Grønn terapi hobby 🌿

God kveld, kjære dere.

Nå har vi fått besøk av han Brede, altså mannen til fargeglade Simone. Han og Bjørn Erik er oppe på badet og finner ut av fuktighetsskaden vi har fått på badet. Vi har antagelig hatt den i flere år uten å merke noe, men når vi nå skulle bytte skap og vask, dukket det jammen meg opp en vegg som var helt ødelagt. Jeg hører det diskuteres veldig der oppe nå, så jeg tror jeg holder meg på avstand og finner roen her nede i hula mi i stedet.

Jeg koser meg altså så i denne grønne oasen. Det har blitt min lille hobby, kall det gjerne en slags terapi, og det er godt å ha noe som bare er mitt. Det sysselsetter, og det er gøy å se at det meste spirer og gror.

Jeg sleit derimot lenge med at små fluer trivdes alt for godt i våt jord.Tuller ikke, men tror jeg spiste et par-tre stykker fluer ved et uhell hver bidige dag. Ekstremt ekkelt i lengden, så har brukt en del tid på å lage god drenering, og tørket ut de verste synderne, så nå ser det ut som om jeg har lyktes med å ta knekken på dem.

Hadde egentlig som mål å stoppe å skaffe meg flere planter etter å ha rundet 50 stykker her nede i første etasjen, men har funnet ut at det er ganske fint å henge en del i taket også. I tillegg så har jeg flere planteglade venninner i flokken min, og det er jo så gøy å få til avleggere og bytte til seg noe man ikke har fra før av. 

Elsker planter, blir aldri lei 🌿

Har ennå nelliker etter konfirmasjonen til Mille for over tre uker siden.

Synes det er ganske så dekorativt å ha lyslenker i noen av plantene.

Det kommer lite lys til denne plassen av stua, men det ser ut som om det spirer og gror her også så.

Fant disse gamle pottene på loftet, og selvsagt noen grønt å ha oppi.

I morgen er det min tur igjen å snappe hos Mammabloggerne, følg gjerne med.

 

 

 

Virker ørelys?

God søndagskveld, kjære dere.

Da var hundebesøket over for denne gang, og Tinka spratt omtrent ut av sitt gode skinn når eieren kom og hentet henne. Det ble veldig tomt etter henne, men jeg tenker allikevel det skal bli godt å ikke ha flere pass før til neste år igjen. Vi skal nemlig ut på reise tre helger fremover nå, og så er det plutselig bursdagen til Mille. Rett etter det kommer Kristin, Dennis og Falk på besøk, og når de har reist banker jo julen forsiktig på døra. Det kan med andre ord være greit å kun ta hånd om de dyrene vi har selv.

Nå er det endelig høstferie på ungene i Stavanger også, og i morgen reiser snuppeline for andre gang på rideleir opp til Fossanmoen Islandshestsenter. Hun hadde egentlig lyst til å tilbringe en uke der i sommerferien også, men da var det dessverre fult. Hun fikk derimot karra seg til en av de 16 plassene i høstferien, så i morgen bærer det oppover igjen. Sol skal selvsagt være med, så i tillegg til å ha vært på treningshelg disse dagene her har hun vaska og pusset alt av utstyr som skal være med.

Noe annet som vi har ordnet denne helgen, er ørene til Mille. Hun sliter en del med hørselen, og har funnet ut etter diverse legebesøk at det produserer en del ørevoks i ørene hennes. Hun synes ikke det er noe kjekt å gå til legen å få de skylt, det er for skremmende og stresser henne noe veldig, men en venninne av meg var innom i går og foreslo at vi skulle teste ut ørelys metoden.

Ja, ørelys har jeg hørt om før, men jeg har aldri trodd på det. Det høres rett og slett for godt ut til å være sant. Kan et lys dra ut ørevoksen?

Det hadde fungert for venninnen min, og jeg fikk faktisk et par lys i gave for, kremt, 15 år siden, og joda de lå fortsatt innerst i medisinskapet. Så da var det bare å kjøre på, få det testa.

