Mye hest og halloween

God fredags kveld, kjære dere.

Vi har lagt en noe annerledes uke bak oss. Vi har hatt halt hest i over en uke, og for dere som kjenner oss godt, så vet dere at hest er hovedessensen til at livet til Mille er så bra som det er, så hun har altså vært så urolig. Vi måtte selvsagt ha veterinær til slutt, og siden han kun kunne komme midt på dagen, fikk Mille en halv dag fri fra skolen for å være med. Noen reagerer nok på det, at Mille går glipp av viktig skoletimer, men for oss så er hesten sitt ve og vel mye viktigere, så jeg var aldri i tvil om at skulle få være med.

Sol har hatt besøk av veterinær en gang før. Samme mann og samme problem, hun haltet, dog på et annet bein. Det som derimot er litt morsomt oppi det her, er at begge gangen Carlo kommer for å hjelpe oss, så viser det seg at Sol er helt frisk. Hun er med andre ord halt uken i forveien, og timen før han kommer, men i det han entrer ridehallen trasker hun fornøyd rundt, uten å halte. Magi! Men, men vi klager så absolutt ikke. Smilet til Mille går trill rundt, for hesten hennes er endelig friskmeldt igjen.

Jeg var forresten litt nølende når jeg sendte melding til skolen om at Mille ville bli hentet en time før skoleslutt i dag også. For når vi nå først er så godt i gang med å stelle og ordne rundt Sol, fikk vi endelig time med saltilpasser til frøkna. Vi vil med andre ord finne ut om salen Mille bruker på Sol i dag er optimal nok, eller om den må stappes med mer innmat eller tilpasses bedre. Der ble dommen noe nedslående. Salen viser seg å være alt for stor, og den er av en type som ikke kan tilpasses. Vi har derfor bedt om hjelp til å finne en ny en, eller en fin brukt en. Dere kan tro jeg er glad for at vi endelig etter fire år fikk til det her, for det er jo så viktig at utstyret er bra nok.

Det blir ingen tradisjonell Halloween feiring i huset vårt dette året, og jeg tenker det er mange som tenker i samme baner. Tidligere har inngangspartiet vårt på huset blitt pyntet såpass opp at alle i gatene rundt oss har kommet på besøk, men i år så kommer vi hverken til å gå på besøk eller invitere noen hjem. Vi kunne selvsagt hatt en liten vennegjeng av Mille på besøk, men det virker som om hun er ganske så alene om å snart være 15 år og fortsatt synes Halloween er råkult.

Jeg har derimot kjøpt kosedresser, oransje Halloween gresskar, til både Bjørn Erik, Mille og meg, så de skal på samtidig som vi knasker snop og ser grøssere. I morgen skal vi igjen ta fatt på IT II, og denne gangen håper jeg vi kommer i mål. Bjørn Erik er verdens største pyse når det kommer til filmgrøssere. De må alltid sees i full belysning og han insisterer at det legges inn pauser hver bidige halvtime. Vi blir med andre ord nesten aldri ferdig med å se en film, så det er bare å stålsette seg.

Selv om det ikke blir noe særlig Halloween pynting her hjemme i år, så fikk jeg nå allikevel metta mi i går når jeg var innom venninnen min Simone på en kopp te. Hun er altså helt rå på Halloween, og jeg har vært på mang en spektakulær fest hjemme hos henne før. Familien Neumann Andersen er beryktet i hele Stavanger for sin oppfinnsomhet, så rett før jeg kom hadde TV Vest akkurat vært der og laget et reportasjene om all stæsjet de har. Ganske kult, ikke sant?

Ræva dag!

Hei igjen, kjære dere ❤️

For de av dere som kjenner meg godt nå, så vet dere at jeg sjeldent skriver når jeg er for sår eller sinna. Når det er sagt så har dere på en måte også blitt vant til at jeg ikke poster innlegg hver dag, men denne gangen var det helt bevisst med noen dagers bloggpause. For lørdagen ble en dårlig dag i minneboka, faktisk en helt ræva dårlig dag.

