Crappy Day!

Djiiisus! Jeg har klart det…igjen!

Jeg har så forsiktig jeg kan, rett og slett fordi det byr meg i mot, begynt å legge frem for legen min at glemskheten min har begynt å bli et problem. Det er en sann plage at viktige ting går i glemmeboka. Jeg har alltid slitt med navn, steder og årstall, men aldri avtaler, sånn som i dag. Hadde legetime 08:40, men neida, det var ingen Nina på plass rett oppi høgget her på den tiden. Åhhh, så forbaska irriterende, så absolutt ikke meg, og jeg kjenner på at jeg blir lei meg og skuffa. 

Tenk at en sånn liten ting, skal få så enorme følelser til å velle opp i en. Før, vel det skjedde aldri før, men visst det hadde gjort det, hadde jeg enkelt tatt en telefon opp til de hyggelige damene på legekontoret og beklaget min stupiditet, og bestilt en ny time, men nå har det altså blitt vanskelig. For en skulle jo tro at en som har all verdens tid til å fokusere og ta vare på seg selv, burde klare å fikse slike enkle ting, men neida.

Vel, jeg tok faktisk motet til meg å ringte, men da møtte jeg mobilsvareren, for de må jo selvsagt få ha lunsj de også. Jaja, jeg kommer uansett til meg å ringe igjen seinere i dag, legge meg paddeflat og beklage til jeg blir blå. Mon tro hva de kommer til å tenke? Vi møttes jo på mandag, da jeg satte himmel og jord i bevegelse fordi jeg hadde glemt å komme innom uka før for å ta blodprøven som skulle diskuteres i dag. Var egentlig for kort tid til å få hentet ut resultatene, men siden jeg snart skal ut å reise en del, var det viktig å ikke utsette noe. 

På sånne crappy dager, er det godt man har noen koselige bilder liggende på lur, så dere slipper å se “oppgitt-tryne” over hele siden her. Snille venninne Andrea tok nemlig med seg en eneste ting fra Australia nylig, et flamingo lys…til meg 

 

Jeg vet hva som kommer til å få meg i bedre humør, en tur i stallen. Det må vises ekstra omsorg der nå, for i morges viste det hele -14 grader der, og alt vannet til hestene har fryst. -14 høres kanskje ikke så mye ut for dere andre som bor alle andre steder her i landet hvor det er ennå kaldere, men for oss som bor langs kysten blir dette som nåler. For oss mennesker går det selvsagt bra, vi kan jo bare kle på oss et par ekstra lag, men for de stakkars dyra våre, må vi ta i et ekstra tak. Hverken hunden min Pippi eller kattene orker å være særlig lenge ute nå, og det er helt forståelig. Det fyres konstant i peisen, og alle tre ligger i en meters avstand fra den. Godt jeg ikke har blitt så tullerusk at jeg glemmer dem…

Klem Nina 

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#mammablogg #hverdag #helse

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg