Nå er det bare å beklage kjære dere, for i dagene fremover nå, blir det nok dessverre gørr kjedelige innlegg fra denne dama her. For det bare baller og baller på seg med infeksjoner i såret jeg fikk etter kattefighten med Mia for syv dager siden, så i natt bar det rett tilbake til akutten.
Jeg er nå lagt inn på infeksjonsavdelingen, og fikk akkurat vite at jeg antagelig må være her i fire dager. Det er ennå ikke kommet noe svar på hvilken bakterie jeg har fått i meg, men for å være på den sikre siden, vil medisinen jeg får intravenøst nå blir mer intensiv og dekke det meste. I tillegg så får jeg sprøyte i magen, blodfortynnende, for å ikke risikere en eller annen form for blodpropp.
Det er selvsagt litt skummelt det her, men jeg føler meg godt i varetatt på alle mulige måter. Det verste er nok å ikke ha han snille hunken min ved min side, for jeg er jo som sagt veldig vant til at han ordner alt mellom himmel og jord, men akkurat det her går jo egentlig av seg selv. Jeg blir garantert frisk til slutt, jeg trenger bare litt ekstra service og pleie i noen dager.
Akkurat nå bor jeg her, men heller meg eller en stakkars gæmliss.
Jeg har så forsiktig jeg kan, rett og slett fordi det byr meg i mot, begynt å legge frem for legen min at glemskheten min har begynt å bli et problem. Det er en sann plage at viktige ting går i glemmeboka. Jeg har alltid slitt med navn, steder og årstall, men aldri avtaler, sånn som i dag. Hadde legetime 08:40, men neida, det var ingen Nina på plass rett oppi høgget her på den tiden. Åhhh, så forbaska irriterende, så absolutt ikke meg, og jeg kjenner på at jeg blir lei meg og skuffa.
Tenk at en sånn liten ting, skal få så enorme følelser til å velle opp i en. Før, vel det skjedde aldri før, men visst det hadde gjort det, hadde jeg enkelt tatt en telefon opp til de hyggelige damene på legekontoret og beklaget min stupiditet, og bestilt en ny time, men nå har det altså blitt vanskelig. For en skulle jo tro at en som har all verdens tid til å fokusere og ta vare på seg selv, burde klare å fikse slike enkle ting, men neida.
Vel, jeg tok faktisk motet til meg å ringte, men da møtte jeg mobilsvareren, for de må jo selvsagt få ha lunsj de også. Jaja, jeg kommer uansett til meg å ringe igjen seinere i dag, legge meg paddeflat og beklage til jeg blir blå. Mon tro hva de kommer til å tenke? Vi møttes jo på mandag, da jeg satte himmel og jord i bevegelse fordi jeg hadde glemt å komme innom uka før for å ta blodprøven som skulle diskuteres i dag. Var egentlig for kort tid til å få hentet ut resultatene, men siden jeg snart skal ut å reise en del, var det viktig å ikke utsette noe.
På sånne crappy dager, er det godt man har noen koselige bilder liggende på lur, så dere slipper å se “oppgitt-tryne” over hele siden her. Snille venninne Andrea tok nemlig med seg en eneste ting fra Australia nylig, et flamingo lys…til meg ❤
Jeg vet hva som kommer til å få meg i bedre humør, en tur i stallen. Det må vises ekstra omsorg der nå, for i morges viste det hele -14 grader der, og alt vannet til hestene har fryst. -14 høres kanskje ikke så mye ut for dere andre som bor alle andre steder her i landet hvor det er ennå kaldere, men for oss som bor langs kysten blir dette som nåler. For oss mennesker går det selvsagt bra, vi kan jo bare kle på oss et par ekstra lag, men for de stakkars dyra våre, må vi ta i et ekstra tak. Hverken hunden min Pippi eller kattene orker å være særlig lenge ute nå, og det er helt forståelig. Det fyres konstant i peisen, og alle tre ligger i en meters avstand fra den. Godt jeg ikke har blitt så tullerusk at jeg glemmer dem…
Det er mange som sliter rundt meg nå, av forskjellige grunner. Merker de holder seg mye for seg selv, de har på en måte gått i hi. Selv så kan jeg ikke tillate meg det, tør rett og slett ikke. For jeg er tross alt dama som ikke har gråsoner, det er liksom enten eller med meg, og det ene alternativet er helt uakseptabelt, så jeg må holde ut.
