For tiden er jeg veldig oppslukt i hunden Tinka. Den snart 2 år gamle nydelige Australske Cobberdogén skal være her en drøy uke, så nå bærer det ut på langtur hver dag uansett vær.
Høsten har som sagt gjort sitt inntog for lengst og med den har jeg tatt avgjørelsen om at denne plasseringen blir den siste for i år. Det har til nå vært enkelt å komme seg ut på tur, men vet at det fremover nå ikke er like forlokkende, så da kaster jeg inn håndkle for resten av året.
Jeg har ovenfor kundene mine og Hjemmekennel.no lovet å holde meg til en del løfter, blant annet om at en av turene mine hver dag er på 2 timer, men jo surere og kaldere det blir nå fremover, jo mindre frister det. Så når Tinka drar hjem igjen på søndag, blir det ingen ekstra turkamerat på meg før utpå nyåret igjen.
Dette er selvsagt litt vemodig, og helt sikkert ikke det lureste ovenfor faste kunder, men jeg satser på at det går greit. Jeg kommer sterkere tilbake etterhvert 🐾
Yorkshire Terrier “Koda” har flyttet inn, så endelig kommer jeg meg ut på lange turer igjen. Pippi aleine er ikke så alt for gira på å gå så mye på denne tiden av året, men når hun har med seg en kompis, går det greit.
Selv om Pippi alltid går løs, så har jeg en regel om å aldri slippe de hundene jeg har i Hjemmekennelen. Jeg har derimot hørt at det har åpnet en gedigen hundebinge her på øya, så planen i dag var å finne den.
Det er ikke mange plassene å parkere borte på Lundsvågen, egentlig bare en plass, men der var det ingen hundeinngjerding å se. Så da begynte vi bare å traske avgårde, og håpte på flaks etterhvert.
Vi fant ikke stedet med det første, men akkurat i det jeg hadde tenkt å gi opp hele prosjektet, kom det et par som visste hvor det var. 10 minutter seinere var vi på plass, på et helt fantastisk sted hvor hunder kan løpe rundt løs så mye de vil.
Koda var vel mer begeistra enn Pippi over å få være der, for hun vil jo helst ikke være for langt unna meg. Etterhvert fikk vi derimot hele området for oss selv, og da ble det mer fart på frøkna.
Jeg må si det er utrolig kult å kunne få benytte seg av slike store lufteplasser. Det fine er at man faktisk må gå noen kilometere for å komme dit også, for da er det ikke bare de tre- og firbeinte som for trim, jeg fikk svetta litt selv også, og det var vel egentlig på tide.
Normalt sett så pleier ikke jeg opp med Bjørn Erik når han skal på jobb. Han tar alltid første tissetur med Pippi, så jeg kan sove litt lenger. Nå derimot har jeg fått en Portugisisk vannhund på besøk, en valp på drøye 5 måneder, som skal være her en drøy uke, så da er det bare å komme seg opp og gjøre plikten sin som god hundepasser.
På en morning som det her er det uansett en vinn-vinn situasjon for oss alle. Det er nemlig ingenting som slår en tidlig morgentur her på Hundvåg, når været er så bra som det er nå. I duggvått gress, solskinn og fuglekvitter er det rett og slett magisk, så det er bare å traske i vei og nyte.
Det var forresten en nokså slapp hundeduo som var med i dag. Det kan kanskje ha noe med at det ble sein tur på de i går, siden Mille og jeg ble sittende oppe etter at Bjørn Erik hadde lagt seg for å se “Love Island UK”. Det er rart det der, den norske versjonen var helt pyton, men engelskmennene får det virkelig til. De er allerede på sesong 5 (jeg har sett alle sesongene), og jeg suges som vanlig inn i reality-dramaet. Hvis noen lurer, så går dette på Sumo, en episode hver dag. På Viafree ligger fortsatt sesong 4, der må man dessverre lide seg gjennom reklamen, men det er jo bare å gjøre som meg, legge inn “to-do” ting i pausene.
