Siste krampe i Mexico 🇲🇽

I skrivende stund sitter vi på flyplassen i Cancun og venter på å ta første flyetappe hjem. Herrefred som tiden har flydd. Til sammen har vi vært hjemmefra i 16 dager, og det er nesten litt vanskelig å fatte. I dag var det altså på med vinterklær og ikke minst BH. Fysjameg, så kjedelig. Men jeg har ikke lov til å klage, for vi har vært ekstremt heldige som kan se tilbake på noen fantastiske fine dager i sol og varme. Jeg må også banke i bordet, for dette er den aller første ferien Mille ikke har blitt syk på. Det var nok lurt å følge rådene vi fikk av legen vi brukte sist gang vi var i Mexico. Melkesyrebakterier, idoform har helt klart hjulpet.

I går var vi som sagt tilbake i Cancun, på et hotell som ikke var særlig langt fra flyplassen. Vi kom når det ennå var en del timer igjen av dagen, og Bjørn Erik var klar i sin tale. Han ville på shopping. Shopping ble det, og jammen klarte vi alle å finne noe å ta med hjem. Ikke bare likte vi det, men dere som følger oss på Snap (ninasprell) fikk også noen tips. Flere av dere falt faktisk pladask for de søte Care Bear joggeskoene jeg fikk tak i, og jammen klarte dere å få bestilt de på nett.

Nei, nå må jeg løpe, vi skal som sagt først ombord denne gangen også, herrefred som jeg gleder meg til å plugge ørene og ta meg en lang lur.

Jeg håper forresten dere har likt å være med oss på ferie denne gangen, og tenk om kun åtte uker reiser vi igjen på nytt eventyr. 

Han hadde liten lyst til å ta på seg den nye kule skjorta for meg så jeg fikk tatt et bilde, men vet vel av erfaring at det ikke nytter å la være. Men ikke pokker om han tok på seg bukse også, der gikk grensen.

Late dager 🇲🇽

I går var vi tilbake på de komfortable solsengene våre igjen. Godt plassert i skyggen under stråtaket lå vi i vater gjennom hele dagen. Det var en merkelig stemning på hele stranden. Uværet to dager tidligere, altså sandstormen, hadde rota det skikkelig til for de fleste stedene, så nå var alt rydda så det nesten så litt for perfekt ut. Det var ekstremt rolig og stille også, og helt klart mye mindre folk. Det kan nok ha noe med at det var meldt litt regn disse dagene, vi har også vært forberedt på det. Det kom derimot ikke noe regn, jeg tipper blåsten tok det med seg, og godt var det.

Minsten Mille og jeg er godt inne i lydbøkene våre nå og Bjørn Erik sverger til sin Kindle. Det går også en del tid til backgammon turneringen vår, og selvsagt blir det badet. Bjørn Erik og jeg går og går i det langgrunne vannet, holder lanker og smiler. Noe småforelska igjen, disse dagene har helt klart gjort oss godt ❤️

Denne dagen har Mille ventet lenge på 🐾

Heihei igjen, kjære dere.

Nå har vi hatt et par snåle dager her nede i Mexico. Som de evige optimistene vi er, drar vi alltid ut dørene her med to fullpakka sekker hver dag, klare for nye eventyr på nye strender, men av og til, som i forgårs, blir ikke ting akkurat som planlagt. Vi ble nemlig fanget i en sandstorm, men i stedet for å deppe, gjorde vi det om til en morsom ekspedisjon “vil vi klare å overleve og finne veien hjem”. Det var ingen taxigolfer i nærheten, så vi la ut på egenhånd. Fomla i blindet langs stranda og gikk inn og ut av private eiendommer. Etter mye om og men, trasking i rundt 40 minutter, fikk vi endelig haik, og leende og så til de grader glade, kom vi oss fullstendig nedlassa av sand hjem igjen på hotellet. Der ordnet vi til et lite poolparty, så undertegnede sovnet som en stein før klokka var seks på kvelden.