De fleste foreldre skåner barna sine for ubehageligheter så langt det lar seg gjøre. Vi heier de frem, og går noe skeis, ja da er vi raskt på plass og trygger og løfter de opp igjen så fort vi kan. Jeg har opptrådt som en brannslukker i årevis. Jeg har forsøkt å minimalisere dårlige opplevelser for Mille. Forsøkt å skifte fokus og tankegangen hennes, snu det dårlige om til noe bra. I helgen gjorde jeg helomvending. Jeg lot henne rett og slett få kjenne på at ting ikke gikk helt som det skulle. Lot henne få brøle ut fortvilelsen og misnøyen sin, være sur og lei, gå litt i kjelleren. Jeg kjenner jeg får dårlig samvittighet, når jeg skriver det her. Det kjennes ikke bra ut. Men er det en som kan la Mille få lov å snuble litt, så er det vel meg, for til syvende og sist, så sørget jeg jo selvsagt for at hun kommer seg opp på beina igjen…bokstavelig talt.

Det hele startet med at Mille ville være med på sprangstevne igjen. Faktisk “utvidet klubbstevne”, noe som krever at både rytter og hest er registrert Norges Rytterforbund, med andre ord litt mer seriøst. Tidligere har vi klart å holde Mille unna slike stevner, for hun har tross alt en islandshest, en hest uten anlegg for å hoppe, og har til nå klart å overbevise henne om at hun burde være fornøyd med å delta lokalt i egen klubb. Denne gangen insisterte hun derimot at hun ville utvidet horisonten, så Bjørn Erik heiv seg rundt og ordnet medlemskapet, mens jeg sørget for at alt det praktiske var på stell. Klokka seks om morran den aktuelle dagen, var vi på hugget og klare, og allerede da fikk jeg som mamma en del ufine bemerkninger og “nei” til svar på ting jeg ba om. Mille var noe dramatisk, og lagde litt liv og røre rundt seg. Under oppvarmingen så jeg med en gang at ting ikke var helt som det skulle. Hun fikk ikke Sol opp i skikkelig galopp, og rett før hun skulle hoppe ble hun usikker, bremset farten og fikk så vidt hesten over hinderet. Mille ville overhodet ikke høre på rådene jeg gav henne, så på et tidspunkt måtte jeg be ei vi kjenner om å overta oppgaven. Jeg ruslet ned til banen, og ikke lenge etterpå var det hennes tur til å hoppe. Det gikk som det gikk, eller det gikk dessverre ikke i det hele tatt. Det var dårlig futt i dem begge, ingenting stemte, og plutselig gikk det galt. Kort fortalt, Sol snublet og Mille havnet ut av salen og oppe på halsen til hesten. Alt foregikk veldig kontrollert og gudskjelov i veldig lav fart. Derfor skadet ingen seg, og som alltid stoppet Sol helt opp når noe uventa skjer. Men selv om det hele var over på få sekunder, fikk Mille fullstendig panikk. Hun ble helt urasjonell og hylskreik. Det igjen resulterte i at folk kom løpende for å hjelpe til, bistå henne, og på mirakuløst vis kom hun seg opp på hesten igjen og startet helt på nytt og fullførte med et sluttresultat på åtte feil. 

Når ekvipasjen etterhvert kom bort til meg, begynte dramatikken igjen. Alt var galt, urettferdig og trist. Vanligvis ville jeg bagatellisert hendelsen, skiftet fokus og antagelig lokket med kake og brus i kiosken, men nei, ikke denne gangen. For som mamma, for en som kjenner Mille veldig godt, var jeg ikke helt blind for at denne dagen ville gå skeis med tanke på alt som skjedde i timene før snublingen. Det var småkrangling, stress og surmuling allerede fra morran av som gjorde stemningen dårlig, så dette resultatet var ikke helt uventa, og det dere fikk vesle snuppeline på snart 15 år høre. Jeg kjeftet ikke på henne, men jeg var dønn ærlig. Leksa opp for henne hva jeg synes om oppførsel hennes i forveien av hoppinga, og at hun gjerne burde revurdere denne formen for aktivitet på hesten sin når hun kavet og maset sånn i forveien. BANG!

