Nulltoleranse for trusler om vold!

“Æsj, hva faaen se på deg, øynene hahaha øøøø, jeg blir kvalm 🖕🤢 Fjeset ditt og 🤮”.

Disse ordene møtte vår kjære Mille på 13 år når hun åpnet Snapchat i går. Ei jevnaldrende jente, kun noen få kilometer unna oss, mente altså at det var hennes rett å kommentere med disse ordene under den tilsynelatende koselige videosnutten av ei glad og fornøyd Mille, på vei hjem etter en lang dag i stallen. Ei jente som ikke vet hvem Mille er, ei jente som ikke kjenner Mille, ei jente som var ute etter et lett offer.

Med noen få ord startet hetsen som vedvarte og vedvarte. Hugg på hugg, ble levert under en lav sko og endte med trusler om bank.

“Du er ei pyse. Jeg kan finne deg lett. Kom til meg din frekke drittunge, så skal du få møte de nye vennene mine å bli banka opp”.

Et mamma og pappa hjerte blør. Blør for jentungen sin som i utgangspunktet ikke har fått utdelt de enkleste kortene her i livet. Et lett bytte? Ja, kanskje det, men det stopper der. Ingen, absolutt ingen skal få lov å ta seg den friheten i å true vårt barn. Vårt kjære barn, som ikke gjør en flue fortred. Det stopper der.

Jeg tok over mobilen og sendte en videosnutt av meg og pappa Bjørn Erik, der vi proklamerte at dette var uakseptabel oppførsel, som vi overhodet ikke ville la gå upåaktet hen. Tok printscreen, seks sider, av hendelsesforløpet, og slettet vedkommende etter å ha rapportert henne til Snapchat. Videre opprettet jeg en Facebook status hvor jeg ber om hjelp fra nettverket mitt om å hjelpe meg å finne vedkommende ved hjelp av brukernavnet hennes.

Jeg hadde vel egentlig ikke noe særlig håp om å finne jentungen, men joda, i løpet av natten og morningen hadde meldingene haglet inn. Jenta var funnet. Vi hadde både navn, adresse og mobilnummer både på henne og familiemedlemmer. Så da bar det bare en vei videre, til politistasjonen for gode råd og anmeldelse.

Politiet fikk ikke rost Mille høyt nok. Ikke bare er det tøft å nevne slikt til foreldrene sine, det å bli med til politistasjonen og fortelle om alt dette vonde, stod det også stor respekt av. Hun ble også overbevist om at hun hadde gjort helt rett i å anmelde det, at dette var den eneste måten å få stoppet det på.

Nå håper vi at vedkommende forstår alvoret i hva hun har gjort. Jeg oppfordrer også alle mammaer og pappaer der ute til å stå opp for ungene sine, trygge dem i en ganske så rå og brutal verden. Anmeld uvettig nettbruk og trakassering, vi har nemlig ingen barn å miste ❤️

 

#netthets #mobbing #trusler #vold #barn

 

Hjælp, kaffebrunt vann og illeluktende tang!

For 14 dager siden, spurte plutselig Bjørn Erik meg om jeg nølte med å reise tilbake til Bali igjen. Flybillettene var bestilt til en utvida vinterferie neste år, 16 dager med sol og varme, og nei jeg angret egentlig ikke, selv om turen dit sist ble ganske avstumpa med tanke på hvor syk Mille var hele tiden. Han mente nå at vi allikevel at vi burde revurdere reisen, for det kostet uansett ingenting å forandre på billettene.

Etter mye om og men dristet jeg meg til å nevne Mexico. Jeg er egentlig livredd tanken, for det er jo tross alt et meget kriminelt land, men når Dennis til og med har vurdert å dra dit med Falk, ja da må vel jeg også tørre å tenke tanken. For å gjøre en lang historie kort, så ble det Mexico, billettene ble byttet og vi har en helt fantastisk reise å se frem til. Vel helt for noen dager siden, da det plutselig helt uventa dukket opp et stort problem, et strand problem.

For de av dere som kjenner meg så er jeg ikke sånn kjempefan av bassenger. Mellomstemannen Pelle ble alltid syk pga bakteriene som florerer der og Mille med sitt immunforsvar fikk også veldig ofte øreproblemer. Derfor har fine strender alltid vært en søken og en stor prioritet på reisene våre, så det var et stort sjokk å begynne å se på YouTube videoene til strøkene vi har valgt for Mexico turen vår. For hvor hen det filmes fra stranda på f.eks. Playa del Carmen, og strendene i nærheten der, så ligger det tonnevis av illeluktende tang der. Etter å ha tatt dette problemet i nærmere ettersyn, så har dette blitt et kjempe problem. Det har allerede begynt å skade turismen, for mange med meg har liten lyst til å bade i slikt.