Vi har forresten endelig fått det største ønsket vårt oppfylt på denne reisen, vi har fått besøkt gjengen vår på “Refugio Animal Holbox”. Denne gangen hadde vi ikke med oss brukt hundeutstyr som dere lesere hjalp oss med i 2020, les gjerne her, men penger som de virkelig hadde behov for. I løpet av de siste fire månedene har de klart å adoptere bort 21 hunder, og det har vært en fryd å følge med på mange av de lykkelige øyeblikkene hvor hund og ny eier i et annet land har blitt gjenforent. Disse frivillige folkene med sine dyktige veterinærer gjør virkelig en stor forskjell for disse stakkars små, og det er en sann glede å få se arbeidet deres på nært hold.

For de av dere som følger meg på snap (ninasprell), så har dere sikkert fått med dere at vi har vært på besøk der flere ganger nå. Mille har nemlig forelsket seg i tispa Luna, og insisterer på at vi skal stikke bortom henne og ta henne med på tur. Historien til Luna er egentlig ikke så trist. Hun er født på øya her, men har gang på gang stukket fra eieren sin. Den lille utbryteren er altså noe rastløs, og eieren klarer ikke å hanskes med henne lenger, så da stiller RAH opp. 

Det ble altså en strandtur på oss i dag også, med hver vår hund, og jeg vil også nevne at Mille donerte bort en fin sum av feriepengene sine til de trengende små tre- og firbeinte venner. Jeg nevnte det så vidt for henne i går, og hun var jammen meg ikke sein med å vurdere dette som en god idé, og det beste av alt, da fikk hun jo en god unnskyldning til å besøke Luna igjen.

Jeg måtte felle noen tårer når vi tok farvel med stedet i dag, jeg har nemlig selv fått meg en hjerteknuser der. Jeg skulle ønske jeg kunne trylle, fått henne med meg hjem, men vet innerst inne at jeg ikke kunne gitt henne samme omsorg der som her. Hun er nemlig lam i hele bakdelen, og Norge med sitt terreng og asfalterte veier hadde ikke vært særlig godt for den stakkaren der ❤️

Dette er min hjerteknuser. Ser litt farlig ut, men man faller pladask når den setter seg helt inntil deg og ber om kos på kos. Helt lam i bakdelen, så jeg er redd ingen vil adoptere den, men livet på RAH er godt nok.

En spent mamma og pappa følger godt med på avstand når minsten vil håndtere hunden selv på tur.

 

 

Vi må alltid få med oss solnedgangene ☀️

Uansett hvor vi er her i verden, så er det noe magisk med solnedgangene. Her på Isla Holbox er intet unntak, den er og blir slående vakker, og samler alle som kan krype og gå her.

Ord blir fattige, så jeg lar heller bildene tale for seg selv ☀️

Ja sånn går nå dagene her i Mexico 🇲🇽

Heihei igjen, fininger.

Nå har vi kommet inn i en finfin rytme synes jeg. Jeg sovner tidlig og våkner tidlig, og gjerne et par timer etter at jeg har fått blogget ute i fred, kun akkompagnert av nydelig fuglesang, kommer først Bjørn Erik og legger seg i hengekøya her og etterpå våkner omsider veslemor også. Vi har aldri hastverk, vi maser ikke et sekund, alle får den tiden de måtte ønske til å holde på med sitt. Det er derimot ingen hemmelighet at jeg helst vil på stranda hver dag, Mille derimot kunne godt tenkt seg noen timer ved bassenget, så i dag skal vi faktisk starte dagen der. Jeg er derimot nødt til å vise dere strandlivet her i Holbox, for det er jo den største grunnen for at folk kommer hit.

