Tiden med kattungene går mot slutten

Åhhh hjertesukk, dagens overskrift fikk det rett og slett til å klø litt i øyekroken. Tenk at kattungene snart er leveringsklare da dere, hvor har tiden blitt av?

Nå børner tre eventyrlystne nøster rundt meg i ett sett. Alt skal prøves ut. Det klatres opp i bjørketrærne og jorden spruter ut av potteplantene mine. Sistnevnte er jeg ikke så glad i, da kommer kjeftesmella frem i meg, men det går fort over når de få minutter etterpå ligger strødd og sover som verdens søteste små nurk.

Egentlig er ikke kattunger leveringsklare før i uke 12, men denne gangen har jeg valgt å la de flytte til nye hjem allerede i uke 11. Vi drar nemlig på ferie, og for at de skal slippe å være hos ukjente i en uke før de drar, velger jeg å slippe de avgårde litt før. Tror egentlig det skal gå veldig bra, for nå går det lengre og lengre tid mellom hver gang de dier Mia eller i det hele tatt gir henne oppmerksomhet.

Lykken oppi det hele, er at Pusur (tidligere Helsinki) og Rio nå kommer til verdens beste hjem. Jeg kjenner begge de nye “mammaene”, og kunne ikke vært mer fornøyd. Det er så mye kjærlighet i disse hjemmene, så jeg tenker egentlig det skal blir godt for dem å slippe å sloss om oppmerksomheten sånn som de må nå.

Veslejenta Nairobi skal ingen steder, vel så sant mamma som skal passe huset mens vi er borte ikke insisterer på at hun gjerne vil ha katt igjen. Jeg tviler på det, men skal aldri si aldri. Jeg tenker også det kan være litt koselig for mamma Mia og ikke miste alle nøstene sine på en gang. Om hun kommer til å trives videre med å dele territorium med minsten her hjemme, er jeg litt usikker på, men den tid den sorg. Det ordner seg nok, garantert 🐾

En “første gang” for alt…

I går var Mille hos veterinæren med Poppy for aller første gang. Poppy fikk sin aller første vaksine hos oppdretter, men nå som hun snart er tre måneder gammel, var det på tide med en ny.

Mille som gjerne er noe mer følelsesladd enn andre, synes dette var skummelt. Hun har selv måtte ta en rekke sprøyter, og det kan jo som sagt gjøre litt vondt, så hun var engstelig over at Poppy skulle bli redd og begynne og hyle.

Mille hadde derimot ikke tenkt å uro seg, for vesle Poppy merket ingenting. For vi avledet henne med en rekke go´biter undeveis, og da enset hun ikke hva veterinæren gjorde med henne i det hele tatt.

I tillegg til å bli vaksinert, fikk Poppy en skikkelig gjennomgang. Jeg ble overhodet ikke overrasket, men Mille synes nå allikevel det var kjekt å få høre at hun hadde en valp av ypperste klasse. I tillegg var det gøy å vise frem at den lille allerede er nokså samarbeidsvillig, trygg og tillitsfull.

Etter endt vaksinering gikk turen videre til stallen. Islandshoppa Sol vil for aller første gang ikke ha besøk av oss. Vel, hun vil gjerne ha litt kos og stell, men vegrer seg for å komme ut av beite. Hun ble nemlig flyttet til et gigantisk overvokst beite i går, og det er mat (les gress) så langt øye kan se.

De er en fin liten trio blitt allerede. Mille, Poppy og Sol. Denne sommeren veit jeg blir fin ❤️ 

 

Takk for et fintfint år!

For en morning, og for en fantastisk start på dagen ☀️

Jeg kan ikke huske sist gang Mille hadde en så knallfin avslutning på skoleåret sitt. Hun formelig strålte av lykke der hun klemte meg farvel etter å ha kjørt henne til dagens møtested, et sommerparadis et par øyer utenfor der vi bor. Humøret hennes smitter selvsagt lett over på meg. Jeg er så glad på hennes vegne, og jeg har lenge følt meg helt trygg på at jentungen vår har det bra.

