Trekløveret Rio, Pusur og vår kjære Nairobi fyller 1 år i dag!

Hipp, hipp hurra 🎈🎈🎈

Jeg husker det som det var i går da Mia hentet meg og gjorde seg klar for fødsel i stua vår. Hun skulle nok i utgangspunktet ikke hatt dette kullet. Hun burde helt klart vært noen år eldre, men det ble som det ble og etter 12 timer var hun mor til fire nydelige små knøtt. Tre gutter og ei lita jente.

Det er kanskje noe unødvendig å rippe detaljert oppi tragedien som skjedde, men et par dager seinere ble fire unger til tre, og jeg var amme på heltid i de kommende månedene. Det ble som sagt en noe humpete start for de små, men det ble nå i alle fall en lykkelig slutt. Alle nøstene ble etterhvert friske og sterke, og når de var 12 uker gamle kom Ingrid Marie og Randi og hentet de eventyrlystne guttene. Vesle Nairobi ble derimot værende hos oss, og til alles store glede, fikk hun endelig til å die mammaen sin.

Mor og datter er fortsatt gode venner og de er å finne tett i sammen fra morgen til kveld. De lekesloss en del, men når mamma Mia mener det er nok går Nairobi bare videre til hunden vår Poppy. De to fant nemlig tonen med en gang Poppy kom i hus i juni, og de leker katt og mus (les Poppy) titt og ofte. Ellers så kan jeg jo nevne at skjeløyde Nairobi er verdens skjønneste der hun møter meg hver bidige morgen i iver etter kos. Hun er litt av et matvrak, og akkurat som sin mor jakter hun småfugl og mus så ofte hun kan. Her hjemme kan de gå inn og ut av katteluken akkurat når de vil, så det skjer titt og ofte at det ligger diverse trofeer og venter på oss når vi våkner. Ellers så kan jeg nevne at hun stikk i strid med sine søsken er livredd for å møte nye mennesker eller andre dyr ute, men at hun gladelig blir med på den siste kveldsturen rundt husene her med resten av flokken.

Lurer dere på hva som skjedde med de andre to? Pusur (født Helsinki) og Rio?

Rareste Rio, med det vaggete hode (var så redd for at han ble skada som liten) ble hentet av snilleste Ingrid Marie som bor på Vassøy. I all hemmelighet hadde de holdt tett om at gutten i huset skulle få sin egen katt til bursdagen sin. Han trodde først det var bestemoren som skulle få kjære Rio, men til sin store glede tok han altså feil. De to fant tonen sammen med en gang. Der Remy Rene gikk, var garantert Rio hakk i hæl. Jeg har fått tilsendt de koseligste filmer der Rio sitter i midten av togbanebyggingen til eieren sin og leker med, han spiser sushi ved bordet sammen med resten av familien og han er alltid med på krabbejakten nede på brygga. Rio blir behandlet som den prinsen han er. Jeg må også få nevne at han ble litt av en sværing. Veterinæren trodde først han var mye eldre, det er ekstremt store labber på den karen der.

Ingrid Marie skrev så fine ord i kommentarfeltet her, tenkte det kanskje var fint å dele dem her også.

“Tusen takk for at vi fikk gleden av familieforøkelse med Rio i hus. Han gir oss og “hele” Vassøy mye glede. Med Rio følger det utrolig mye glede, han byr virkelig på seg selv, hvor han er blitt en liten “kjendis” på Vassøy med alle sine sprell og spillopper. Med sin velkjente høye røst, hører vi han før vi ser han, han roper på flokken sin, og har mye på hjertet. Jaktinstinkt er det ikke noe å si på, her jaktes det på hunder, ja du leser riktig, hunder, som løper med halen mellom beina når Rio kommer spankulerende. Han jakter på svaner, som flakser av sted, han jakter på alt og alle. Rio er totalt uredd, og vi har en oppfatning av at han har et meget stort selvbilde, hvor han helt sikkert ser seg selv i speilet og ser en voksen tiger. Rio elsker vann, og rett som det er så kommer han hjem, dryppede våt. Da har han hatt seg en liten svømmetur i sjøen. Hjemme elsker han å dyppe hodet i vannstrålen fra vasken, og en dukkert i badekaret er ikke å fornekte. En snillere, tryggere, omgjengelig, leken, kosete katt skal man lete lenge etter. Remy Rene har fått en bestevenn og en god følgesvenn i livet. Vi trenger alle en god venn”.

