Tenk, nå er vi snart kommet til veiens ende på året 2016. Jeg sitter her i morgentimene og mimrer over månedene som har gått, og nyter øyeblikket akkurat nå over å ha alle mine kjære trollunger under samme tak.
Det har vært et strabasiøst år for familien Thorsen, men vi kom oss i gjennom det, så nå er det bare å tenke fremover. Det er dessverre enklere å falle enn å stable seg på beina igjen, men med øyet for å ville leve livet, å gjøre det beste ut av det man har, er vi på rett kurs.
Jeg vil derfor få takke dere alle for året som har gått. Vi skal fortsette å heie på hverandre, og ikke minst skal vi se folka vi har rundt oss. Vi skal være omsorgsfulle, spre kjærlighet og respektere hverandre, samtidig som vi viser takknemlighet for hvor heldige vi faktisk er. Love You 💜
Det ble tatt hele 9200 bilder i år, og her er et lite knippe måned for måned…
Januar
Februar
Mars
April
Mai
Juni
Juli
August
September
Oktober
November
Desember
Nyt det nye året, jeg håper virkelig du får stjernedryss i håret, Nina 💜
Jeg kan nok ikke skryte på meg at dagen for min del har vært så alt for lang, for i går ble det ufattelig seint før jeg fant senga. Jeg var på romjulsdisco hjemme hos bursdagsbarnet Gitte, og tenk det dere, endelig var det en åpning for meg å kunne delta også.
Gitte har holdt denne tradisjonen ved like i en årrekke, men fordi jeg har hatt barn de siste 25 åra, har det vært umulig å prioritere fest i mellom jul og nyttår. I går var derimot han far veldig klar for en rolig kveld hjemme med minsten, så da slo jeg på stortromma og pynta meg og dro glad avsted.
Disco er jo så absolutt min greie. Det er da jeg liker meg best, gjerne kun med ett-minutters sanger, så vi kan komme oss gjennom så mange låter som mulig på kortest tid. Noen var kreative og hadde dressa seg opp med slengbukser, glitter og stas, men jeg tenkte som vanlig komfort og hadde ikledd meg den nye onepiecen min. Jeg aner altså ikke hvor mange jeg har av dem nå, men tror vi kan si at nå er det nok.
Fest ble det i alle fall, og jeg er glad jeg ikke er i den kåken i dag for å rydde. For bursdagsbarnet er meget glad i å smelle konfetti, og det ble vel en 5-6 inn i nattetimene. Kaker, taler og sang ble det selvfølgelig også, en fin verdig feiring for vår kjære Gitte.
Vi har kveldsforing i stallen i dag, men snuppeline ringte nettopp og spurte om hun kunne få ri enda en hest. Hun har egentlig begynt å bli litt syk igjen, men jeg hørte på stemmen hennes at hun hadde det veldig bra. Så da setter jeg heller i gang med å lage hjemmelaga pizza til heile hurven.
Håper dere alle har hatt en finfin dag, skrives mer i morgen, klem Nina
Bjørn Erik:”Du ser sliten ut, dette tror jeg neppe du orker…” Tja, han har vel egentlig rett, men hvor ofte bli man invitert til åpent hus og skikkelig discorytmer ut i de seine nattetimer? Jo, for min del er det en gang i året, og da dere, sier man ikke nei. Vel, jeg må innrømme at jeg entrer festen over to timer for seint, men jeg kommer nå i det minste, YES!
Onepiecen (ny vel og merke) er på, og tre av fem Thorsen medlemmer er altså spredt utover hele byen på hver sin fest. Planen er å møtes seinere i natt, men det blir vel med litt flaks at det skjer. Dennis er på julebord på Skagen, årets siste fest der før de nye eiere tar over, Pelle er på konsert i bygget ved siden av, og jeg skal altså danse hos bursdagsbarnet Gitte. Hun er discodronninga sjøl, byens DJ, så dette må jo bli magisk. Bjørn Erik? Hva skal han? Jo, han har tatt seg en fridag i morgen, men har et intervju med NrK allerede kl.10…så han er altså kveldens sjåfør. Sånn er det med den saken, hu mor lufter seg dessverre derfor på egenhånd. Vi har derimot en avtale at han henter meg hvis jeg vil hjem før klokken 01, og det er vel planen, så sant jeg ikke møter på en av trollungene mine…
Nå er jeg faktisk litt glad for at jeg ikke var så tidlig ute som jeg pleier å være med alle juleforberedelsene. Juletreet vårt stod ikke ferdig pynta før et par dager før jul (det hadde da stått i fire dager kun med lys på), og jeg tror det skal få stå å skinne i mange dager til, for jeg finnes ikke lei.
