Holy macaroni, nå blir det bra!

Dere kan tro jeg grua meg til dagens legetime. Jeg var faktisk ikke langt fra å spy, når jeg entrer dørene på Aleris Klinikken, men som vanlig dukket min kjære opp og fikk tankene raskt over på noe annet.

For i dag skulle jeg altså få dommen. Ortopeden skulle møysommelig gå gjennom MR-bildene jeg nylig tok, og en plan for videre behandling skulle legges. Jada, jada, jada jeg fikk vel egentlig ingen overraskelse. Bildene viste tydelig “Frozen Shoulder” og en rekke kalkdannelser, og det er ingen verdens ting man egentlig kan gjøre med det foruten om å ta tiden til hjelp.

Kalken må selvsagt opereres bort etterhvert, men det lar seg ikke gjøre så lenge skulderen er betent. I mellomtiden, i påvente at jeg blir bedre, får jeg gudskjelov lindring i form av kortison. Jeg var litt usikker der et øyeblikk om jeg ville få tilbudet, for fastlegen min har mer eller mindre kuttet ut dette, men uten egentlig å nevne det selv, var sprøyta klar.

Vi diskuterte mye frem og tilbake hva som fungerte sist gang jeg gikk igjennom dette med den andre skulderen, og kortison ga meg en real pust i bakken, det virket. Så da var det bare å manne seg opp, og få det unnagjort i en fei, og for å være helt ærlig så gikk det helt greit. Vel, noen grimaser måtte jeg selvfølgelig foreta meg, særlig når jeg trodde smerten skulle toppe seg, men da var jeg plutselig ferdig. Dere kan tro jeg pustet lettet ut.

Om en liten uke, kan jeg forvente å kjenne lindring. Jeg tror altså så inni hampen mye på det her, og gleder meg derfor glugg. Etterhvert vil jeg bli like ille igjen, men da har jeg en avtale om at jeg komme inn igjen og ta en ny sprøyte. Man kan selvsagt ikke holde på slik i det uendelige, men med litt flaks så vil skulderen begynne å lege seg selv så jeg ikke trenger å fortsette denne form for behandling. Det beste av alt, er at legen aldri har opplevd at noen har fått “Frozen Shoulder” mer enn en gang i livet, så da dere, er jeg etterhvert helt ferdig med skiten.

En ting er i alle fall sikkert, jeg er altså sååå glad nå!

 

– Nina –

 

#frozenshoulder #kortison #kortisonbehandling

God helg 🌻

Endelig helg!

I dag har jeg flata helt ut. Det hender det trengs for alle og enhver i blant, og i dag passet det bra, for Bjørn Erik kom hjem fra Oslo i går. Dere kan tro han har kost seg med “lillegull”, virkelig nytt han. Det har vært stor ståhei her i Stavanger hver gang det har pepet i innboksen og jeg har fått video og bilde av de to i sammen, for jeg kan som sagt ikke få nok av han. Dere må faktisk bare bli vant til at jeg slår saltomortale av begeistring for dette rykende ferske barnebarnet vårt altså, for det er og blir en veeeldig stor del av livet vårt nå.

I går kom altså den kjære mannen min hjem til et sovende hus, selv om klokka kun var kvart på ti på kvelden. Mille har nemlig gått litt på sjølstyring i stallen de to siste månedene, så nå trenger vi foreldre å få henne på rett vei igjen, få henne til å finjustere rutinene sine igjen, for mye var glidd ut. Det er ikke store greiene, men jeg er nå ganske tydelig på hvordan hesten vår Sol bør og skal ha det til enhver tid, så da trenger hun å ha oss litt rundt seg igjen, så alt kommer på stell.

Tre-fire timer daglig i stallen for meg to dager på rad, blir derimot litt i meste laget, så derfor trengte jeg å hente meg inn i dag. Så selv om jeg var oppe klokken fem i morges, ble det kun en liten tur med Pippiluska ned til sjøen for så å flate ut til Bjørn Erik kom og plukka meg opp for å dra til legen. Der ble jeg beordra til å ta eksakt anbefalt dose smertestillende, noe jeg egentlig skulle ha begynte med for fem år siden, og det ble selvsagt reine karusellen for na´mor. Så før Bjørn Erik dro tilbake på jobb igjen, pakka han meg inn i puter og pledd i hengekøya, og der har jeg altså liggende resten av dagen…og tenkt det dere, helt uten smerter. 

