Nå sitter vi på flyplassen i Bangkok og venter på at neste fly skal ta oss til Denpasar, Bali. Flyturen hit på nesten ti timer, gikk forbausende bra, det merkes godt at vi kun er tre på tur og at minsten har begynt å bli stor. Mille finnes ikke krevende mer, hun har mer enn nok med sine egne greier. Vel, det har vi visst alle, med alt av duppeditter pakket med som gjør overfarten mye enklere.
Noen lurer kanskje på hvorfor det ble Bali igjen, siden jeg er litt opptatt av å ikke besøke de samme stedene gang på gang. Vel, denne sommeren så var det faktisk pengene som styrte oss. Vi klarte rett og slett ikke å si nei til flybilletter til den nette sum av 14.000,- tur retur for hele hurven. Det er faktisk samme pris som vi i fjor måtte ut med for billettene til Hellas, så vi var helt nødt til å slå til der og da. Forrige Bali-tur var uansett noe i overkant strabasiøs, reine ekstremsportsveko, mens kommende eventyr er basert på mer nytelse og ro, håper jeg.
Nå er vi på Gardemoen, dere, endelig starter eventyret. Sekkene er gått i gjennom hundreogfjørti ganger, og jeg tror faktisk jeg for en gangs skyld har pakket meget fornuftig. Bjørn Erik (BE) drar nok uansett det tyngste lasset, for han har alt av solkremer, toalettsaker og snorkelutstyr. Han klager derimot ikke, selv om han har den eldste 18 år gamle Robinson sekken å drasse rundt på. Vi jentene har våre ultralette nymoderne med oss igjen, og Mille som igjen bærer alt sitt eget, kom kun opp i 7 kg ved innsjekkinga. Slettes ikke vært, med tanke på at vi skal være på reisefot i hele tre uker.
BE har allerede vist seg som den perfekte reisekompisen. Vi fant nemlig ut at vi hadde fått seter i midtraden på Thai-flyet, og det er jo så inni hampen kipt. Det å sitte rett opp og ned i 11 timer er skikkelig slitsomt, men nå kom han smilende tilbake og har altså klart å fikse vindussete for na mor. Superduper nais, nå ble jeg letta. Happy wife, happy life ❤
BE er nok ikke så redd for sin gamle holk, men vi tar nå uansett på beskyttelses trekk på alle sekkene før de sendes avgårde.
Da fyker vi dere, skrives kanskje igjen på stoppet vi har i Bangkok før ferden går videre til Bali. Håper virkelig dere blir med oss videre på ferden og inviter gjerne andre til å følge med også, det hadde jeg satt stooor pris på.
Tenk, nå er endelig siste kvelden før avreise her. Mille er så hyper klar, at hun er på vei i seng allerede så tiden kan gå raskere. I morgen på denne tiden har vi allerede tilbragt flere timer i lufta, men vi må belage oss på et helt døgn på reisefot før vi når målet.
Vi har ikke ligget på latsiden de to dagene vi har tilbragt her hos mamma i Oslo. Jeg elsker hjembyen min, og har alltid plenty av ting jeg har lyst å gjøre eller gamle venner jeg gjerne vil besøke. Bjørn Erik derimot hadde et stort ønske om å ta med seg hele hurven på Harry tur til Sverige i går, og jeg må innrømme at det var ganske kjekt det også.
Jeg tør ikke å vise dere alt hva vi handla i Charlottenberg, for det er både flaut og ikke helt innafor, men jeg kan nevne at vi hadde det skikkelig moro underveis. Litt dumt å vite i etterkant at en god klassevenninne og også en veldig god nabo var i nærheten av oss, at jeg faktisk kjørte rett forbi dem uten å si “hei”. Jeg angrer altså så på at jeg ikke sjekket dette grundigere på forhånd, for jeg visste i underbevisstheten min at dette kanskje kunne være tilfelle.
Sånn på sparket i dag, fikk jeg uansett tak i venninnen min Vibeke. Vi møttes over en god frokost/lunsj på Olivia, men jeg følte uansett at tiden vi fikk i sammen gikk alt for fort. Jeg savner henne noe inni hampen mye, og skulle virkelig ønske jeg hadde mer tid til venninnene mine her borte. Neste år fyller derimot hele hurven 50 år, og allerede nå begynner invitasjonene å hagle inn. Så vi skal nok få sett hverandre mye til hverandre i tiden fremover.
