Hviledag fra stranda…

Nå var det virkelig på tide å ta frem noen Mexico minner igjen. Bilder som sjelden er å finne i familien Thorsen sin minnebok, siden vi aldri er å finne ved et basseng. Men når man skal bo 16 dager på et og samme sted og Mille-mor sårt trengte en strandpause, så var vi ikke vanskelig å be. Vel, ikke at Mille ønsket å være ved bassenget denne gangen heller, men hun lå ti meter unna oss, i skyggen, i en hengekøye og facetimet med venninnene sine hjemme i Norge. Bjørn Erik og jeg derimot, koste oss ved bassenget, og som vanlig var det ingen andre der. Rart, men bassengene på Holbox blir nesten aldri brukt, så da var det fritt frem for å ta masse bilder, drikke rødvin, fjase og tulle og ikke minst fortsette den årlige ferieturneringen i backgammon.

Bladene på de nydelige plantene litt lengre ned i bildene her ble faktisk med hjem. Joda, denne dama tok faktisk med seg et par avleggere, men jeg har ennå til gode å få røtter på dem.

Kjære Isla Holbox, jeg savner deg, du er og blir finfin 🇲🇽

My big løøøve…


Kliss, klass…akkurat som før ❤️

God morgen, ønskes dere fortsatt fra vakre Holbox, Mexico 🇲🇽

Dette er og blir en “slapp av” ferie, kun avbrutt i ny og ne av en spasertur enten alene eller med våre firbeinte venner fra Refugio. Jeg er nok ikke helt sikkert på om Bjørn Erik alltid synes det er like gøy å ikke ha en plan for dagen, men det ser nå ut som han koser seg med den ene boka etter den andre, og smilet går jo trill rundt på han hele dagen land. Vi har derimot lovet han en utflukt en av de nærmeste dagene, men den krever at vi når målet via vannet, og da må det være lavvann. Han har selvsagt en app, som forteller oss når det er det, så når det faller på en dag til normal tid, slår vi til.

Vi skifter litt på hvor tilbringer dagene her på stranda, og ved anledning “i dag lar vi burkaen ligge hjemme og ikler oss fancy badedrakt”, var vi igjen tilbake på Punta Caliza. Jeg må derimot innrømme at i det bildene var tatt, så ble den bytta i en fei, for komfort kommer helt klart foran glam.

Ha en fortsatt god lørdag, fininger, og husk at hvis dere orker mer familie Thorsen i monitor, så er undertegnede aktiv på snap: ninasprell.

 

 

Min hjertesak her i Mexico, Holbox, har helt uventa nådd nye høyder ❤️

Hei igen, kjære dere. Som dere sikkert har skjønt, så lever familien Thorsen sine glade dager for tiden i Mexico. Vi er fortsatt i naturreservatet Holbox, og tenk, vi har ennå over en uke igjen i dette herlige paradiset.

Når man kommer hit første gangen, så er det helt naturlig å søke opp Tripadvisor. Hva skjer på øya? Hva bør vi få med oss? Helt til topps, som nummer en “what to do?”, ligger et besøk til hundehjelpesenteret, “Refugio Animal Holbox”. Dette er et av to steder (det andre ligger inne på fastlandet, kun 15 minutter unna), som tar inn hjemløse og veldig ofte skada hunder og katter.

Det å få komme hit for et mishandlet dyr, er som å vinne i Lotto. Har du først kommet inn dørene her, vil du for alltid bli tatt godt hånd om. Det sørger nemlig tre frivillige veterinærer og åtte assistenter for. Målet er å finne noen som kan adoptere disse stakkars dyrene, men først og fremst får de all den medisinske hjelpen de trenger for å komme seg videre i livet.