Bjørn Erik er den fødte reiseleder, og kan de fleste triksa på å skape oss en god dag her. Han har også funnet en beachklubb, Punta Caliza, som tar rundt firehundre norske kroner for tre gode senger godt plassert i skyggen der vi trives best. Det høres kanskje mye ut med fire hundre kroner, men det beste med dette stedet er at man får lov å drikke og spise i baren gratis for den samme summen. Med andre ord så er solsengene egentlig gratis, men for å holde på oss kunder hele dagen, kjører de dette geniale tilbudet. For å si det sånn, vi må drikke en del øl og brus for å komme opp i den summen. Vi kunne kanskje valgt å spise mer for pengene, men det eneste flokken vil ha er en megastor guacamole med nachos til. Det er forresten gratis å bruke sup brettene også, så alt i alt så føler vi at vi sparer masse penger på å ligge her.

Jeg har ennå ikke klart å begynne å gå turen hjemme i kulda, men her i Mexico rusler jeg titt og ofte rundt på egenhånd på stranda. Det går ikke særlig fort, og det blir selvsagt en del småstopp for å ta bilder, men det viktigste er å ikke stivne helt til på disse solsengene. Det kjekke er at man på noen plasser også kan gå langt ute i vannet. Jeg snakker en 40-50 meter fra land, for der rekker plutselig vannet deg til anklene igjen.

Klemmer sendes i fleng fra trioen som storkoser seg i varmen. Alle er friske og raske (bank i bordet, Mille har fortsatt å ta melkesyrebakteriepillene hun begynte på en uke før vi dro), og det er deilig å vite at vi ennå har en uke igjen av denne magien.

PS: Jeg klarer å snappe mer nå enn før for BE klarer faktisk å fylle på data selv elektrionisk på det meksikanske sim-kortet mitt. Jeg skal snappe for Mammabloggerne i morgen og Bakfasaden på søndag, og da skal vi faktisk ut på en del kjekke ting dere ikke har fått med dere før. Jeg kan derimot ikke snappe dobbelt opp, så fint om dere følger meg der ❤️

Det er få selgere på stranda, men en og annen person med en mango- eller kokosnøtt tralle er å se. De maser derimot ikke, så vi kjøper med glede noe av de hver dag.

 

Den beste dagen til nå 🇲🇽

Ferie for meg, er ofte å finne fullstendig stillhet og ro. Ikke misforstå, jeg elsker å bli varta opp av servitører liggende på solsenger i skyggen skuene ut på folket og livet, men av og til, eller faktisk veldig ofte, er det beste å bare være oss. I går hadde vi en sånn dag, da var det bare oss.

Jeg tror Bjørn Erik nevnte det hver bidige time:”Er dette mulig? Tenk at det fortsatt finnes slike perler. Det er akkurat de her minnene jeg vil bevare og ta med meg hjem”.

Vi valgte å ta strandpromenaden til venstre denne dagen. På to år har også denne delen blitt utbygd med snaisne tiltrekkende beach klubber, så vi måtte gå et stykke for å finne akkurat det vi lette etter. Den perfekte lille stranden dukket opp etterhvert. Helt utenfor rekkevidden av et eller annet musikkanlegg, nesten helt fri for selgere og her var vi til tider nesten helt aleine. Vårt medbragte og nyinnkjøpte telt med garantert 2×2 m skygge under, ble satt opp for første gang, og jeg kunne ikke vært lykkeligere.

Det var virkelig verdt å svette litt ekstra for de her øyeblikkene. Det å bære på to blytunge ryggsekker (da later jeg som jeg er med i 71 grader nord) var no problem. Jeg visste jo uansett at når dagen var på hell og vi skulle rusle hjemover, ville vekta være halvert og temperaturen en helt annen.

Det tar alltid litt ekstra tid å komme seg hjem. Døsige etter ni timer i sola og nok en amazing solnedgang, blir det til at vi stopper gang på gang og tar innover oss livet. Middagen spises i badetøyet, og desserten som består av pannekake med sjokolade og banan inntas de siste meterne hjem.

