Her hjemme ligger alle strødd rundt om på sofaen nå. Både to-, tre og firbeinte. Dagen har vært tilbragt i stallen, hvor Mille-mor igjen har deltatt på sprangstevne. Det er mange tanker og følelser rundt det å mestre det her, og jeg skal ikke lyve å si at alt er rosenrødt hele tiden. Jentungen vår har det nemlig med å bekymre seg en hel del over alt som kan gå galt, så da må vi foreldre backe henne opp og prøve å motbevise det.
Når det er stevne på gang, så stiller vi som sagt opp for henne begge to, og Mille synes det er stas å løpe mellom oss begge å tigge ti-kroner til kake og saft. Det er også stas å få vise seg frem. Vise hva man har lagt bak seg av hard trening siden sist vi så henne fly over hindrene. Jeg må innrømme at jeg til tider fortsatt lukker øynene og snur meg rundt for å slippe å se på, for det er nemlig skummelt til tusen. Det gikk derimot bra denne gangen også, og to nye premier, flotte fargeglade sløyfer vitner om nok en suksess 💕
Jeg fatter ikke hvor denne uka har blitt av, jeg synes ikke det var lenge siden det var lørdag og jeg startet opp på prosjektet “rydde gjesterom”. I dag er det egentlig meningen at jeg skal fortsette på det igjen, men det er jo så gørr kjedelig sånn i startfasen. Jeg ser nemlig ingen ende på alt rotet, det ene tar det andre, og jeg bare dytter rundt på alt uten at det ser bedre ut. Nå kom derimot Bjørn Erik ned, og han foreslo at vi skulle la alt ligge og dra ut å se litt på livet. Kjøre Mille i stallen først, og fjase litt rundt etterpå.
Apropos min reddende engel “Bjørn Erik”, gjett hva han kom overraskende med i går?! Dere vet, han fikk også skattepengene sine seint på grunn av meg, og i motsetning til undertegnede som kjøpte sko, gikk han i og fikk tak i opplevelsesreise til oss. Tenk, nå skal vi til Miami igjen, jippiii! I slutten av februar neste år, i vinterferien til Mille. Vi søker henne fri et par dager ekstra, så vi får totalt ti dager å leke på.
Dette hadde jeg ikke forventet, og det har vel egentlig ikke helt gått opp for meg riktig ennå. Derfor tok jeg frem en gammel harddisk og mimret fem år tilbake da vi var på en kjemperundtur på nesten fire uker. Jeg husker ikke hvor mange teamparker og shoppingsentre vi var innom, jeg synes vi bodde i dem, så denne gangen planlegger vi noe helt annet. Jeg har et ønske om å få med med meg mer av storby- og strandlivet, men jeg veit duoen Mille og Bjørn Erik allerede har planlagt å dra tilbake å besøke Harry Potter. Det var helt magisk i dobbelt forstand forrige gang, så sant vi ser bort i fra at tryllestaven Mille fikk ikke virket, se gjerne filmen nederst i innlegget. Det ble det litt baluba rundt, men det er godt vi kan smile av det i dag.
Det er greit å ha unnagjort en del ting allerede. Det blir blant annet ingen leting etter krokodiller denne gangen…
…eller storshopping av leker.
Dette derimot, gleder jeg meg til.
Stakkars lille gullet mitt, hun var altså så skuffa.
Denne dagen har jeg gledet meg til. For presis klokken tolv veltet den ene fine venninnen etter den andre inn dørene her. Vi klarte faktisk å bli åtte stykker til slutt, til eplekakelunsj med is, og det er slettes ikke hverdagskost.
Jeg er overhodet ingen racer på kjøkkenet, jeg kan et par tre gode enkle middagsretter sånn passe “greit” og holder meg til de, safer, og lar andre ta seg av de litt større tingene. Baker gjør jeg heller ikke, faktisk aldri. Foreldrekontaktene i klassene til unga gjennom alle åra, har aldri kontaktet meg når det trengs dugnadshjelp på bakefronten, da går de strake veien rett til Bjørn Erik. Han lager nemlig de beste sjokoladecookiene ever, og stiller stort sett med glede opp med et gedigent fat.