Mille la seg noe uvillig ned med et håndkle rundt skuldrene (stod det i bruksanvisningen) og vi gjorde klar en bolle med vann til å slukke flammen med. Lyset ble stukket godt inn i øret, jeg dro i øreflippen så det åpnet seg mer, og så tente vi på i motsatt ende. Det tok cirka 10 minutter å få det brent ned til det var en centimeter igjen av lyset over det røde merket. Så var det bare å vente i spenning på resultatet, så da satte Bjørn Erik igang med å klippe opp biten som var igjen.

Aiaiaia, joda her var det ørevoks, i hvert fall i det ene øret. En klump på 1 X 1 cm rullet ut på bordet i sammen med mange små ørevoksbiter. Hmmm, Bjørn Erik tror fortsatt ikke det er sant, han mener noen har putta det inn i lyset fra før av. Jeg derimot velger å tro at dette er ørevoksen til Mille. Jeg forsøkte å lese meg opp på dette på forhånd, forsøker å forstå prosessen der varmen skaper trykk og trekker ut ørevoksen, men det er allikevel ganske så utrolig. Så utrolig at vi har bestilt ti lys til. Jeg skal nemlig klippe opp en ubrukt en og sjekke ut hvordan den ser ut inni før den tas i bruk, og skal jeg teste de ut på meg selv også.

Jeg glemte å fortelle dere at Mille synes dette var helt himmelsk. Nå går hun rundt og knipser seg selv rundt hodet. Hun mener hun så vidt klarte å høre knipselyden før, men nå var den faktisk helt tydelig.

Har noen av dere testet ørelys før? Var resultatet noenlunde likt?

PS! Jeg har fjernet bildet av det jeg tror kom ut av øret, for en tenåring kan med åra kanskje synes det er litt dumt at det ligger ute på nettet.

 

#ørelys #ørevoks #barn

Jeg trekkes alltid mot kirkegårder…

Det er kanskje en ganske så morbid greie det der at jeg er så opptatt og fascinert av kirkegårder. Jeg er egentlig ikke særlig religiøs av meg, tror ikke på noe spesielt, men respekterer at alle har sin egen mening om det.

Jeg synes det er flott å stå på sidelinja og observere, og av en eller annen merkelig grunn så trives jeg altså på kirkegårder. Forsøker alltid å ta meg en tur innom de jeg har mistet, de som ligger begravet i Oslo. Jeg finner alltid en egen ro der, det er godt å kjenne på savnet av mine kjære, det mimres og jeg er ikke redd for å felle en tåre.

Alltid når vi er på ferie så forsøker vi å gå innom en kirke, et religiøst tempel, vi besøker nonner eller så rusler vi rett og slett litt rundt på en kirkegård. Det er nemlig tilknyttet så mye historie på slike plasser, og det interesser meg. På Paros i sommer, på vei inn til sentrum av byen Naoussa, gikk vi alltid forbi en kirke. Vi skulle som regel gå å spise middag, som oftes når det var bekmørkt, og da frista det lite å gå innom kirkegården. En kveld tok derimot nysgjerrigheten overhånd, vi dristet oss til å gå noe få meter innenfor dørene der, og jeg tror alle ble nokså satt ut av det vi fikk oppleve.

Jeg har alltid synes greske kirkegårder er vakre, har besøkt mange vel og merke på dagen, men om kvelden er de faktisk enda vakrere. Stedet lyses nemlig dunkelt opp overalt av små tente lykter som reflekteres mot de kritthvite marmorgravene. Det i seg selv er vakkert, og i tillegg er gravene som oftes også overøst med vakre blomster i alle farger. De har også et innrammet bildet av den gravlagte stående på graven, noe som gjør det hele mer personlig.

Jeg klarer ikke helt å gjengi med ord hva jeg føler når jeg går rundt å leser på alle disse gravene så langt der hjemmeifra. Det er selvsagt vemodig, men måten person minnes på, forteller meg også noe om kjærligheten og samholdet i familien. 