Det er ikke en ting som er typisk tradisjonelt med det deilige treet vårt. Det er fullstendig kaos, men allikevel så fint, synes jeg. Venner har gitt oss “typisk Nina pynt”, og etterhvert som vi har vært på ferie, har vi alltid tatt med oss noe hjem som minne.
Til dere som lurer, så har vi ekte edelgran. Jeg sverger fortsatt til go´lukta den gir oss, og elsker spenningen det er å skaffe seg akkurat “det” treet. Jeg har mang en gang forsøkt å kjøpe lokalt her på øya, men havner alltid hos den samme gamle karen ute på Mariero. Han veit akkurat hva jeg er ute etter, for det er ikke til å legge under en stol at denne dama her er ganske så sær. Det min kjære venn derimot sier så fint, er at det er bedre med kunder som veit hva de er ute etter, enn de som bare svirrer rundt uten mål og mening. Det gjør som sagt sjeldent jeg, så både mann og unger har for lengst slutta å blande seg.
Det var mildt når treet ble tatt inn i hus denne gangen, og kanskje det er grunnen til at det ikke drysser i år? Det henger litt, men er fortsatt like flott og praktfullt. Lenge leve det deilige kaoset…
I dag skal mamma hjem, og jeg kjenner jeg blir litt mutt. Det har vært en fryd å ha henne her, og jeg ser at ungene også har satt stor pris på det. Vi skal derimot til Oslo to ganger på nyåret, så da skal vi nok få satt av litt ekstra tid da.
I natt var Mille så heldig å fikk sove over hos klassevenninnen sin Louisa. Når de etterhvert våknet, var ønsket stort om å få reise til byen aleine og romjulsshoppe. Hjelpedumeg, det har snuppa vår aldri noensinne gjort før, men en gang må jo være den først. Med julepenger i lommeboka fra onkel Heinz, og strigla til tusen dro de to fine jentene avgårde. Jeg derimot, hoppa rett i stalltøyet og dro ut til vår fine Sol.
Det har vært slikt et uvær her i det siste, så hestene har ikke fått vært ute. Når lille-Helle (har ei “stor” eller “voksen” også i stallen) spurte om jeg hadde lyst til å være med på skikkelig skogstur, var jeg ikke sein med å takke ja. Emily og hennes lille “Musse” ville også være med, så vi var en snodig liten “tripp, trapp, tresko” gjeng som langa ut på tur. Vi kalte oss vel også “De tre bukkene bruse”, for hestene våre er jo så forskjellige, og ei bru fikk vi også lurt hun reddharen min ut på.
For meg som er litt råtten i skrotten, er det rein lykke å ha med seg så spretne ungjenter. For det er en del regler å følge, når vi ferdes rundt på veiene. Det er strengt forbudt å etterlate seg bæsj midt i tråkket, så da må vi rett og slett gå av og sparke alt inn til siden. Det er et “hekkanpekkan” for meg, jeg sitter helst i salen fra begynnelse til slutt, uten å kave og mase, men ungfolene spretter av uten problemer.
Det var litt av et kaos på stiene i dag. Kreftene “Urd”, hadde etterlatt seg tydelige spor. Vel, stormen hadde ikke ødelagt så mange trær og busker, men virvla rundt alt av tømmer og kvister som allerede lå felt på sidene. Vi måtte ri slalom mellom hindringene som lå overalt, og Emily måtte etterhvert fjerne fire store busker i halen på Sol.