Ellers så har jeg vært hos “bessen”, på graven hans og lufta vettet litt. Jeg finner alltid roen her på vakre Grefsen gravlund, så etter å ha besøkt “gammern”, tok vi oss liksågodt en tur rundt på området. Det er kanskje litt sært, men vi liker å gå rundt å lese på alle gravstøttene. Vi funderer og filosoferer på hva som kan ha skjedd, og diskuterer gravstøtter om de er fine eller ikke. Rart det der, synes sikkert noen, men vi har alltid gjort det.
Ellers så prøves det nyinnkjøpte klær til ferien, og derfor pakkes det litt om. Innimellom slaga syr mamma om på en kjole jeg skal ha i et bryllup også, og hun hjelper meg med en BH som trenger justering. Oppi det hele har Bjørn Erik kjøpt seg noe nytt verktøy, og fikser kattedør til Sofia, mamma sin yndling. Han har også skaffet seg en skjeggtrimmer, så nå styles han til alle kunstens regler. Vi får med andre ord tiden til å gå…
Mens jeg var med Vibeke på dagen i dag, dro Mille og Bjørn Erik på Valle og så Vålerenga trene…
Håper dagen har vært god mot dere. Neste gang vi skrives, er fra Gardemoen…
Det hender man ofte forbinder de “gode dagene” med sommer og fint vær, og ja det er så absolutt et stort pluss, men selv synes jeg livet er best når man kan dele de gode dagene og minnene med noen. Det er ikke ofte jentungen vår kan gjøre det, det er som regel kun henne og meg, men sist helg hadde hun både besøk, overnatting, stallkos og strandbading på en og samme dag. Til nå i år kan nok denne dagen karakteriserer som sommerens fineste dag, og går rett inn i dagboka som en skikkelig gla´dag ❤
Det er litt rart å ikke skulle se hun her igjen før 22 august, men vi vet hun er i gode hender…
Det er ekstra gøy å ri uten sal, og ikke minst super balansetrenig.
Vi har hatt Sol et år nå, og har blitt såpass trygg på henne at vi av og til lar andre få prøve henne. Det er akkurat som hun skjønner at hun må være litt ekstra snill da.
Ferdig ridd og stelt og ikke minst godt sprayet inn med myggspray.
Like ved stallen Leikvoll, ligger vår favorittstrand Sandestranda.
Ikke så verst å ta seg et bad i Norge heller, selv om det tok hele 30 minutter å komme seg under akkompagnert av mye hyl og skrik.
Selv om det var ekstra kjekt å bade i sjøen for første gang i år var det godt å avslutte kveldsbadet i hagen i 38 grader.
Lala er ikke særlig blid på oss om dagen for hun må fortsatt dryppes i øra hver dag.
I skrivende stund sitter vi på vei hjem fra Sverige, vi har vært på skikkelig Harry-handel over grensa. Hele hurven er med, og bilen er fylt til randen av godsaker. Jeg fikk kjøpt meg den ulitmate sommerkjolen også, så nå må jeg hjem å pakke litt om i backpacker sekken så jeg får plass til den også. Bare to dager igjen nå…
I skrivende stund sitter trekløveret Bjørn Erik, Mille og “myself” i bilen på vei til mamma i Oslo. Nå er Bali-eventyret snart en realitet, og jeg kjenner det kribler noe voldsomt i kroppen. Det skal bli så deilig å igjen besøke den frodige spennende øya. Jeg gleder meg til det stabile klimaet som sjeldent overstiger 30 grader, de vennligsinnede menneskene, roen og ikke minst å få alle sansene skjerpet over alle de nye inntrykkene.
Det er lite som ligner på sommer i Stavanger akkurat nå, men jeg krysser fingrene for at alle dere der hjemme fortsatt vil oppleve sommer og sol. Husk, det er ennå ikke for seint, for hvem husker ikke seinsommeren i fjor, hvor det faktisk var like fint vær hjemme som hos oss i Hellas?
Igjen reiser vi med ryggsekker, og tyr til disse fantastiske sorteringsposene. Det gjør det så mye enklere å ha god orden.
Det er ikke lite medisiner som er med denne gangen. Mille har det med å få betennelse i ørene pga all badingen, så denne gangen fikk vi faktisk med oss medisiner som en sikkerhet. Vi får krysse fingrene for at vi slipper å bruke dem, det er lov å håpe.
Siden katten vår Lala ble reddet i siste sekund for kort tid siden, har Pelle flyttet inn mens vi er bortreist. Forutenom at dyra trenger pleie, har jeg et ørlite håp om at gresset blir klipt og blomstene vannet også. Lagde liksågodt en “liten” huskeliste…
Mille har allerede forsvunnet langt inn i eventyrland allerede. Bjørn Erik er langt inne i en podcast som jeg ikke skjønner bæret av siden den går på engelsk, så jeg blogger via 4G på mobilen.
Nå blir det en liten stopp hos svigers på Fevik, og så bærer det videre “to my city”. Jeg har ikke de altfor store planene frem til søndag, men regner med at det blir tid til en liten lunsj med venninnene mine før Bali kaller.
Wow, tenk nå er det kun en dag igjen til vi vender nesa vår mot Oslo. Dette blir en hektisk dag, så når Bjørn Erik føyk avgårde på jobben, stod jeg liksågodt opp jeg også. Jeg må være ute av huset allerede klokken halv ti, og da skal matpakker være lagd til Mille i stallen og snop til hesten for fire uker være ordna. I tillegg hadde jeg et par “flink pike pakker” igjen å pakke inn, så her var det bare å “gønne” på.
Ja, for jeg holder faktisk på med disse små overraskelsene ennå. Små ting, som Mille-mor kan åpne underveis på flyturen. Denne gangen skal vi først fly fra Gardemoen til Bangkok, en flyreise på hele 11 timer, og videre til Bali tar det 4,5 time. Det er ikke bare bare for en småbarnsfamilie, derfor har jeg altså ikke sluttet med å “premiere” underveis.
Vel, nå er ikke 11-åringen vår så liten ennå, og jeg må si hun alltid har vært tålmodig under de fleste flyreisene våre, men så lenge hun har så stor glede av disse små hemmelighetene, så fortsetter jeg. Hun klemmer og gjetter, er ivrig til tusen, men hun må nok dessverre vente. Vente til riktig anledning, i flyet, når det klør i kroppen som vil røre på seg, og spørsmålene: “Er vi snart fremme? Hvor mange timer er det igjen”, hagler hyppig inn. Da er det jammen meg godt å ha noen ekstra små ting på lur.
Denne gangen er det mest blader og snop i pakkene, men også et par solbriller og andre ferie-ting, som uansett kommer godt med. Jeg håper hun kommer til å like gave like denne gangen som før (les gjerne her). Uansett så ser jeg hun elsker spenningen rundt hele opplegget…
Nei, da må jeg løpe avgårde dere. Kroppen er ikke helt med på laget i dag, men regner med at en halvtime i dusjen vil gjøre godt for musklene.
Jeg pakker, pakker og pakker, og det må gjøres smart. For akkurat som i fjor, reiser vi med hver vår ryggsekk, og alle må selv ta ansvar for sitt eget pikkpakk. Vi investerte gudskjelov i gode tursekker sist gang, så jeg gruer meg faktisk ikke til det her. Så lenge jeg holder den under 15 kg, går det helt greit, for når jeg strammer nederste belte, bæres mesteparten av vekten på hoftene.
Nå har vi altså kommet så langt i planleggingen, at det er strengt forbudt å bruke klær som skal være med. Derfor går jeg rundt i ugly bombetruser, for å ikke bruke opp de gode. Vel, de gode er vel ikke akkurat så flatterende de heller. Kjøpt for 10-15 år siden i London på Primark, tre pakninger for tyve kroner. Billige greier, med de er helt magiske å ha på seg. Store og stretchy, så jeg nekter å kjøpe nye.
Jeg har derimot skaffet Bjørn Erik åtte nye boxere i dag, for det er hull i annen hver av de han bruker i dag. Han tar seg aldri tid til å anskaffe seg nye, så i dag truet jeg han med å kjøpe til han selv. Da var han jammen meg ikke sein med å bli med, for han har en del kriterier han også på hvordan de skal se ut. De skal selvfølgelig være slakke i strikken i livet og så må de vare lange og stramme. For han kan ikke ha gnissende lår, for da får han gnagsår.
Jaja, nok underbukseinfo, nå er vi i alle fall godt i gang med pakkinga. I morgen blir det venninne- og stallbesøk, så vi kan ta et koselig farvel, og så bærer det avgårde til Oslo hvor min kjære mamma venter. Flyet vårt fra Gardemoen går ikke før på søndag, men endelig dere, nå skjer det snart…
Uff, ikke mye snaisen den derre juletrusa mi…
Den sorte trusehaugen min på midten, er nå halvveis til topps….