#hellas #paros #kirkegård

Lille bortgjemte Santa Maria 🇬🇷

Vår lille trio er nok ikke noen typiske strandfolk. For å si det sånn, vi jakter ikke på brunfargen, og det har faktisk hendt at vi er bleikere når vi kommer hjem fra ferie enn når vi dro. Allikevel så elsker vi å være på stranda, og er garantert de siste som pakker strandveska og forlater den hver kveld i det sola går ned. 

Her på Paros har vi funnet den perfekte plassen å tilbringe dagen på. Lille Santa Maria, ligger kun ti minutter med buss unna, og busstoppet er rett borti veien her. Stranden er selvsagt merket av på kartet, men da må man være oppmerksom på at det er den “store” stranda med samme navn, ikke vår lille perle.

Det er fort gjort å gå feil, for 99,9% av alle på bussen går av på stasjonen før. Det kan faktisk se ut som om bussen ikke går lenger, men fortvil ikke, den tar deg etterhvert enda lenger utover i ødelandet. På neste stopp, på endestasjonen går man av i veikryss, da ser man ikke stranda, men et skilt viser vei. Etter 250m dukker enda et skilt opp, og etter å ha forsert enn sti lagt med planker, dukker herligheten opp.

Vi fant dette vakre bortgjemte stedet den gangen vi øyhoppet for tre år siden. Det var i september, utenfor sesong når skolen her også hadde startet, og da var det null stress å få seg solseng. Denne gangen er det flust av folk her, så da må man enten komme på ettermiddag rundt 3-4 for å få seg seng, eller gjøre som oss, reservere seng dagen før. Det gjøres ved å spise lunsj på den eneste restauranten her. Man gjør da en avtale med dem om at du vil ha seng dagen etter og i samme slengen reserverer man bord i restauranten. Deretter gjør du utleiefolka oppmerksom på dette når du kommer ned stranda, og da kan man også legge inn et ønske om hvor du vil at sengene dine skal være. Du må derimot være på stranda før 12 dagen etter, hvis ikke gis sengene bort til noen andre. Enkelt, tenker kanskje de fleste nå, men ikke alltid for den gjengen vår, for vi er tross alt noen skikkelige latsabber på ferie.

Under parasollene eller lekende uti vannet på “lille” Santa Maria, finner dere altså oss i dagene fremover. Her blir vi til nest siste buss kommer og henter oss klokken 20:15. Da har sola akkurat gått ned her i sanddynen, men de siste solstrålene følger med oss hele veien hjem. Hjem i en buss fullstappa med leende og energiske ungdommer som kom på på neste stopp. De er alle et herlig skue, og vi smiler til dem der vi sitter på våre nå faste plasser på første rad, skal si livet leker dere 💕

Mille er alltid raskt ute med å slenge seg ned på den senga med mest skygge.

Det skal blåse mye den neste uken og gradestokken er oppi 30 grader, så vannet kjennes faktisk litt kaldt ut med en gang vi går uti. Veldig forfriskende.

Vi lastet alle ned appén Storytel før vi dro, så det blir noen timer med krim på na mor hver dag nå.

☀️ Nina  ☀️

 

#santamariabeach #paros #hellas #sommerferie #bestestrand

Holy macaroni, nå blir det bra!

Dere kan tro jeg grua meg til dagens legetime. Jeg var faktisk ikke langt fra å spy, når jeg entrer dørene på Aleris Klinikken, men som vanlig dukket min kjære opp og fikk tankene raskt over på noe annet.

For i dag skulle jeg altså få dommen. Ortopeden skulle møysommelig gå gjennom MR-bildene jeg nylig tok, og en plan for videre behandling skulle legges. Jada, jada, jada jeg fikk vel egentlig ingen overraskelse. Bildene viste tydelig “Frozen Shoulder” og en rekke kalkdannelser, og det er ingen verdens ting man egentlig kan gjøre med det foruten om å ta tiden til hjelp.

