Dykk i arkivet, vi snakker 1980 åra 🌸

God kveld, kjære dere.

Høsten betyr ryddetid her hjemme, og best av alt da, er å komme over gamle fotoalbum. Det ble tatt svært få vanlige bilder den gangen jeg var ungdom og på vei inn i voksenlivet. Vår familie var som så mange andre hekta på lysbilder, men noen små tilbakeblikk finnes da allikevel.

De fleste av dere har helt sikkert fått med dere at jeg er noe i overkant glad i dyr. Bestemor og bestefar, eller var det onkel, jeg husker ikke helt, var fosterforeldre for Golden retrievere for Norges Blindeforbund, og jeg var jo like mye hos dem som jeg var hjemme om ikke mer. Onkel bodde vegg i vegg med besteforeldrene mine på Torshov og vi bodde en trapp opp. Jeg gikk av og til i en barnepark fire timer midt på dagen, men ellers så fant du meg hengene i rompa til bestefaren min. 

Etterhvert overtok besteforeldrene mine en av Gorden Retrieverne, Victor, som ikke kunne brukes i tjeneste. Han ble etterhvert med oss til Vestli i Groruddalen. Livet i stallen med hund var livet i mange år, men etterhvert tok dessverre det kapittelet slutt også. Victor etterlot seg et stort tomrom, og den jenta her (var jo fortsatt lita jenta) sørget lenge og maste stadig om å få en ny.

På min konfirmasjon, 8. mai 1983, ringte det plutselig på døra vår, midt under en av de obligatoriske kjeeedelige sangene. På matta utenfor, satt det en tjukk liten bylt med en stor rød sløyfe rundt halsen. Jeg skulle virkelig ønske vi hadde mobil den gangen, at noen hadde filma meg, for jeg formelig falt sammen og begynte å stortute. Lille Borris var gaven fra mamma og Steiner, og jeg kunne ikke rett og slett ikke få takket dem nok. Igjen hadde jeg hund, igjen ga livet mening igjen. Kremt, joda, jeg brukte faktisk så store ord når jeg hver bidige dag i årene før denne dagen, formelig grein frem ønsket mitt om egen hund. Endelig gikk ønsket mitt i oppfyllelse 🐾

Dette er faktisk de eneste bildene fra konfirmasjonen min. For etter overraskelsen av Borris, stakk jeg av fra hele kalaset og satte meg i skauen og venta på at vennene mine skulle komme ut og hilse på det nye gullet i gata.

Det var visstnok vanskelig å få tak i helt hvite Golden retrievere på begynnelsen av 80-tallet. Dette er moren “Line”, fra Mysen.

Det var alltid vi to. Sjekk forresten ut Levis buksa mi. Mamma hadde sydd på store rosa lapper på låra, var visst litt kult den gangen.

18 års dagen min. Borris ble med flyttelasset til mamma til Ski, mens jeg etterhvert starta mitt nye kapittel i Stavanger med to strihåra dachser og en strihåra vorsteher.

🐾Nina 🐾

 

 

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

FLAKS! 42.283 bilder er reddet!

God kveld, fininger!

I dag roser jeg kjæresten min langt opp i sky. Skryter og stryker han med hårene, for i dag er han min helt. Vel, jeg må nok også få takke hans gode venn Terje, for de har virkelig “made my day”. Terje har nemlig lånt Bjørn Erik en sånn superduper dings som kan lese harddisken på min gamle totalt døde Mac. Den var tom for minne for tre år siden, jobba dugelig seint og var blitt min daglige forbannelse. Jeg fikk skreket meg til en ny, og så glemte jeg ut av at den gamle i det hele tatt eksisterte. Helt til jeg begynte å savne en del bilder og de var selvsagt på den gamle Macén, som forble død uansett hva vi gjorde.