Bjørn Erik synes det er noe forbaska tull å pakke med seg snop…
Vanligvis pleier jeg å få vaska alle klærne våre før vi reiser hjem fra ferien, men på Gili Trawagan bruker de kun saltvann så sant du ikke vil bruke en formue på importert vann inn til øya. Det er tøysete, så derfor pakker jeg med meg hele den sorte trusekolleksjonen min, thihiii.
Nå klippes det hekk og gress, og det vaskes og ryddes. Pelle flytter inn til torsdag for å ta vare på katten vår Lala, siden hun fortsatt trenger medisiner en liten stund til.
Når vi jentene var i London i mai, tok jeg meg tid til en fem minutters kikk på Hamleys. Ungene mine har dessverre ingen interesse av å gå i lekebutikker lenger, men jeg synes nå det er litt kjekt å drømme seg bort og følge med i tiden hva som skjer også på den fronten. Jeg skulle egentlig ikke kjøpe noe, men så kom jeg over noe nostalgisk, som jeg selv synes var utrolig kult som liten.
Husker dere vi lagde ballonger av en sånn skikkelig klissete masse? Man danderte en liten klump på tuppen av et rør, og så blåste vi liv i den, lagde en slags ballong. Jeg husker jeg synes det var knallkjekt og det gjorde faktisk Mille og ei klassevenninne også. Jeg har nemlig gjemt unna dette, til en passende anledning, og i dag kom den.
Mille har altså hatt overnattingsbesøk (jippi, jeg jubler), og i dag våknet vi opp til nok en fantastisk sommerdag. Nå har jeg sitti og hørt på herlig barnelatter og snakk i noen timer. Så etterlengta, og dere kan tro det varmer emammahjerte ❤
Husker dere lukta på disse?
Mille er livredd ballonger, men disse var helt innafor…
Nå er vi så heldige og har tvillingsøster til overnattingsgjesten på besøk også, så nå tenkte jeg å ta med meg alle i stallen. Sol har det nok ganske så bra ute på beite, men det er allikevel greit å sjekke henne. vi tar henne med inn for litt gulrøtter og kos, og så slipper vi henne ut igjen etterpå med en dæsj av myggspray på. Deretter skal jeg friste jentene med en dukkert i sjøen for så å avslutte dagen i jacuzzien. Denne dagen tror jeg blir bra.
Nå jobbes det på spreng med å få mobilversjonen min på bloggen opp å gå igjen, men nå har designeren min i alle fall gjort det mulig for dere å lese den normalt. Jeg er sjeleglad for at Silje Lien tar seg tid til å rette opp i kaoset, for som jeg har nevnt tidligere, design og koding er altså så komplisert og vanskelig for oss som ikke har vært borti det før. Året mitt på EDB skolen i fra steinalderen hjelper lite her, for man må holde seg konstant oppdatert på utviklingen. Designet som fungerte for kun noen dager sider, er helt krasja i dag, så det er godt jeg har gode folk med meg på laget.
Mange lurer nok på hvordan det går med minstejenta vår Mille (11), som for to måneder siden begynte på hormoner for å stoppe veksten hennes, les gjerne her. Vi var jo ganske så kokte i hodet på den tiden, etter den evig lange kampen for å få dette godkjent. Selv om vi var sjeleglade over å ha fått det til, visste vi jo ikke hvordan kroppen til Mille ville reagere. Lista over bivirkningene var lang og vond, og var det noe jentungen vår ikke trengte, så var det flere utfordringer.
Rett før Mille begynte på medisinen, ble storebror Pelle syk. Han jobber i barnehage, og akkurat da var omtrent alle syke. Mille var nestemann, og ble så dårlig at vi i en liten periode var nødt å kutte ut pillene hennes. Hun gikk ned syv kg, og brukte lang tid på å komme seg, og da turde vi rett å slett ikke å gamble på medisiner som ofte ga kvalmende bivirkninger. Etterhvert som hun ble bedre, begynte hun derimot igjen, og det gikk som en drøm. Vel, helt til apoteket ikke lengre klarte å supplere oss produktet. Medisinene til hele 2500,- i mnd, var ikke å oppdrive, så igjen så det mørkt ut.
Det ble dessverre igjen noen dagers pauser uten, men så klarte apoteket å hoste opp en annen leverandør. Samtidig fikk vi godkjent medisinene på blå resept, så da gikk alt på skinner igjen. Hver kveld presis klokken åtte, skvetter hele huset opp av alarmen på Mille sin klokke. Da skal pillene tas, og det fungerer perfekt. Lyspunktet i livet vårt, 11-åringen vår, har allerede rukket å bli 172cm flott, og vi foreldre med henne venter i spenning på hvorhen dette bærer ❤
Akkurat nå har Mille fått det for seg at hun skal ta bussen aleine til byen. Jeg tilbød meg å ta den med henne, siden hun synes det er så stas, men neida, jeg må ta bilen. Der forsvant hun, så da er det bare å henge seg på. Gladmaten, here we come!
Wow, fyttikatta nå yrer det virkelig av liv her i Stavanger!
Jeg beklager at bloggen fortsatt ikke har fått skjønnhetsoppdateringen sin, men jeg lover at det jobbes hardt med saken. Jeg føler jeg er den eneste bloggeren igjen her i landet med urgammelt design, som ikke har det “stilreint” og fancy, men jeg klarer altså ikke å løsrive meg fra den fargeglade logoen min som snart har fulgt meg i hele fire år. Min gamle koding klarer ikke å samkjøres med det blogg.no krever, så nå ser alt helt kræsja ut. Sorry!
I fire herlige dager kan man altså oppleve Nordens største matfestival her i byen vår. Det er forventet hele 250.000 besøkende hit, og jammen fikk ikke herr og fru Thorsen lufta seg på startdagen. Pelle-mann satt barnevakt, eller han var nå til stede her hjemme, men han sov visstnok fra vi gikk til vi kom hjem. Det var jammen meg godt vi ikke ikke hangle ute til langt på natt. Frøkna vår satt nemlig oppe ennå når vi entret dørene her, skyhøy på sukker, siden hun hadde saumfart kjøkkenskapene og spist opp alt hva vi hadde av snop.
Bjørn Erik og jeg har ikke opplevd Gladmaten på flere år, for som regel har vi vært på ferie. I år derimot klaffet det endelig, men kun i går, for i morgen er Bjørn Erik på vei offshore igjen. Vi hadde ikke de alt for store planene, foruten om å styre unna Vågen, der de fleste matbodene er. Hvorfor, tenker sikkert mange nå, jo fordi det er i “Fargegaten” det skjer disse dagene her.
I Fargegaten bys det nemlig opp til allsang og dans utover kvelden, og da må man ha kapra seg et bord på en av uterestaurantene der. For når det deilige kaoset først er i gang, er det “no way back”. Da stemmer man i med den røsten man har og danser med så godt man kan. Jeg er nok litt lat, så jeg nøyer meg med å “rompedanse”, altså jeg sitter og vrikker på rompa etter takten. Guriland så kjekt det er!
Vi hadde ikke de alt for store planene for kvelden, men når vi først hadde funnet oss et sted å sitte, kom etterhvert den ene kompisen etter den andre ramlende. Folka våre kom og gikk, mens vi ble sittende helt til eventyret tok slutt. Slutten for oss, er når favoritt DJ Doc Lello er ferdig å spille. For ikke pokker om det er andre plasser i byen som klarer å toppe den musikk-lista han byr på. Den er spektakulær, med de kuleste hiténe “ever”. Han spiller sjelden sangene helt ut, drar som regel kun et refreng, noe som gjør at han kommer gjennom en hel haug med slagere på kort tid. I just løøøve it!
Det må tas hensyn til beboerne i den fine gata, så etter klokken 23, fortsetter festen inne. Den nedturen turde ikke Bjørn Erik og jeg å ta sjansen på, så da dro vi rett og slett hjem igjen. Vi hadde uansett fått metta vår, og kan med hånden på hjertet si at dette bør dere få med dere folkens. Gladmaten + Fargegata = Spektakulær magi ❤
My favorite…
Min venn David (venstre) traff på disse nederlenderne på puben Cardinal tidligere på kvelden. Camping-gutta var kun på gjennomreise og rakk ikke fergen videre, og var derfor “nødt” til å forbli i Stavanger denne dagen. Han ba dem bli med bort i Fargegata, og de holdt på å få bakoversveis. Wow!
Nå håper jeg designeren min Silje klarer å få til et nytt oppsett så snart som mulig som jeg kan “leve” med. Jeg er jo sååå redd for å forandre for mye på logoen min, har ikke behov for det, vil ikke tenke nytt (ja, der er jeg sær). Hold ut dere, det blir bra til slutt.