Dere skulle sett fjeset hennes. Så skuffa og såra. Dette hadde hun ikke forventa. Så jeg var rask med å følge opp med en litt annen form for preking. At av og til så går ting ad undas og det må man rett og slett klare å stå i til tider. I dag gikk det ikke hennes vei, i dag gikk det ræva, faktisk skikkelig ræva, dermed basta. Jeg ble møtt med sjokk. Hvor var den omsorgsfulle mammaen som alltid trøster og finner frem noe positivt selv i svarteste natta? Der og da var hun langt langt borte. Jeg følte ikke for å trøste en plass. For hvorfor ikke for en gang skyld være dønn ærlig? 

Det ble etterhvert både kake og brus, og faktisk veldig god stemning. Faktisk så god stemning at vi gapskrattet der et øyeblikk av hele hendelsen. Vi fikk tilsendt film av dramatikken, og etterhvert lo Mille vilt av sine egne panikkrop. Det ble selvsagt noe berg og dalbane igjen når vi fant en gigantisk død fugl i den nyvaska sofaen vår når vi kom hjem. Kattene storkoste seg over fangsten, det var reine feststemningen der de satt i alle fjæra som føyk overalt, og jeg klikka selvsagt i vinkel. Når vi noen timer etterpå også var tilskuere til at Kristin så hjerteskjærende røyk ut av “Skal vi danse” eventyret, var vi alle enige om at denne dagen måtte strykes ut av minneboka så fort som mulig. Det var og ble en ræva dag fra morning til slutt. Vel, foruten om at kakene på stevne smakte himmelsk, at Sol gikk som en drøm inn på hengeren og at jeg faktisk klarte å stoppe bilen vår en centimeter i fra å rygge inn i en annen bil jeg overhodet ikke visste var der. Av og til så lugger livet litt, og det er helt ålreit ❤️

Jeg må få sende en stor takk til Morten Vaksdal som til tross for dårlig dag på banen knipser flotte bilder.

Akkurat her var vi på nett igjen og stemningen var god.

 

Utsatt konfirmasjon – men endelig sprangstevne igjen!

God morgen, kjære dere ☀️

Om ikke så alt for lenge, nærmere bestemt når Bjørn Erik har står opp klokken syv, hopper jeg til sengs. Vi har nemlig gått tilbake på å flaske den minste kattungen hver andre time, siden han gikk for lite opp i vekt, og  i natt klarte jeg ikke helt å falle så godt til ro her på sofaen. Jeg tenker det skal bli godt å ta seg en liten lur i senga snart, i trygghet over at Bjørn Erik tar over.

Tenk at vi egentlig skulle vært ferdig med konfirmasjonene til alle de tre trollungene våre nå da dere. Minsten Mille skulle feiret dagen sin sist lørdag, men den måtte selvsagt avlyses. Ny dato er derimot rekvirert, så hvis alt går etter planen, prøver vi på nytt igjen å få til fest den 10 oktober. For å være helt ærlig, så gjorde det egentlig ingen verdens ting. Vel, i alle fall ikke for meg som planlegger det hele. Det skal bli godt med bedre tid og antagelig bedre kontroll på alt som skal forberedes, selv om konfirmanten selv gjerne hadde ønsket å få feire seg nå, for hun gleder seg noe ekstremt mye til dette.

I stedet for konfirmasjon nå på lørdag, ble det derimot åpnet opp rundt koronareglene i stallen, så endelig ble det mulig å ha sprangstevne igjen. Selvsagt er det fortsatt en del hensyn å ta, men det å få teste ut formen til både rytter og hest var moro. Det var dessuten ekstra kjekt å ha en nervøs storebror heiende på sidelinja for aller første gang. Jeg veit ikke hvor jeg har feila som mor, jeg som fikk igjennom at alle ungene våre skulle lære seg å ri, men Dennis har av en eller annen grunn fått det for seg at hest plutselig er veldig skummelt.

