God kveld i stugo dere. Det er lenge siden fingrene har løpt over tastaturet, og jeg fatter ikke hvorfor det må ta så lang tid mellom hver gang, for jeg storkoser meg jo.
Høsten er et faktum, og jeg må si den viser seg fra sin bedre side. Det er ennå varmt i været, faktisk så innafor ennå at islandshesten vår Sol fortsatt går døgnet rundt ute på beite og koser seg.
Mange gruer seg til den mørke tiden vi går inn i nå, men som min gode venninne sier:”Det man ikke får gjort noe med, bruker man ikke tid på”. Jeg forsøker å finne lyspunkter i de små ting og høsten kan være ganske så fin. Jeg elsker lukten av naturen nå, den virker friskere, og lyden av det raslende løvet som faller, er så levende. I tillegg så har noen begynt å fyre litt i peisen, og den lukta er jo helt himmelsk.
Inne i huset, skjer det også noen forandringer. Plantene flyttes vekk fra de varme kildene, og det er en del som trenger å friskes opp. Noen har vokst seg for store i løpet av sommeren, så de deles i mindre og flere planter, og alle får tilbringe god tid i dusjen.
Til vanlig bryter jeg opp alt det grønne i stua med rosa. Rosa lys og puter, men plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville hente inn litt oransje. Jeg har alltid vært litt engstelig for at det skal bli for Halloween-aktig, men det hadde jo egentlig ikke blitt så ille, for vi feirer jo Halloween. Så når jeg plutselig kom over et kjempetilbud på posters, gikk jeg til innkjøp av noen nye med høstlige motiver.
Hva synes dere? Selv så liker jeg det, og med tanke på hvor mange timer jeg tilbringer i kosekroken min, så er det helt klart viktig å trives 🍁
Mille sin nydelige og særdeles snille islandshoppe fyller 20 år, og det er nesten litt vanskelig å fordøye at hun nå har vært i minsten sitt liv i hele syv år, hvor blir tiden av?
Jeg skulle virkelig ønske den gangen vi slo til på noe av det skumleste vi noensinne har gjort, at noen hadde klappet oss på skuldrene og sagt “det kommer til å gå bra”. For jeg var jammen ikke særlig høy i hatten når vi gikk til det store steget å bli hesteeiere. Men det gikk seg til på et vis. Vel og merke med god hjelp fra alles beste Helle, og i dag kan vi altså se tilbake på syv år med rein hesteglede.
Sol har ikke forandret seg så mye på disse årene. Hun er fortsatt den energiske hesten med til tider mye motor, sprek til tusen. Rytteren derimot, har utviklet seg noe enormt. Hun klamrer seg ikke bare fast i svingene lenger, hun har hele roen. Med mye mer erfaren rir hun alltid med en plan for dagens ridetime, og hun storkoser seg, hun er helt trygg.
I disse dager ble Sol sluppet ut på beite, og hun blir nok gående ute dag og natt helt til oktober. Dette er den beste tiden på året å ha hest. Ingen møkking, ingen sanking av høy, bare later dager ute i frisk luft kun avbrutt av et par timers ridning og stell. Hesten har kommet for å bli, dette er livet for oss dere, lykken.
Gratulerer så mye med dagen Sol, du skulle bare visst hvor mye du betyr for minsten vår ❤️
Jeg har hatt Bjørn Erik hjemme i helgen, og dagene har vært tilbragt med gode venner både i går og i dag. Det var ekstra koselig å be folk hjem denne gangen, for siden sist har sofaen gått fra grå til grønn. Vi har en stor modul sofa fra Ikea, nærmere bestemt modellen Kivik, og plutselig en dag kunne de tilby min store drøm, nemlig grønt kordfløyel stoff. Vi betalte i overkant av fire tusen kroner for helt nye trekk, og forandringen gjorde virkelig susen.
Det er ingen tvil om at stua vår nå virker mye lunere. Et hav av grønne planter som trives utrolig godt for tiden, er også med på skape en hjemmekoselig magi. Min venninne Andrea hostet plutselig opp nye rosa fløyelsputer med pingponger på til meg også, og de ble så absolutt et fresht innskudd til alt det grønne.