Tenk, nå kan vi altså huka av enda et år på skolen. Niende klasse på Lunde skole har vært et godt år for minsten. Hun har trivdes og hengt med i timene, og det beste av alt er at hun har knyttet enda sterke bånd til den fine lille gjengen sin. De er en 5-6 stykker som stadig holder kontakten. De har bygd opp stor tillit til hverandre, de støtter og heier på hverandre. 

Det var egentlig ikke meningen at Mille skulle ha med seg Poppy på skoleavslutningen, men hun ville selvsagt vise henne frem. Gleden var derimot stor når Poppy fikk bli. Jeg fikk akkurat tilsendt et bilde som viser dem begge godt planta på en benk under en gedigen parasoll med gode venner rundt seg.

Livet smiler  💕

☀️ ☀️ ☀️

Kattungene Helsinki, Rio og Nairobi har flyttet inn i telt

God mandags morgen, kjære dere ☀️

Da har kattungene Helsinki, Rio og Nairobi (oppkalt etter serien “Papirhuset”), rukket å bli hele 6 uker gamle. Det betyr at de er halvveis i oppholdet og starten på livet hos oss, og jeg kjenner tiden flyr så alt for fort. De er på ingen måte de små hjelpeløse nurkene som sov mesteparten av døgnet for litt siden. Nå er det mye lek på gang, regelrett brutal herjing søsknene i mellom.

Kattungene har som sagt vært planlagt lenge, så kontrollfriken meg hadde selvsagt for lengst fått i hus den nye boplassen de skulle flytte inn i når pappesken ble for liten. De har allerede bodd i teltet sitt i over en uke nå, og stortrives med å klarte rundt på både vegger og tak. Jeg er sjeleglad for at det faktisk går an å lukke igjen takåpningen også, for i går klarte Helsinki, den oransje hannkatten, å knekke koden ved å komme seg ut i det fri. Det er selvsagt helt greit på dagen, men om natta vil jeg fortsatt ha kontroll på hvor de befinner seg til enhver tid.

De to store guttene har forresten begynt å spise tørrfôr og drikke vann, mens minstejenta Nairobi fortsatt får noen omganger med flaske hver dag. Alle ligger også ved puppen til Mia, men ikke like ofte og lenge som før 💕

💛💛💛

Poppy fikk møte bessen ❤️

Tenk at det faktisk er hele 5 år siden vi mistet bessen. Det kjennes fortsatt ut som om det var i går, men livet går som sagt videre…i en rasende fart.

Jeg forsøker å besøke grava så ofte jeg kan. Tar først turen til bessen på Grefsen, og så drar jeg som regel videre til Ullevål der mine besteforeldre ligger. Jeg liker det. Får en indre ro hver bidige gang, og det gjør godt. Godt å få luftet luftet alt man har på hjertet. Fortelle om hva som skjer med meg og alle mine, og om verdensbildet generelt. 

Mille synes det er vanskelig, men jeg får henne allikevel med. Denne gangen synes hun faktisk det var litt koselig for en gangs skyld også. For hun hadde som sagt en overraskelse hun ville fortelle om.

“Mommo har gitt meg en nydelig valp i konfirmasjonsgave. Tenk at jeg har fått akkurat den samme fine gaven som mamma fikk den gangen hun konfirmerte seg. Ei nydelig Bolognese jente, og i dag er hun akkurat 8 uker. Jeg er så lykkelig, og klarer nesten ikke å fatte dette fine som skjer med meg” 

Ok dere, der kom tårene mine, samtidig som tårene til Mille også rant, og Poppy, jo hun ville bare leke i den nye jorden og blomstene vi hadde plantet. Blomstene som vi forsøkte å lage en slags hjerteformasjon ut av. Rosa hjerte og etterhvert kommer den blå kantlobeliaen også til å spire.