Kanskje han har blitt noe skeptisk siden jeg har ymtet innpå med at jeg har som mål å føre arven videre, for selvsagt skal minsten Falk også bli fortrolig med hest å lære seg ri. Den aller første gaven jeg kjøpte til Kristin og Dennis når jeg fikk den gledelig nyheten om at jeg skulle bli farmor var ridestøvler, i størrelse 23, og til jul fikk han verdens minste ridebukse også. Ridelæreren til Mille, snille Helle, har i tillegg lånt oss den skjønneste lille ridehjelmen, så i løpet av et par år nå, er planen at også han skal opp på hesteryggen.

Jeg hadde vel egentlig tenkt at han skulle få sitte på Sol allerede på lørdag, men han var nok bittelitt skeptisk som faren sin han også. Jeg kjente nemlig at han strittet litt i mot i armene mine, så da drøyer vi den ridningen litt til. For det er på ingen måte noe vits å skremme livskiten ut av han allerede nå. Neida, vi har god tid, for hest har kommet for å bli i denne familien, så vi får ta tiden til hjelp ❤️ 

Tante Mille i farta!

Bittelitt skeptisk.

#sprangstevne #leikvoll #hellehansenhestoghund #barnebarn #førstemøte #hest

Gjensynsglede, bakefiasko og gode venner

Da var karantenetiden over og vi i familien Thorsen derfor nødt til å begi oss ut i den skumle verden. Jeg må faktisk innrømme at det har vært godt å faktisk kun være her hjemme. Vi har på ingen måte tøyd strikken og bevegd oss ute blant folk. For selv om vi faktisk har lov å gå på butikken med visse  forskriftsregler, har vi droppet det. For det handler ikke om hva som er lov, heller om hva som er smart.

Jeg var superstressa når jeg satte meg i Twisyen for første gang på 5 uker. Planen var å kjøpe gulrøtter til Sol, rett inn i butikken og ut igjen, for deretter å dra i stallen. Så da dere, tok frøken på seg blå engangshansker og det gusjegrønne selvlysende bufftørkle fra lokalpuben i byen. Svetten piplet når jeg kom inn på Kiwién. Det var nesten ikke folk der, fire-fem stykker, og joda alle holdt avstand. Jeg lempa gulrøttene raskt i kurven og formelig løp til kasse. Jeg må si jeg følte meg litt dum der jeg stod, det så jo ut som jeg skulle rane hele kassa, but who cares? Ute av butikken gikk hanskene rett i søpla og jeg følte stor lettelse av å være ferdig med ukas handling, 10 poser gulrøtter. Jeg følte allikevel på uro i magen etterpå. Særlig når jeg fikk Snap fra en som syntes jeg burde hatt briller på meg også. Hmmm, holder det med vanlige lesebriller mon tro? Ulempen ved å gå med brillene mine er jo at jeg da føler meg dritas. Brillene er ikke laget for det, men det er uansett eneste alternativet, eller kanskje Bjørn Erik har noen vernebriller? Neste gang, jeg lover. 

Det var godt å se gjengen i stallen igjen. Det var ikke like mange der som før, men det skal det jo heller ikke være. Kun eiere og hestepassere har lov, resten må holde seg hjemme. Jeg var veldig tydelig på at Mille skulle holde god avstand til alle, og hun fikk kun ta på våre egne ting. Vi er heldig sånn, har vår egen trillebåre og møkkagreip, og for sikkerhetens skyld, tok Mille med seg Sol ut i paddock for å stelle henne. Gjensynsgleden var forresten stor. Det er ikke vanskelig å se at Sol gjenkjenner Mille. Hun er rask med å snu seg når hun roper, og kommer løpende for kos (les gulrøtter) med en gang.

Selv om karantenen er over for vår del, kommer vi til å fortsette å leve som om vi fortsatt er i det. Vel, forutenom det at vi handler selv så klart, med hansker, buff og briller. Vi skal også forsøke å begrense antall butikkbesøk ved å handle varer for to uker av gangen. Jeg har også funnet ut at vi kan få det meste levert på døra. Jeg jubla faktisk når jeg skjønte at det gikk an bestille reseptbelagte varer fra Apoteket levert på døra. Er det en plass jeg ikke har lyst til å ferdes på i disse dager, så er det der.