Den første gangen vi dro hit, var vi veldig usikre på om vi skulle gi penger. Det er nemlig ingen hemmelighet at Mexico er et korrupt land. Det er mye fattigdom, og menneskeliv er ikke alltid så mye verdt. Derfor valgte vi å ta med 20kg brukt, men fullt brukbart hundeutstyr. Det ble selvsagt veldig godt mottatt. Nå som vi derimot har lært senteret bedre å kjenne, så har vi donert penger. Vi velger med andre ord å stole blindt på disse barmhjertige menneskene, og det med god grunn. Vi har ikke en eneste gang opplevd noe ubehagelig på besøkene våre. Vi har kommet til alle døgnets tider, og alltid fått følelsen at her er det mye kjærlighet. Kjærlighet til dyrene, kjærlighet til jobben de gjør og ikke minst så brenner de for å hele tiden finne nye og trygge hjem til disse fine skapningene.

Når vi atter en gang besøkte dette nydelige stedet for noen dager siden, så spurte en av dere følgere om hvordan dere kunne være med å hjelpe. Jeg videresendte henne til Instagram siden “Refugio Animal Holbox”, og forklarte at hun kunne bidra via PayPal. I stedet så vipset hun et beløp og ba meg fint om å gi det videre, og hva tror dere skjedde da?! Jo, mange hang seg på, så nå tre dager etter, har dere vipset meg hele 18.400 kroner! Er dere klar over hvor mye penger det er her? Hvor mye medisinsk utstyr og mat som kan kjøpes for dette? Jeg er i alle all helt stum av beundring for alle dere som uoppfordret har vært med på denne fine gesten. Jeg har allerede fortalt veterinærene på Refugio at de vil får en stor sum penger fra ekte norgesvenner, og de er dypt takknemlige. Hvor mye, vet de ennå ikke, og jeg gleder meg altså så til å overrekke disse pengene når ferien går mot slutten.

Tusen millioner takk ❤️

Bakerst ser dere Lola. Lola er lam bak, etter å ha hoppet ned fra et høyt gjerde og landet feil. Hun kommer i fra fastlandet. Er lykkelig i adoptivhjemmet sitt, men siden de begge er veterinærer, får Lola kommet hit hver dag på dagtid. Dere kan tro hjertet mitt flommet over når jeg fikk vite hvor godt hun egentlig har det.

Vi er på plass på Punta Caliza, godt plassert i skyggen, akkurat som vi liker det ☀️

God morgen, ønskes dere fra vakre Holbox i Mexico.

Vi ligger seks timer bak dere i tid, så nå er klokka ti, og familien Thorsen har så vidt begynt å røre på seg. Vi har på ingen måte hastverk etter å komme oss opp om morgenen. Det er på en måte ferie i dobbel forstand å ikke ha en plan for dagen, og som vanlig fikk vi bekreftet i går at solsengene våre som er godt plassert i skyggen, er ledige selv om klokken nærmer seg 12.

Holbox er like vakker som før, og det er mye mer liv her, deilig med masse folk, noe helt annet enn i fjor når verden og turismen ennå var preget av korona. De på Hotel Pueblito tok som vanlig godt i mot oss, og det er tydelig at de kjenner oss igjen. Jeg har på en måte forstått det sånn at Holbox gjerne er en plass man kun er i noen få dager, siden det skjer så lite her, så når vikingene i fra nord kommer og blir her i drøye to uker, så er det veldig unormalt, men velkomment.

I går tilbragte vi hele dagen på favoritt strandbaren vår Punta Caliza, og som vanlig betalte vi 300 pesos, del på 2, 150 kroner, per solseng. Det høres kanskje mye ut, men ikke glem at man spiser og drikker gratis for samme sum i baren. Det er derfor alltid spennende å gjøre opp regningen når vi setter nesa hjemover igjen, for vi putter jo noe i oss hele tiden, men i går var det ingen ting å betale ekstra for. Det dere, synes vi er et stort pluss, for vi hadde jo tross alt vært der i nesten åtte timer.