Vakre Pusur ble hentet av ei venninne av meg som bor landelig til i Flekkefjord, og Randi har faktisk skrevet noen ord selv om hvordan det var å bli eier av denne meget nysjerrige pusen.

“Vi hadde hunden Fido fra før av, så det måtte litt tilvenning og mye tålmodighet til for at de to skulle komme overens. Men nå er de verdens beste venner, og har mye glede i hverandre. Pusur er en liten ramp, men også veldig kjælen og tillitsfull. Han klatrer i de høyeste trær, og forleden dag fant vi han faktisk på hustaket. Han er ikke glad i å være ute i regn, men elsker allikevel å være der vi er. Han svinser rundt oss både inne og ute. Han er også prikk lik en skjæra i oppførselen sin. Han liker nemlig alt som er blankt og blinker. Her for leden hoppet han opp på oppslagstavla og pelte ned alle tegnestiftene med runde hoder i “gull”. Ellers så elsker han å leke med hårstrikk, og metalltoppen på champagne korken”.

Det er så godt å vite nå i etterkant at alle kattungene lever i beste velgående på hver sin kant med de fineste eierne. De er alle kastrerte, og derfor også fulgt opp av en veterinær, veldig betryggende. Det er ikke alltid en selvfølge, så jeg vet at disse små krabatene har vært ekstra heldig og det varmer.

Gratulerer så mye med dagen alle sammen 🐾

Pusur

Rio 

Gode minner.

  ❤️ ❤️ ❤️

Nytt i stua, katteutfordringer og me in zebra

Hei igjen, kjære dere.

Her i Stavanger yrer det av vår. Jeg oppdaget den første hestehoven i går, og det er lenge siden den har vært så kjærkommen som nå. For det er ikke til å stikke under en stol at vinteren har vært ekstra lang når man helst ikke skal reise noen steder, men nå ser altså dagene fremover lysere ut.

Med våren kommer vårrengjøringen her hjemme, og med den igjen pleier jeg å bytte ut eller supplere med noe nytt i stua vår. Det var med sårt hjerte det langhårete grå teppe, som jeg har likt så godt under stuebordet, forsvant ut av dørene her. Jeg føler allikevel det ble mye lysere med det nye natur teppe der i stedet. Hundene elsker også å ligge i sengene sine der, og det er faktisk greit å støvsuge rundt dem. Det langhårete teppe måtte bankes på snor ute, og siden det ikke er gjort i en vending, føler jeg dette teppe er mye mer hygenisk.

Alle sofaputene har blitt kjørt i vaskemaskinen på 40 grader, alle pleddene har gått på ullprogram, og sofaen i seg selv har fått seg en real omgang med nuppemaskinen etter at kattene igjen har lekt med den igjen. De holder seg mest til det ene hjørnet, så i et siste forsøk på å få bukt på jæ…skapen, har Bjørn Erik satt opp litt hønsenetting der. Et par nye putetrekk gjorde også susen, og det skulle faktisk ikke mere til til å føle at stua var litt ny igjen.

I min mye omtale zebradress har alle plantene fått gjødsel og litt ny jord og alle bladene har også blitt tørket godt for støv. Jeg har faktisk ikke byttet ut en eneste plante på lenge, så nå ser det faktisk ut som om jeg har fått litt grønne fingre allikevel, det spirer og gror overalt.

Er det flere enn meg som kommer snikende ut av hiet nå og gleder seg over lysere og varmere dager? 