Jeg synes det er ganske så uproblematisk at alle mer eller mindre går hjemme. Bjørn Erik ser vi ikke før i kvellinga, han har laget seg eget kontor oppe, og Mille har to økter med hjemmeskole, for deretter å ta en kort økt i stallen. Selv er jeg vant til å pusle rundt her hjemme aleine. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og har plenty av prosjekter å holde på med. I tillegg så har jeg tre vennegrupper jeg chatter med hver dag, i tillegg til å Facetime med Falk. Det oppfordrer jeg faktisk alle til å gjøre. Lag en gruppechat med noen du liker, hold kontakten. Det er ikke så viktig hvilket innhold man deler, kan være fjas og tull, men innimellom er det faktisk godt å lufte det man går å grubler på.

Der er altså så fine i sammen.

Dette bilde sendte jeg til gruppechatten med jentene, med spørsmålet:”Hva gjør dere akkurat nå?”

Endelig et bevis på at jeg IKKE kan bake. Venninnene mine Simone og Vibecke lovet å lære meg det før jeg var 50, men har nå lovet å forsøkte å lære meg det før jeg blir 60.

Så genialt! Om få dager blir medisinene mine og diverse apotekvarer levert direkte på døra mi. Gjøres på Farmasiet.no.

Lite visste jeg at Mille hadde spurt om oppskriften på en salat en venninne av meg la ut på Snap her forleden, før hun stod på døra med restene av den til henne.

Kontoret til Bjørn Erik i byen er helt stengt disse dager, alle jobber hjemmefra. Det første han derimot måtte gjøre når karantene tiden var over var å hente skjermene sine, for han har plenty å gjøre. I dag skal han også inn for å hente stolen sin, så Mille kan få tilbake sin spesiallagde.

Mille i samtale med læreren sin.Det går utrolig bra med de to skoleøktene hun må gjennom hver dag. Hun begynner klokken ni om morgenen og er ferdig halv to.

#familielivet #koronaviruset #hjemmeskole #hesterbest #islandshest

En helg for alle og enhver…

For en deilig helg det her har vært, dere. Vi har vært høyt og lavt, samtidig som vi alle har ligget vannrette i sofaen med hver vår snopeskål og sett min favorittsjanger av film, nemlig krigsfilmer. Jeg har sikkert nevnt det før, men jeg forsøker altså å få med meg alt av dokumentarer og filmer som omhandler 2. verdenskrig. I går stod endelig filmen “Midway” for tur, og jeg mener dette er en av de bedre krigsfilmene jeg har sett på lenge. Den er stjernespekket av kjente helt fantastiske skuespiller, og man blir regelrett sugd inn i de dramatiske og eksplosive handlingene rundt den underbemannete amerikanske flåten og de målretta japanerne. Det var spenning fra begynnelse til slutt, så den bør dere så absolutt se.

Helgen begynte forresten med fint besøk fra Turbojugend (TJ) Stord. De er nemlig like stor fan som oss av “The Dogs” med karismatiske vokalist Kristopher Schau som frontfigur. Er man TJ, så hører det med at man åpner opp hjemmet sitt for andre medlemmer når de entrer byen din. Bjørn Erik og jeg har flere ganger høstet nye fine vennskap gjennom slike møter, så nå var det på tide å gjengjelde det. Jeg synes det er så kjekt å møtes på denne måten, og ekstra stas å gå som samla tropp på konsert.  

The Good The Bad and The Zugly

The Dogs

Selvsagt fikk Pippi sin vanlige kvelds-/natt tur når vi kom hjem etter endt konsert og selvsagt fikk kameraet også kjørt seg litt.

Før Bjørn Erik og jeg stod opp på lørdag, hadde Mille kommet seg i stallen på egenhånd ved å ta buss. Hun er egentlig ikke så glad i det, fæler litt når hun må vente i byen på overgangsbussen, men også denne gang gikk det knirkefritt. Vi foreldre var derimot på plass til det var hennes tur til å ri dressurprogrammet LC. Det er altså så kjekt å se den fine duoen her i aksjon. 