Nei, nå skal jeg begynne å rydde alt ut av lekehuset bak i hagen. Det trenger en real vask både innvendig og utvendig, og det er kun jeg som tør å gå inn der etter at det har stått ubrukt i tre år. Bjørn Erik og Mille er livredd edderkopper, som antagelig er å finne i hver bidige krok der inne nå, så det er bare å brette opp ermene her og få på seg vaskehanskene.
Ønsker dere alle en nydelig helg, og fortsatt god ferie for dere som har begynt på den ☀️
Guriland så nydelige vær vi har. Gradestokken bare stiger og stiger og sola har vært fremme i hele dag. Det passer meg ypperlig, nå som jeg skal ha Tinka en drøy uke. Hun er nemlig en 14 måneder gammel Australsk Cobberdog med mye energi, og da er det selvsagt best å være ute så mye som mulig.
I dag har Mille grugleda seg litt både til det ene og det andre. Endelig skulle stigene på tåa tas, og det har hun selvsagt sett frem til, men også kjent på litt urolighet for at det skal gjøre vondt. Det gjorde det ikke, så nå krysser vi fingre og tær for at den vonde neglen aldri kommer opp igjen.
Om noen få timer er det derimot på tide å kjenne litt på sommerfuglene i magen igjen. For Mille skal på kickoff i kirken. Det er første samling for neste års konfirmanter, og tenk det dere, de skal ha samvær med overnatting allerede på første møte i dag, og det er selvsagt litt skummelt. Så skummelt at papsen meldte seg frivillig til å ta 23-03 vakten for ungene i natt, selv om han er syk. Nå har han derimot gått å lagt seg, så han med noen timers ladning antagelig føler seg bedre.
For min del blir det lite sprell i dagene som kommer, for Hjemmekennelen er mitt ansvar ene og alene, noe jeg trives med. Det blir hyppigere og lengre turer for både for to,- tre- og firbeinte, en finfin måte å få dagene til å gå på 🐾
To veldig gode venner…
Nyt helgen dere! Måtte dette strålende været holde ☀️
Denne helgen startet himmelsk med frokost sammen med ei venninne fra Oslo og bestis Tonje. Frokosten drøyde og varte i en evighet, akkurat som jeg liker det. Vennskapet oss i mellom går mange år tilbake i tid, vi har ingen hemninger ovenfor hverandre, så praten ble nokså livlig til tider. Jeg kjenner derimot på hele meg at det ikke holdt med en tre timers frokost, så jeg regner med at jeg dukker opp i ishallen i morgen der sønnene hennes skal spille kamp hele helgen.
Ellers så må jeg få nevne at pasienten Mille har det ganske så bra. Hun går nesten ikke på smertestillende lenger og klager aldri. Jeg tenker hun også finner mye trøst i hunden Scarlet, som kom til oss i går gjennomHjemmekennel ordningen. Den lille Pomeranianen fant tonen med oss alle med en gang, men liker seg best på fanget til Mille.
Hva synes dere forresten om den nye snekkerbuksa mi? Sprek farge, ikke sant?
Da er det bare å ønske dere en riktig god helg! Tusen takk for nok en uke! Klemmer sendes i fleng, Nina 🌻
Her går ting litt i stå i dag, for lille snuppeline har blitt syk…igjen. Denne gangen klager hun over vond hals og av erfaring så vet vi jo at det aldri ender godt. Fastlegen vår er derimot på plass etter sykehuspermisjonen sin, så da senker nå i alle fall jeg skuldrene litt. Det har derimot vært så mye som har plaget den fine jentungen vår i det siste, så derfor tropper både Bjørn Erik og jeg opp på legekontoret etterpå.
Vi har forresten hatt hundebesøk, Hjemmekennel, i helgen. Denne gangen av syv år gamle, Må, en helt nydelig Groenendael. Bjørn Erik og jeg kom frem til at hun lignet en skikkelig fin liten dame, men det beste av alt var at hun var snill og rolig som dagen var lang. Hun ble den perfekte turvennen for Pippi og meg, så vår lille tre-beinte sov seg gjennom hele dagen i går, helt utslitt etter helgens strabaser.