Jeg trodde det nye blomstrete putetrekket gikk i den samme grønnfargen som de jeg har fra før av, men det gjorde det dessverre ikke. Det kræsjer litt, men jeg har allerede begynt å venne meg til det.

Både hundene og kattene liker seg under stuebordet i sengene sine.

For flere år siden fikk jeg en oppbevaringslomme til å hekte under sofaputene, så jeg kunne ha ting og tang i nærheten hele tiden. Kattene syntes derimot den var ekstremt morsomme å leke med, og etterhvert ble jeg lei av å rydde den på plass flere ganger om dagen. Nå derimot har jeg hengt den over det ene sofabordbeinet under stuebordet, låst med en stiftemaskin. Til nå har kattene latt den være i fred, og jeg krysser fingrene for at dette vedvarer.

Plutselig var det ikke noe kjekt å leke med sofaenden. Hønsenettingen skal selvsagt fjernes etterhvert, og da får vi håpe Mia (det er hun som er værst) har lært.

Hengt på slep etter Mille som har shoppa

God helg, kjære dere.

I dag har jeg skikkelig god fredagsfølelse. Huset er vaska, alle plantene stelt og akkurat nå kom Mille inn etter å ha vært på langtur med Poppy. Om litt skal Mille og jeg ut og kjøpe oss en kanelbolle og kose oss med en kopp kakao, deretter tar vi helg med taco og en god film.

Det første jeg gjør hver bidige dag før jeg står opp, er å sjekke Aftenbladet for å se hvilken vei smitten her i Stavanger går. Det har vært mørke tall lenge, men nå ser det ut som om de strenge tiltakene har fungert, smittetallene er i ferd med å flate ut og jeg håper det vedvarer.

På grunn av de høye smittetallene har ikke Mille fått lov å dra på shopping ennå. Jeg lovet at hun skulle få dra på diverse salg siden hun fikk gavekort både til jul og bursdagen sin, men vi har drøyd det. Her en kveld derimot, en time før butikkene stengte, tok vi sjansen, og dere kan tro frøkna smilte godt over fangsten sin.

Det ble ny ridehjelm, beskyttelse veske til den, vårjakke, bok og en rekke småting til hesten, samt kam, utstillingsbånd og frotehåndkle til hunden Poppy. Det ble altså en del ting på henne, men det beste av alt er at hun har et gavekort igjen. Det har hun lyst til å kjøpe flere bøker for, og jeg er enig med henne at det er en god investering.

Jeg hang mer eller mindre på slep den kvelden her, men klarte allikevel å få tak en lite kupp selv. Jeg har i flere år ønsket meg en kirke til den gamle julelandsbyen vår, og plutselig stod det en midt foran meg i en lampebutikk. Fikk hele 70% på den, så dette ble rett og slett et røverkjøp, kun 150 kroner, så jeg var raskt til å haie den til meg. 

Bjørn Erik kom også hjem med en finfin gave. For i løpet av en og samme uke klarte nemlig han og Mille på mirakuløst vis å ødelegge begge saksene mine. Den ene ble brukt som verktøy og knakk og den andre klarte minsten å kaste inn i vedovnen uten å merke det. Derfor kom altså Bjørn Erik hjem med to nye sakser, prikk like de som ble ødelagt. Så fine atte.

Da er det bare å få ønske dere alle en riktig god helg, nyt den  ❤️   

Radarparet Mille og Poppy

Den vesle Bolognese hunden Poppy har rukket å bli 9 måneder, og hun og Mille har virkelig blitt et morsomt og kjærlig radarpar. Ser man Mille så er Poppy garantert like i nærheten, de er sammen hele tiden unntatt timene Mille er på skolen. Rett før Mille kommer hjem derifra, legger Poppy seg lengtene i vinduskarmen og ser etter henne, og det er reine festen når Poppy blir løftet opp i armene hennes igjen.