Trioen koste seg i alle fall godt i dag, og jeg håper virkelig vi kan gjenta det igjen snart. Jeg merket derimot når vi kom hjem, at Sol har mista en sko på det ene bakbeinet. Per smed er på ferie i et par uker til, så i morgen må Bjørn Erik i ilden. Vi har nemlig allerede skaffa meg verktøyet som trengs for å ta av sko. For hester kan faktisk gå noen dager uten, så lenge de står beint, så da må den andre skoen bak også av. We fix…
Denne romjulen er jammen meg en herlig tid. Jeg kom hjem til ferdiglaga kalkun i stad, og hele huset fullt av besøk. Ungene har venner her, så igjen ble det trangt rundt middagsbordet, men gu´ så koselig. Nå skal jeg derimot nyte kvelden med mamma. Hun skal hjem allerede i morgen, og jeg kjenner at jeg er lite klar for det. Tiden har gått så alt for fort…
I dag lar vi storm være storm og tar livet fullstendig med ro her hjemme. Fine nabo og mamma til Mille sin bestis, Wenche, spurte om å få tilbringe litt kvalitetstid med hesten vår Sol, og da var vi ikke seine om å takke ja. Ikke misforstå, vi elsker det nye familiemedlemmet vårt, hun er nok noe av det beste som har skjedd den lille familien, men å slippe å møkke, stelle å ri en dag innimellom er ganske så kjærkomment. Om Wenche derimot fikk ridd i dette spetakkelet av et vær, er jeg litt usikker på, men hun er uansett hjertelig velkommen til Sol-kos igjen.
Bjørn Erik kjører nå Kristin til flyplassen og bringer deretter gromgutten vår Dennis hjem etterpå. De har hatt etterlengtet alene-tid på hotell det siste døgnet, men skal nå skille lag for noen dager. Ei lykke for meg, for da er det fullt hus her igjen. Det er helt vidunderlig å ha alle barna under samme tak, i tillegg til at mommo og Linni også er her så klart.
Så nå sitter jeg her og skuer utover stua mi, og kjenner på roen som virkelig har senket seg. Det varmer å se alle julekortene som har kommet, og jeg må nok innrømme at denne tradisjonen er en av dem som gjerne varmer aller mest. Jeg elsker stunden det tar å skrive og sende kort selv, og ikke minst gleden over å få et i ny og ne gjennom hele desember. Den 200 år gamle tradisjonen, bør få fortsette å leve. En liten julehilsen kan ofte være ganske så viktig for den som får den, den viser at du bryr deg og koster så lite ❤
Jøss, der ringte plutselig Mille. Hun skal visstnok ligge over hos klassevenninnen sin Louisa. Jaja, da blir det ikke alle unger under samme tak allikevel, men det gjør ingen verdens ting. Mammahjertet mitt brister av lykke, når Mille får slike invitasjoner. Det er ikke hverdagskost, så nå iler han far til med pakka bag, samtidig som Dennis kommer inn dørene her.
Jeg håper dere alle har det bra og har noen rundt dere. Vit at jeg bryr meg veldig mye om dere ❤
Ja, da kan vi igjen legge en verdig og koselig feiring bak oss. Det var utrolig deilig å ha alle ungene i hus, og ikke minst stas å ha Kristin med på galskapen til familien Thorsen. For vi er jo ikke helt riktig navla når det kommer til selve julaften. Det blir til tider kaos, og jeg aner ikke hvor mange ganger latterkula tok meg, og vi alle måtte tørke tårene av påfunnene til enkelte.
Dagen startet ganske så stille og rolig med at jeg stod opp alene og ordnet julestrømper til kidsa, samt sørget for at alle dyra hadde det bra. Mille våknet etterhvert, og i sammen laget vi en enkel frokost og samlet oss i stua hvor vi stortuta alle mann til den siste episoden av Snøfall på NrK. Serien har vært et fantastisk samlingspunkt for oss denne måneden, og avslutningen toppa jo alt.