Nå er jeg derimot superlada, og klar for å lage nachos i langpanne. Har dere forresten prøvd det? Eller er det bare jeg som plutselig lærte det av en venninne nå etter alle andre. Djiiisus, så mye bedre det er. Knasende godt med sprø ost på toppen, jammi!

Påsken er forresten rydda bort, alt utenom det fine kortet jeg har fått av Karoline. Jeg har nemlig ei lita venninne i Florø, som jeg jevnt og trutt sender kort til, og jeg blir hoppende glad når det kommer et i retur. 

God helg, smask Nina

 

 

#hengekøyeistua #hengekøye #hundkatt

Husarrest…

For hver dag som går nå, våkner jeg opp med en eneste tanke i hodet: Har infeksjonen avtatt? Det er med nølende hånd jeg tar meg til kinnet, hvorpå jeg under lett berøring forsøker å vurdere hvilken vei dette marakkelet går.

Jeg hadde satt frist til i dag om å dra tilbake på sykehuset for tredje gang, noe jeg selvsagt hadde liten lyst til, og det så lenge mørkt ut. Gleden var derfor stor når hevelsen var blitt noe mindre og verken erstattet med mer skorpe.

Jeg har derimot gått med på å ha husarrest. Jeg skal på ingen måte utsette infeksjonen for klimaskifte, særlig ikke etter hvordan det gikk da jeg kjørte Mille frem og tilbake til stallen på torsdag. Tenk det da dere, jeg var ikke engang ute av bilen, jeg satte ikke mine ben i stallen, men allerede etter fem minutters kjøring rant kinnet og det ble bare verre og verre i løpet av kvelden.

Bjørn Erik har allerede sett på ny ferie til oss, han er ikke særlig positiv til dette. Han har ikke helt trua på at jeg blir frisk til mandag om ni dager, men jeg kan ikke slutte å håpe på det. Legen sa det ville ta opp til fjorten dager å bli kvitt alt, og det er den tanken jeg tviholder på akkurat nå, og jeg oppfører meg som reine prakteksemplaret på en hjemmepasient som tar livet helt med ro.

Så da dere, under denne husarresten, anstrenger jeg meg minst mulig, jeg gjør ingenting fysisk som får blodomløpet til å stresse såret. Det er derimot på tide å forberede seg til sol og sommer om få dager, så i dag har hender og føtter fått skikkelig egenpleie. Nå er planen den at føttene skal skifte hud om fem dager (pjuk), og jeg håper virkelig ikke det tar lenger tid enn det. Tenk om jeg skulle begynne å “skifte ham” på stranda i Miami, det hadde vært litt av et syn…æsj!

Dette fotsaltet fikk jeg i 35 års dagen min, og det fungerer fortsatt helt greit.

Jeg fulgte tipset om å sitte hele to timer med disse fotposene isteden for en, for da kom viss effekten et par dager før. Det er i alle fall lov å håpe.

Pippi og jeg har blitt ganske gode på å ikke gjøre noe verdens ting.

Håper dagen har vært god mot dere så langt, klem Nina

 

#egenpleie #fotpleie #hengekøyeistua 

Mama is coming home 💕

Tenk at jeg er hjemme igjen fra sykehuset, da dere. Det hadde jeg virkelig ikke trodd for to dager siden. Det så lenge ut som om medisinen ikke fikk tak på jævelskapen, men joda, sårkantene minker, og det renner mindre og mindre betennelse fra det. I går rant det faktisk ingenting, mens det i dag er ubetydelig lite, så når har jeg virkelig trua.

Bjørn Erik skjønte at dagen i forveien hadde vært litt vel bratt for meg, så i går stilte han opp og var hos meg hele tiden. Det var godt og trygt å få sitte i armkroken hans igjen, og han har en unik evne til å få meg til å føle at “alt ordner seg”. Det gjør jo alltid det, så han har jo rett. 