I dag tar jeg backup hver bidige dag av alle bildene og filmene som lastet inn på Macén, men den gangen gjorde jeg dessverre ikke det. Bjørn Erik åpnet derfor den gamle Macén, skrudde ut harddisken og satte den deretter inn i denne trylle-greia. Simsalabim, så var bildene kopiert over på den nye eksterne harddisken min, og hold dere fast, det var hele 42.283 bilder! Djiiisus, dere kan tro jeg ble glad! Jeg har brukt mangfoldige timer nå på å bla meg igjennom mappene, og er altså så takknemlig for at Bjørn Erik fikk det til. Jeg tror han synes det var litt stas selv også, for nå er han i gang med en enda eldre PC. 

Nå gjenstår det en stor jobb med å få alt kopiert ut på Google Photos. Der kan jeg få lagt på gjennkjenning på alle ansiktene, og da er det så mye enklere å finne igjen det jeg er ute etter. Noen av dere kjenner sikkert igjen noen av bildene nedenunder, mange er allerede brukt på blogginnleggene mine, men det er jo kun en liten brøkdel av de bildene jeg i utgangspunktet tar på en dag.  Før redigerte jeg alle bildene mine veeeldig blørete også, noe jeg ikke gjør i dag. 

Tenk hvis minnene fra Mille sin første og kanskje eneste Preikestolen-tur hadde forsvunnet da? Godt å ha alle de 250 bildene fra turen godt lagra…

 

…og her kommer litt mer mimring.

 

Glem aldri å ta backup, hilsen ei som veit hvor stressende det er når ting først er gått tapt, Nina pina bollerina

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#mammablogg #hverdag #foto

Down Memory Lane…

Da var vi i gang med ny uke igjen, dere!

Snuppeline er hentet med drosje for lenge siden, og Pelle-mann er faktisk ute av huset han også. Han har begynt som “ringevakt” for barnehagen rett oppi veien her, skal faktisk på dagstur til Trollskogen, så dere kan tro jeg er spent på hvordan han har det akkurat nå. Krysser fingre og tær for at dette kan bli “hans greie”, at han synes det er moro og ikke minst givende.

Nå derimot, sitter jeg og mimrer litt. Sist jeg var hjemme hos mamma i Oslo, fant hun frem et album med en rekke bilder, fra den gangen Nina-mor var jentunge. Jeg må le litt, for vi var søren meg ikke gode på å dra med oss kameraet, som folk flest gjør i dag. Ikke ser jeg at jeg synes det var særlig moro å bli tatt bilde av heller. Alt er kunstig oppstilt, og det er sjeldent jeg smiler. Vi tok heller ikke så mange bilder av gangen når anledning først bød seg, for det var jo kostbart å fremkalle dem. Jeg husker derimot det kriblet i magen, når vi hadde ventet i tre uker og endelig kunne dra på Stovnersenteret og hente de ferdigfremkalte bildene. Kunne aldri vente med å se på dem til vi kom hjem, men fant meg en krok uten folk og sneik meg til en titt. Var litt hemmelig, husker jeg.

Nå sitter jeg altså med et lite knippe verdifulle minner, og selv om kvaliteten er så som så, er det en fryd å skanne de og forsøke å lysne de bittelitt så det går an å se hva som foregår. Litt moro å endelig kunne vise Mille bilder fra den gangen jeg vanka i stallen og hadde min egen hest. Jeg må nok dessverre nevne at hesten Boy og jeg aldri ble noe “best buddies”. Han var ingen lystig ung herremann, men ganske så sur husker jeg, og det gjorde meg til tider veldig usikker. Husker jeg stakk pisken nedi støvlene hver gang jeg gikk inn til han, for hvis han fikk en mulighet, så forsøkte han å klemme meg godt inn i veggen. Kan ikke huske jeg turde å bruke pisken på han, men det hjalp på en måte å vise han at jeg hadde den like i nærheten. Ganske vilt egentlig, for i dag er jeg lite fan av pisk, vi bruker ikke det på Sol i det hele tatt, kun som en veileder.