I dag startet karnevalet her, det blir nok skikkelig liv og røre, eller det er jeg faktisk litt usikker på, for hele sentrum er på størrelsen av fotballbane, så det er ikke stort. Litt annerledes blir det jo uansett, så frøkna gleder seg stort. Så mye at hun mente vi måtte skippe stranda for å ikke gå glipp av noe, men hallo, det er jo på kvelden det skjer.

Da er det bare å ønske dere en riktig god helg, kos dere!

Hvis ønskelig er det bare å følge meg på Snap: ninasprell ❤️

 

Jeg var litt stressa på om bagen med alt det sukkerfrie snopet kom frem, en baggasje lapp manglet nemlig på Sola og måtte printes og ettersendes, så dere kan tro jubelen stod i taket når den dukket opp.

 

 

 

 

Da var eventyret i gang 🇲🇽

Heihei dere, er dere klare for være med til Mexico igjen?

Tenk nå er vi på vei til favoritt stedet vårt igjen, Isla Holbox. Snart er vi kun en biltur og en ferje unna paradiset som har blitt oss så kjært. Vi vet med andre ord hva som venter oss. 16 dager i vater, på en solseng i skyggen, med bølgeskvulp og Harry Hole lydbok på øra. Dere kan tro jeg gleder meg.

Ferien startet derimot ikke der, men for en dag siden. For Bjørn Erik har klart det igjen. Klart å samle nok poeng så både han, Mille og jeg flyr på Business Class (det ligger et bilde nederst i innlegget som forklarer litt mer omfattende). Vi må selvsagt fly litt mer knotete, da disse “companion” billettene er i fåtall, men etter mye om og men, var reisen i boks. Noen synes kanskje det virker litt slitsomt å være i lufta i så mange timer på et døgn, men ikke vi. For mellom hver landing henger vi i loungen på flyplassen, og bare det i seg selv er en liten miniferie. Servicen og luksusen vi opplever i lufta er det heller ingen ting å klage på. Vi er i himmelrike, i dobbel forstand.

Eventyret er altså endelig i gang, Mexico nå kommer vi, vær beredt 🇲🇽

 

 

Siste krampe i Mexico 🇲🇽

I skrivende stund sitter vi på flyplassen i Cancun og venter på å ta første flyetappe hjem. Herrefred som tiden har flydd. Til sammen har vi vært hjemmefra i 16 dager, og det er nesten litt vanskelig å fatte. I dag var det altså på med vinterklær og ikke minst BH. Fysjameg, så kjedelig. Men jeg har ikke lov til å klage, for vi har vært ekstremt heldige som kan se tilbake på noen fantastiske fine dager i sol og varme. Jeg må også banke i bordet, for dette er den aller første ferien Mille ikke har blitt syk på. Det var nok lurt å følge rådene vi fikk av legen vi brukte sist gang vi var i Mexico. Melkesyrebakterier, idoform har helt klart hjulpet.

I går var vi som sagt tilbake i Cancun, på et hotell som ikke var særlig langt fra flyplassen. Vi kom når det ennå var en del timer igjen av dagen, og Bjørn Erik var klar i sin tale. Han ville på shopping. Shopping ble det, og jammen klarte vi alle å finne noe å ta med hjem. Ikke bare likte vi det, men dere som følger oss på Snap (ninasprell) fikk også noen tips. Flere av dere falt faktisk pladask for de søte Care Bear joggeskoene jeg fikk tak i, og jammen klarte dere å få bestilt de på nett.

Nei, nå må jeg løpe, vi skal som sagt først ombord denne gangen også, herrefred som jeg gleder meg til å plugge ørene og ta meg en lang lur.

Jeg håper forresten dere har likt å være med oss på ferie denne gangen, og tenk om kun åtte uker reiser vi igjen på nytt eventyr. 

Han hadde liten lyst til å ta på seg den nye kule skjorta for meg så jeg fikk tatt et bilde, men vet vel av erfaring at det ikke nytter å la være. Men ikke pokker om han tok på seg bukse også, der gikk grensen.