Nå gjenstår det bare å pimpe opp pipa vår, altså veggen bak vedovnen. Jeg har lenge tenkt tanken på glittermaling i sølv, men venninnene mine har kommet opp med idéen om at den også kunne vært rosa, selvsagt med masse glitter i. Litt i tvil der, men det er ingen tvil om at det vil lyse opp uansett hva som velges. Time will show…
Kjoleeventyret fortsetter på dag to, og jeg jubler. Flere og flere sender meg nemlig bilder av dagens kjolevalg og innrømmer ofte at plaggene sjeldent blir brukt. Så synd, for det er som Bjørn Erik sier:”Dere damer stråler helt klart litt ekstra når dere pynter dere med kjole, I løøøve it!”.
Gårsdagens kjole var et skikkelig bomkjøp for 3-4 år siden. Impulskjøpt etter å ha blitt bombardert med “browser cookies” av billige kjoler på nett. Dere vet de noe usikre leverandørene som leverer noe helt annet enn det bildene forteller oss. Særlig når det kommer til størrelser. Deres XL er gjerne en M her hjemme, og selv om man bestiller 3XL, så får man så vidt kjolene over puppene.
Bjørn Erik kan ikke fordra disse kjøpene, men når det er sagt så er nok han en flittigere shopper fra Kina enn meg. Så et slikt kjolebomkjøp i ny og ne får han bare tåle. Denne kjolen fikk jeg altså ikke på meg, så derfor forsvant den raskt opp på loftet med sine medsøstre. Nå derimot er den rett og slett en innertier synes jeg, og særlig med tanke på at den kostet under to hundre kroner. Jeg må derimot fortsatt tåle følgende frase fra gubben:” Javel, shoppet ny kjole…igjen?”. Hvorpå jeg har standardsvaret klart:” Denne?! Nei, nei, nei, den kom i hus for flere år siden…men da passet den ikke”. Hmmm, vet ikke helt om han alltid kjøper det, men denne gangen var det altså helt sant.
Nå trengte jeg noe å pusle med dere. Trengte motivasjon og inspirasjon til å finne på noe. Så hva med å gjøre som for to år siden, ta utfordringen med å gå i kjole hver dag i en uke?
Jøss, tenker sikkert mange nå, er det en vanskelig utfordring det da? Nei, kanskje ikke, det er garantert mange som elsker det og går i kjole titt og ofte, men av erfaring fra sist gang jeg kjørte en slik “challenged”, er det mange som dytter kjolene de har langt inn i skapet og glemmer at de har dem. Nå har vi altså en god unnskyldningen til å finne de frem igjen og stolt danse oss gjennom dagene så skjørtet flagrer.
Denne utfordringen kjører jeg på snappen (ninasprell) min nå, og det er altså så koselig å åpne den ene meldingen etter den andre med bilder av vakre og stolte bærer av den ene fine kjolen etter den andre. Folk synes det er gøy med en utfordring som hverken handler om å trene eller hva de døtter i seg. Dette koster oss hverken svette, tårer eller energi, det er rett og slett bare kos.
På dagens første kjoledag valgte jeg en rosa drøm jeg har fått av min kjære svigerdatteren. Det er Elsa Fredrikke design, og de av dere som har fulgt meg en stund nå vet at jeg elsker “Høst & Vår” plaggene. Denne kjolen har alt. Nydelig farge, detaljrikt stoff med mønster, morsom knyting i siden med en ring og en helt spesiell gjennomsiktig rygg. Jeg rett og slett elsker den, og det var virkelig på tide å få luftet den for aller første gang.
Noe av det kjekkeste med denne utfordringen er at jeg også får tørket støv av kameraet mitt igjen. Denne gangen valgte jeg å ta det med i stallen, og dere kan tro det var noen som lo godt når jeg tilbød meg å møkke for de som red. Jaja, jeg var vel kanskje ikke kledd for det, men det var i alle helt nydelig å få lukte på Sol igjen og ikke minst se minsten Mille og hun i aksjon igjen. De er altså så fine i sammen ❤️
Nå tror sikkert dere at hu Nina-mor har hele kontrollen og sitter klappet og klar for å dra på feire. Av en eller annen merkelig grunn så er jeg ikke det, kofferten er ikke åpnet engang, men det viktigste er nå i alle fall unnagjort.
Pippi og Poppy er vel plassert hos venninnene mine og hesten er sørget for av flink ny fôrvert og en knippe andre gode venninner av Mille i stallen. Akkurat det der dere, er noe av det aller viktigste å få på plass før hver bidige ferie, hvis ikke så klarer jeg ikke å slappe av. Jeg sitter faktisk og smiler for meg selv her nå, for jeg får den ene filmen etter den andre av hunder som plutselig spiser mer nå enn hjemme og som plutselig får hyppigere og lengre turer enn vanlig. De blir regelrett skjemt bort, og jeg synes altså det er så koselig.