Derfor tenker jeg venninnene mine stilte seg ganske så undrende til innbydelsen “hjemmelaga eplekake”. Jeg hadde derimot en del backupér på lur i tilfelle alt skulle skjære seg. Mille lagde en stor porsjon rosinboller med sjokoladebiter i til meg, sånn “just in case”, og så stekte jeg en god porsjon vafler (smakte forresten som kjeks) utenom. Alt smakte og eplekaka kunne faktisk spises den også. Vel, det kan jeg kanskje takke Simone for, for i oppskriften fra lærene til Mille i fra tredje klasse, stod det ingenting om at stekeovnen burde ha stått på varmluft. Etter 35 minutter på 180 grader var kaka fremdeles ganske blaut, så da steppet altså Simone inn og redda meg. Hun lot den steke i 15-20 minutter til, og brukte tannpirkertrikset for å se om den til slutt var ferdig. By the way, ikke spør meg om hvordan hun gjorde det, det satte jeg meg ikke inn i der og da. Det viktigste var at det faktisk fungerte.
Tre deilige timer fikk jeg altså med jentene mine i dag, og jeg er sjeleglad for at både Mille og Bjørn Erik kom hjem før de siste dro, så huset ikke ble så plutselig tomt. For er det noe jeg setter stor pris på, dere, så er det disse stundene med venninne mine. Det er sjeldent vi klarer å møtes så mange på en gang, noen ser jeg faktisk ikke mer enn et par ganger i året, og jeg kjenner jeg savner dem titt og ofte, alle og enhver. De er rett og slett dyrbare 💕
Eplene ble forresten ikke på noen måte plukket med kjærlighet av Bjørn Erik klokken klokken syv i morges. Da begynte det nemlig å styrtregne, så de ble brakt til meg med en del edder og galle gloser.
Mille fikk eplekakeoppskriften i mattelekse for fem år siden, les gjerne her, og den fungerer fortsatt fint, så sant du steker den med varmluft.
I disse dager legges siste touch på Marianne sin video “Alltid to”, som ble spilt inn hjemme hos oss nylig, les gjerne her. I går fikk vi altså se første utkast, og det gjør altså så inni hel…. vondt å ta den innover seg. Den gir et så ærlig innblikk inn i vår sårbare verden, for den viser oss som familie rundt ensomheten Mille ofte opplever.
Det er nok mange som lurer på hvorfor jeg er så åpen rundt dette, hvorfor jeg gang på gang utleverer jentungen min, gjør henne til tider ennå mer sårbar enn det hun kanskje allerede er. Det er ikke ofte jeg får dette spørsmålet, men det hender, og da som oftes i kjølevannet av at jeg har stilt noen til veggs for handlingene deres. Eller rettere sagt, mangel på handling. Det drives voksenopplæring over en lav sko, gang på gang, og hos noen går det aldri inn.
Jeg er så lei av å unnskylde oppførselen til enkelte foreldre og barn. Tidligere, når Mille kom hjem lei seg, fant jeg opp en hel del rekke ting så hun skulle føle seg bedre. Jeg tror ikke disse barna har det noe særlig bra hjemme, kanskje foreldrene krangler mye, kanskje de i verste fall blir misbrukt eller rett og slett har så vonde tanker i hodet sitt at de må la det gå utover alle andre?
Det å ha det vondt, det å ha en utrygg barndom forklarer gjerne hvorfor mange oppfører seg dårlig ovenfor andre, men det unnskylder ingenting. Det får Mille vite i dag, for nå holder det ikke å finne opp alle disse liksom historiene lenger. Hun er klok til tusen, og jeg er livredd for at alle disse sparkene i magen en dag skal gjøre henne bitter og inneslutta.
En ting er i alle fall sikker, jeg står så absolutt ikke på sidelinja og ser på at folk overser ungen min. Hun skal til enhver tid vite at jeg stiller opp for henne, at jeg gjør alt i min makt for at hun skal ha en så trygg hverdag som mulig. Her for leden, når vi var i butikken, møtte vi ei Mille har gått i klassen med før. Hun har alltid, også i fjor, vært i bursdagsselskapene til Mille, og jeg har alltid vært inkluderende og hyggelig mot henne. Det har derimot kommet meg for øret at hun tidligere “kastet Mille under bussen”. Pushet henne til å gjøre ting hun egentlig ikke følte seg trygg på. Jeg agerte selvsagt, gikk ikke direkte til henne, men forklarte alle jentene i klassen at dette ikke var greit, og at vi på ingen måte godtok slik oppførsel. Det var mange blikk som søkte gulvet den gangen, og noen av dem unngår blikket mitt i dag også, som når vi var i butikken her for leden. Jenta kunne ikke kommet seg raskere avgårde, og ville på ingen måte møte oss, hvorpå vi egentlig bare hadde smilt og sagt et høflig “hei”. “Jeg tror hun er redd for deg, mamma, jeg tror egentlig flere er litt redd for deg og hva du kan komme til å si”. Ja, det kan nok være noe i det hun sier, jeg går nok ikke stille i dørene når noen først tramper på ungene mine, det har jeg aldri gjort.