Månedene med Poppy har vært reine drømmen. Hun var som sagt stuerein etter få uker og er nokså lettlært når det kommer til lydighet også. Ydmyk mot alle hun møter på sin vei, og en skikkelig koseklump for alle som har tid til overs for henne. I tillegg er hun verdens beste selskap for Mille i stallen. Jeg trodde først det ville bli et problem å ha henne der den tiden Mille rir, men jeg hadde ikke trengt å uroe meg, for da legger hun seg bare ned for å sove på en stol til hun er ferdig.

Poppy er antagelig den snilleste hunden jeg noensinne har vært borti. Min Pippi er også en engel, men hun trengte tre ganger så mye trening og terping på lydighet som Poppy. I tillegg så gneldrer Pippi litt, hun er tross alt en terrier, men det gjør ikke Poppy. Hun kan kanskje gi fra seg tre bjeff i det noen ringer på døra, men det synes jeg er helt innafor.

I dag hadde Mille fri fra hesten sin Sol i stallen, for vi har som sagt fått oss ny fôrvert. Hun har allikevel ikke helt fri, for timene flyr fort når det kommer til pelsstell av en Bolognese. Det har derfor vært litt hyling ute på kjøkkenet i en drøy time nå, og ennå mer misnøye når neglesaksen ble funnet frem. Poppy liker det ikke, men jeg synes allikevel hun har blitt bedre. Hun må uansett finne seg i det, for Mille vil overhodet ikke klippe pelsen helt ned og miste muligheten til å gå på utstilling med henne. Hun har meldt seg inn i NKK (Norsk Kennel Klub), og håper med litt mer trening at hun en dag kan få prøve seg i ringen. Spør du meg, så tror jeg hun får til det også, for ingenting stopper den jentungen der ❤️

God jul 🌟

Ja, da var den altså her, dagen vi alle har ventet på så lenge, julaften ❤️

Vi kom oss vel frem til Drammen i går kveld, og jeg er altså så ivrig nå på å stå opp så jeg kan få den etterlengta vesle krabaten i fanget. Falk hadde nemlig for lengst lagt seg når vi kom, så han aner ikke at vi er her, så nå er jeg klar til å ile avsted.

Jeg vil derfor ønske dere alle en hjertelig og inderlig god jul. Måtte den bli fylt med kjærlighet og gode øyeblikk ❤️

Klemmer sendes i fleng, Nina ❤️

Brokk og fire nye kattunger på vei!

God kveld, kjære dere.

Det har hele tiden vært meningen å kastrere Mia rett etter første og eneste planlagte kattekull. Jeg ville helst gjøre det så fort som mulig, men fikk beskjed om å vente til hun var ferdig med å amme. For de av dere som følger meg på Instagram, nthorsen, så har dere helt sikkert fått med dere at Nairobi, kattungen som ble flaskematet og som vi beholdt, fortsatt får litt pupp ennå. Hun som altså ikke klarte å få det til i fra begynnelsen av, har vel fått det for seg at hun skal die i evigheter, men nå kunne jeg ikke vente lenger. Jeg hadde for lengst bestilt time hos veterinæren, og den skulle gjennomføres, uansett amming eller ei.

Dere kan tro jeg var glad for at vi ikke utsatte det lenger, for det viste seg at Mia var syk. Hun hadde brokk, som antagelig snart ville gjøre skikkelig vondt. Det var ikke så stort ennå, så hun har antagelig ikke hatt det så ille, men det hadde jo selvsagt bare blitt verre og verre med tiden. Antagelig forstrakk hun muskler under fødselen, som igjen forklarer hvorfor hun hadde så fryktelig vondt, og trengte hjelp underveis. For som noen sikkert husker, så klarte hun ikke å ta imot en eneste en av de fire kattungene på en normal måte.