Jeg har også rukket å ta et skikkelig farvel med venninnene mine, både på søndag og i dag. Det har blitt ledd mye, og det er virkelig en deilig boost å ta med seg videre på ferden. En liten bursdagsfeiring ble det også tid til, men jeg var litt engstelig for å bli smittet, så det ble å sitte på enden av langbordet, og klemmene unngikk vi. Jeg forsøkte jo med vilje å bli smittet for noen uker siden, for å styrke immunforsvaret før vi dro, men det lyktes jo ikke, så nå håper jeg vi klarer å unngå det i et par tre uker til.
Nei, nå må jeg løpe. Mille roper, hun trenger litt hjelp med pakkingen. Vi får heller skrives igjen i morgen. De fleste av dere vet at jeg elsker å blogge når det skjer ting, og særlig når vi er ute og reiser, så nå skal blekket sprute og kameraet endelig få kjørt seg litt igjen.
Endelig er favorittdagen her, fineste fredagen og jeg skal til og med ut på tur 🌻
I skrivende stund storkoser jeg med te og verdens fineste utsikt, nemlig skuet fra et togvindu. Nå klarte jeg nemlig ikke å holde meg unna småen lenger, så neste og siste stasjon er Drammen.
Det var jammen meg flaks at Kristin og Dennis faktisk trengte litt hjelp. De skal nemlig i bryllup denne helgen, så allerede i dag drar turtelduene avgårde for å nyte et bedre hotellopphold. Det betyr at jeg skal få ha Falk helt for oss selv, og det er jo så ekstra stas.
Bjørn Erik, Mille og den tre- og firbeinte skal også være med, men siden vi allerede nå har bestemt oss for å ta Mille ut av skolen for å reiste langtvekkistan i februar, trenger hun ikke fravær. Så de starter heller på bilturen rett etter skoleslutt. Jeg kunne selvsagt det jeg også, men for at K&D skal få mest mulig alenetid, er jeg allerede langt på vei.
Det er jo heller ingen hemmelighet at jeg liker å ta tog. Ikke bare liker, men eeelsker. På grunn av smittevern får man jo også to seter helt for seg selv nå, så dette er jo reine luksusen. Heldige meg hadde jo også venner som tok toget i dag, så nå har jeg fått plapra i vei, ledd og kost meg, så tiden flyr jo avgårde.
Ønsker dere alle en helt nydelig helg, kos dere masse, og så skrives vi igjen i fra Drammen 💋
Jeg trengte vel egentlig ikke å legge ut sååå mange bilder av “ses snart” kosen med Pippi, men litt gøy å se sjalusipetra nederst til venstre der.
Flaks for meg at jeg sitter i vogn to med servering, siden den gode teen jeg lagde hjemme med masse deilig honning i fortsatt er hjemme…den står igjen i gangen.
Jeg husker det som det var i går da Mia hentet meg og gjorde seg klar for fødsel i stua vår. Hun skulle nok i utgangspunktet ikke hatt dette kullet. Hun burde helt klart vært noen år eldre, men det ble som det ble og etter 12 timer var hun mor til fire nydelige små knøtt. Tre gutter og ei lita jente.
Det er kanskje noe unødvendig å rippe detaljert oppi tragedien som skjedde, men et par dager seinere ble fire unger til tre, og jeg var amme på heltid i de kommende månedene. Det ble som sagt en noe humpete start for de små, men det ble nå i alle fall en lykkelig slutt. Alle nøstene ble etterhvert friske og sterke, og når de var 12 uker gamle kom Ingrid Marie og Randi og hentet de eventyrlystne guttene. Vesle Nairobi ble derimot værende hos oss, og til alles store glede, fikk hun endelig til å die mammaen sin.
Mor og datter er fortsatt gode venner og de er å finne tett i sammen fra morgen til kveld. De lekesloss en del, men når mamma Mia mener det er nok går Nairobi bare videre til hunden vår Poppy. De to fant nemlig tonen med en gang Poppy kom i hus i juni, og de leker katt og mus (les Poppy) titt og ofte. Ellers så kan jeg jo nevne at skjeløyde Nairobi er verdens skjønneste der hun møter meg hver bidige morgen i iver etter kos. Hun er litt av et matvrak, og akkurat som sin mor jakter hun småfugl og mus så ofte hun kan. Her hjemme kan de gå inn og ut av katteluken akkurat når de vil, så det skjer titt og ofte at det ligger diverse trofeer og venter på oss når vi våkner. Ellers så kan jeg nevne at hun stikk i strid med sine søsken er livredd for å møte nye mennesker eller andre dyr ute, men at hun gladelig blir med på den siste kveldsturen rundt husene her med resten av flokken.