Det ligger et ansvar hos alle å fange opp de som føler seg utenfor. Hvis foreldrene ikke klarer å oppdra ungene sine til å ha fokus på dette, så får vel jeg gjøre det som best jeg kan selv, skummel eller ei…
Jeg ser det straffer seg å ikke få ut disse innleggene så tidlig som mulig på dagen, når energinivået fortsatt er med en, og ikke som nå, når en helst bare har lyst til å dra seg på sofaen eller finne køya. Bjørn Erik har derimot akkurat kommet hjem fra en liten offshoretur, hvor en kjærkommen ishockeykamp ventet på han på TV´n, og da ble det plutselig en åpning for litt Mac-tid på kjøkkenet.
Når man blogger og ønsker å eie sitt eget domenenavn (Nina Sprell Levende) etterfulgt av .net, .no og .com, så måtte man tidligere opprette et enmannsforetak (reglene forandret seg i år, så nå har jeg sagt det opp). I kjølevannet av dette får man ikke skattepengene sine samme måned som de fleste andre. Det var ikke store summen som kom min vei i år, men allikevel en pen liten slump. Utbetalingsgiroen (har glemt å få de rett inn på kontoen i år også) dumpet ned i postkassa mi i går, og jeg ble altså så happy. Jeg er altså så sløv, glemmer som sagt alt for tiden, så dette var rett og slett en herlig overraskelse.
Bjørn Erik og jeg hadde overhodet ikke regnet med disse pengene denne måneden, så da tok jeg motet til meg og spurte om det var greit at jeg kjøpte vinterskoene jeg sikla på allerede i fjor. Ikke misforstå meg nå dere, jeg må så absolutt ikke spørre mannen min om å få bruke pengene vi har på felleskontoen, og pengene som kom nå skulle ikke engang registreres der, men jeg har rett og slett ikke hjerte til å fleke flere tusen kroner ut i det blå uten at han vet det. Det er greit at vi snakker om det synes jeg, eller så får jeg så forbaska dårlig samvittighet.
Undertegnende har altså kjøpt seg nye sko, og jeg bare elsker dem. Minner meg litt om de bestemor hadde når jeg var liten, gode og solide og forhåpentligvis varme i tillegg. Jeg går “all in” for at dette er årets gode investering, for jeg har allerede hatt sommermodellen i to år nå, uten å bli lei.
Ellers så har snuppeline debutert på bollebakefronten her hjemme i dag. Dere har sikkert for lengst fått med dere at jeg ikke baker, og i hvert fall ikke boller. To av venninnene mine har egentlig lovet meg å lære meg opp før fylte 50, men nå har toget gått. Hørte de diskuterte seg i mellom hva som var viktigst i denne prosessen, og når ikke engang proffene var enige seg i mellom, mista de meg før vi egentlig hadde fått begynt.
Planen om opplæring i bollebaking ble altså lagt på is der og da, men nå ville altså minsten forsøke seg. Hun har nemlig blitt en racer på å lese oppskrifter og følger dem ganske så slavisk, så hvorfor ikke la henne prøve seg? Vi gjorde det “enkelt” denne første gangen og kjøpte ferdig bolleblanding i pose. Drøye to timer seinere stod det altså 40 nydelige store rosinboller ferdig på rist. Fristende til tusen, særlig med tanke på at hun hadde fylt hver enkelt med melkesjokolade. Så en ting er sikkert dere, hun går ikke i mine fotspor når det gjelder elendige bakeferdigheter.
Det gikk litt tregt med å få rulla ut disse førti bollene, så han far måtte trå til med en hjelpende hånd. Egentlig var denne røra til beregna til femti boller, men de ble etterhvert bare større og større mot slutten for å bli fortere ferdig.
Da har snuppeline blitt hentet og kjørt på skolen, og jeg sitter igjen med dyreflokken rundt beina mine, selv om de for lengst har fått fylt opp mat- og vannskålene sine. Tirsdager er ganske så “satte” dager. Da bør vi nemlig være i stallen så tidlig som mulig, for allerede klokken 15:30, skal hesten Sol stå klar for ukas sprangtime. Det er gjerne litt i tidligste laget, det stresses nok litt ekstra i det Mille entrer dørene her etter skolen og vi femten minutter seinere må være i bilen, men på den annen side er det deilig å komme hjem i sånn nogenlunde normal tid. Da er det fortsatt en del timer igjen av kvelden til andre syssler.