Søndag og morsdag, restemiddag og restesnop fra lørdag. Vinden og regnet herjer vilt utenfor, mens vi fyrer i peisen og nyter nok en lat dag med våre tre- og firbeinte. Mille derimot er i stallen, og jeg tenker det blir en typisk 8-timers økt for henne der…som vanlig. Akkurat som hun liker det.

 

#thedogs #turbojugend #touscene #morsdag #hest #dressurlc #tjstord

 

Alle mann til pumpene!

Mille og jeg har en avtale. Hvis hun har som plan å være i stallen mer enn tre timer, må hun dra dit aleine. For prisen jeg må betale for å gå rundt som en frysepinne blir for høy, og jeg er heller ikke verdens beste mamma å omgås med når kroppen begynner å knirke for alvor. Da dukker djevelkvinnen opp i meg, helt sant.

Mille har som sagt hangla lenge, men i går var hun klar for å treffe bestevennen sin igjen. Det er derimot på sin plass å få rose jentene på Leikvoll. Den 16 år gamle hoppa, vår kjære Sol, har nemlig på ingen måte lidd noen nød mens Mille har vært syk. Ingen har nølt med å hjelpe til, alle vi har spurt har stilt opp, så vi har alltid vært trygg på at hun har hatt det som plommen i egget.

I går dro vi altså alle i samla tropp til stallen. Bjørn Erik med verktøykassa klar, jeg ivrig etter å få møkkinga unnagjort og minsten med hele sitt hjerte fylt til randen av kjærlighet som skulle overøses på den firbeinte.

Jeg elsker når vi alle har pågangsmot. Jeg var nå allikevel litt redd der et øyeblikk at ekteskapet skulle ryke. Blir pottesur når ting vi har planlagt å gjøre, saboteres. Bjørn Erik fikk nemlig ikke fjernet det ødelagte trauet og erstattet det, det satt dønn fast, og da blir han litt sånn “jeg fikser det neste gang”. Ehhh, “NEI, NÅ!”. Vi har alt for mange “venteprosjekter” på gang, så da stilte en kompis opp i nærheten med riktig verktøy. Til slutt ble det derfor installert nytt spisetrau, ny saltstein, nytt trillebårhjul og takket være oppfinnsom Helle-mor, fikk gamle sykkelhjul æren av å redde den nye spisekassa ute. Sol elsker nemlig å spise lunsjen sin ute i det fri, men vil helst ikke ha en hel og fin kasse å spise den i. Den vil hun helst tygge opp på nullkommanisk. Nå derimot, regner jeg med at gummismaken får henne til å gi opp den tanken.

 

#hesterbest #islandshest #hestbarn #livsglede #leikvoll

 

Et høyt og rungende hurra for dyktige fagfolk!

Av en eller annen merkelig grunn, så har jeg det med å plumpe borti bra folk. Interessante og dyktige mennesker krysser min vei, og da dere, er det gøy å gjøre litt ekstra stas på dem, og det har jeg tenkt til å gjøre i dag.

Jeg hadde gruet meg en evighet til å ta fatt på “få tak i brukt sprangsal” til Mille og hennes islandshest Sol. Det å kjøpe ny, kom ikke på tale, for de koster en formue, og i tillegg har jeg hørt at brukte saler ofte er å foretrekke, da de ofte er bedre når de er ridd inn og fått noen år med pleie. Jeg hadde et budsjett, den skulle ikke koste mer en 5000,- men hvor kulle jeg begynne å lete, og hva var det jeg egentlig lette etter?

Vel, jeg ble altså så matt av hele dette prosjektet, alt som måtte taes hensyn til, så jeg ba lik så godt om hjelp. Spurte om flinke Maren, fôrverten vår, kunne finne en til meg. Hun nølte ikke et sekund, og klarte altså å finne en brukt “Kentaur” sal på Finn.no, og tenk til langt under budsjett. Hun prøvde den på Sol, uten at Mille fikk nyss om det, og den satt perfekt, YES!