Da legen kort tid etterpå stakk innom oss og formidlet at jeg skulle få dra hjem og fortsette behandling i pilleform isteden, jublet jeg, selv om jeg for all del har hatt det mer enn bra nok på sykehuset. For det er nå engang sånn at jeg hele tiden har stolt på at jeg har vært i gode hender der, og tatt til meg mang en gode råd på veien.

Det var nesten litt vemodig å reise fra kompisgjengen min, altså gutta jeg hver dag har tatt intravenøst sammen med. Vi har alltid vært tre stykker i sammen, fire ganger om dagen i fire dager, og det tok ikke lange tiden før vi fant tonen og snakket sammen om alt mellom himmel og jord. Det har vært godt å ha noen å si “god morgen” og “god natta” til hver dag, men nå må de altså klare seg uten meg, uten skravlebøtta. Med de beste lykkeøsnkninger på veien forlot jeg dem med håp om at de også snart blir friske nok til å komme hjem.

Vel hjemme, hoppa jeg rett til sengs. I nyvaska sengetøy med Pippi under dyna, sovna jeg på nullkommaniks, og merket hverken at Bjørn Erik dro på jobb igjen og at Mille var i stallen. Jeg har vel mer eller mindre sovet fra jeg kom hjem, med unntak av å våkne for å ta medisinen min. Såret var dessverre ikke noe bedre i dag, men det var heller ikke blitt verre, så nå er det bare å krysse fingrene for at alt går bra. Jeg har nemlig et fly å rekke, om 11 dager…

Det var helt himmelsk å få flytte på hotellet.

Jeg ser ut som en narkoman. Jeg har merker etter sprøytestikk overalt, så jeg håper de forsvinner rimelig rask før vi reiser og skal ikle oss sommerklærne.

Det var bare flaks at det klaffet å ta i mot besøk, men gud så deilig det var.

Jeg klarte aldri å gå forbi kiosken uten å kjøpe trøstesjokolade, og etterhvert kom den fremtidige farmoren frem i meg også. Den lille pjokken “vår” må jo nemlig ha en koseklut…

…og verdens mykeste kanin 💙

Jeg trivdes som sagt godt med pasientene og de som jobbet på infeksjonsavdeligen 3F, så isteden for å spise på hotellets restaurant, koste jeg meg heller på avdelingen etter hver intravenøs. 

Endelig kan jeg begynne ta tilbake hverdagen igjen.

Klem fra optimistisk Nina

 

#sykehuset #infeksjon

Ja, sånn går no dagene…

Dag 3, og første “snopepose” er allerede i gang…

Jeg advarte dere, det er og blir gørrkjedelige innlegg fremover nå, men hva kan en “stakkars” nedlagt kattemamma gjøre? 

Dagene går egentlig ganske bra her på sykehuset, for jeg er en av de heldige som får overnatte på hotellet her isteden for på selve infeksjonsavdelingen, og det dere, er fadern meg reine luksusen. Ikke misforstå meg, man har det faktisk som plommen i egget på avdelingen også, med noen engler av noen sykepleiere som gjør alt mellom himmel og jord for en, men det å få sove i ro og fred, teller mer for meg. For jeg fikser ikke lyder, jeg får jo fletta for den minste lille ting, og ble nesten “gale-Mathias” av å ligge en natt på avdelingen. For det dras flittig i den “hjelpe”-snora, det piper i ett sett, og det klarer nå i alle fall ikke jeg å sove med.

Nå sover jeg altså på hotellet, og har fire tider, klokken 7, 12, 18 og 23, hvor jeg stikker innom avdelingen og får intravenøst. Det tar varierende 1,5 til 2,5 time hver gang, men det er helt innafor. Vi er den samme gjengen som møtes hver gang, og som dere veit, den dama her er god på å prate hvis noen gidder å høre på´na. I tillegg så har de veldige gode måltider her, det er mye å velge i, så selv om jeg kan spise i restauranten, gjør jeg det heller her i sammen med de nye “kompisene” mine. 