Så dro Mille og Bjørn Erik i stallen og koste seg med vår fine Sol, mens vi damene begynte å kokkelere. For i år skulle ikke bare ribba og julepølsene på bordet. Alle skulle få ønskene sine oppfylt, og jeg må igjen få takke alle mine gode fantastiske engler, som strakk ut en hjelpende hånd. Ikke bare lagde Mari, den mye diskuterte veganske nøttesteken til meg, men tror dere ikke fine Margot som driver ferskvareavdelingen her på Meny, gjorde klar ribba for meg også? Hun og jeg traff hverandre tilfeldigvis for et par dager siden, og hun så nok at jeg var litt fortvila over alle de feite ribbene som var igjen i butikkene. Hun visste råd, og fant frem verdens deiligste “Jæren smak ribbe” og samtidig tilbydde hun seg å steke den ferdig til meg på selveste juleaften. Jeg har ikke ord over hvor glad jeg ble, for da kunne jeg konsentrer meg om alle de andre tingene, i trygghet over at ribba i år ville ble helt himmelsk.
Det ble altså servert Henriettes pinnekjøtt, Jæren ribbe, den spennende nøttesteken samt medisterkaker og medisterpølser fra Gabbas. Til dessert lagde jeg fruktsalat med is og sjokolade til. Det ble et etegilde uten like, og som vanlig måtte halvparten fryses ned, så vi slipper å spise julemat hver bidige dag fremover ut i nyåret. Jeg er aldri redd for at det skal blir for lite mat, men jeg har tydeligvis ikke helt lært meg å begrense meg.
Etter at Bjørn Erik var ferdig med alle vitsene sine rundt bordet, og Mille synes vi hadde spist nok, flyttet vi oss bort til go´sofaen. Vi har sluttet og legge alle pakkene under juletreet. Vi samler heller pakkene rundt oss, og tar runden hvor vi pakker opp en etter en. Det dere, er faktisk hysterisk morsomt, for igjen så ble Pelle sittende ved siden av Dennis, og når Dennis skulle pakke opp en gave, så måtte Pelle også ta en på direkten, siden de fortsatt får like gaver. Pelle holdt på å klikke, fordi det blir et rotterace å finne likt innpakningspapir, og forsøke å rive av papiret før Dennis røper overraskelsen. Gang på gang gjentok det her seg, og vi rundt lo så vi grein.
Det er mye humor i denne gjengen her, og det hele toppet seg når Kristin fikk en av gavene sine fra oss. En gigantisk enhjørningflåte. For selvfølgelig måtte hun ha den, og selvfølgelig måtte hun få oppleve den ferdig oppblåst. Å høre Bjørn Erik romstere den ned trappa og se smilet og latteren til go´jenta vår når hun fikk se den, var helt magisk. Den opptok halve stua, og måtte med en gang prøvetestes. Hilarious!
Vi hadde altså en utrolig fin feiring i går. I sammen skapte vi en god julestemning, vi tok godt vare på hverandre. Lille snuppeline fikk forresten rideleir til Danmark som hovedgave igjen, og fikk mangt et øye til å bli blankt over gleden hun viste. Hun ble altså så glad, så takknemlig…og har allerede begynt nedtellingen til avreisen ❤
Vi har selvfølgelig vært i stallen i dag også, men nå har vi samlet oss i stua igjen, og skal til å se filmen “Inferno”. Det er det her jula handler om for meg. Kos i onepiecen, med snop og kaker i haugevis foran meg.
Da er det like før, dere. Julaften bankar snart på døra, og jeg og min lille familien vil gjerne få ønske dere det aller beste for dagene som kommer. Akkurat nå er fjerde brett med pepperkaker i ovnene, og de bakte kransekakene ligger til kjøling. Pinnekjøttet er lagt i vann, og ribba samt nøttesteken er under kontroll (en helt egen gla´historie), og om litt så setter vi i gang med stekingen av medisterdeigen.
Pelle som har vært syk er på bedringens vei, Bjørn Erik jobber sin siste time akkurat nå og om litt setter Kristin og Dennis seg på flyet fra Oslo. Mille og jeg ordner til julestrømpe til fine Sol, og snart tar vi turen ut til henne og tilbringer litt tid med kos og stell. Med andre ord så ble det altså jul i år også…og det visste vi vel ❤
I dag føler jeg vi har kasta oss tilbake til det glade 60-tallet. Den gangen kokkelerte alltid oss kvinnsa på kjøkkenet, og i dag har altså mamma og jeg bodd der. Vi har bakt og pakka gaver til den store gullmedaljen, og selvfølgelig har vi laga et stort herremåltid til heile hurven. Nå er vi vel egentlig mer eller mindre klare for den store dagen. Det gjenstår kun et par sorter til å bake, men alt er handlet inn, og huset er nogenlunde på stell.