Det gjør noe ekstra godt med familien vår med alle disse koselige hundebesøkene. Vi er alle dedikert til oppgaven, og gjør alt vi kan for at hundene skal føle seg trygge. Det er omtrent alltid noen hjemme her hele tiden, for de skal aldri føle seg alene og usikre i helt ukjente omgivelser. Selvsagt får de lov å ligge på soverommet om natten også, men bare hvis de føler for det.
Vi skal mye ut å reise det året her, så det blir nok ikke så mye pass som først ønsket, men skulle det klaffe, så stiller vi hele gjengen. Vår profil på Hundekennel.no, kan leses her.
I dag er Mille i stallen aleine, mens Bjørn Erik og jeg er sportslige og følger med på skiskytterstaffetten samtidig som vi styrer og steller her hjemme. Bjørn Erik har planlagt å få opp de nye bakhøyttalere “jeg” fikk til jul, mens jeg vasker litt. For å si det sånn, de høyttalerene var nok egentlig ikke til meg, det var nok noe han ønsket seg selv, men jeg setter pris på at de er i samme serie som de vi har fra før av. Ikke er de så gæli store heller, så de kommer garantert til å skli rett inn i skogsstua vår.
Tidligere i dag hadde vi besøk av hunden “Må”. Må, skal flytte inn her om tre uker, vi skal med andre ord passe henne i et par dager mens eierne er bortreist. Hjemmekennelen hos oss, er med andre ord åpen igjen. Den har ikke vært stengt, men jeg satte oss opp som opptatt de to siste månedene i året, rett og slett fordi kroppen min ikke var helt i form til å gå de alt for lange turene. Nå derimot går det mot lysere tider, og motivasjonen er på topp. Det å da få noen firbeinte nye venner på besøk i ny og ne er bare kos.
Vi som familie, kan snart skrive under på at vi har vært med på Hjemmekennel-konsept i et år. På den tiden har vi hatt besøk av syv forskjellige hunder, alle av forskjellige raser. Vi har derimot hatt flere innrykk her hjemme enn syv ganger, for nå begynner noen av de å bli “gamle” travere, de kommer rett og slett på besøk igjen og igjen. Alle har som sagt vært totalt forskjellige og mange har fått en stor plass i hjertene våre. Jeg står primært for alle lufteturene og matingen, med kosen har vi delt og mottatt alle mann. Mille har i tillegg fått lov å ha de sovende inne hos seg om natten på rommet sitt, og jeg har mange en gang gått inn der om morningen og funnet både jentunge og hund sovende i samme seng.
Jeg er overbevist om at det er godt for en hund å få komme hjem til nogenlunde like tilstander som det den er vant til hjemmefra. Når vertsfamilien i tillegg har hund fra før av, så er det også garantert at hunden får de turene den bør ha i løpet av dagen. Jeg er glad for at det finnes et slikt konsept på markedet, og jeg håper denne trenden sprer seg utover landet så flere får glede av det.
Jeg ser av feriekalenderen vår, at vi som familie skal ut å farte mye dette året, men jeg håper nå allikevel at vi får tid til litt hundepass også 🐾
Det blir litt reising på oss dette året, men nå skal kalenderen være nokså oppdatert.
Slik ser vår profil utad til kundene på siden til Hjemmekennel. Man kan selvsagt trykke seg inn videre her på “Se profil”, og lese mer om hva vi kan tilby.
Nå går Hjemmekennel oppholdet for flotte Floke mot slutten. Vi har vært så heldige og blitt bedre kjent med han hele helgen, og håper så inderlig at vi får lov til å ha han igjen. Snill og god som dagen er lang, i tillegg til å være skikkelig leken. Valpen i han sitter godt i han ennå, og det er gjerne det som gjør han så fin og spesiell. Han er nemlig nysgjerrig til tusen, på en forsiktig og respektfull måte, og kommer derfor overens med alle som kommer hans vei.
Jeg tror spesielt det har vært ekstra godt for Mille å hatt besøk av han, for den kraftige hjernerystelsen gjorde brått livet veldig kjedelig for henne. Hun fikk nemlig ikke lov til å ri, og i følge Mille-mor selv “da er livet uutholdelig”. Loke har derimot fått frem mang en latter i jentungen vår, og også bidratt til at hun innimellom slabbedask livet på sofaen, har fått seg en luftetur i ny og ne.