Det er mange som spør meg hvordan det går, hvilken bakterie jeg har pådratt meg og hva jeg får av medisiner for det, men der må jeg nok skuffe dere. Jeg har ikke peiling på hvilken bakterie vi er i ferd med å bekjempe og heller ikke hvilket tryllemiddel som skal ta knekken på det, så da tok jeg liksågodt et bilde av herlighetene, godteposene. I tillegg så spurte jeg legen min i går om han kunne være så grei og sjekke hva de fant ut av da de dyrka testene de sendte inn på torsdag, for det er jo egentlig på en måte greit å vite hva man egentlig går igjennom. Det ligger nok i meg å være så nysgjerrig på akkurat det der. Jeg er nok litt “blåøyd” og stoler på at ting blir ordna og fiksa når de sier de skal gjøre det, og til nå så har det vel egentlig fungert ganske bra. 

I dag forventes det at ting skal snu til det bedre. Jeg har hele tiden fått beskjed om at det kan ta opptil 2-3 dager før medisinen begynner å virke, og for å være helt ærlig dere, så synes jeg selv jeg merket en ørliten forandring i går kveld. Kanskje det bare var en ønsketenkning, men jeg innbiller meg nå i alle fall at såret verker mindre og er mindre hissig. 

Utsikten min fra hotellrommet…

Lag dere en fin dag, Nina 🌸

 

#sykehus #infeksjon

Utsatte det uunngåelige lengst mulig…

Heihei igjen, kjære dere 💕

Tusen, tusen millioner takk for alle de koselige meldingene jeg har fått av dere. Det er ikke til å stikke under en stol at det er ekstra godt å vite at noen tenker på en akkurat nå. For det har plutselig blitt ramme alvor det her, det er helt uunngåelige å ikke ta det dønn seriøst, og jeg er jo selvsagt litt redd her jeg sitter med alle tankene mine som kverner rundt så alt for mye. 

Det er dessverre ingen synlige tegn på at betennelsen går tilbake, det har heller blitt verre, så planen om å kun være her i fire dager, faller nok i grus. Det plager meg derimot ikke, for jeg er jo i gode hender, jeg er nok heller mer bekymra for at jeg ødelegger ferien for flokken min. Fineste Bjørn Erik drar bare litt på skuldrene og sier det ikke gjør noen verdens ting om den blir utsatt, men jeg vet at både han og ikke minst lille snuppeline hadde hatt veldig godt av varme og sol akkurat nå. Noe varme og sol på det som vokser i fjeset mitt akkurat nå, er derimot helt uaktuelt, så nå bør det snart skje en forandring, synes jeg, og det i positiv forstand. 

Jeg visste nok allerede på lørdag formiddag at et nytt sykehusbesøk lå like om hjørnet, men jeg hadde gleda meg hele uken over besøket vi skulle få den kvelden. Fem venninner med unger og menn var invitert på tacokos, og jeg ville rett og slett ikke gå glipp av det. Jeg er rett og slett alt for sosial av meg til å gå glipp av noe, særlig sånne stunder som det der, men jeg skulle nok ha hevet inn håndkle, innsett at slaget var tapt allerede da.

Etter endt husarbeid den dagen, kjentes det nemlig ut som om hjertet skulle pumpe ut av kinnet mitt. Ikke lenge etterpå var derimot første venninne på plass for å hjelpe meg litt med maten, og da var alt det vonde glemt. Etterhvert ramlet de andre også inn dørene, og da kjente jeg i hvert fall ikke på hva som forgikk med meg. Det er rart det der, hvor mye bedre man føler seg med en gang man får positive vibber rundt seg. De fine vennene mine gnålte i ett sett om at jeg burde komme meg tilbake på sykehuset, med det var som å snakke til døve ører. Det var ikke før sistemann var gått, og jeg plutselig så meg i speilet igjen at jeg forstod alvoret, og da gikk det som dere vet rett vest.

Jeg ble ikke lovet noe “rød løper”, snarlig mottagelse, hvis jeg troppet opp på sykehuset sånn nattestid, på den travleste dagen i døgnet for akuttmottaket, men det tok vel ti minutter fra jeg satte beina mine innafor døra til jeg lå i senga med legenes fulle oppmerksomhet. Så veit dere hva, det er bare å takke skaperen for at vi er så heldig og bor i fantastiske Norge, snakk om flaks! 