Når jeg tenker meg om, så er jeg faktisk ganske så heldig også. Vi er tross alt to om alt, og jeg kan selv bestemme dagens tempo. Trengs det en pause eller to, så er det helt innafor, ingen dømmer, ingen peker utover.
Det som får de bratte bakkene til å virke slakkere, er nok de små målene jeg setter for meg selv hver bidige dag. Det trenger ikke å være noe stort. I dag feks. stod Bjørn Erik om med Mille, men jeg tusla uansett ut på badet og flettet håret til Mille før hun dro avgårde. En god lang klem og ønske om en finfin dag. Det koster så lite, og jeg ser det gir så mye…til oss begge ❤
Årets første påskeliljer er i hus, og det betyr jo bare en ting dere, det går mot lysere tider. Et vakkert vårtegn, som jeg i disse dager sprer rundt meg både inne og ute. Jøss, akkurat nå så begynte det å snø igjen, og uansett om de fleste kanskje synes det er nok nå, så må jeg innrømme at jeg elsker det.
Nå skal jeg ta meg en tur i stallen helt alene (også et av dagens mål). Det er så rolig der på denne tiden. Stellet får bli dagens nødvendige trening, og ikke minst gode terapi. Ro i sinn og ro i sjel ❤
Da var jeg tilbake, etter en bitteliten minibreak. Det har aldri i bloggens fireårige periode skjedd at jeg har tatt meg to dager fri på en uke, men jeg har altså ligget i fosterstilling et helt døgn uten å gjøre noe verdens ting. Fibromyalgien har slått til for fullt. Det brenner i alle ledd og muskler, til og med i fotsålene, så nå måtte jeg rett og slett kaste inn håndkle.
I dag måtte jeg derimot komme meg opp, for Mille hadde tidlig time på Ortopediteknikk. Bjørn Erik er offshore, så jeg beit tenna i sammen og ikledde meg tre lag med ull fra topp til tå, for jeg fryser altså noe inni hampen mye for tiden. Jeg var reine mimmiemammaen der jeg sprada rundt, jeg så helt crazy ut, men jeg takler altså så dårlig å fryse. I tillegg så skulle jeg i stallen rett etterpå, for Mille kan som regel ikke dra i stallen de dagene hun er med støttekontakten sin, og det har mer eller mindre blitt fast hver onsdag nå.
Det er sjeldent vi har så klar og rein himmel helt fri fra skyer og blåst her i Stavanger, så jeg tok ikke sjansen på å vente for lenge med å dra ut til Sol. For fint vær betyr som regel “ut på tur” for oss to, noe jeg verdsetter meget høyt. Det er nesten ingenting som slår en ridetur i så strålende vær. Helt aleine ute i det fri, stille og rolig kun avbrutt av lyden fra hestens høver som treffer bakken. Glemt er alt kjas og mas, og for en stakket stund glemmer jeg også smertene…
Nå skal jeg krype under pleddet på sofaen, samtidig som jeg sprengfyrer i peisen. Mille har dratt for å møte Mari, så da ser jeg mitt snitt til å se en episode av “Stranger Things” som alle snakker så varmt om. Jeg går rett på når noen mener jeg bør se ditt eller datt, for jeg kan jo ikke gå glipp av noe.
Mille synes det er helt innafor at “tante” Tonje er operert, for da får vi se mye til henne fremover. Ingen skal måtte være aleine når man har gått i gjennom noe slikt, så nå pleier vi pasienten her hjemme på sofaen. Favorittene Bridgeblanding og Dundersalt er kjøpt inn, og timesvis med trash-TV står på agendaen.
Bestis har i årevis slitt med smertefulle åreknuter, og endelig kom dagen da dette ble en saga blott. Det var noe i overkant smertefullt å fjerne de, men unnagjort i våken tilstand på 1,5 time. Legen sprøyten bedøvelse inn i hver knute, foretok en laserbehandling og gjennom “hekling” kikkhull metoden, dro han ut hver bidige åre. Jeg lo så jeg grein når jeg plukket henne opp etterpå, for hun så ut som en mumie der hun kom stivbeint med begge beina godt surra inn i bandasjer.