Det er sårt, det er vondt, men det stikker ikke like dypt som forrige gang vi var der. Minnene vokser, mens smertene avtar. For alle vi som fortsatt har livet så kjært, har det bra. Til tross for at verden rundt oss gråter, så kjenner vi på en takknemlighet av vi tross alt er heldige. Livet smiler ❤️

 

❤️ ❤️ ❤️

Mille + Poppy = ❤️

Da kan den lenge skjulte hemmeligheten endelig se dagens lys. Dere kan tro vi har ei lykkelig Mille-mor her nå. Hun har nemlig blitt eier av verdens skjønneste lille Bolognese valp. En stor drøm har gått i oppfyllelse og hun mener selv at hun nå er verdens heldigste 14-åring, og at hun fra nå av aldri noensinne mer, skal be om noe verdens ting.

Mille har nok hatt et stort ønske om egen hund helt siden hun kunne snakke. Vi som familie har jo fineste Pippi fra før av, en Yorkshire Terrier på snart 9 år, men de som kjenner denne rasen vet at den ofte knytter seg til en person. Hun er nok min lille hjerteknuser som følger meg hvorhen jeg går, og vil som sagt helst ikke ferdes noe sted uten meg på slep.

Så til alle dere som trodde vi skulle flytte, der tok dere feil. Så drastiske er vi ikke, men jeg mener nå allikevel at det er ganske så stort å få en ny firbeint i hus. Mille har en stor jobb fremfor seg nå, det blir en hektisk sommer for henne med hest, hund, fugler og kattunger, men vi foreldre er selvsagt der for å bistå med all den hjelpen hun måtte trenge.

Lille Poppy har vært planlagt en evighet. Hun har vært påtenkt i nærmere to år, og er faktisk en gave fra min mamma, kjære mommo. En kjærkomment konfirmasjonsgave, som egentlig skulle vært overrekt 9. mai i form av et bilde  med alt av familie og venner til stedet. Det skjærte seg selvsagt siden konfirmasjonene ble utsatt, så da dere, ble gaven i form av lille Poppy overlevert i går.

Mille ante ingen verdens ting. Bjørn Erik og jeg sa vi skulle overraske mommo med en litt for tidlig bursdagspresangen i form av en Goggle Nest Hub, men det var selvsagt et skalkesjul. Vi gjorde faktisk det noe seinere på dagen, men den egentlig seansen som fant sted oppe på Trollvann, ble selvsagt mye mer overveldende og rørende. Øyeblikket var rett og slett magisk. Mommo sa hun hadde glemt drikken til pikniken vi skulla ha, men i stedet skulle hun altså hente den vesle valpen. Den ble varsomt og sovende lagt i en kurv, og resten av hendelsen kan dere jo egentlig se på bildene her. Kjærlighet ved første blikk.

Mille + Poppy = ❤️   

Da var det på tide å ta et siste farvel med oppdretter Kristin.

🐾 ❤️ 🐾

Fortsatt god 17. mai feiring 🇳🇴

Kjære alle sammen, gratulerer så mye med dagen 🇳🇴 

I år var vi invitert på feiring både til Drammen og noen venner av oss her i Stavanger, men jeg hadde aldri kunnet overlate ansvaret av de snart 14 dager gamle kattungene til noen andre på det stadiet her. Minsten som ennå må flaskemates hver 2,5 time har snart fordoblet vekten sin på en uke, endelig høstes de gode resultatene av all arbeidet, så nå kan dere tro det fryd og gammen her. 

Feiring har det nå blitt allikevel. Finstasen er på og vi har benket oss foran fjernsynet og fått med oss alt det fargerike og flotte feiring i vårt langstrakte landet vårt har å by på. Vi koser oss med deilig mat og drikke, og ringer våre kjære som stor sett feirer dagen som oss.

Kattungene har forresten fått midlertidige navn. Gutt nr. 1 heter Helsinki, gutt nr. 2 lyder navnet Rio og minsten som vi skal beholde selv, er oppkalt etter Nairobi. Det er helt sikkert noen av dere som trekker på smilebåndet nå, og som dere skjønner, ja vi er ihuga fan av Netflix serien La Casa de Papel (Papirhuset).

Dere får ha en riktig fortsatt finfin 17. mai feiring dere. Kos dere videre, og så skrives vi snart igjen 🇳🇴 ❤️ 🇳🇴

Mille storkoser seg med Rio (fra venstre), Nairobi og Helsinki.