Når jeg tenker meg om, så var jeg egentlig ikke så veldig høy i hatten her. Jeg hadde så absolutt sett bedre dager., men gleda meg sååå til besøk…

Tenk det da dere, på denne tiden om akkurat fjorten dager er jeg på vei til Miami. Det er i alle fall lov å håpe…

Lag dere en fin start på uken, og takk igjen for alle de gode ordene 💕

 

#tacokveld #familie

Sykehuset igjen…

Bare meg, igjen.

Nå er det bare å beklage kjære dere, for i dagene fremover nå, blir det nok dessverre gørr kjedelige innlegg fra denne dama her. For det bare baller og baller på seg med infeksjoner i såret jeg fikk etter kattefighten med Mia for syv dager siden, så i natt bar det rett tilbake til akutten.

Jeg er nå lagt inn på infeksjonsavdelingen, og fikk akkurat vite at jeg antagelig må være her i fire dager. Det er ennå ikke kommet noe svar på hvilken bakterie jeg har fått i meg, men for å være på den sikre siden, vil medisinen jeg får intravenøst nå blir mer intensiv og dekke det meste. I tillegg så får jeg sprøyte i magen, blodfortynnende, for å ikke risikere en eller annen form for blodpropp.

Det er selvsagt litt skummelt det her, men jeg føler meg godt i varetatt på alle mulige måter. Det verste er nok å ikke ha han snille hunken min ved min side, for jeg er jo som sagt veldig vant til at han ordner alt mellom himmel og jord, men akkurat det her går jo egentlig av seg selv. Jeg blir garantert frisk til slutt, jeg trenger bare litt ekstra service og pleie i noen dager.

Akkurat nå bor jeg her, men heller meg eller en stakkars gæmliss.

– Nina –

 

#katteklor #betennelse #sykehus

Crappy Day!

Djiiisus! Jeg har klart det…igjen!

Jeg har så forsiktig jeg kan, rett og slett fordi det byr meg i mot, begynt å legge frem for legen min at glemskheten min har begynt å bli et problem. Det er en sann plage at viktige ting går i glemmeboka. Jeg har alltid slitt med navn, steder og årstall, men aldri avtaler, sånn som i dag. Hadde legetime 08:40, men neida, det var ingen Nina på plass rett oppi høgget her på den tiden. Åhhh, så forbaska irriterende, så absolutt ikke meg, og jeg kjenner på at jeg blir lei meg og skuffa. 

Tenk at en sånn liten ting, skal få så enorme følelser til å velle opp i en. Før, vel det skjedde aldri før, men visst det hadde gjort det, hadde jeg enkelt tatt en telefon opp til de hyggelige damene på legekontoret og beklaget min stupiditet, og bestilt en ny time, men nå har det altså blitt vanskelig. For en skulle jo tro at en som har all verdens tid til å fokusere og ta vare på seg selv, burde klare å fikse slike enkle ting, men neida.

Vel, jeg tok faktisk motet til meg å ringte, men da møtte jeg mobilsvareren, for de må jo selvsagt få ha lunsj de også. Jaja, jeg kommer uansett til meg å ringe igjen seinere i dag, legge meg paddeflat og beklage til jeg blir blå. Mon tro hva de kommer til å tenke? Vi møttes jo på mandag, da jeg satte himmel og jord i bevegelse fordi jeg hadde glemt å komme innom uka før for å ta blodprøven som skulle diskuteres i dag. Var egentlig for kort tid til å få hentet ut resultatene, men siden jeg snart skal ut å reise en del, var det viktig å ikke utsette noe. 

På sånne crappy dager, er det godt man har noen koselige bilder liggende på lur, så dere slipper å se “oppgitt-tryne” over hele siden her. Snille venninne Andrea tok nemlig med seg en eneste ting fra Australia nylig, et flamingo lys…til meg 

 

Jeg vet hva som kommer til å få meg i bedre humør, en tur i stallen. Det må vises ekstra omsorg der nå, for i morges viste det hele -14 grader der, og alt vannet til hestene har fryst. -14 høres kanskje ikke så mye ut for dere andre som bor alle andre steder her i landet hvor det er ennå kaldere, men for oss som bor langs kysten blir dette som nåler. For oss mennesker går det selvsagt bra, vi kan jo bare kle på oss et par ekstra lag, men for de stakkars dyra våre, må vi ta i et ekstra tak. Hverken hunden min Pippi eller kattene orker å være særlig lenge ute nå, og det er helt forståelig. Det fyres konstant i peisen, og alle tre ligger i en meters avstand fra den. Godt jeg ikke har blitt så tullerusk at jeg glemmer dem…