Den største utfordringen er å komme seg opp av sofaen, men ellers går det veldig fint. Det er selvsagt ubehagelig å ha så stramme bandasjer på 24/7, men når man øyner lyset i tunnelen, gode dager i vente uten at man plages mer, er det verdt det. Jeg er utrolig glad på Tonje sine vegne, dette blir bra!
Mens Mille og jeg var i stallen, diska Bjørn Erik opp middag til pasienten og mellomstemannen Pelle som tilfeldigvis luktet “mat” helt oppe i fra barnehagen han jobber i. Så i kveld er det til en forandring folksomt her, og jeg må si jeg føler meg “rik” ❤
Ja, da er jeg så absolutt tilbake i hverdagen, og den kom like brått på meg som vanlig. Det er mye som må tas tak i mht Mille, så denne uken her og neste, får hun dessverre en del fravær. Det er skolen uansett veldig vant til nå, og jeg priser meg lykkelig over at vi har fått til et så godt samarbeid, at det er rom for slikt.
Jeg fikk faktisk et spørsmål fra en “medsøster” under ferien vår nå, hun lurte på hvordan kroppen min reagerte på varmen, den store klimaforskjellen. For det er jo en kjensgjerning at mange med muskelsmerter påvirkes av været.
Det siste jeg gjorde før jeg dro, var å oppsøke fastlegen min, og hun sørget for at jeg hadde rikelig med medisiner, altså smertestillende med meg på reisen. Det har jo blitt så strengt nå, hvis man blir stoppet i tollen, så jeg sørget for at de på apoteket satte merkelappen utenpå pilleesken og ikke kun på emballasjen, som er alt for stor til å ta med. Det nytter nemlig ikke å ha med seg noe løst nå, uten at de ligger i originalforpakningen, så jeg pakket alt i håndbagasjen. Man skal egentlig ha med seg resepten/bekreftelse fra apoteket også, men det glemte jeg. Denne gangen gikk det uansett bra.
Personlig grua jeg meg veldig til flyreisen. Det å sitte i samme stilling over lang tid, er drepen, og det kommer ikke på tale å sove. Skulle jeg være så uheldig å duppe av et lite øyeblikk, faller nakken ned på skuldrene og da stivner jeg fullstendig. Jeg håpte min daglige dose med Noritren holdt, at jeg ikke trengte Ibux med Paralgin Forte i tillegg, for da blir jeg av og til litt søvnig.
De fem timene i første fly og de neste elleve i det neste, gikk tålig bra. Støttestrømpene gjorde susen og de små øvelsene jeg gjorde underveis, hjalp så kroppen ikke dovnet bort. Ny lydbok og det supre filmtilbudet på flyet, gjorde også sitt til at tiden gikk sakte men sikkert fremover. Plutselig var vi fremme, og kroppen spilte for en gang skyld på lag.
Tidligere reiste vi mye til Thailand, men nå har vi altså fått øynene opp for Bali og Gili øyene. Mye av grunnen for min del er klimaet. De har nogenlunde stabilt vær hele året, temperaturen er lik. Når jeg Snapet, la jeg innimellom på temperaturfilteret, og den viste alltid 27 eller 28 grader, uansett tid på døgnet. Luftfuktigheten er også ganske så normal, så man går ikke ut av døra og blir klissklass av svette, noe jeg ofte følte i Thailand. Jeg holdt meg også konstant i skyggen, da jeg ikke liker å bli kokt, eller å sole meg for den saks skyld.
Det første jeg var nødt å gjøre der nede, var å kutte ned på medisinen min. Til daglig tar jeg 40mg Noritren, men var altså nødt å gå ned til 30. Jeg var nemlig konstant svimmel, var ikke helt i kontakt med meg sjøl, følte meg rett og slett litt uvel. Om det var pga medisinen eller ikke, det vet jeg jo ikke, men det var såpass ubehagelig at jeg følte jeg måtte gjøre noe. Det avtok etterhvert, så jeg velger å tro at det hjalp.
Jeg kan ikke med sikkerhet si at varmen påvirket meg positivt, men fakta er at jeg trengte veldig sjeldent å ty til Paralgin Forte og Ibux denne gangen. Jeg tror det kan ha noe med at stressnivået var betraktelig lavere. Det å legge igjen hverdagen hjemme, var befriende. Vi hadde god tid til hverandre, var ikke lenger styrt av klokka, og det i seg selv er jo den aller beste medisinen.