Det var rett og slett for godt til å være sant, men sånn går det når man overlater til de riktige menneskene å ta hånd om ting man selv ikke har peiling på. Det eneste jeg trengte å gjøre var å pusse den til den skinte, samt å forsøke å få noen til å tette et lite hull på den. Salen hadde nemlig et 1 x 1 cm hull, på et sted hvor det strategisk sett slites mye. Ved å ikke foreta seg noe, var jeg redd hullet ville bli større, men hvem kunne hjelpe meg med det?

Først ringte jeg alle skomakere i Stavanger og Sandnes, men “nei” det å fikse på en sal ble alt for komplisert, det hadde de ikke riktig utstyr til. Jeg holdt på å gi opp, men etter mye frem og tilbake, fikk jeg et tips om at det fantes en salmaker på Nærbø. Jøss, var det mulig å være så heldig? Joda, “Sveinsvoll Salmakeri” fikset gjerne hullet i salen, det var bare å komme med den.

Dere kan tro jeg ble paff da det var ei ung dame som åpnet opp døra for meg og tok i mot salen. Jeg så for meg en bestefar lignende kar i dette yrket, med furer i nevene og som gjerne litt krokrygget. Ja, kall meg gjerne fordomsfull, men jeg ble altså så overrasket. Desto viktigere er det derfor å få lov å rope et rungende hurra for dette dyktige kvinnemennesket. Hele huset, (jaja dere kjenner jo meg, jeg spurte selvsagt om få komme inn å titte) bar preg av at det bodde en fagarbeider her. Det var saler overalt, i stykker revne dekken, og alt annet mulig hesteutstyr til reparasjon, og jeg synes altså det er så kult.  Tror sjokket over at det var ei ung dame som hadde dette yrket var så stort, og det gjorde noe med hele settingen, det ble plutselig enda mer kjekt for meg å be om hjelp. 

Så i stedet for å alltid kjøpe nytt utstyr dere, husk at mye faktisk kan repareres. Det er verdt et forsøk å sende bilde av hva som har gått i stykker, og spørre om det kan fikses. Dette innlegget er på ingen måte et sponset reklame, jeg betalte gladelig arbeidet Veronica gjorde, og når det er sagt, gjett hva det kostet? 150 kroner! Jeg er målløs, og det er ikke ofte…   

 

#salmaker #fiksesal #salhest #hesterbest

 

En finfin dag samtidig som den er vemodig og trist ❤️

Dagen startet så fint i dag. Jeg gledet meg. Venninnen min Silvia, som nylig fikk ei lita jente, inviterte meg nemlig på babykino i byen. Jeg husker disse stundene som utrolig koselige når jeg og Mille gikk der. Det ble vårt lille fristed, mitt ukentlige gjøremål i et helt år, med deilige kanelboller og te i luksussalen. Dette ble helt klart et av ukas høydepunkt.

Filmen “Last Christmas” var akkurat så sukkersøt som jeg hadde forestilt meg. 80-tallets Wham låter kom som perler på en snor, og “The Mother of Dragons” skuespilleren Emilia Clarke, passet fint i rollen som et rotehue av et kvinnfolk. Jeg storkoste meg med te og kanelbolle og en livlig gjeng nydelige bebisser, og oppfordrer alle nybakte foreldre til å teste ut det her. Filmen vises som sagt i luksussalen, med lyset på og lyden lavere enn normalt, og man får lov til å ta med seg toppdelen av vogna inn. Barneskrik underveis gjør ingen verdens ting, for folk har mer enn nok med sin egen lille tass, så her blir ingen sure. Vi uten barn bør selvsagt ikke gå på disse visningene, det er ikke store salen så de med barn skal selvsagt ha førstepri, men nå var jeg altså så heldig å få overta en billett som ingen kunne bruke, og stilte derfor opp på flekken.