På 70-tallet så flyttet vi altså opp til drabantbyen Vestli/Stovner, og i løpet av fem år stuet hele 35.000 mennesker seg i sammen i alle de hvite blokken som lå på rekke og rad. Jeg bodde på Vestli og syklet til Stovner så ofte jeg kunne, for det var der stallen lå. Jeg kan egentlig ikke huske at jeg hadde så mange venner å lene meg på der, for jeg var den eneste i klassen som holdt på med dette. De andre stalljentene var noen år eldre, så jeg holdt meg litt for meg selv på sidelinja. Må le litt, for jeg er ganske streng på at Mille skal gjøre unna pliktene sine hver dag i stallen før hun tar seg lange spisepauser eller begynner og leke og fly rundt, men når jeg tenker meg om, så var jeg ganske lik henne. Friheten, tryggheten og leken rundt område i stallen, var det aller aller beste. Det å legge vekke prestasjonsangsten, og heller dra i butikken å kjøpe seg loff og potetgull (la potetgullet på skiva faktisk for å please mamma om å kjøpet mat og ikke snop), og vimse rundt å se hva alle andre gjorde, var gull verdt. Hvis jeg i tillegg fikk lov å ha med meg Victor, Golden Retrieveren vi fikk beholde av Blindeforbundet når han ikke lenger klarte å “levere”, var de fineste dagene i stallen. Sykkelturene frem og tilbake med han på slep, var derimot ikke alltid like vellykka, men vi fikk det nå til på et vis.

Når jeg tenker meg om, så var jeg veldig heldig. Hadde både hest og hund som selskap, enebarn som jeg var. Vet ikke helt om jeg alltid satte like stor pris på morgenluftingene av Victor eller all møkkinga etter Boy, men som mamma i dag til hestejente, kommer erfaringen godt med, ser jeg. 


Jeg likte aldri å konkurrere. Klarte ikke å holde nervene i sjakk, og surmulte i flere dager i forveien…


Morsomt å se at jeg fortsatt sliter med å holde tomlene opp…

Jeg er snart på vei til stallen for å avlaste Mille som trenger å hvile seg, og ikke minst bli ferdig i tide før jeg skal på viktig møte i ettermiddag med diverse leger. Jeg skal på nytt få vurdert skulderen og nakken min, se hva prognosene sier, så jeg kan få staket ut veien videre. Jeg har for lengst slått meg til ro med at ting er som de er, men det er greit å få en “second opinion” og ikke minst finne ut om det er en ørliten sjanse til å foreta seg noe mer. Jeg kjenner det hadde vært godt å ha Bjørn Erik ved min side akkurat nå, jeg pleier nemlig ofte å ha han støttende ved min side, men han har mer enn nok å tenke på. Det skjer en del ting, det rører seg litt i markedet, og jeg håper han snart skårer blink og høster noe positivt.

Ønsker dere alle en god start på uken!

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Den gangen…

Heihei.

Jeg har flere ganger hatt lyst til å dele gamle bilder med dere, men det er søren meg lettere sagt enn gjort. For det første er det ingen rød tråd i hvordan jeg har lagret dem. Alt ligger hulter til bulter, mapper på mapper med undermapper, og de er utrolig dårlig merka. Jeg mista nesten motet før jeg i det hele tatt hadde begynt i dag. Tror jeg bør satse på en hobby å sortere bilder når jeg blir gammel. Det kommer i alle fall til å sysselsette meg en evighet.

Det andre som gjør dette arbeidet blir noe langdrøyt, er at jeg hele tiden kommer over bilder av andre som jeg synes de bør få. Har holdt på med album fra 2003 + -, og det sier seg sjøl at de fleste av de som er med, har forandra seg mye, det er sååååå morsomt. Før jeg sender dem avgårde, er jeg nødt til å redigere de også, for absolutt alle bildene er alt for mørke.