Vi er helt ikke aleine om å nyte Isla Holbox på denne måten. Vi er alltid mange som fornøyde vender nesa vår hjemover fra stranda sånn i kvellinga. For å si det sånn, minsten Mille har ennå ikke klart å holde seg våken etter klokken ni, og i løpet av den neste timen følger vi andre som regel med inn i drømmeland. Gud som vi elsker dette livet, vi elsker så til de grader vakre Mexico ❤️

Vi bor midt i sentrum, og her er det en liten fargerik scene som det skjer en del ting på i ny og ne. I går feiret vi selvsagt kvinnedagen, og selv om vi ikke skjønte bæret av det som ble sagt eller sunget, stilte vi opp og klappet med der de andre klappet.

Fjas og tull fra “yogagjengen” 🇲🇽

Holbox er og blir ekstremt Insta-vennlig. Uansett hvor og hva man tar bilde av, så blir det vakkert, så det er ikke få ganger man er tilskuer til at folk tar bilde av hverandre. Disse temaene går igjen: poserende med solnedgangen, poserende med krystallklart turkis vann i bakgrunnen, rompebilde (jeg bare ligger her på magen, mens den solbrune rompa mi så vidt stikker opp av vannet) og sist men ikke minst – ekstreme yogastillinger, mens jeg flekser alle muskler. Åhhh, da koser Bjørn Erik og jeg meg godt der vi ligger trygt og godt under stråtaket vårt, fri for all sol. Vi humrer og ler når grinete mann 30+- får streng beskjed om å ta alle bildene på nytt, for de var i følge fruen slett ikke bra nok.

Så var det oss da. Det er ikke til å stikke under en stol at det blir tatt en del bilder i denne familien også. Det er derimot noe snodig å skulle gå ut i vannet og ta bilder akkurat der hvor yogaparet i den minste bikinien ever og speedo nettopp har stått på hodet og holdt de rareste og vanskeligste posisjonene over lang tid. Så når Nina-mor tripper uti vannet i hel badedrakt med armer og bein, samt den store bøttehatten sin, så klarer hun rett og slett ikke å å la være å tulle og fjase. Da er det godt at den bedre halvdelen også er med på notene, og jeg tipper noen av tilskuerne også synes dette var helt innafor.

Glemte forresten å nevne lengre oppe her at de fleste er skikkelig solbrune, i motsetning til undertegnede som antagelig vil være like melkehvit når hun drar som når hun kom.

BE:”Gidder du å ta deg litt i sammen så jeg får tatt det nye profilbildet på Face som du ønsket?”

Me:”Sånn, bra nok?!”

 

Fra Cancun til ferieparadiset Holbox 🇲🇽

Jippi, da er vi på nett igjen!

Ferie er ferie uten mobilen og 4G mener mange, men vi i familien Thorsen er vel ikke helt enig der. Vi elsker stundene for oss selv scrollende på skjermen, og jeg er jo i mitt ess når jeg får ta bilder av alt og blogge hjem om det etterpå. Vi visste at nettet her på Holbox er elendig, man kan kun bruke TelCel operatør, men ikke at det i rykk og napp forsvant helt. Vi løste de første dagene med å bruke en fjerde mobil med datakort i som vi delte på, men 6GB delt på tre var borte i en fei. Nå derimot har Mille og jeg fått hvert vårt sim-kort med TelCel, så da styrer vi bruken hver for oss.

Vi hadde som sagt en overnatting i Cancun. Der valgte vi beliggenhet fremfor komfort, og synes det var helt innafor å bo på Mex Hoteles, kun en rundkjøring unna bussterminalen vi skulle på dagen etter. Bjørn Erik hadde som sagt kjøpt bussbilletter på forhånd via selskapet ADO og alt gikk sånn nogenlunde knirkefritt. Må forresten få nevne at absolutt alle må bruke munnbind inne overalt, og man blir tatt tempen på. Det skjedde altså noe ubehagelig den dagen, siden jeg skrev at dagen gikk sånn “nogenlunde knirkefritt”. BE vurderte faktisk å ikke fortelle meg det, men når det tross alt endte bra valgte han å dele hendelsen. Han holdt altså på å bli rana for alle pengene våre på bussterminalen, og det hadde jo vært en så lei start på ferien.