Vel hjemme igjen, tok jeg imot en motivert stalljente fra skolen, som ville kjøres ut til sin kjære Sol med en gang. Hun gikk opp for å skifte, men kom ned igjen ganske kjapt helt forgrått. Den triste nyheten om at vår alles kjære Viggo i stallen, var død. Jeg har i to år nå forsøkt å nevne for Mille at den 30 år gamle fjordingen kanskje ikke har så lang tid igjen, men kjente selv at det var en tung beskjed å ta inn over seg. For uansett hvor mye vi har snakket om det, var vi ikke forberedt på at dagen plutselig var her.

Så satt vi der da. Kjente på tristheten mens tårene rant, og tenkte sårt på de kjære eierne som har mistet sin aller beste og trofaste venn gjennom et langt liv. Viggo etterlater seg et enormt stort tomrom, men også et hav av gode minner. Dette er nemlig hesten alle ble glad i, han var lett å like. Så trygg og snill, at selv de aller aller miste turde å ri på han. Det var nesten som om han justerte seg, tok ekstra hensyn ut i fra hvem som red han. Fine Viggo ❤️

“Snart skal blakken sove
Ikke mer slit i dag
Ikke mer sele-gnag
Og ikke mer tråve”

 

#hest #barnoghest #sorg #høst

Forfriskende start på helgen

God kveld, kjære dere, og en riktig god helg!

Da var det tacofredag på oss også. Taco i stua, mens Norge Rundt sin kjenningsmelodi i kjent stil dukker opp på titte-kassa. Bjørn Erik sprengfyrer, så nå tar det nok ikke lange tiden før vi er tint og får tilbake varmen i kroppen igjen.

I dag har jeg nemlig vært med Mille i stallen. og det har vært beinkaldt. Dere tror kanskje det er dagligdags for meg å være med henne, men det er mer eller mindre historie. Mille har den siste tiden stort sett vært i stallen aleine, og det har vært hennes valg. Vi har nemlig kommet til en avtale at hvis Mille planlegger å være i stallen i mer enn tre timer, noe som er mer enn nok for meg i den kulda her, ja da får hun være der aleine. Mille vil på sin side helst være der så lenge som mulig. Alt fra fem timer og mer, og det nytter ikke for meg.

Mille og jeg har derimot storkost i stallen i dag, men nå er det sofatid og snaddermat.

Jeg satte meg ned blant de kompisene her en stund. Den største her fant ut at han skulle slikke meg på hånda i ett sett, snodig.

 

#leikvoll #hesterbest #islandshest #morbarn

 

 

Der dro hun staselig avgårde, blid som ei lerke!

Da var høstferien i gang for fullt for lille snuppeline-mor også. Endelig er hun tilbake på Fossanmoen rideleir, og dette dere, har hun altså gledet seg til helt siden hun forlot eventyrplassen i fjor sommer, les gjerne her og her.

Fossanmoen Islandshester har altså rideleir for de som har fylt 12 år og oppover, og er reine drømmeplassen for alle oss hesteelskere. At de i tillegg har stor ekspertise på vår favoritt hesterase er et ekstra pluss, og det at Mille får ha med seg sin Sol er magisk.

Klokken elleve i dag stod duoen pakket og klar til å hentes av Torstein. For første gang skulle Mille få lov  til å sitte på i en hestetrailer, og det i seg selv synes hun var stort. Tenk det dere, jeg kjørte ikke med oppover, skulle ikke hjelpe henne, Mille skulle ordne alt selv.

En hoppende glad Mille har allerede skypet med oss tre ganger i dag. Hun har hatt sin første ridetime, og var strålende fornøyd med tilbakemeldingene fra trener Perly. De har lagt en liten plan på hva det skal terpes på, så Mille er så til de grader tent på morgendagen allerede.

“Hest er så absolutt best”, hilsen tenåringen som klarer alt sjøl 💕

Mille har pakket alt selv, og bært alt selv, og det var ikke lite hun mente hun trengte å ha med seg denne gangen. Hun har målt opp betfiber, vitaminer, telt epler og gulrøtter og til og med drasset med seg sukkermelasse og bøtter oppover. Jaja, “I say nothing”.

Snille stallvenninner var med og hjalp til at alt utstyret satt riktig.

 

#fossanmoenrideleir #fossanmoenislandshestsenter #hesterbest #islandshest #hestogbarn