Jeg har forresten funnet ut at jeg har blitt meget fornuftig på mine “gamle dager”. Allerede i fjor var planen å investere i en ny jakke, men jeg klarte ikke å bestemme meg for om den skulle være behagelig og anvendelig med tanke på Stavanger-været, eller snaisen å se på. Jeg har nemlig mang en gang kjøpt alt for trange “kule” jakker som har vært bikkjekalde å gå i, men denne gangen vant altså fornuften. Den nyinnkjøpte allværsjakka er for en gang skyld stor nok, og har avtagbar fleece inni. Varm og god med andre ord, og passe lang så jeg slipper å fryse ræ.. av meg.
Sol og 18 grader, hva mer kan man ønske seg? For en herlig start på helgen. I tillegg til helt fantastisk vær, har vi fått besøk av fem måneder gamle Fie. Fine og lekne Fie er en goldendoodle, en blanding av golden rertriever og kongepuddel. Denne hundemiksen synes jeg er helg nydelig. Like lett på tå som en puddel og lynne og fargene til hunderasen som alltid vil stå meg nært, golden retrieveren.
Både Pelle og Bjørn Erik fikk seg et realt sjokk i møte med “valpen”. De trodde det kom et bittelitt nurk på besøk. Nurk – ja, men “bittelite” – ikke i nærheten en gang. Fie er derimot en skikkelig søtnos, og har allerede rukket å smelte hjertene til oss alle. Til og med Pippi synes det er ok å ha en “baby” på besøk. I begynnelsen var hun nok litt redd for å få en av de svære potene over seg, men jeg var i overkant påpasselig, så etter at stressnivået sank, gikk de to frøknene bra i sammen. Kattene var forresten dritskumle, så der trenger jeg ikke å bekymre meg i det hele tatt. Fie går store omveier rundt dem, hun later rett og slett som om hun ikke ser dem.
På en liten time kom hele flokken min hjem, men de forsvant like fort igjen. Mille dro til byen, hvor hun skal slå ihjel noen ettermiddagstimer med støttekontakten sin, Bjørn Erik har for rett i stallen for å bidra på dugnaden og Pelle-mann ville selvsagt hjem til seg selv etter en lang dag på jobb i barnehagen. Så da satt jeg her da, omgitt av hunder og katter på alle hold, og jeg må innrømme at det er ganske så herlig, slettes ikke verst 🐾
Oppholdet for Jack Russelen Amigo, går mot slutten. Igjen har vi vært heldige med hunden vi har passet. Makan til bedagelig kosegutt, skal man leite lenge etter. Han dilter etter oss hvorhen vi går, og sørger alltid for å sovne to centimeter fra beina våre. Snakker litt når det ringer på og noen går i ytterdøra, men der får han uansett god drahjelp i fra vår egen York.
Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet var litt skeptisk til denne rasen. Vår lille Pippi har nemlig blitt angrepet en gang, og dessverre så var det av to Jack Russel valper. De jagde henne bort fra meg, dog bare et par meter, beit henne over ryggen, og jeg var akkurat for seint til å avverge det. Det ble som sagt en lei opplevelse som har satt seg på netthinna, men man skal jo som sagt aldri trekke forhastede konklusjoner og dra alle under en og samme kam. Amigo er i alle fall motbeviset, det har nemlig vært en ære å få bli kjent med han.
Det fine med å ha hjemmekennel, er at man er forpliktet til å ordne et besøk for å sjekke kjemien begge veier, før det endelige passet av hunden. Amigo overrasket meg fra første stund. Energinivået hans var nokså lavt i det han kom inn dørene her. Han stressa som sagt lite, og lot vår Pippi være nokså fort i fred. Var lydig mot eieren sin, og sannelig hørte han på meg også etterhvert. En drøm av en hund, herligheten sjøl, og jeg tror sannelig han har klart å overføre litt selvsikkerhet og munterhet til hun lille snella vår også 🐾
Det er slutt på go´bitene, og derfor noe vrient å få de til å samarbeide med fotografen.