Det er jo litt artig å se hva som opptok oss mest for 12-13 år siden. Det var helt soleklart Pelle og Dennis…og dyra våre. Som byasjente, var det ikke alltid så lett å hverken ha hund eller katt, så jeg husker jeg lovet meg selv som liten å tillate mine kommende unger å ha masse kontakt med dyr. Ikke rart vi i dag har hund, katt, hest og fugler…

 


Han her gjorde etterhvert livet til Bjørn Erik ganske så uutholdelig. Han var så sjalu, at vi til slutt var nødt til å finnet et nytt hjem til han. Han lever i dag som fri fugl hos Hove Fuglepark…


Denne hytta bak i hagen var Dennis sitt tilfluktsrom flere somre på rad. Han kappa vekk alle greinene opp, så ingen andre enn han klarte å komme opp uten hjelp. Det hendte de andre ungene i gata var heldige og fikk komme opp via taustigen, men ikke alltid…


Ja, før skulle alt være rødt, grønt og gult…


Ekstremsport delux! Særlig med tanke på at kattene ikke tålte hverandre…

Denne overlevde katten Lala, men det gjorde ikke forgjengeren…

Jeg tenker det er mange som kanskje var litt skeptiske og trodde jeg skulle poste bilder av dem på bloggen i dag, men det gjør jeg altså ikke. Synes det er morsomt å gi folk et lite tilbakeglimt, men kun på privaten. Nå skal jeg fortsette å overraske folk. Har nemlig fortsatt plenty bilder å gå igjennom.

Håper dere har hatt en god og avslappende søndag. Vi har vært i stallen hver bidige dag, men tar oss en liten pause til torsdag. Endelig får jeg vaska litt hestetøy.

Smask, Nina

 

 

Instagram: nthorsen          

Facebook side: Nina Sprell Levende         

Snapchat: ninasprell

Når loftet endevendes, dukker minnene opp…

Heihei, kjære dere!

Bjørn Erik har altså fått det for seg at loftet skal endevendes. Han bærer snart på seg brokk, bærer ned og bærer opp igjen. For alt kan jo ikke kastes, selges eller gis bort, selv om jeg fort kan anslå at i hvert fall 70% av det han finner frem ikke trengs i denne familien lenger. 

I dag kom han ned med fire esker stappfulle med Denby Harlequin servise. Herregud som jeg elsket det! Ikke bare det, hele huset gikk jo i stil. I ´97 gikk alt her hjemme i furu, omgitt av parafinlamper, smijern og ruter. Veggene var malt enten røde eller grønne og vi hadde faktisk vegg til vegg teppe i hele første etasje…hmmm. 

Det var heller ikke hus foran oss på den tiden, tror ikke jeg visste at det skulle komme hus der med årene i det hele tatt, så da hadde vi havutsikt fra stuevinduet. Naboene trodde nok ikke vi var helt vel bevarte når vi i fullt snorkleutstyr spradet ned til brygga MED harpun! Skikkelig byasser på tur! Uff, husker jeg synes det var bittelitt flaut, men guriland så moro vi hadde det. Good old times ♥










Hmmm, blir spennede å se om serviset snart skifter eier. Regner med at han far får lagt det ut på Finn.no i løpet av dagen. Litt vemodig, for jeg husker jeg sparte i en evighet. Men, men jeg kan jo ikke fylle opp loftet i påvente av den hytta jeg så gjerne skulle hatt. Nei, nå skal det ryddes i skuffer og skap, dermed basta!

Ønsker dere alle en fortsatt finfin dag!

Klem Nina

Visia hudanalyse?

God lørdag godtfolk!