Klem Nina 

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#mammablogg #hverdag #helse

Hold ut dere, det går så absolutt mot lysere tider…

Mandag, igjen…

Det er mange som sliter rundt meg nå, av forskjellige grunner. Merker de holder seg mye for seg selv, de har på en måte gått i hi. Selv så kan jeg ikke tillate meg det, tør rett og slett ikke. For jeg er tross alt dama som ikke har gråsoner, det er liksom enten eller med meg, og det ene alternativet er helt uakseptabelt, så jeg må holde ut.

Når jeg tenker meg om, så er jeg faktisk ganske så heldig også. Vi er tross alt to om alt, og jeg kan selv bestemme dagens tempo. Trengs det en pause eller to, så er det helt innafor, ingen dømmer, ingen peker utover.

Det som får de bratte bakkene til å virke slakkere, er nok de små målene jeg setter for meg selv hver bidige dag. Det trenger ikke å være noe stort. I dag feks. stod Bjørn Erik om med Mille, men jeg tusla uansett ut på badet og flettet håret til Mille før hun dro avgårde. En god lang klem og ønske om en finfin dag. Det koster så lite, og jeg ser det gir så mye…til oss begge 

 

Årets første påskeliljer er i hus, og det betyr jo bare en ting dere, det går mot lysere tider. Et vakkert vårtegn, som jeg i disse dager sprer rundt meg både inne og ute. Jøss, akkurat nå så begynte det å snø igjen, og uansett om de fleste kanskje synes det er nok nå, så må jeg innrømme at jeg elsker det. 

Nå skal jeg ta meg en tur i stallen helt alene (også et av dagens mål). Det er så rolig der på denne tiden. Stellet får bli dagens nødvendige trening, og ikke minst gode terapi. Ro i sinn og ro i sjel 

Klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Overskuddsmennesket har tatt seg en pause…

Da var jeg tilbake, etter en bitteliten minibreak. Det har aldri i bloggens fireårige periode skjedd at jeg har tatt meg to dager fri på en uke, men jeg har altså ligget i fosterstilling et helt døgn uten å gjøre noe verdens ting. Fibromyalgien har slått til for fullt. Det brenner i alle ledd og muskler, til og med i fotsålene, så nå måtte jeg rett og slett kaste inn håndkle.

I dag måtte jeg derimot komme meg opp, for Mille hadde tidlig time på Ortopediteknikk. Bjørn Erik er offshore, så jeg beit tenna i sammen og ikledde meg tre lag med ull fra topp til tå, for jeg fryser altså noe inni hampen mye for tiden. Jeg var reine mimmiemammaen der jeg sprada rundt, jeg så helt crazy ut, men jeg takler altså så dårlig å fryse. I tillegg så skulle jeg i stallen rett etterpå, for Mille kan som regel ikke dra i stallen de dagene hun er med støttekontakten sin, og det har mer eller mindre blitt fast hver onsdag nå.

Det er sjeldent vi har så klar og rein himmel helt fri fra skyer og blåst her i Stavanger, så jeg tok ikke sjansen på å vente for lenge med å dra ut til Sol. For fint vær betyr som regel “ut på tur” for oss to, noe jeg verdsetter meget høyt. Det er nesten ingenting som slår en ridetur i så strålende vær. Helt aleine ute i det fri, stille og rolig kun avbrutt av lyden fra hestens høver som treffer bakken. Glemt er alt kjas og mas, og for en stakket stund glemmer jeg også smertene…

 

Nå skal jeg krype under pleddet på sofaen, samtidig som jeg sprengfyrer i peisen. Mille har dratt for å møte Mari, så da ser jeg mitt snitt til å se en episode av “Stranger Things” som alle snakker så varmt om. Jeg går rett på når noen mener jeg bør se ditt eller datt, for jeg kan jo ikke gå glipp av noe.

Skrives igjen i morgen!

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#mammablogg #hverdag #høst #foto #hesterbest