Lurer dere på hva som skjedde med de andre to? Pusur (født Helsinki) og Rio?
Rareste Rio, med det vaggete hode (var så redd for at han ble skada som liten) ble hentet av snilleste Ingrid Marie som bor på Vassøy. I all hemmelighet hadde de holdt tett om at gutten i huset skulle få sin egen katt til bursdagen sin. Han trodde først det var bestemoren som skulle få kjære Rio, men til sin store glede tok han altså feil. De to fant tonen sammen med en gang. Der Remy Rene gikk, var garantert Rio hakk i hæl. Jeg har fått tilsendt de koseligste filmer der Rio sitter i midten av togbanebyggingen til eieren sin og leker med, han spiser sushi ved bordet sammen med resten av familien og han er alltid med på krabbejakten nede på brygga. Rio blir behandlet som den prinsen han er. Jeg må også få nevne at han ble litt av en sværing. Veterinæren trodde først han var mye eldre, det er ekstremt store labber på den karen der.
Ingrid Marie skrev så fine ord i kommentarfeltet her, tenkte det kanskje var fint å dele dem her også.
“Tusen takk for at vi fikk gleden av familieforøkelse med Rio i hus. Han gir oss og “hele” Vassøy mye glede. Med Rio følger det utrolig mye glede, han byr virkelig på seg selv, hvor han er blitt en liten “kjendis” på Vassøy med alle sine sprell og spillopper. Med sin velkjente høye røst, hører vi han før vi ser han, han roper på flokken sin, og har mye på hjertet. Jaktinstinkt er det ikke noe å si på, her jaktes det på hunder, ja du leser riktig, hunder, som løper med halen mellom beina når Rio kommer spankulerende. Han jakter på svaner, som flakser av sted, han jakter på alt og alle. Rio er totalt uredd, og vi har en oppfatning av at han har et meget stort selvbilde, hvor han helt sikkert ser seg selv i speilet og ser en voksen tiger. Rio elsker vann, og rett som det er så kommer han hjem, dryppede våt. Da har han hatt seg en liten svømmetur i sjøen. Hjemme elsker han å dyppe hodet i vannstrålen fra vasken, og en dukkert i badekaret er ikke å fornekte. En snillere, tryggere, omgjengelig, leken, kosete katt skal man lete lenge etter. Remy Rene har fått en bestevenn og en god følgesvenn i livet. Vi trenger alle en god venn”.
Vakre Pusur ble hentet av ei venninne av meg som bor landelig til i Flekkefjord, og Randi har faktisk skrevet noen ord selv om hvordan det var å bli eier av denne meget nysjerrige pusen.
“Vi hadde hunden Fido fra før av, så det måtte litt tilvenning og mye tålmodighet til for at de to skulle komme overens. Men nå er de verdens beste venner, og har mye glede i hverandre. Pusur er en liten ramp, men også veldig kjælen og tillitsfull. Han klatrer i de høyeste trær, og forleden dag fant vi han faktisk på hustaket. Han er ikke glad i å være ute i regn, men elsker allikevel å være der vi er. Han svinser rundt oss både inne og ute. Han er også prikk lik en skjæra i oppførselen sin. Han liker nemlig alt som er blankt og blinker. Her for leden hoppet han opp på oppslagstavla og pelte ned alle tegnestiftene med runde hoder i “gull”. Ellers så elsker han å leke med hårstrikk, og metalltoppen på champagne korken”.
Det er så godt å vite nå i etterkant at alle kattungene lever i beste velgående på hver sin kant med de fineste eierne. De er alle kastrerte, og derfor også fulgt opp av en veterinær, veldig betryggende. Det er ikke alltid en selvfølge, så jeg vet at disse små krabatene har vært ekstra heldig og det varmer.
Her i Stavanger yrer det av vår. Jeg oppdaget den første hestehoven i går, og det er lenge siden den har vært så kjærkommen som nå. For det er ikke til å stikke under en stol at vinteren har vært ekstra lang når man helst ikke skal reise noen steder, men nå ser altså dagene fremover lysere ut.