Det er mange som spør oss om det er trygt å ferdes her i Mexico, om det er stor kriminalitet. Da svarer vi som sant er at man alltid må være forsiktig. Vi går aldri med smykker eller svinser rundt med dyre duppeditter, og vi porsjonerer opp cashén vi har, deler det mellom oss. BE kunne derimot fortelle at da avgangen vår ble ropt opp, og vi med mange andre stod i flokk og ventet på å vise frem bussbillettene våre, så skjedde det noe kjedelig. Han ble knuffa til, og en mann ved siden av han på andre siden, hadde plutselig hele hånda si nede i veska hans. BE reagerte derimot raskt, blikka han, og dro til seg veska. Han forsvant på nullkommaniks, gudskjelov uten noe fangst, stor flaks for vår del. BE er den eneste av oss som ikke har håndveske med glidelås på toppen. Det endte som sagt godt denne gangen, men han hadde tross alt akkurat vært i minibanken og tatt ut penger for ganske mange dager fremover.

Bussturen fra Cancun til Chiquila tok ca 2,5 time, og var så behagelig. Bussen var kjempefin, moderne med sikkerhetsbelte og aircondion, og for de som kan spansk, fikk man med seg dubbet Cameron Diaz på film også. 

Vel fremme i Chiqauila hastet vi avgårde til ferjen, og var så heldig å få plass på første ekspress båt. En ting er sikkert, Holbox har blitt mye mer turistifisert siden sist vi var her. Forrige gang vi tok ferjen, var vi tyve stykk på den, men nå var den stappa til randen.

Lykken var å endelig se vårt fine hotell igjen. Hotel El Pueblito er og blir et paradis. Vi er egentlig ikke avhengig av basseng, men Mille synes det er godt å slå ihjel noen timer her i ny og ne.

Åhhh det er så godt å være på nett igjen dere, endelig kan det snappes: ninasprell. 

Vi er vel fremme 🇲🇽

Tenk, nå er vi her. Vel, ikke helt i mål, men alle flyturene, sikkerhetskontrollene, utfylte papirer og vaksinasjonsregistre, alt er nå et tilbakelagt kapittel.

Vi hadde gledet oss stort til den siste flyturen på 10,5 time fra Portugal til Cancun. Det er ingen hemmelighet at vi er i overkant bortskjemte takket være Bjørn Erik, for hele reisen foregår på business. Det har lite å si på de korte etappene, men på den siste overfarten er standaren helt klart noe annet. Jeg må derimot få hyle ut at vi på ingen måte har økonomi til å kjøpe business flybilletter, men BE er som sagt noe i overkant opptatt av sanke seg Eurobonuspoeng.

Eurobonuspoeng, kort fortalt: Flesteparten av poengene kommer ved veksling av Trumfpoeng. 200 Trumfpoeng blir 2700 Eurobonuspoeng. Vi bruker også Viatrumf aktivt. Vi prøver å handle konsekvent i butikker som benytter seg av dette. Mat, klær, diesel, reiser, restaurantbesøk, med andre ord så finner du muligheten overalt.

Bjørn Erik har ett kredittkort fra American Express som ved bruk av over 150 000 i året gir oss det som kalles en “companion ticket”. Det betyr at vi får reise med bonuspoeng 2 for 1 med Star Alliance, som er fly alliansen SAS er en del av. Siden vi også reiser med Mille, sparer vi opp 2 CT og reiser for halvparten av poengene det egentlig hadde kostet annethvert år.

For å si det sånn, Bjørn Erik bruker mye tid på å lese seg opp på disse tingene. Han er medlem av grupper som tipser om poengbruken og reiser, så derfor er vi så heldige som får reise ekstra flott. Når det er sagt så ble han nok litt skuffet i går. TAP Portugal business var nok ikke i samme klasse som vi har reist med før. Selve flyet var det ikke noe galt med, setene og hvordan de var plassert var også helt ok, men servicen og maten holdt ikke mål. Jeg ble faktisk litt sjokkert selv, for jeg tok betjeningen i å krangle minst tre ganger, og det var faktisk litt ubehagelig. De var lite til stede og trege med det meste, og som sagt maten rørte vi nesten ikke. Men, men vi kan egentlig ikke klage. Mille fikk ikke med seg det her i det hele tatt, hun hadde det helt konge i sitt eget hjørne, og BE og jeg flørtet og tullet over vin og en god gangster film. Det viktigste av alt var at vi fikk strekt oss ut, alle fikk seg en real hvil, og ingenting er bedre når man reiser så langt.