Jente eller gutt?

Hei igjen, kjære dere.

Tenk, nå har kattungene rukket å bli 12 dager gamle allerede. Jeg er altså så forelska i disse nydelige nøstene, er helt fascinert av å følge med på hva de gjøre hele tiden.

Vel, nå er det ikke sånn at de gjøre så veldig mye annet enn å sove og spise, men ser uansett at de forandrer seg fra dag til dag nå.

De vokser enormt, til og med den jeg flaskemater legger på seg 10 gram hver bidige dag nå. Det høres kanskje ikke så mye ut, men det er i alle fall godt nok, når man er så liten. Den har faktisk gått opp halve kroppsvekten sin allerede, og det er fremskritt.

Jeg kan nok se langt etter at den skal klare å ta puppen til Mia igjen. Jeg forsøker å legge den til rette hver dag, men den sovner med en gang i den myke mammapelsen. Jeg har derimot ikke noe i mot å gjøre dette som trengs for at den skal klare seg, for det er jo tross en nokså fin jobb å ha, ganske så koselig.

Nå trenger jeg derimot deres hjelp. Jeg vet ikke om jeg klarte å ta tydelige nok bilder, men jeg har nå i alle fall gjort et forsøk. Hvem er gutt og hvem er jente?! Jeg har en formening, om hvem som er hva, og navnene er klare, men tenkte uansett å spørre dere. La oss kalle de 1, 2, og 3, gutt eller jente?

Nummer 1.

Nummer 2.

Nummer 3.

 

Hjerteskjærende 💔

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne hen på denne triste historien. Ingenting har vært “normalt” med denne kattefødselen. Fra å være overlykkelig over å ha fått være med på at to nydelige nøster kom til verden, satt vi plutselig med med to herlige småtroll til, og kunne derfor ikke vært mer stolte og fornøyde. Den gode følelsen der forandret seg derimot drastisk. Det værste som kunne skje inntraff, og jeg kunne ikke vært mer ulykkelig der og da.

La meg ta dere med fra der vi stoppet sist. Det var mange med meg som var glade for at førstegangsfødende Mia valgte å få ungene sine midt mellom oss alle her på sofaen. De flotte tilbakemeldingene fra Instagram historiene, ville ingen ende ta. Mange satt med ungene sine og fulgte med time for time, andre som aldri hadde sett det her før storkoste seg, de var alle like spente som meg.

Dyktige Mia hadde altså etter to timer blitt mamma til en oransje og en grå unge, og slo seg raskt til ro med de små. Ti timer seinere fikk hun derimot rier igjen, og ropte hest på meg at jeg måtte komme å passe på. Etter mye stress rundt om på pleddet, måtte vi fjerne de to som allerede var kommet, for hun hadde ikke helt kontroll på det som var i ferd med å skje. I det jeg var klar til å ringe veterinærhjelp, kom det plutselig en gedigen bylt til syne. Jeg forstod fort hvorfor dette hadde vært vanskelig for Mia. Den var nemlig mye større en søsknene sine, og det værste av alt, den kom med rompa først. Mia viste ingen tegn til å ville slikke den ren eller fjerne sekken den lå i, så i likhet med den første hun fikk, måtte jeg hjelpe til.

Etterhvert som ungen begynte å bevege på seg, kom Mia inn på banene igjen. Ungen fikk det stellet den trengte, og morkaka ble spist opp. Da det hele hadde roet seg, kom dagens største overraskelse. For tror dere ikke unge nummer fire også plutselig meldte seg? En bitteliten bylt kom ut på et blunk, og denne gangen var Mia mye mer villig til å gjøre jobben sin helt på egenhånd.

Det var en deilig atmosfære i huset. Tenk at vi atter en gang skulle få oppleve å ha kattunger. Esken vi hadde funnet frem for noen dager siden, ble endelig godkjent, og mor med fire små knøtt nøt hverandre.

