti i dag, tenk det dere, halv ti! Da lurte Tonje meg opp i fei ved å si at vi kom for seint til frokosten, så da kan dere tro na´mor var rask med å få på seg fillene.
Det er helt magisk, noe fortryllende å våkne opp i dette paradiset. Fjellheimen er så spektakulær i seg selv, og det er deilig for en gangs skyld og ha tid til å nyte den. Jeg har som sagt bodd her på Hordatun før, men da har vi vært hudreogfjørti feststemte folk på hugget, og da har jeg på en måte aldri hatt tid til å heve blikket og ta innover meg alt det vakre. Nå har jeg fullstendig roen, så dette er bare digg.
Bestis Tonje og jeg gjør akkurat det som først var planlagt, nemlig ingenting. Jeg vil derimot ikke la Bjørn Erik få rett i at vinen jeg tok med oppover, blir med hjem like uåpna. Derfor var jeg litt gæærn i går kveld og tok to hele glass vin-wow! Ble skikkelig god og varm i kinna, og fikk knallrøde øreflipper, deilig.
Snille hotelleier Anne, gjør alt hun kan for at vi jentene skal ha det helmax. Vi fikk velge hvilket rom vi ville ha, og disker opp med mat og god drikke som om vi var kongelige. Livet er med andre ord, veldig veldig deilig her i Røldal. Vi nyter 💕
Tenk, bestis Tonje har altså tatt meg med på en skikkelig fjelltur. For å gå tur i fjellheimen? Neppe, vi skal kun slappa av, gjøre niks nada.
Planen var egentlig å være med på årsavslutningen på skisesongen her oppe i Røldal, men når de fremskyndet festen med en uke pga lite snø, fant Tonje og jeg ut at ingen av oss egentlig var klar for noe hæla i taket party. Vi ble faktisk letta over å få slippe, en fredfylt helg passet oss mye bedre.
Så da var vi her da dere, hos Anne på landet, på Hordatun Hotel, og her skal vi altså boltre oss hele helgen. Med masse god mat og vin, og vri åtter i sikte er venninnene klare. Koseklærne og tøflene er på og BHén er kasta, nå er det helg!
1. mai er blitt en festdag for vår familie. Spesielt etter at han fine mannen min begynte å jobbe i fagforbundet Industri Energi, og for alvor begynte å engasjere seg politisk. Vi har begge blitt tydeligere og tydeligere på ulikhetene i samfunnet vårt, og ser derfor viktigheten i at arbeiderbevegelsen fortsetter sitt helt nødvendige arbeid for rettferdighet og likhet.
Hagearbeid og vårslepp på Harley´en er for lengst byttet ut med et spennende program gjennom hele dagen. Denne gangen begynte vi med frokost i byen sammen med Bjørn Eriks sine flotte kolleger, for deretter å samles på utsiden av oljemuseet ved siden av monumentet “Oljearbeideren”. Monumentet ble reist for alle de som har ofret livet sitt i oljebransjen. Ofret seg for at du og jeg, og resten av Norges befolkning faktisk har den velferden som så mange tar for gitt i dag, og det må aldri glemmes.
I går tok Bjørn Erik det ærefulle oppdraget med å holde talen ved blomsternedleggelsen på monumentet. Han snakket om de som har gått bort, og minte oss på at kampen ennå ikke er over, at det er mer enn nok å ta tak i for arbeiderbevegelsen. Han nevnte blant annet dykkere som jobber i sjømatindustrien, men også om forholdene til utenlandske arbeidere på norsk sokkel. For internasjonal solidaritet er viktig, for ved å løfte opp de som har det verre enn oss, løftes vi oss selv også.
Etter dette ble det 1. mai tog, og det gledet meg å se at oppslutningen denne gangen var enorm, det må vel ha vært rekord? Det høres kanskje litt snodig ut det her, men jeg føler meg altså så “hjemme” med denne folkemengden. Stolt av å ha tilhørighet med så mange bra folk. Folk som ikke bare “snakker”, men som faktisk forsøker å gjøre en forskjell for sine medmennesker.
Dagen ble avsluttet med middag med gode venner, og mens jeg fant sofakroken tok Bjørn Erik seg en tur til Folken for der fortsatte 1. mai festen. Kveldens brennhete tema for konserten var å få slutt på 24 års høyrestyre i Stavanger. Det er mange som vil ta byen sin tilbake nå, og noen av de som stilte opp var Izabell, Morten Abel, JanOve, Oliver Hohlbrugger, Tore Renberg, og Skambankt. Alle artistene er enige i at det på tide med ett rødgrønt skifte i byen vår, og jeg kunne ikke vært mer enig!
Så det var en sliten men veldig fornøyd mann, som kom hjem med bussen rundt midnatt. I følge han hadde han truffet på mye bra folk, og hatt mang en bra diskusjon. Akkurat sånn som en 1. mai skal være.