Kalken må selvsagt opereres bort etterhvert, men det lar seg ikke gjøre så lenge skulderen er betent. I mellomtiden, i påvente at jeg blir bedre, får jeg gudskjelov lindring i form av kortison. Jeg var litt usikker der et øyeblikk om jeg ville få tilbudet, for fastlegen min har mer eller mindre kuttet ut dette, men uten egentlig å nevne det selv, var sprøyta klar.

Vi diskuterte mye frem og tilbake hva som fungerte sist gang jeg gikk igjennom dette med den andre skulderen, og kortison ga meg en real pust i bakken, det virket. Så da var det bare å manne seg opp, og få det unnagjort i en fei, og for å være helt ærlig så gikk det helt greit. Vel, noen grimaser måtte jeg selvfølgelig foreta meg, særlig når jeg trodde smerten skulle toppe seg, men da var jeg plutselig ferdig. Dere kan tro jeg pustet lettet ut.

Om en liten uke, kan jeg forvente å kjenne lindring. Jeg tror altså så inni hampen mye på det her, og gleder meg derfor glugg. Etterhvert vil jeg bli like ille igjen, men da har jeg en avtale om at jeg komme inn igjen og ta en ny sprøyte. Man kan selvsagt ikke holde på slik i det uendelige, men med litt flaks så vil skulderen begynne å lege seg selv så jeg ikke trenger å fortsette denne form for behandling. Det beste av alt, er at legen aldri har opplevd at noen har fått “Frozen Shoulder” mer enn en gang i livet, så da dere, er jeg etterhvert helt ferdig med skiten.

En ting er i alle fall sikkert, jeg er altså sååå glad nå!

 

– Nina –

 

#frozenshoulder #kortison #kortisonbehandling

God helg 🌻

Endelig helg!

I dag har jeg flata helt ut. Det hender det trengs for alle og enhver i blant, og i dag passet det bra, for Bjørn Erik kom hjem fra Oslo i går. Dere kan tro han har kost seg med “lillegull”, virkelig nytt han. Det har vært stor ståhei her i Stavanger hver gang det har pepet i innboksen og jeg har fått video og bilde av de to i sammen, for jeg kan som sagt ikke få nok av han. Dere må faktisk bare bli vant til at jeg slår saltomortale av begeistring for dette rykende ferske barnebarnet vårt altså, for det er og blir en veeeldig stor del av livet vårt nå.

I går kom altså den kjære mannen min hjem til et sovende hus, selv om klokka kun var kvart på ti på kvelden. Mille har nemlig gått litt på sjølstyring i stallen de to siste månedene, så nå trenger vi foreldre å få henne på rett vei igjen, få henne til å finjustere rutinene sine igjen, for mye var glidd ut. Det er ikke store greiene, men jeg er nå ganske tydelig på hvordan hesten vår Sol bør og skal ha det til enhver tid, så da trenger hun å ha oss litt rundt seg igjen, så alt kommer på stell.

Tre-fire timer daglig i stallen for meg to dager på rad, blir derimot litt i meste laget, så derfor trengte jeg å hente meg inn i dag. Så selv om jeg var oppe klokken fem i morges, ble det kun en liten tur med Pippiluska ned til sjøen for så å flate ut til Bjørn Erik kom og plukka meg opp for å dra til legen. Der ble jeg beordra til å ta eksakt anbefalt dose smertestillende, noe jeg egentlig skulle ha begynte med for fem år siden, og det ble selvsagt reine karusellen for na´mor. Så før Bjørn Erik dro tilbake på jobb igjen, pakka han meg inn i puter og pledd i hengekøya, og der har jeg altså liggende resten av dagen…og tenkt det dere, helt uten smerter. 

Nå er jeg derimot superlada, og klar for å lage nachos i langpanne. Har dere forresten prøvd det? Eller er det bare jeg som plutselig lærte det av en venninne nå etter alle andre. Djiiisus, så mye bedre det er. Knasende godt med sprø ost på toppen, jammi!

Påsken er forresten rydda bort, alt utenom det fine kortet jeg har fått av Karoline. Jeg har nemlig ei lita venninne i Florø, som jeg jevnt og trutt sender kort til, og jeg blir hoppende glad når det kommer et i retur. 

