Hei igjen, kjære dere ❤️

For de av dere som kjenner meg godt nå, så vet dere at jeg sjeldent skriver når jeg er for sår eller sinna. Når det er sagt så har dere på en måte også blitt vant til at jeg ikke poster innlegg hver dag, men denne gangen var det helt bevisst med noen dagers bloggpause. For lørdagen ble en dårlig dag i minneboka, faktisk en helt ræva dårlig dag.

De fleste foreldre skåner barna sine for ubehageligheter så langt det lar seg gjøre. Vi heier de frem, og går noe skeis, ja da er vi raskt på plass og trygger og løfter de opp igjen så fort vi kan. Jeg har opptrådt som en brannslukker i årevis. Jeg har forsøkt å minimalisere dårlige opplevelser for Mille. Forsøkt å skifte fokus og tankegangen hennes, snu det dårlige om til noe bra. I helgen gjorde jeg helomvending. Jeg lot henne rett og slett få kjenne på at ting ikke gikk helt som det skulle. Lot henne få brøle ut fortvilelsen og misnøyen sin, være sur og lei, gå litt i kjelleren. Jeg kjenner jeg får dårlig samvittighet, når jeg skriver det her. Det kjennes ikke bra ut. Men er det en som kan la Mille få lov å snuble litt, så er det vel meg, for til syvende og sist, så sørget jeg jo selvsagt for at hun kommer seg opp på beina igjen…bokstavelig talt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det hele startet med at Mille ville være med på sprangstevne igjen. Faktisk “utvidet klubbstevne”, noe som krever at både rytter og hest er registrert Norges Rytterforbund, med andre ord litt mer seriøst. Tidligere har vi klart å holde Mille unna slike stevner, for hun har tross alt en islandshest, en hest uten anlegg for å hoppe, og har til nå klart å overbevise henne om at hun burde være fornøyd med å delta lokalt i egen klubb. Denne gangen insisterte hun derimot at hun ville utvidet horisonten, så Bjørn Erik heiv seg rundt og ordnet medlemskapet, mens jeg sørget for at alt det praktiske var på stell. Klokka seks om morran den aktuelle dagen, var vi på hugget og klare, og allerede da fikk jeg som mamma en del ufine bemerkninger og “nei” til svar på ting jeg ba om. Mille var noe dramatisk, og lagde litt liv og røre rundt seg. Under oppvarmingen så jeg med en gang at ting ikke var helt som det skulle. Hun fikk ikke Sol opp i skikkelig galopp, og rett før hun skulle hoppe ble hun usikker, bremset farten og fikk så vidt hesten over hinderet. Mille ville overhodet ikke høre på rådene jeg gav henne, så på et tidspunkt måtte jeg be ei vi kjenner om å overta oppgaven. Jeg ruslet ned til banen, og ikke lenge etterpå var det hennes tur til å hoppe. Det gikk som det gikk, eller det gikk dessverre ikke i det hele tatt. Det var dårlig futt i dem begge, ingenting stemte, og plutselig gikk det galt. Kort fortalt, Sol snublet og Mille havnet ut av salen og oppe på halsen til hesten. Alt foregikk veldig kontrollert og gudskjelov i veldig lav fart. Derfor skadet ingen seg, og som alltid stoppet Sol helt opp når noe uventa skjer. Men selv om det hele var over på få sekunder, fikk Mille fullstendig panikk. Hun ble helt urasjonell og hylskreik. Det igjen resulterte i at folk kom løpende for å hjelpe til, bistå henne, og på mirakuløst vis kom hun seg opp på hesten igjen og startet helt på nytt og fullførte med et sluttresultat på åtte feil. 

Når ekvipasjen etterhvert kom bort til meg, begynte dramatikken igjen. Alt var galt, urettferdig og trist. Vanligvis ville jeg bagatellisert hendelsen, skiftet fokus og antagelig lokket med kake og brus i kiosken, men nei, ikke denne gangen. For som mamma, for en som kjenner Mille veldig godt, var jeg ikke helt blind for at denne dagen ville gå skeis med tanke på alt som skjedde i timene før snublingen. Det var småkrangling, stress og surmuling allerede fra morran av som gjorde stemningen dårlig, så dette resultatet var ikke helt uventa, og det dere fikk vesle snuppeline på snart 15 år høre. Jeg kjeftet ikke på henne, men jeg var dønn ærlig. Leksa opp for henne hva jeg synes om oppførsel hennes i forveien av hoppinga, og at hun gjerne burde revurdere denne formen for aktivitet på hesten sin når hun kavet og maset sånn i forveien. BANG!

Dere skulle sett fjeset hennes. Så skuffa og såra. Dette hadde hun ikke forventa. Så jeg var rask med å følge opp med en litt annen form for preking. At av og til så går ting ad undas og det må man rett og slett klare å stå i til tider. I dag gikk det ikke hennes vei, i dag gikk det ræva, faktisk skikkelig ræva, dermed basta. Jeg ble møtt med sjokk. Hvor var den omsorgsfulle mammaen som alltid trøster og finner frem noe positivt selv i svarteste natta? Der og da var hun langt langt borte. Jeg følte ikke for å trøste en plass. For hvorfor ikke for en gang skyld være dønn ærlig? 

Det ble etterhvert både kake og brus, og faktisk veldig god stemning. Faktisk så god stemning at vi gapskrattet der et øyeblikk av hele hendelsen. Vi fikk tilsendt film av dramatikken, og etterhvert lo Mille vilt av sine egne panikkrop. Det ble selvsagt noe berg og dalbane igjen når vi fant en gigantisk død fugl i den nyvaska sofaen vår når vi kom hjem. Kattene storkoste seg over fangsten, det var reine feststemningen der de satt i alle fjæra som føyk overalt, og jeg klikka selvsagt i vinkel. Når vi noen timer etterpå også var tilskuere til at Kristin så hjerteskjærende røyk ut av “Skal vi danse” eventyret, var vi alle enige om at denne dagen måtte strykes ut av minneboka så fort som mulig. Det var og ble en ræva dag fra morning til slutt. Vel, foruten om at kakene på stevne smakte himmelsk, at Sol gikk som en drøm inn på hengeren og at jeg faktisk klarte å stoppe bilen vår en centimeter i fra å rygge inn i en annen bil jeg overhodet ikke visste var der. Av og til så lugger livet litt, og det er helt ålreit ❤️

Jeg må få sende en stor takk til Morten Vaksdal som til tross for dårlig dag på banen knipser flotte bilder.

Akkurat her var vi på nett igjen og stemningen var god.