Stakkars lille Mia gull, ikke nok med at hun hadde brokk, hun var i tillegg til det gravid igjen. Det kom ikke på tale å få et kull til. Mia hadde aldri klart det igjen. For som kattemor med brokk, har hun blitt en skygga av seg selv. For første gang røytet hun, og kroppsvekten var halvert. Jeg hadde allerede avtalt med veterinæren at eventuelle kattunger måtte fjernes, og de var så vidt påbegynte fostre, så det var ikke noe problem.

Mia ble som sagt kastrert, samtidig som fire fostre ble fjernet og en påbegynt brokk fikset. Ganske så medtatt, klagende, og iført full body, ble hun hentet, og jeg tror hun med meg synes det var godt å være hjemme igjen. Kampen var derimot ikke over, for ikke pokker om hun ville være inne. Hun ville ut asap, og så irri irri rattata over å ikke få lov å gå ut.

Jeg holdt ut i akkurat tre dager med skrikinga hennes. Det kom ikke på tale å klare å holde henne inne et sekund, og i alle fall ikke i ti dager til sammen. Begge operasjonssårene så helt tørre og fine ut. Ingen sting var synlige, sårene spriket ikke og var heller ikke rødt eller betent. Hun beholdt bodyen på uten problemer, så jeg har akseptert at hun får lov å gå inn og ut av luka si som vanlig.

Fine lille Miaen vår, nå skal alt bli bra igjen. Kroppsvekt og pels skal tilbake, og livet med vesle Nairobi skal bli så finfint så 🐾 

Egentlig utføres kastrering av hunnkatter ved en enkel kikkhullskirugi, men når de i tillegg til å kastrere måtte fjerne et påbegynt kull samt fikse en brokk, måtte det to skikkelige inngrep til. 

Tiden med kattungene går mot slutten

Åhhh hjertesukk, dagens overskrift fikk det rett og slett til å klø litt i øyekroken. Tenk at kattungene snart er leveringsklare da dere, hvor har tiden blitt av?

Nå børner tre eventyrlystne nøster rundt meg i ett sett. Alt skal prøves ut. Det klatres opp i bjørketrærne og jorden spruter ut av potteplantene mine. Sistnevnte er jeg ikke så glad i, da kommer kjeftesmella frem i meg, men det går fort over når de få minutter etterpå ligger strødd og sover som verdens søteste små nurk.

Egentlig er ikke kattunger leveringsklare før i uke 12, men denne gangen har jeg valgt å la de flytte til nye hjem allerede i uke 11. Vi drar nemlig på ferie, og for at de skal slippe å være hos ukjente i en uke før de drar, velger jeg å slippe de avgårde litt før. Tror egentlig det skal gå veldig bra, for nå går det lengre og lengre tid mellom hver gang de dier Mia eller i det hele tatt gir henne oppmerksomhet.

Lykken oppi det hele, er at Pusur (tidligere Helsinki) og Rio nå kommer til verdens beste hjem. Jeg kjenner begge de nye “mammaene”, og kunne ikke vært mer fornøyd. Det er så mye kjærlighet i disse hjemmene, så jeg tenker egentlig det skal blir godt for dem å slippe å sloss om oppmerksomheten sånn som de må nå.

Veslejenta Nairobi skal ingen steder, vel så sant mamma som skal passe huset mens vi er borte ikke insisterer på at hun gjerne vil ha katt igjen. Jeg tviler på det, men skal aldri si aldri. Jeg tenker også det kan være litt koselig for mamma Mia og ikke miste alle nøstene sine på en gang. Om hun kommer til å trives videre med å dele territorium med minsten her hjemme, er jeg litt usikker på, men den tid den sorg. Det ordner seg nok, garantert 🐾

En “første gang” for alt…

I går var Mille hos veterinæren med Poppy for aller første gang. Poppy fikk sin aller første vaksine hos oppdretter, men nå som hun snart er tre måneder gammel, var det på tide med en ny.

Mille som gjerne er noe mer følelsesladd enn andre, synes dette var skummelt. Hun har selv måtte ta en rekke sprøyter, og det kan jo som sagt gjøre litt vondt, så hun var engstelig over at Poppy skulle bli redd og begynne og hyle.