Med våren kommer vårrengjøringen her hjemme, og med den igjen pleier jeg å bytte ut eller supplere med noe nytt i stua vår. Det var med sårt hjerte det langhårete grå teppe, som jeg har likt så godt under stuebordet, forsvant ut av dørene her. Jeg føler allikevel det ble mye lysere med det nye natur teppe der i stedet. Hundene elsker også å ligge i sengene sine der, og det er faktisk greit å støvsuge rundt dem. Det langhårete teppe måtte bankes på snor ute, og siden det ikke er gjort i en vending, føler jeg dette teppe er mye mer hygenisk.
Alle sofaputene har blitt kjørt i vaskemaskinen på 40 grader, alle pleddene har gått på ullprogram, og sofaen i seg selv har fått seg en real omgang med nuppemaskinen etter at kattene igjen har lekt med den igjen. De holder seg mest til det ene hjørnet, så i et siste forsøk på å få bukt på jæ…skapen, har Bjørn Erik satt opp litt hønsenetting der. Et par nye putetrekk gjorde også susen, og det skulle faktisk ikke mere til til å føle at stua var litt ny igjen.
I min mye omtale zebradress har alle plantene fått gjødsel og litt ny jord og alle bladene har også blitt tørket godt for støv. Jeg har faktisk ikke byttet ut en eneste plante på lenge, så nå ser det faktisk ut som om jeg har fått litt grønne fingre allikevel, det spirer og gror overalt.
Er det flere enn meg som kommer snikende ut av hiet nå og gleder seg over lysere og varmere dager?
Jeg trodde det nye blomstrete putetrekket gikk i den samme grønnfargen som de jeg har fra før av, men det gjorde det dessverre ikke. Det kræsjer litt, men jeg har allerede begynt å venne meg til det.
Både hundene og kattene liker seg under stuebordet i sengene sine.
For flere år siden fikk jeg en oppbevaringslomme til å hekte under sofaputene, så jeg kunne ha ting og tang i nærheten hele tiden. Kattene syntes derimot den var ekstremt morsomme å leke med, og etterhvert ble jeg lei av å rydde den på plass flere ganger om dagen. Nå derimot har jeg hengt den over det ene sofabordbeinet under stuebordet, låst med en stiftemaskin. Til nå har kattene latt den være i fred, og jeg krysser fingrene for at dette vedvarer.
Plutselig var det ikke noe kjekt å leke med sofaenden. Hønsenettingen skal selvsagt fjernes etterhvert, og da får vi håpe Mia (det er hun som er værst) har lært.
I dag har jeg skikkelig god fredagsfølelse. Huset er vaska, alle plantene stelt og akkurat nå kom Mille inn etter å ha vært på langtur med Poppy. Om litt skal Mille og jeg ut og kjøpe oss en kanelbolle og kose oss med en kopp kakao, deretter tar vi helg med taco og en god film.
Det første jeg gjør hver bidige dag før jeg står opp, er å sjekke Aftenbladet for å se hvilken vei smitten her i Stavanger går. Det har vært mørke tall lenge, men nå ser det ut som om de strenge tiltakene har fungert, smittetallene er i ferd med å flate ut og jeg håper det vedvarer.
På grunn av de høye smittetallene har ikke Mille fått lov å dra på shopping ennå. Jeg lovet at hun skulle få dra på diverse salg siden hun fikk gavekort både til jul og bursdagen sin, men vi har drøyd det. Her en kveld derimot, en time før butikkene stengte, tok vi sjansen, og dere kan tro frøkna smilte godt over fangsten sin.
Det ble ny ridehjelm, beskyttelse veske til den, vårjakke, bok og en rekke småting til hesten, samt kam, utstillingsbånd og frotehåndkle til hunden Poppy. Det ble altså en del ting på henne, men det beste av alt er at hun har et gavekort igjen. Det har hun lyst til å kjøpe flere bøker for, og jeg er enig med henne at det er en god investering.
Jeg hang mer eller mindre på slep den kvelden her, men klarte allikevel å få tak en lite kupp selv. Jeg har i flere år ønsket meg en kirke til den gamle julelandsbyen vår, og plutselig stod det en midt foran meg i en lampebutikk. Fikk hele 70% på den, så dette ble rett og slett et røverkjøp, kun 150 kroner, så jeg var raskt til å haie den til meg.
Bjørn Erik kom også hjem med en finfin gave. For i løpet av en og samme uke klarte nemlig han og Mille på mirakuløst vis å ødelegge begge saksene mine. Den ene ble brukt som verktøy og knakk og den andre klarte minsten å kaste inn i vedovnen uten å merke det. Derfor kom altså Bjørn Erik hjem med to nye sakser, prikk like de som ble ødelagt. Så fine atte.
Da er det bare å få ønske dere alle en riktig god helg, nyt den ❤️