De fleste fikk nok også med seg at Mille var syk, så vi hadde ingenting på agendaen uten om å hvile. Jeg tuller ikke når jeg sier vi mer eller mindre lå strake alle mann 23 timer i døgnet. Den resterende timen badet vi eller spiste, og det i seg selv er jo ikke akkurat krevende. Det eneste jeg måtte huske på, var å alltid ikle meg et par sokker når vi skulle legge oss. Jeg fryser nemlig noe veldig på føttene, også her hjemme, og aircondition gjør det ikke akkurat bedre. Når kulda først har satt seg, er det lite jeg kan gjøre, så jeg var nødt til å låne en haug av Mille sine sokker, for jeg hadde jo selvsagt ikke pakka det med meg.
Denne ferien bestod altså av mye god søvn (hadde selvsagt med meg puta mi), sløve morninger, lange frokoster (hvis vi rakk det) og mange later timer på gode solsenger med tykke madrasser under en stor parasoll. Ellers var det å stå å stampe i den varme sjøen, og det i seg selv var nok kilden til den aller beste rekreasjonen. Ferien gjorde meg godt ❤
Det tok dessverre ikke er enn to dager før jeg lå pal på sofaen igjen. Jeg kom hjem ganske så klar for å ta i et tak, men skulle nok ikke gapt over så mye med en gang. Det er godt helgen er like om hjørnet.
Ja, tenk, nå er jeg helt aleine her hjemme. Vel, Pelle er fortsatt i hus en uke til før han flytter hjemmefra, men han ser jeg ikke snurten til. Han er nemlig syk igjen, siden han jobber i barnehage hvor det florerer med basselusker for tiden. Spysjuka er noe dritt, og særlig for Pelle som er livredd for å ikke klare å rekke å bli frisk til Palmesus-helgen. Han har gledet seg en evighet til akkurat dette, fått leid seg hus med åtte andre kompiser for anledningen, så han er ganske så fortvila akkurat nå.
Jeg har altså plutselig kun meg selv å tenke på for tiden, og det er søren meg ikke hverdagskost. Jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil og det er altså så merkelig. Jeg trenger ikke å planlegge middag eller kjøre og bringe unge frem og tilbake til stallen. “Nina” er bare min. Ganske så deilig faktisk, så vet dere hva jeg gjorde i går? Jeg frøys noe så inne i hampen mye, hadde på raggsokker og greier, men klarte altså ikke å få varmen inn i kroppen. Derfor hentet jeg dynen min ned i sofaen og sulla meg godt inn i den. Der lå jeg hele kvelden å så serier, samtidig som jeg gomlet saltstenger til den store gullmedaljen. Fyttikatta så deilig det var, dere. Jeg husker ikke sist gang jeg flata sånn ut.
I dag derimot, var det “things to do” på timeplanen, men fortsatt bare for na Nina-mor. Jeg har nemlig stått en stund på venteliste for å komme inn til en meget bra omtalt psykomotorisk fysioterapeut. Herrejemeni, det der er et vanskelig ord å lære seg, og jeg synes det er nokså komplisert å forstå tankegangen bak denne formen for hjelp også. Sånn jeg har forstått det etter første gangs oppmøte, er at jeg skal lære meg å komme mer i kontakt med min egen kropp, skal lære den bedre å kjenne, så at jeg klare å møte og mestre smertene mine. Jeg skal lære meg å ta mer hensyn til hva kroppen forteller meg, rett og slett kjenne etter hvilke behov som trengs og ikke minst lære meg å sette grenser.
Første inntrykket var at “dette kan jeg jo fra før av”, alle veit hva som er bra og dårlig for en. Etterhvert forstod jeg derimot at jeg hadde null peiling. Ikke pustet jeg riktig heller, ikke normalt i det hele tatt. Jeg er visst en sånn som holder pusten når ting gjør vondt, og det gjør visstnok ting bare verre. Ehhh, når jeg ble gjort oppmerksom på dette, kom jeg plutselig på hvordan fødslene mine forløp seg. På TV ser du flinke kommende mødre puste og pese som noen galninger, og det er jo helt riktig fremgangsmåte, mens jeg holdt pusten til jeg besvimte…opptil flere ganger. Jeg fiksa ikke det der i det hele tatt, og jeg husker jeg fikk skikkelig blodkjeft. Ikke rart jeg ble fraråda til å føde flere etter Pelle-mann, og derfor fikk godkjent keisersnitt med nummer tre, med Mille før hun i det hele tatt var unnfanga.