Mille hadde derimot ikke tenkt å uro seg, for vesle Poppy merket ingenting. For vi avledet henne med en rekke go´biter undeveis, og da enset hun ikke hva veterinæren gjorde med henne i det hele tatt.

I tillegg til å bli vaksinert, fikk Poppy en skikkelig gjennomgang. Jeg ble overhodet ikke overrasket, men Mille synes nå allikevel det var kjekt å få høre at hun hadde en valp av ypperste klasse. I tillegg var det gøy å vise frem at den lille allerede er nokså samarbeidsvillig, trygg og tillitsfull.

Etter endt vaksinering gikk turen videre til stallen. Islandshoppa Sol vil for aller første gang ikke ha besøk av oss. Vel, hun vil gjerne ha litt kos og stell, men vegrer seg for å komme ut av beite. Hun ble nemlig flyttet til et gigantisk overvokst beite i går, og det er mat (les gress) så langt øye kan se.

De er en fin liten trio blitt allerede. Mille, Poppy og Sol. Denne sommeren veit jeg blir fin ❤️ 

 

Takk for et fintfint år!

For en morning, og for en fantastisk start på dagen ☀️

Jeg kan ikke huske sist gang Mille hadde en så knallfin avslutning på skoleåret sitt. Hun formelig strålte av lykke der hun klemte meg farvel etter å ha kjørt henne til dagens møtested, et sommerparadis et par øyer utenfor der vi bor. Humøret hennes smitter selvsagt lett over på meg. Jeg er så glad på hennes vegne, og jeg har lenge følt meg helt trygg på at jentungen vår har det bra.

Tenk, nå kan vi altså huka av enda et år på skolen. Niende klasse på Lunde skole har vært et godt år for minsten. Hun har trivdes og hengt med i timene, og det beste av alt er at hun har knyttet enda sterke bånd til den fine lille gjengen sin. De er en 5-6 stykker som stadig holder kontakten. De har bygd opp stor tillit til hverandre, de støtter og heier på hverandre. 

Det var egentlig ikke meningen at Mille skulle ha med seg Poppy på skoleavslutningen, men hun ville selvsagt vise henne frem. Gleden var derimot stor når Poppy fikk bli. Jeg fikk akkurat tilsendt et bilde som viser dem begge godt planta på en benk under en gedigen parasoll med gode venner rundt seg.

Livet smiler  💕

☀️ ☀️ ☀️

Kattungene Helsinki, Rio og Nairobi har flyttet inn i telt

God mandags morgen, kjære dere ☀️

Da har kattungene Helsinki, Rio og Nairobi (oppkalt etter serien “Papirhuset”), rukket å bli hele 6 uker gamle. Det betyr at de er halvveis i oppholdet og starten på livet hos oss, og jeg kjenner tiden flyr så alt for fort. De er på ingen måte de små hjelpeløse nurkene som sov mesteparten av døgnet for litt siden. Nå er det mye lek på gang, regelrett brutal herjing søsknene i mellom.

Kattungene har som sagt vært planlagt lenge, så kontrollfriken meg hadde selvsagt for lengst fått i hus den nye boplassen de skulle flytte inn i når pappesken ble for liten. De har allerede bodd i teltet sitt i over en uke nå, og stortrives med å klarte rundt på både vegger og tak. Jeg er sjeleglad for at det faktisk går an å lukke igjen takåpningen også, for i går klarte Helsinki, den oransje hannkatten, å knekke koden ved å komme seg ut i det fri. Det er selvsagt helt greit på dagen, men om natta vil jeg fortsatt ha kontroll på hvor de befinner seg til enhver tid.

De to store guttene har forresten begynt å spise tørrfôr og drikke vann, mens minstejenta Nairobi fortsatt får noen omganger med flaske hver dag. Alle ligger også ved puppen til Mia, men ikke like ofte og lenge som før 💕

💛💛💛