Den som derimot reagerte noe veldig på dette nye, var Yorkien Pippi. Hun oppfører seg alltid litt tussete når hun har løpetid, og hun har det nå, men med nyfødte kattunger i hus, ble hun spinnvill. Hun peip og stresset noe voldsomt rundt kassa, og når Mia gikk ut på en liten luftetur, så hun sitt snitt til å hoppe oppi. Jeg var raskt med å få henne ut, og jeg så til min forskrekkelse at hun faktisk var i ferd med å ta med seg en av ungene i den tannløse munnen sin. Stakkars lille Pippien min. Du så på hele henne at hun innerst inne visste at hun hadde gjort noe galt.

Den kvelden avgjorde vi at Pippi måtte være oppe i andre etasje med Mille mens Bjørn Erik og jeg gikk løs på dagens 10.000 skritts trim. Det var helt åpenlyst at hun ikke måtte være i samme rom som kattungene uten tilsyn. Jeg kunne på ingen måte stole på henne, nå som hun trodde disse ungene var hennes.

Nå renner tårene mine, for nå begynner den vanskelige biten. Dagen etter våknet nemlig Mille og jeg opp til et forferdelig syn. Bjørn Erik hadde stått opp før oss for å dra til fysioterapeuten, og i hastverket etter å ha gitt Pippi en rask luftetur, glemte han å ta henne med opp i andre etasje igjen. 

Mille hylskreik. Jeg løp ned i stua så fort jeg kunne, og holdt på å kaste opp av det jeg fikk se. Den store fine oransje kattungene lå død i sofaen, to helt livløse i hvert sitt hjørne av kassa, og den førstefødte klarte så vidt å stotre frem noen ynkelig mjau der den lå helt alene midt i kassa. Det rant blod ut av munnen på de som så vidt pustet i hjørnene og jeg var helt sikre på at livene deres var i ferd med å ebbe ut. Pippi lå å skalv i huset sitt, og stakkars Mia gikk fra den ene ungen til den andre og mjauet kraftig. 

For et mareritt! Hvor skulle jeg begynne? Tårene ville ingen ende ta, og minuttene hvor jeg holdt en utrøstelig Mille i armene mine var helt forferdelige. Fortvilelse var stor, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å prøve å forklare hvor ubarmhjertig naturen til tider kan være. Pippi hadde ingen skyld. Hun ønsket bare å være en del av dette hun også, være litt mamma.

Kattungene var slikket i hjel, og teorien min er at jo mer de kjempet i mot og skreik, jo mer slikket hun. De var alle kliss våte, og vet dere hva som var helt hjerteskjærende å plutselig finne ut? Hun hadde fraktet mat fra sin egen skål og lagt det oppi kassa til ungene.

Jeg var i sjokk. På få minutter, en drøy time, hadde lykken snudd drastisk. En kattunge var død og to helt livløse. Mia la seg godt til rette i kassa, men ikke engang den som levde, viste tegn til å ville die henne. Jeg var altså så fortvila, og verst av alt, jeg ble helt handlingslamma. Vel, jeg fikk vasket vekk blodet, men utover det satt jeg bare å bad en stille bønn om at ungene skulle begynne å røre på seg. Det gjorde de ikke.

Timene gikk, og plutselig beveget den ene seg. Den klarte ikke å forflytte seg, men hendelsen fikk meg til å agere. Jeg kunne ikke sitte her å se de dø uten å ha forsøkt å gjøre noe. Jeg heiv meg på telefonen til de jeg veit kan dette her, som jobber med å redde katter hver bidige uke. Skrev nøye ned hva jeg trengte for å forsøke å få i de litt melk, og fikk det raskt i hus.

De neste timene gikk med til å koke opp vann, sterilisere flaske og lage til morsmelkerstatning. De to livløse kroppene ble lagt i oppvarmede kluter, og så satte jeg meg på badet og tvang i dem dråpe for dråpe. Etter 20 minutter hadde jeg kanskje fått i dem skarve 3 ml. Nedslående, for hele prosessen i seg selv er ganske brutal. For ingen av dem sugde frivillig. Det er ikke naturlig for en kattunge å få tvunget i seg melk. Det var vondt å se på, og jeg var livredd for å drukne dem. 