Selv så ser jeg at jeg bruker lengre og lengre tid på å få begynt skikkelig på dagen. Jeg har egentlig aldri vært helt sikkert på om været har noen innvirkning på sykdommen min, på hvordan formen min ter seg, men nå ser jeg helt tydlige tegn på at kulda ikke gagner. Ting tar som sagt tid, og raggsokkene og de lange strikkagenserne er for lengst blitt et kjærkomment bidrag til morningens opptining av ledd.
Mange av dere tror helt sikkert jeg bruker mye tid på sosiale medier. Jeg burde nok lagt opp en hel del gode rutiner rundt dette, særlig med tanke på hva jeg vil med alle blogginnleggene mine, men det gjør jeg altså ikke. For regel nummer en for både nakke og skuldre, er å holde seg mest mulig unna, og det klarer jeg faktisk ganske så bra ved å ha Macén stående fast på kjøkkenet. Jeg bruker heller ikke mye tid på mobilen, den kan faktisk brukes i tre hele dager uten å lades, og den legges også titt og ofte på kjøkkenet, så jeg ikke har den så lett tilgjengelig.
Jeg har derimot en del “kjøreregler” som jeg holder meg til, når jeg raskt titter innom Facebook. Kan kanskje kalle de en refleksjon av “mine verdier”, og de tenkte jeg faktisk å dele med dere. Jeg må forresten få nevne at jeg ser på meg selv som ganske så raus når det kommer til å trykke på “Liker” knappen, det koster nemlig så lite, men igjen så er de gitt innenfor disse såkalte “reglene mine”. Uff, det ble litt klossete det her, men la meg nå få ramse opp et par av poengene mine:
Dette prioriteres alltid:
Alle fortjener en bursdagshilsen på dagen sin. Det er et fett om vi er nære bekjente, kun har møtt hverandre på en ferie, eller gått i parallell klassen til hverandre. Det tar meg kun ti sekunder å skrive den hilsningen, og det synes jeg alle fortjener når vi først skal følge hverandre. På det meste har jeg rundt syv-åtte som har bursdag på samme dag, kun noen få ganger i året, og det minuttet der av hverdagen min, bruker jeg med glede på dette.
Hvis noen er stolte av familiemedlemmene eller vennene sine, og ber om hjelp til å stemme dem frem, så gjør jeg alltid det. Det være seg noen som har muligheten til å vinne et stipend eller noe så enkelt som å bli “årets leverpostei unge”. Det er så enkelt å bidra, og det er rett og slett min måte å si “jeg bryr meg om det du bryr deg om”.
Folk flest tør ikke å innrømme at de liker muligheten til å se hva naboen spiser til middag eller hvor årets ferie går. En ting er hva de sier, og en annen ting er hvordan de automatisk styres av nysgjerrigheten. Jeg må innrømme at jeg elsker å få ta del i folks feiringer. Være seg ferier, påske, jul og 17. mai. Noen velger altså å være “blomsterpotta” i vinduet som aldri bryr seg, de ytrer høylydt de ikke tar seg tid til slikt, mens jeg raskt “liker” og “hjerter”. Har dere forresten ofte fått med dere at de “sovende” Facebook brukerne nesten alltid er de som slipper nyheter om alt og alle først? Merkelig det der, for utad så bryr de seg jo ikke…
Dette prioriterer jeg aldri:
Jeg holder meg langt unna politisk satire. Jeg foretrekker helst at politisk engasjerte mennesker bidrar med kunnskapsrik informasjon om eget parti, enn tid og energi på å nedsnakke andre. Det gir meg ingen tilfredsstillelse at noen soler seg i andres elendighet, det forvirrer bare. Kildekritikk er også et viktig tema her, og jeg ber på mine knær om at folk tar seg tid til å sjekke opphavet til disse artiklene. Magen min vrenger seg i avsmak til tider. Det er helt horribelt hva noen rett og slett får seg til å tro på, helt ukritiskt.
Jeg har meldt meg ut av alle grupper som omhandler min egen sykdom. Tar man nemlig innover seg alt som skrives der, kan man rett og slett bli enda sykere tror jeg. Det er mange sinnataggere som stadig kommer i klinsj med alt og alle i sin frustrasjon over å ikke bli frisk, og det tapper meg. Ikke misforstå, jeg har full empati for syke mennesker, tro meg, men jeg trenger rett og slett ikke daglig påminnelse om at livet suger og kan føles forferdelig urettferdig. Husk, det er alltid noen som har det verre.