God helg, smask Nina

 

 

#hengekøyeistua #hengekøye #hundkatt

Husarrest…

For hver dag som går nå, våkner jeg opp med en eneste tanke i hodet: Har infeksjonen avtatt? Det er med nølende hånd jeg tar meg til kinnet, hvorpå jeg under lett berøring forsøker å vurdere hvilken vei dette marakkelet går.

Jeg hadde satt frist til i dag om å dra tilbake på sykehuset for tredje gang, noe jeg selvsagt hadde liten lyst til, og det så lenge mørkt ut. Gleden var derfor stor når hevelsen var blitt noe mindre og verken erstattet med mer skorpe.

Jeg har derimot gått med på å ha husarrest. Jeg skal på ingen måte utsette infeksjonen for klimaskifte, særlig ikke etter hvordan det gikk da jeg kjørte Mille frem og tilbake til stallen på torsdag. Tenk det da dere, jeg var ikke engang ute av bilen, jeg satte ikke mine ben i stallen, men allerede etter fem minutters kjøring rant kinnet og det ble bare verre og verre i løpet av kvelden.

Bjørn Erik har allerede sett på ny ferie til oss, han er ikke særlig positiv til dette. Han har ikke helt trua på at jeg blir frisk til mandag om ni dager, men jeg kan ikke slutte å håpe på det. Legen sa det ville ta opp til fjorten dager å bli kvitt alt, og det er den tanken jeg tviholder på akkurat nå, og jeg oppfører meg som reine prakteksemplaret på en hjemmepasient som tar livet helt med ro.

Så da dere, under denne husarresten, anstrenger jeg meg minst mulig, jeg gjør ingenting fysisk som får blodomløpet til å stresse såret. Det er derimot på tide å forberede seg til sol og sommer om få dager, så i dag har hender og føtter fått skikkelig egenpleie. Nå er planen den at føttene skal skifte hud om fem dager (pjuk), og jeg håper virkelig ikke det tar lenger tid enn det. Tenk om jeg skulle begynne å “skifte ham” på stranda i Miami, det hadde vært litt av et syn…æsj!

Dette fotsaltet fikk jeg i 35 års dagen min, og det fungerer fortsatt helt greit.

Jeg fulgte tipset om å sitte hele to timer med disse fotposene isteden for en, for da kom viss effekten et par dager før. Det er i alle fall lov å håpe.

Pippi og jeg har blitt ganske gode på å ikke gjøre noe verdens ting.

Håper dagen har vært god mot dere så langt, klem Nina

 

#egenpleie #fotpleie #hengekøyeistua 

Mama is coming home 💕

Tenk at jeg er hjemme igjen fra sykehuset, da dere. Det hadde jeg virkelig ikke trodd for to dager siden. Det så lenge ut som om medisinen ikke fikk tak på jævelskapen, men joda, sårkantene minker, og det renner mindre og mindre betennelse fra det. I går rant det faktisk ingenting, mens det i dag er ubetydelig lite, så når har jeg virkelig trua.

Bjørn Erik skjønte at dagen i forveien hadde vært litt vel bratt for meg, så i går stilte han opp og var hos meg hele tiden. Det var godt og trygt å få sitte i armkroken hans igjen, og han har en unik evne til å få meg til å føle at “alt ordner seg”. Det gjør jo alltid det, så han har jo rett. 

Da legen kort tid etterpå stakk innom oss og formidlet at jeg skulle få dra hjem og fortsette behandling i pilleform isteden, jublet jeg, selv om jeg for all del har hatt det mer enn bra nok på sykehuset. For det er nå engang sånn at jeg hele tiden har stolt på at jeg har vært i gode hender der, og tatt til meg mang en gode råd på veien.

Det var nesten litt vemodig å reise fra kompisgjengen min, altså gutta jeg hver dag har tatt intravenøst sammen med. Vi har alltid vært tre stykker i sammen, fire ganger om dagen i fire dager, og det tok ikke lange tiden før vi fant tonen og snakket sammen om alt mellom himmel og jord. Det har vært godt å ha noen å si “god morgen” og “god natta” til hver dag, men nå må de altså klare seg uten meg, uten skravlebøtta. Med de beste lykkeøsnkninger på veien forlot jeg dem med håp om at de også snart blir friske nok til å komme hjem.