Jaja, hva lærte jeg i dag da, av denne psykomotoriske fysioteraperuten? Jo, at jeg så absolutt ikke er bevisst på min egen kropp. Jeg veit hva som ikke fungerer, men jeg har så absolutt ikke de riktige verktøyene for å ta fatt på utfordringene. Om jeg har tenkt å fortsette å gå til henne? Ja, så absolutt, for denne formen for terapi, gjør i alle fall ikke ting verre. Jeg ble litt tung i kroppen etterpå, etter mye tøy, bøy og berøring, men det var helt innafor. Det kjentes som om jeg hadde vært på trening, og den følelsen har jeg ikke hatt på en stund nå. Så jeg tror jeg skal gi det en sjanse…
Ble bedt om å pakke “treningsbaggen”, laken og håndklær…
Jeg hører på alle gode råd som kommer min vei, men velger først og fremst å stole på fastlegen min, som har vært til stede for hele familien vår i årevis. Jeg tror nok uansett den beste medisinen blir å reise på ferie til sol, varme og krystallklart vann. Jeg må nok smøre meg med tålmodighet en drøy måned til, men i mellomtiden koser jeg meg med alle snapéne og bildene som kommer min vei fra venner og bekjente som allerede er ute på eventyr. Unner hver bidige en av dere å nyte denne fantastiske tiden.
Da har jeg vært i tenkeboksen en ukes tid. Tygd og smakt på ordet “Fibromyalgi”, som plutselig som lyn fra klar ble lagt i fanget på meg, papirer som beskriver min nye tildelte diagnose. “Du har helt klart Fibromyalgi, en sykdom du dessverre ikke blir kvitt, men som du kan lære å leve med”.
Et helt ukjent begrep for meg, noe gresk jeg aldri har hørt om før, definerer plutselig “meg”. Dama som ikke kan fordra “merkelapper”, må plutselig forholde seg til et helt nytt begrep, ta over seg det som blir fortalt…og lære.
Etter fem år inn og ut av sykehus og legekontorer, etter to operasjoner og utallig prøving av smertestillende, må jeg omstille meg og begynne helt fra begynnelsen igjen, ta nye grep.
Jeg er fortsatt opptatt av at en utfordrende helse ikke skal få definere meg, at alle rundt ikke skal måtte ta hensyn, men noen forandringer blir det nok. Nå ventes en 12 ukers rehabilitering og opplæring blant fagfolk, og jeg tror egentlig jeg venter med de større forandringene til den tiden er omme.
Jeg har Fibromyalgi, sånn er det bare, men det kan jo ikke bli verre enn det det har vært? Nei, jeg tenker det skal bli godt med veiledning og noen nye leveregler å forholde seg til…
Jeg er titt og ofte på sykehuset for tiden, blant annet på Smerteklinikken. I sammen skal vi forsøke å gjøre hverdagen litt enklere, være seg i form av hjelpemidler, smertestillende medikamenter og ikke minst positiv tankegang. Sånn i begynnelsen, dreier det seg om for legen å få tak i alle trådene, lære meg å kjenne og spørsmålene den første gangen var ikke akkurat få. Noe han lurte fælt på, lød som følger:”Hva ville du brukt tid på, hvis du plutselig fikk en hverdag preget av mindre smerter?”
WHAT?! Jeg ble sittende der som en stum østers, satt bare å måpte som et stort spørsmålstegn. Jeg klarte rett og slett ikke å svare, fant ikke på noe fornuftig å si. For i dag gjør jeg de tingene som trengs for at dagen skal gå rundt, maks et par oppgaver. Hva jeg derimot skulle ha valgt å gjøre hvis jeg klarte mer, kom jeg rett og slett ikke på der og da? Det var sannelig ikke et enkelt spørsmål å svare på, og det ble blant annet hjemmeleksen til neste gang.