Egentlig har vi som tradisjon å være helt klare på lille julaften. Da er det totalforbud om å gå i butikker, alle skal ha funnet roen, men nå som vi er hesteeiere, så må vi allikevel ut å stelle litt. Det er uansett utrolig koselig stemning i stallen for tiden. Sol har fått opp julestrømpe utenfor boksen sin, for de firbeinte skal nemlig også få kjenne på at det er jul.
Er dere klare for å ta juleferie nå, eller har dere litt igjen på listen? Kanskje noen av dere skal jobbe også? Bjørn Erik har en halv dag igjen i morgen, og han har også noen baketriks han må få ferdig her hjemme han også. Nå derimot skal hele hurven se Bridget Jones´s Baby, og de roper på at “bloggeren” må ta seg en pust i bakken, og se å innfinne seg.
Det ble litt kort innpå, men jeg lover å komme sterke tilbake i morgen.
Nå kan det endelig bremses ned litt her hjemme, for nå begynner det virkelig å ligne på jul i hver bidige krok ❤
Jeg kan forresten skrive under på at jeg er ei gedigen skrulle. For når Mille og jeg var på hjem fra stallen, sa jeg:”Jøss, tenk det da, Mille, nå er det kun to pakkekalendere igjen å åpne”. Mille:”Ehhh, nei. Det er da tre”. WHAT!
Jeg har altså hele tiden trodd at jeg har hatt så dårlig tid med å komme i mål med alle juleforberedelsene, har vel egentlig slått meg til ro med det og gitt litt opp, men så har jeg altså levd litt i forkant, og tatt fullstendig feil av dagene. Hvor deilig er ikke det da, dere?
Vel, jeg er nok litt eplekjekk og ytrer til alle at jul blir det uansett kaos eller ikke, at jeg så langt det lar seg gjøre tar ting litt som det kommer, men realitet er nok en helt annen. For innerst inne vil jeg jo ha alt på stell, og nå med den ekstra dagen jeg egentlig hadde hoppa over, så veit jeg at alt kommer til å ordne seg.
Dagen i dag har vært helt etter min smak. Jeg var nok litt groggy i skrotten der jeg ikledde meg den nye saggy baggy onepiecen min, og dro avsted til byen for å spise frokost med venninnene mine Simone og Vibecke. Jeg hadde tross alt vært oppe til halv tre i natt for å overraske alle med ferdigpynta juletre, og var derfor ikke helt våken der jeg ankom kulturhuset.Vi jentene trives veldig godt der, for der dere, har de verdens beste frokost og helt fantastisk service minded betjening. Jeg kjente der og da i sofakroken at roen senket seg betraktelig. Så mye faktisk, at vi etterpå tok oss god tid til å rusle rundt i fine Stavanger by.
Har dere Stavanger-folk forresten fått med dere alle skribleriene i Skagen Brygge parkeringshus? Det tar jo en evighet å gå trappene der nå, for det står så mye kjekt på veggene, på dialekt selvfølgelig. “Snaisen du va´i dag!” Ja, snaisen og snaisen fru Blom, men bedagelig kledd som vanlig…
“Not wine”, berre blåbær…
Nei, det visste jeg ikke. Visste du?
Nå skal jeg hente julas største gave, nemlig min kjære mamma. Hun kommer snart med toget fra Oslo, og det skal bli så godt å få henne i hus. Jeg er derimot litt engstelig på hvordan hun har det, for hennes kjære katt Sofia nektet å dra seg inn i buret sitt i dag, så mamma måtte la henne bli igjen i Oslo. Fryktelig trist, for Sofia og mamma er nokså uadskillige. Trøsten er at katten nå heller får feire jul med sin kjære bror Willy som bor i samme hus. Katter er fader meg noen sære vesener, så neste gang må vi nok legge en bedre slagplan for å overvinne galskapen.
Da må jeg komme avgårde, dere! Vi får heller skrives mer i morra!