Vel hjemme, hoppa jeg rett til sengs. I nyvaska sengetøy med Pippi under dyna, sovna jeg på nullkommaniks, og merket hverken at Bjørn Erik dro på jobb igjen og at Mille var i stallen. Jeg har vel mer eller mindre sovet fra jeg kom hjem, med unntak av å våkne for å ta medisinen min. Såret var dessverre ikke noe bedre i dag, men det var heller ikke blitt verre, så nå er det bare å krysse fingrene for at alt går bra. Jeg har nemlig et fly å rekke, om 11 dager…

Det var helt himmelsk å få flytte på hotellet.

Jeg ser ut som en narkoman. Jeg har merker etter sprøytestikk overalt, så jeg håper de forsvinner rimelig rask før vi reiser og skal ikle oss sommerklærne.

Det var bare flaks at det klaffet å ta i mot besøk, men gud så deilig det var.

Jeg klarte aldri å gå forbi kiosken uten å kjøpe trøstesjokolade, og etterhvert kom den fremtidige farmoren frem i meg også. Den lille pjokken “vår” må jo nemlig ha en koseklut…

…og verdens mykeste kanin 💙

Jeg trivdes som sagt godt med pasientene og de som jobbet på infeksjonsavdeligen 3F, så isteden for å spise på hotellets restaurant, koste jeg meg heller på avdelingen etter hver intravenøs. 

Endelig kan jeg begynne ta tilbake hverdagen igjen.

Klem fra optimistisk Nina

 

#sykehuset #infeksjon

Ja, sånn går no dagene…

Dag 3, og første “snopepose” er allerede i gang…

Jeg advarte dere, det er og blir gørrkjedelige innlegg fremover nå, men hva kan en “stakkars” nedlagt kattemamma gjøre? 

Dagene går egentlig ganske bra her på sykehuset, for jeg er en av de heldige som får overnatte på hotellet her isteden for på selve infeksjonsavdelingen, og det dere, er fadern meg reine luksusen. Ikke misforstå meg, man har det faktisk som plommen i egget på avdelingen også, med noen engler av noen sykepleiere som gjør alt mellom himmel og jord for en, men det å få sove i ro og fred, teller mer for meg. For jeg fikser ikke lyder, jeg får jo fletta for den minste lille ting, og ble nesten “gale-Mathias” av å ligge en natt på avdelingen. For det dras flittig i den “hjelpe”-snora, det piper i ett sett, og det klarer nå i alle fall ikke jeg å sove med.

Nå sover jeg altså på hotellet, og har fire tider, klokken 7, 12, 18 og 23, hvor jeg stikker innom avdelingen og får intravenøst. Det tar varierende 1,5 til 2,5 time hver gang, men det er helt innafor. Vi er den samme gjengen som møtes hver gang, og som dere veit, den dama her er god på å prate hvis noen gidder å høre på´na. I tillegg så har de veldige gode måltider her, det er mye å velge i, så selv om jeg kan spise i restauranten, gjør jeg det heller her i sammen med de nye “kompisene” mine. 

Det er mange som spør meg hvordan det går, hvilken bakterie jeg har pådratt meg og hva jeg får av medisiner for det, men der må jeg nok skuffe dere. Jeg har ikke peiling på hvilken bakterie vi er i ferd med å bekjempe og heller ikke hvilket tryllemiddel som skal ta knekken på det, så da tok jeg liksågodt et bilde av herlighetene, godteposene. I tillegg så spurte jeg legen min i går om han kunne være så grei og sjekke hva de fant ut av da de dyrka testene de sendte inn på torsdag, for det er jo egentlig på en måte greit å vite hva man egentlig går igjennom. Det ligger nok i meg å være så nysgjerrig på akkurat det der. Jeg er nok litt “blåøyd” og stoler på at ting blir ordna og fiksa når de sier de skal gjøre det, og til nå så har det vel egentlig fungert ganske bra. 