Jeg har aldri hatt “grønne fingre”, men allikevel alltid brukt den lille hageflekken min som terapi. Jeg har elsket å ligge med rompa i været (ikke få stygge bilder i hodet nå), lukende i bedene, og vært en iherdig shopper av ett-årige planter. Den gleden forsvant med helsa dessverre. Ugresset har tatt over, og naboene har nok ikke sett så mye av meg utendørs som før. Plantene som har blitt kjøpt inn, har blitt stående i posene til de har tørka inn. Det har med andre ord vært nokså stusselig, trist og grått på de to verandaene våre.
I år har jeg derimot bedt om hjelp fra han fine mannen min. Før han dro avgårde på LO Kongressen fant han frem alle pottene mine, og samlet de sammen ved siden av huset. Jord ordnet han også, og med frasen “jeg regner vel kanskje med at de står her urørte til jeg kommer hjem igjen” dro han avgårde. Ehhh, ikke pokker om han skulle få rett denne gangen også. Jeg skulle sannelig vise han at jeg på to dager skulle klare å fjerne de gamle visne vekstene og litt jord, og få på plass de nyinnkjøpte margerittene mine. Okke som!
Flott ble det, men vaskingen av pottene og plasseringen av dem rundt omkring får jeg overlate til andre. Bjørn Erik må jo være litt fornøyd nå, eller hva sier dere? Jeg blir i alle fall glad av skuet.
Må innrømme at blomstene har stått i posene sine en drøy uke allerede…
Det trengs bare litt skrubbing med litt vann nederst på pottene, så er de klare…
Da var Mille på plass i stallen igjen, og denne gangen har hun med seg Kaja-mor også. Hun skal som sagt operere ut begge tåneglene i morgen, og da aner jeg ikke hvordan det blir med ridningen fremover. Håper uansett ikke det tar for lang tid før vi har henne på hesteryggen igjen…
Se, smilet er tilbake igjen. Jeg var ganske så fortvila og stressa over å bli slått så til grader ut av rompe og lår, men når jeg etterhvert fikk lagt alle legebesøkene bak meg, og følte jeg var i trygge hender, gikk det bedre. Medisinene tikka inn, de ga meg en pause, og etterhvert fikk jeg altså sove. Hjelpedumeg så gal en kan bli av to søvnløse døgn med smerter. Når man etterhvert får ladet batteriene, får roa seg ned, blir en jo så takknemlig.
Bjørn Erik og Mille tok seg av hesten, og jeg brukte tiden godt på å dille og dalle i rolig tempo her hjemme. Jeg tenkte hele tiden på hvordan jeg gikk og satte meg, holdt meg godt for og tok derfor ingen sjanser på å trigge faensk…. Klarte å holde det sånn nogenlunde i sjakk, og da er det jo bare å slappe av og leve livet igjen.
Snille hunken min vartet meg opp etter noter med deilig god mat og Pepsi Max (bare på lørdager) og fine Torunn, På Neglen, freshet meg opp med fine nye negler. Hva mer kan man ønske seg? Så lenge jeg klarer å holde meg i ro nå, men allikevel litt i bevegelse så jeg ikke stivner, så skal nok dette gå veldig bra til jeg får vite hva jeg må gjøre videre. Egentlig veldig enkelt, for det var altså så himla godt å fungere sånn nogenlunde igjen. Jeg skal nok klare følge ordrene til punkt og prikke. No problem!
Jula er pakket bort for lengst, men jeg koser meg ennå ved synet av alle de fine juleblomstene. Sviblene, julestjernene og tulipanene blomster ennå fint. De nytes, særlig nå som jeg igjen klarer å få beina i vater og kan ligge og kose meg under pleddet…med Pippi-luska.
Jeg tør ikke å sove for lenge av gangen nå, er redd for å stivne, så allerede klokken åtte i dag var Bjørn Erik og jeg i stallen og matet hestene i alle de tre stallene. Aner ikke om jeg var til så veldig god hjelp, men selskapelig var jeg nå i alle fall. Hunken gikk å la seg igjen etterpå, men nå skal han snart vekkes, for i dag har vi bestemt at hele team Thorsen skal i sammen i stallen i dag, så Mille kan få gjort litt andre ting også.
Håper dere har hatt en finfin helg så langt, nyt den videre!