Jeg kommenterer aldri på videoer som omhandler tortur av mennesker eller dyr. Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor folk har behov for å dele flåing av levende dyr eller steining av unge jenter. Alle oppegående mennesker vet jo at dette skjer, for de leser jo nyhetene, men trenger vi virkelig å se det “live”? Vi må huske at i det vi klikker oss inn på noe av dette og gjerne legger igjen en kommentar eller emoji, så ser de som følger deg også dette. Jeg har på ingen måte lyst at mine yngre venner (noen er tross alt bare 13-år) skal måtte oppleve slikt i så ung alder. De trenger så absolutt ikke å få servert disse forferdelige scenene, for slikt brenner seg inn på netthinna for alltid . Alt til sin tid, og dette passer seg ikke.
Dette blir det en fin dag, det har jeg rett og slett bestemt for. Mille våknet opp blid og glad med ei stallvenninne på overnatting, og i sammen lagde vi deilig søndagsfrokost. Deretter gikk vi ut i bakhagen og plukket to bæreposer med epler til hestene, og så bar det avgårde til stallen.
Nå skal jeg sette i gang en pyrolyse av stekeovnen, og så blir det å fortsette på prosjekt “gjesterom”. Det er altså mye ræl å ta tak i der inne, men nå har Bjørn Erik så smått begynte å sette i sammen den nyinnkjøpte kommoden vår, så etterhvert regner jeg med at det blir bra der inne.
Seinere i dag blir det kakespising. Turen går først ut i stallen for å plukke opp Mille, for så å dra videre til ei venninne av meg som har hatt to bursdagsbarn denne uken. Jeg har forresten blitt lovet å få låne babyen der ute i bytte med at jeg tar med meg Pippi. Vi skal rett og slett byttelåne småttissene 💕
Vi kan rett og slett ikke la alle de fine eplene gå til spille, så vi har invistert i en fruktplukker til godt under hundrelappen. Helt geninalt!
For en herlig dag det er. Vinden har skrudd seg av, og sola stikker innom titt og ofte mellom regnbygene. Mille er snart på vei i stallen, Bjørn Erik har store planer for garasjen og jeg skal få ønske mitt oppfylt om ny stor kommode oppe på Mille sitt gamle barnerom. Det skal ryddes i alt av skuffer og skap i stua, for deretter å flytte en del av det opp i den nye kommoden. Å få sånt unnagjort, er for meg rein hverdagslykke.
Husker dere for litt siden, innlegget om hvorvidt det kanskje var lurt å begynne på bunaden til Mille allerede nå, 1,5 år før konfirmasjonen? Bjørn Erik og jeg har gått mange runder rundt spørsmålet om vi skulle få sydd den privat eller bruke fagarbeidere som lever av å skreddersy. Jeg var ganske tydelig på at vi skulle bruke den samme damen som sydde eldstemannen Dennis sin, mens han helst ville bruke en bekjent. Det var derimot ikke vanskelig for oss begge å gå til hun vi gikk til sist, for hold dere fast, hun var flere tusen kroner rimeligere.
Mille var ganske så spent der hun høytidelig entret dørene til bunadbutikken. Etter en kort introduksjon ble alle godsakene lagt frem for henne, og det var akkurat det øyeblikket der, jeg ikke ville skulle bli tatt fra henne. Mille fikk nemlig selv velge hvordan hun ville ha det. Hun fikk gå igjennom alle broderiene, alle fargevariantene til vesten, diverse sølvbånd og sist men ikke minst sjekke ut alt sølvet. Bjørn Erik kapitulerte ganske så raskt, det ble alt for mye til og fra meninger å fordøye, og det synes faktisk jeg også etterhvert. Så snuppeline ordnet det rett og slett selv, og jeg er overbevist om at sluttresultatet blir helt nydelig.