Late dager 🇲🇽

I går var vi tilbake på de komfortable solsengene våre igjen. Godt plassert i skyggen under stråtaket lå vi i vater gjennom hele dagen. Det var en merkelig stemning på hele stranden. Uværet to dager tidligere, altså sandstormen, hadde rota det skikkelig til for de fleste stedene, så nå var alt rydda så det nesten så litt for perfekt ut. Det var ekstremt rolig og stille også, og helt klart mye mindre folk. Det kan nok ha noe med at det var meldt litt regn disse dagene, vi har også vært forberedt på det. Det kom derimot ikke noe regn, jeg tipper blåsten tok det med seg, og godt var det.

Minsten Mille og jeg er godt inne i lydbøkene våre nå og Bjørn Erik sverger til sin Kindle. Det går også en del tid til backgammon turneringen vår, og selvsagt blir det badet. Bjørn Erik og jeg går og går i det langgrunne vannet, holder lanker og smiler. Noe småforelska igjen, disse dagene har helt klart gjort oss godt ❤️

Denne dagen har Mille ventet lenge på 🐾

Heihei igjen, kjære dere.

Nå har vi hatt et par snåle dager her nede i Mexico. Som de evige optimistene vi er, drar vi alltid ut dørene her med to fullpakka sekker hver dag, klare for nye eventyr på nye strender, men av og til, som i forgårs, blir ikke ting akkurat som planlagt. Vi ble nemlig fanget i en sandstorm, men i stedet for å deppe, gjorde vi det om til en morsom ekspedisjon “vil vi klare å overleve og finne veien hjem”. Det var ingen taxigolfer i nærheten, så vi la ut på egenhånd. Fomla i blindet langs stranda og gikk inn og ut av private eiendommer. Etter mye om og men, trasking i rundt 40 minutter, fikk vi endelig haik, og leende og så til de grader glade, kom vi oss fullstendig nedlassa av sand hjem igjen på hotellet. Der ordnet vi til et lite poolparty, så undertegnede sovnet som en stein før klokka var seks på kvelden.

Vi har forresten endelig fått det største ønsket vårt oppfylt på denne reisen, vi har fått besøkt gjengen vår på “Refugio Animal Holbox”. Denne gangen hadde vi ikke med oss brukt hundeutstyr som dere lesere hjalp oss med i 2020, les gjerne her, men penger som de virkelig hadde behov for. I løpet av de siste fire månedene har de klart å adoptere bort 21 hunder, og det har vært en fryd å følge med på mange av de lykkelige øyeblikkene hvor hund og ny eier i et annet land har blitt gjenforent. Disse frivillige folkene med sine dyktige veterinærer gjør virkelig en stor forskjell for disse stakkars små, og det er en sann glede å få se arbeidet deres på nært hold.

For de av dere som følger meg på snap (ninasprell), så har dere sikkert fått med dere at vi har vært på besøk der flere ganger nå. Mille har nemlig forelsket seg i tispa Luna, og insisterer på at vi skal stikke bortom henne og ta henne med på tur. Historien til Luna er egentlig ikke så trist. Hun er født på øya her, men har gang på gang stukket fra eieren sin. Den lille utbryteren er altså noe rastløs, og eieren klarer ikke å hanskes med henne lenger, så da stiller RAH opp. 

Det ble altså en strandtur på oss i dag også, med hver vår hund, og jeg vil også nevne at Mille donerte bort en fin sum av feriepengene sine til de trengende små tre- og firbeinte venner. Jeg nevnte det så vidt for henne i går, og hun var jammen meg ikke sein med å vurdere dette som en god idé, og det beste av alt, da fikk hun jo en god unnskyldning til å besøke Luna igjen.