I dag forventes det at ting skal snu til det bedre. Jeg har hele tiden fått beskjed om at det kan ta opptil 2-3 dager før medisinen begynner å virke, og for å være helt ærlig dere, så synes jeg selv jeg merket en ørliten forandring i går kveld. Kanskje det bare var en ønsketenkning, men jeg innbiller meg nå i alle fall at såret verker mindre og er mindre hissig. 

Utsikten min fra hotellrommet…

Lag dere en fin dag, Nina 🌸

 

#sykehus #infeksjon

Utsatte det uunngåelige lengst mulig…

Heihei igjen, kjære dere 💕

Tusen, tusen millioner takk for alle de koselige meldingene jeg har fått av dere. Det er ikke til å stikke under en stol at det er ekstra godt å vite at noen tenker på en akkurat nå. For det har plutselig blitt ramme alvor det her, det er helt uunngåelige å ikke ta det dønn seriøst, og jeg er jo selvsagt litt redd her jeg sitter med alle tankene mine som kverner rundt så alt for mye. 

Det er dessverre ingen synlige tegn på at betennelsen går tilbake, det har heller blitt verre, så planen om å kun være her i fire dager, faller nok i grus. Det plager meg derimot ikke, for jeg er jo i gode hender, jeg er nok heller mer bekymra for at jeg ødelegger ferien for flokken min. Fineste Bjørn Erik drar bare litt på skuldrene og sier det ikke gjør noen verdens ting om den blir utsatt, men jeg vet at både han og ikke minst lille snuppeline hadde hatt veldig godt av varme og sol akkurat nå. Noe varme og sol på det som vokser i fjeset mitt akkurat nå, er derimot helt uaktuelt, så nå bør det snart skje en forandring, synes jeg, og det i positiv forstand. 

Jeg visste nok allerede på lørdag formiddag at et nytt sykehusbesøk lå like om hjørnet, men jeg hadde gleda meg hele uken over besøket vi skulle få den kvelden. Fem venninner med unger og menn var invitert på tacokos, og jeg ville rett og slett ikke gå glipp av det. Jeg er rett og slett alt for sosial av meg til å gå glipp av noe, særlig sånne stunder som det der, men jeg skulle nok ha hevet inn håndkle, innsett at slaget var tapt allerede da.

Etter endt husarbeid den dagen, kjentes det nemlig ut som om hjertet skulle pumpe ut av kinnet mitt. Ikke lenge etterpå var derimot første venninne på plass for å hjelpe meg litt med maten, og da var alt det vonde glemt. Etterhvert ramlet de andre også inn dørene, og da kjente jeg i hvert fall ikke på hva som forgikk med meg. Det er rart det der, hvor mye bedre man føler seg med en gang man får positive vibber rundt seg. De fine vennene mine gnålte i ett sett om at jeg burde komme meg tilbake på sykehuset, med det var som å snakke til døve ører. Det var ikke før sistemann var gått, og jeg plutselig så meg i speilet igjen at jeg forstod alvoret, og da gikk det som dere vet rett vest.

Jeg ble ikke lovet noe “rød løper”, snarlig mottagelse, hvis jeg troppet opp på sykehuset sånn nattestid, på den travleste dagen i døgnet for akuttmottaket, men det tok vel ti minutter fra jeg satte beina mine innafor døra til jeg lå i senga med legenes fulle oppmerksomhet. Så veit dere hva, det er bare å takke skaperen for at vi er så heldig og bor i fantastiske Norge, snakk om flaks! 

Når jeg tenker meg om, så var jeg egentlig ikke så veldig høy i hatten her. Jeg hadde så absolutt sett bedre dager., men gleda meg sååå til besøk…

Tenk det da dere, på denne tiden om akkurat fjorten dager er jeg på vei til Miami. Det er i alle fall lov å håpe…

Lag dere en fin start på uken, og takk igjen for alle de gode ordene 💕

 

#tacokveld #familie