Målet mitt var å forsøke å få i dem 4-5 ml melk hvert hundrede minutt. Jeg rigget meg til på sofaen og satte på alarmen etter 1 time og 40 minutter, døgnet rundt. I tillegg måtte jeg sørge for at de alle holdt varmen. Det var kun den ene som søkte inn til Mia sin kropp, de to andre hadde fortsatt ingen krefter til å finne sammen. 

På det andre døgnet med morsmelkerstatning, steg håpet. Den ene ungen begynte nemlig å gjøre motstand. Den ville så absolutt ikke bli tvunget i seg melk, og begynte derfor å kravle og stritte i mot. Det kom lyd fra den også, små ynk, og jeg jublet. Jeg må forresten også få nevne at før hvert måltid, la jeg ungene til puppen, og til da hadde reaksjonene vært minimal. Neste gang derimot, ga jeg meg ikke, og jeg trodde ikke mine egne øyne når den plutselig tok puppen igjen. Etter to døgn med morsmelkerstatning, skjedde det altså et mirakel.

Jeg var overbevist om at en av to unger var reddet, og bestemte meg derfor der å da for å ikke gi opp. Det har gitt resultater, for i dag har den siste lille slappissen også begynt å gjøre motstand når den får erstatning. Den viser ingen tegn til å ville ta pupp, men har fått tilbake såpass med krefter at den har begynt å søke varme sammen med de to andre. Så nå har vi (Bjørn Erik har også begynt å gi melk) økt tidsintervallene til to timer, og i morgen skal vi øke litt til. Jeg er så spent på hva vekten viser i morgen. Jeg er overbevist om at det går riktige veien.

Nei, klokka er fire på natta, og det er på tide med en ny runde med mat for den minste. Vi skrives snart igjen, og da forhåpentligvis om noe mye mer koselig enn det her ❤️

Mia har blitt mor til to små nøster ❤️

God kveld kjære dere, har dere det bra?

Denne dagen ble ikke helt som planlagt. Jeg var grytidlig oppe for å vaske vinduene foran før sola stod opp, og det ble litt av en prøvelse. Katten vår Mia var nemlig veldig snakkesalig, og jeg var redd der et øyeblikk at hun skulle vekke opp hele nabolaget.

Da vinduene foran var unnagjort og jeg gikk inn for å skifte vann for å ta andre siden også, ble mjauene til Mia mer høylydt, og hun fulgte etter meg hvorhen jeg gikk. Kunne dagen for kattunger nærme seg mon tro?

Jeg satte meg i sofaen med en mjauende Mia, mens snille Bjørn Erik løp etter de store gamle badehåndklene han har tatt med seg til bruk i garasjen. Når håndklene var på plass, kom riene i en fei, men det tok hele 45 minutter før første lille nøste så dagens lys.

Dere kan tro jeg var glad når jeg så hvilken farge den var. Sandfarget og rød, like fin som den store faren sin som er på besøk titt og ofte. Mia måtte forresten ha bittelitt hjelp med denne her. Hun lot den nemlig bare ligge inni posen uten å vise tegn til å ville vaske den, så da tok jeg grep. Tok hull på posen og fikk ut det lille nurket, la den i et lite håndkle og masserte hele overkroppen. Vi trodde først den var gått tapt, men plutselig heiv den etter pusten. Da fikk Mia den tilbake, og etterhvert spiste hun opp morkaka, og tygde av navlestrengen. Til slutt fikk den lille en real vask, og så en pupp å henge seg fast i.

Kattunge nummer to lot også vente på seg, men denne håndterte Mia helt på egenhånd. Den var altså så fin, en tro kopi av mammaen sin. Den ville selvsagt ha akkurat samme pupp som den første, men måtte gi seg og ta til takke med den ved siden av.

Fine Mia har altså blitt mamma for første og siste gang. Godt planlagt, og det ser ut som om hun har det bra. Jeg har flyttet henne og ungene i en kasse, der de har slappet av i hele dag. Nå vil derimot Mia opp i sofaen igjen. Hun har fått rier igjen, så jeg må følge med. Kan det være etterrier, eller en kattunge til mon tro? 

#katt #kattunger #rødkattunge #kattefødsel