Jeg måtte felle noen tårer når vi tok farvel med stedet i dag, jeg har nemlig selv fått meg en hjerteknuser der. Jeg skulle ønske jeg kunne trylle, fått henne med meg hjem, men vet innerst inne at jeg ikke kunne gitt henne samme omsorg der som her. Hun er nemlig lam i hele bakdelen, og Norge med sitt terreng og asfalterte veier hadde ikke vært særlig godt for den stakkaren der ❤️

Dette er min hjerteknuser. Ser litt farlig ut, men man faller pladask når den setter seg helt inntil deg og ber om kos på kos. Helt lam i bakdelen, så jeg er redd ingen vil adoptere den, men livet på RAH er godt nok.

En spent mamma og pappa følger godt med på avstand når minsten vil håndtere hunden selv på tur.

 

 

Vi må alltid få med oss solnedgangene ☀️

Uansett hvor vi er her i verden, så er det noe magisk med solnedgangene. Her på Isla Holbox er intet unntak, den er og blir slående vakker, og samler alle som kan krype og gå her.

Ord blir fattige, så jeg lar heller bildene tale for seg selv ☀️

Ja sånn går nå dagene her i Mexico 🇲🇽

Heihei igjen, fininger.

Nå har vi kommet inn i en finfin rytme synes jeg. Jeg sovner tidlig og våkner tidlig, og gjerne et par timer etter at jeg har fått blogget ute i fred, kun akkompagnert av nydelig fuglesang, kommer først Bjørn Erik og legger seg i hengekøya her og etterpå våkner omsider veslemor også. Vi har aldri hastverk, vi maser ikke et sekund, alle får den tiden de måtte ønske til å holde på med sitt. Det er derimot ingen hemmelighet at jeg helst vil på stranda hver dag, Mille derimot kunne godt tenkt seg noen timer ved bassenget, så i dag skal vi faktisk starte dagen der. Jeg er derimot nødt til å vise dere strandlivet her i Holbox, for det er jo den største grunnen for at folk kommer hit.

Bjørn Erik er den fødte reiseleder, og kan de fleste triksa på å skape oss en god dag her. Han har også funnet en beachklubb, Punta Caliza, som tar rundt firehundre norske kroner for tre gode senger godt plassert i skyggen der vi trives best. Det høres kanskje mye ut med fire hundre kroner, men det beste med dette stedet er at man får lov å drikke og spise i baren gratis for den samme summen. Med andre ord så er solsengene egentlig gratis, men for å holde på oss kunder hele dagen, kjører de dette geniale tilbudet. For å si det sånn, vi må drikke en del øl og brus for å komme opp i den summen. Vi kunne kanskje valgt å spise mer for pengene, men det eneste flokken vil ha er en megastor guacamole med nachos til. Det er forresten gratis å bruke sup brettene også, så alt i alt så føler vi at vi sparer masse penger på å ligge her.

Jeg har ennå ikke klart å begynne å gå turen hjemme i kulda, men her i Mexico rusler jeg titt og ofte rundt på egenhånd på stranda. Det går ikke særlig fort, og det blir selvsagt en del småstopp for å ta bilder, men det viktigste er å ikke stivne helt til på disse solsengene. Det kjekke er at man på noen plasser også kan gå langt ute i vannet. Jeg snakker en 40-50 meter fra land, for der rekker plutselig vannet deg til anklene igjen.

Klemmer sendes i fleng fra trioen som storkoser seg i varmen. Alle er friske og raske (bank i bordet, Mille har fortsatt å ta melkesyrebakteriepillene hun begynte på en uke før vi dro), og det er deilig å vite at vi ennå har en uke igjen av denne magien.

PS: Jeg klarer å snappe mer nå enn før for BE klarer faktisk å fylle på data selv elektrionisk på det meksikanske sim-kortet mitt. Jeg skal snappe for Mammabloggerne i morgen og Bakfasaden på søndag, og da skal vi faktisk ut på en del kjekke ting dere ikke har fått med dere før. Jeg kan derimot ikke snappe dobbelt opp, så fint om dere følger meg der ❤️

Det er få selgere på stranda, men en og annen person med en mango- eller kokosnøtt tralle er å se. De maser derimot ikke, så vi kjøper med glede noe av de hver dag.