På denne tiden her, for et år siden unnet jeg meg selv en Visia hudanalyse på Avea Klinikken. Sjokkbildene og resultatene kan du eventuelt lese om i blogginnlegget her. Blir nesten litt deppa de få gangene jeg tar mot til meg og mimrer over forfallet den gangen. Den hendelsen der, kall det gjerne oppvekkeren, ble begynnelsen på reisen min mot en mindre problemhud som i tillegg så og ble friskere etterhvert. Det ble kjekkere å møte sitt eget speilbildet hver dag, jeg trivdes mer med det jeg så, og det ga meg det lille sparket bak til å ta mer vare på hu Nina-mor.

De flinke folka på Avea klinikken skreddesydde et program til meg, som bestod av flere behandlinger og produkter som passet meg mye bedre enn det jeg holdt på å klæsje på meg den gangen. 

Hele denne måneden kan du altså ta en slik analyse for kun 199,-. Et unikt tilbud hvis du har spørsmål rundt huden din, være seg rynker, pigmenteringer, leverflekker, linjer, oppstramming eller aldring. Har du gått og tenkt på dette en stund, så ta gjerne kontakt med de flinke jentene på 51 800 100 eller send de en e-post på [email protected]

Grip sjansen, gjør noe med det!

Uff og dobbeluff, de UV-flekkene var jammen ikke mye å skryta av husker jeg. MEN når det er sagt, så hadde det vært morsomt å ta en ny analyse om ikke så lenge. For i dag er jeg sikker på at resultatene hadde blitt mye bedre. Tror jeg hadde skåret høyere i samtlige grener. Har jobbet mye med de røde områdene mine og ikke minst rynkene. Produktene jeg bruker i dag sammenlignet med den gangen har nok også helt sikkert gjort noe med hudkonsistensen og alle porene mine. Time will show!

Nå skal jeg opp og vekke Mille-mor. Vi skal på juletrefest med Sykehusbarn. Kjenner jeg henne rett, ligger hun nok våken allerede og venter på å få lov til å komme på badet for å pynte seg  fra topp til tå.

Nyt lørdagen, kos dere! Klem Nina

 

#avea

 

Hvem er Nina?

Nå kan dere tro jeg er langt inni drømmeland. Nå har jeg nemlig begynt å sette meg inn i julepresangen jeg fikk av min kjære Bjørn Erik. En Veho maskin som gjør gamle lysbilder og negativer om til digitale bilder. WOW, fyttikatta så moro! For på loftet har jeg en stor bærepose full av lysbilder. De fleste er nok fra 70 tallet, men ser det er noen nyere også. Kvaliteten er så som så, men jeg klarer allikevel å hente de fram her og redigere lystyrken litt på dem. Med litt fantasi ser man sånn nogenlunde hva det er.

Dette kommer jeg til å bruke mye tid på. Dette er minner fra livet mitt som jeg ikke har sett på 30-35 år. Omtrent alt har gått i glemmeboka, men nå skal de opp og frem. Derfor må dere bære over med meg hvis det blir litt “too much good old times”. For selvfølgelig kommer jeg til å dele masse med dere her.

Det er nå de åra der som er grunnlaget, fundamentet for den jeg har blitt i dag. Arbeiderklasse jenta, som vokste opp som enebarn. Først midt i byen for deretter å flytte til Vestli, en av Oslo sine største bydeler. Kjenner at tiden og folka jeg møtte underveis der, har fått en stor plass i hjertet mitt.

En liten “sneak peek”…

Aner ikke hvor mange somre som har gått med på å seile….

Årene i Vestli skolekorps står høyt oppe på “beste årene i mitt liv” lista…

Hest er best…det har dere nok fått med dere for lengst…

Det glade 80-tall. Min aller første bil. Mazda 323, gul men deretter ble den lilla så klart…

Tiden flyr nå man først setter seg ned og begynner å leite etter gamle skatter. Nå ser jeg at været har lysna der ute, så da tror jeg vi setter nesa mot stallen.

Ønsker dere alle en fortsatt fin dag og ikke minst god helg!

Klem Nina