Mille var overbevist om at hun ikke ville bli feiret på onsdag. Vi forsøkte faktisk å få til et selskap i helgene både før og etter dagen hennes, men aldri før har kalenderen vår vært så travel som i år. Bjørn Erik var i tillegg på landsmøte i Oslo, så Mille fikk den triste beskjeden for lenge siden at det i år kun ble middag og kino med Pelle og meg.
Den fine jentungen vår smilte tappert i dagevis. Hun ville på en måte skåne meg, ikke gi meg dårlig samvittighet for å ikke kunne trylle det året her. Men de som kjenner meg vet jo at jeg får til det meste, og selvsagt var det feiring på gang, men hvorfor ikke holde det helt hemmelig så lenge som mulig?
Det hadde derimot ikke blitt rare festen hvis ikke de rause vennene våre hadde stilt opp. Mille forstod ingen verdens ting, men når den ene etter den andre plutselig dukket opp bare for å gi henne en bursdagsklem, ble hun veldig usikker. For måtte ikke vi gå snart for å rekke den planlagte middagen i byen?
Det var selvsagt ingen middag å rekke, eller film å se, og det ble hun overbevist om da pappaen plutselig prikket henne på ryggen. Da falt hun sammen i krampegråt, gledestårene ville ingen ende ta, og starten på tidenes overraskelsesfest kunne omsider begynne.
Pølsefest er og blir undervurdert. Jeg fatter faktisk ikke hvorfor vi ikke spiser det oftere, og enklere blir det jo ikke. Takket være vårt kjære lokale bakeri, ble det mengder av sukker på oss også. Alt ble tryllet frem fra steder Mille ikke hadde hatt tilgang på i det siste, og hun stod bare der å måpte, for hvordan hadde jeg klart å lage tre lag med gelé uten at hun hadde fått nyss i det.
Jeg så Mille hadde litt problemer med å omstille seg fra den nedstemte følelsen av å mer eller mindre skulle hoppe over feiring av henne, men gleden kom etterhvert, og dagen kunne ikke blitt bedre. “Den fineste dagen i mitt liv”, ble igjen nevnt, og den rykende ferske 16-åringen sovnet med et stort smil den kvelden ❤️
Pelle hadde nok den morsomste gaven…Mille elsker nemlig iskaffe, og som dere ser, det fikk hun.
Jeg takket bakeren for at slike som han faktisk finnes, ofr jeg kan jo ikke bake. Han sa det aldri var for seint å begynne, men hvorfor skulle jeg det? Jeg har jo han, thihiii.
Klart den tre- og firbeinte måtte bades for anledningen.
Jeg ler ennå av Tilla Marie som trodde vi ikke så henne når hun lekte gjemsel med tante Gitte.
Her har snuppa funnet seg nok et gjemmested.