Hun ville helt klart ha en svart bunad, et raskt og uproblematisk valg. Broderiene var litt vanskeligere, men etter flere eliminerigsmetoder, stod hun igjen med Jelsa varianten. Når det gjaldt mønsteret til vesten var hun soleklar, gullgul, den skulle stå i stil til håret hennes. Bunadskoene trenger hun ikke å tenke på riktig ennå, for der har vi allerede gjort en avtale med NOF (Norsk Ortopedisk Fottøy). De skal skreddersys, så jeg tenker vi ordner det når det er et halvt år igjen. Så var det sølvtøyet da. Der føler jeg hun trenger litt veiledning. På det tidspunktet begynte hun nemlig å bli litt sliten, og pekte på det første og beste. Ehhh, ja det var nok noe av det beste, for det var dyrest, men i følge min mening kanskje litt for grovt og gammaldags. Vel, det var så absolutt flott, men så omfattende og stort. Jeg vil tro det hadde blitt penest med det som er litt lysere og venere, men det trengte vi gudskjelov ikke å ta stilling til der og da.
Nå er vi i alle fall i gang, veldig godt i gang faktisk, og det kjennes helt herlig ut.
Jeg er enig med Mille at Jelsa mønsteret er vakkert.
Pappaen falt pladask for fargevalget til vesten helt til høyre her, men Mille var klar i talen, hun skulle ha det i midten.
Her i Stavanger laver det ned nå, så jeg tenker at hesten vår Sol blir sånn passe fornøyd seinere i dag når hun fra nå av skal få komme inn permanent fra “sommer”-beitet. Vi har uansett vært veldig heldige som har kunnet ha henne ute så lenge, for det er jo egentlig det hun vil hele tiden, men nå er gresset næringsløst, nå trenger hun å få komme inn å bli dulla med.
Jeg har forresten pakket inn de første julegavene i dag. Jaja, jeg veit det er litt i tdligste laget, men det var jeg bare helt nødt til, i steden for at de lå strødd rundt her i “IKKE SE” poser (nett). Jeg orket derimot ikke tanken på å karre meg opp på det overfylte loftet for å finne julepapir og “til og fra”-lapper, så jeg tok med meg noe fra butikken som i mine øyne så ut som små snøfnugg. Skuffelsen ble derfor stor når jeg fant ut at det var helt gjennomsiktig, jeg hadde visstnok glemt å lese at det var “transparent”. Ikke at jeg hadde klart det uansett, for jeg går jo ikke rundt med brillene på, blæææ.
Da var gode rå dyrebare, for ikke pokker om jeg gadd å dra ut å kjøpe nytt, og på loftet skulle jeg så absolutt ikke. Fikk derimot et genial idé om å bruke litt av malingspapiret til Bjørn Erik. Dere vet, sånn lang tykk rull med gråpapir som blir lagt utover gulvene når tak og vegger skal males. Det var godt brukt, så jeg lot selvsagt malingsflekkene vende innover, og stiv og som sagt tykk som bare det, men jeg fikk det nå til på et vis med metervis av teip. Så nå har jeg altså klart å pakke inn de tre første julegavene, tatarataaaa!
By the way, noen av dere lurer på hvordan jeg klarer å holde styr på alle de tidlig kjøpte gavene. Enkelt! Jeg har altså en blå bok fra 2007, som alt av gaver noteres i. For som dere vet, ingen av ungene skal forksjellsbehandles, alle de tre trollungene skal ha helt likt i sum, selv om de har fått seg kjærester og “venninner”. Den eneste måten for meg å holde orden på det, er å skrive ned hver minste bidige ting. Da har jeg også kontroll på hvilke bøker vi gir bort (elsker å gi bøker), og i tillegg noteres navnene på alle som får julekort.
Den “lille blå boken” er alle ungenes jakte ting hvert bidige år, hvor er den gjemt mon tro? De skulle bare visst.
I dag blir det kun en liten “kort innpå”. Mille fikk nemlig trøbbel med hodet i morges, og med tanke på hva som skjedde før helgen, lot vi henne bli hjemme fra skolen. Jeg aner ikke hva som kan ha utløst hodeverken (noe hun forøvrig aldri har), men holder en knapp på mobilbruken hennes. For er dere egentlig klar over hvor mye en 12-åring er avhengig av å ha den i hånda? I følge Mille, hele tiden.
Legen sa klart og tydelig fra om å ta det helt med ro nå en ukes tid, at hun faktisk kunne oppleve uvelhet opp til fjorten dager etterpå. Mobilen skulle brukes så lite som mulig, men vi som foreldre har tydeligvis ikke vært helt klare i tallen der. Vel, jeg tror vi har nevnt det for henne hundreogfjørti ganger at den skal legges bort, men av en eller annen merkelig grunn, dukker den stadig opp igjen.
Så da tar vi oss en real pause fra alt, dere, og ønsker dere alle en fortsatt finfin tirsdag 🌻