Vi kom oss altså vel frem, og all baggasje kom på et blunk. Jeg kom meg også helskinna gjennom tollen med mine Primula oster og knekkebrød (de før og etter oss ble stoppa og baggasjen grundig gått igjennom). En hyggelig kar fra “Cancun Shuttle” stod med skilt “Mr. Thorsen”, plukket oss opp på flyplassen og han kjørte oss rolig (så viktig for meg) frem til hotellet vi kun skulle sove et døgn på. Transporten var forhåndsbestilt og betalt, og det var ekstremt lurt siden vi hadde nada cash på oss.

I skrivende stund er min kjære ute og handler frokost til seg selv og minsten, jeg har jo som sagt knekkebrødene mine. Han har også ordnet penger da minibanken på Holbox ofte ikke er i bruk, og i tillegg har han vært på apoteket for litt Imodium.

Klokken tolv skal vi prøve noe nytt. Da skal vi ta buss herifra og til ferjen som skal ta oss over til paradiset vårt. Bussbillettene er også forhåndsbestilt og betalt, ADO, faktisk på spansk nettside. Han mannen min er altså helt rå, så dette blir spennende. Her var det masse penger å spare (ca. 1300,-), så jeg nølte ikke et sekund når han luftet dette.

Nei, da skal jeg komme meg i klærne dere og finne frem 50 faktoren. Vi ligger seks timer etter dere, så her er dagen ganske så ny. Vi har forresten ikke noe jetlag. Selv om alle sov på flyet, fikk vi mye søvn i natt også, så dette er rett og slett en drømmestart på ferien.

Stavanger-Gardemoen-Brüssel-Lisboa-Cancun 🇲🇽

Eventyret er i gang, nå kommer vi, Mexico!

Denne ferien har det vært ekstremt mye uro rundt. Den har blitt kansellert i hytt og pine av flyselskapene, men etter mye om og men er vi på vei. Ikke til Puerto Vallarta i Mexico som først ønskelig, men vakre og trygge Holbox som vi kjenner godt fra før av.

Reisen er som sagt endelig påbegynt. I skrivende stund sitter jeg og nyter en velsmakende lokal vin på flyplassen Lisboa i Portugal, og om ikke så alt for lenge starter vi på siste sjarmøretappe på hele 10,5 time. Det er derimot ikke synd på oss, for takket være Bjørn Erik får vi nok en gang oppleve å reise business, og bare det i seg selv er jo et eventyr. Må derimot få skyte inn her at vi normalt sett ikke har råd til slike flybilletter. De er hanka inn via Eurobonus poeng, noe jeg tenker å skrive om i et seinere innlegg.

Jeg er forresten allerede litt høy på livet, for i Brüssel stod jeg plutselig ansikt til ansikt med selveste skuespiller Joaquim de Almeida. Han skulle på samme fly som oss, og jeg holdt altså på å dø der og da. Vel, nå må jeg faktisk nevne at jeg stort sett har sett han i roller hvor han er en skikkelig “bad ass”, skikkelig ufyselig, men dere som skjenner meg vet jo at slike opplevelser er ganske så spektakulært for meg.

Nei, nå må vi avgårde igjen dere. Vi får skrives igjen i Cancun, og hvis ønskelig så er det bare å henge med på snap :ninasprell eller Instagram: nthorsen. Har meksikansk sim-kort, så alt blir dokumentert, thihiiii.

Verdens beste reiseleder, han ordner alt!

Lurer på hvor lenge denne sunnheten vil holde…

Omg, belgisk sjokolade må jo være verdens beste.

Wow, Joaquim de Almeida!