De kritthvite strendene har altså blitt brune nå de siste par åra, og det lukter visstnok noe helt forferdelig også. Bjørn Erik og jeg er derfor veldig i tvil på hvor vi bør oppholde oss i Mexico, om vi på en eller annen måte kan unngå dette. Det ser ut som om det er lite tang der vi først har sett oss ut et hotell, helt i nord for Yucatan halvøya Isla Holibox. På Isla Mujeres ser det også ok ut, men jeg vil gjerne spørre dere lesere hvilke erfaringer dere har. 

Problemet med tang har altså blitt et kjempe problem i Mexico det siste året, særlig på karibien siden, og jeg lurer på om det er noen av dere lesere som har opplevd dette de siste par årene?

Hva skal vi gjøre? Hvor bør vi bo? Kanskje vi burde ta fly innenlands til den andre siden?

 

En rask tur ned i kjelleren, men så er det oppover igjen!

I dag fikk jeg beskjeden jeg lenge har fryktet, men egentlig ventet på. Jeg fikk diagnosen “frozen shoulder” samt beskjed om at jeg antagelig er nødt å operere skulderen i tillegg til dette på grunn av all kalkansamlingen. Dette har jeg vært igjennom en gang før, på den høyre skulderen, og selv om jeg i flere måneder mer eller mindre har vært klar over at dette ville komme, ble det ekstra leit å få det servert av legen min. Nå venter jeg på ny innkalling til å få tatt en kortisonsprøyte, og selv om jeg veit det i seg selv en en prøvelse, blir det bra til slutt.

Vel ute i bilen etter endt legebesøk begynte jeg derimot å stortute. For selv om jeg har selvdiagnosert meg lenge nå, og egentlig visst hvilken vei dette har bært, var det allikevel leit å få det svart på hvitt. Derfor blei det til at jeg måtte tute litt i bilen, og hold dere fast, ta bilde av meg selv mens jeg gjorde det og sende beskjeden videre til et par venninner av meg. Joda, frøken crazy, altså meg tok altså bilde at det forgråtte ansiktet sitt mens tårene rant, og skreiv så blekket spruta gjennom snørr og tårer hvor faderns trist jeg synes det var. Jeg synes med andre ord, sååå synd på meg selv der et øyeblikk, og trengte noen trøstende ord. Helt koko moko, men sånn er nå jeg til tider.

Trøsten kom, både i fra jentene og i fra Bjørn Erik, så etter et par minutter i kjelleren var det på tide å komme seg opp igjen. For jeg har jo som sagt gått igjennom dette her en gang før, og  veit jo at med litt tålmodighet så vil jeg bli bra igjen. Så med to esker is og en nydelig bukett peoner så dagen straks mye lysere ut. Det nytter uansett ikke å legge seg ned og synes synd på seg sjæl, for en må huske, det er alltid noen som har det verre…

– Nina –

 

Helten min…

Det er 8. mai, frigjøringsdagen, og tankene mine går til mitt store forbilde og helt, Gunnar Madsen, min kjære bestefar.

Jeg skulle gjort mye for å ha vært med han for 74 år siden, da de tyske militærstyrkene endelig kapitulerte. Jeg tenker han pustet lettet ut sammen med resten av Norges befolkning,og ikke minst med alle de andre overlevende i motstandsbevegelsen.

Han var ikke den mest snakkesalige mannen, han kjære bestefaren min. Han var en rolig og beskjeden mann, men noe fikk jeg da dratt ut av han før han døde for 19 år siden. Han tok oppdrag for “Hjemmefronten”, som bestod av både organiserte og uorganiserte patrioter. Tenk det da dere, ingen andre i familien vår visste noe som helst om dette. Den hemmeligheten holdt han for seg selv, helt til krigen var over, og godt var det. Jeg tør ikke å tenke på hva bestemor hadde gjort, hvis hun hadde visst hva han holdt på med i det skjulte. Hun gikk nemlig ikke stille i dørene den dama der, og jeg tviler på om hun hadde godkjent det å sette hele familien i fare.

Bestefar sin primære oppgave i motstandsbevegelsen, var å smugle folk over svenskegrensa. Da pleide han å ta med seg sin eldste datter, min tante Eva, som den gangen kun var ei lita jente. De to elsket til vanlig å gå lange turer, og det var det de offisielt skulle de dagene her også. Det var derimot noe helt annet som stod på tapetet. For på disse oppdragene, disse organiserte turene, møtte de desperate folk, som måtte ha hjelp omgående. Tyskerne og Gestapo var på leting etter dem, så de måtte prioriteres og føres over grensa så fort som mulig.

Ofte på disse såkalte koselige far/datter turene, forsvant det klær og andre ting fra hjemmet. De bare “mista” det. Stakkars lille tante Eva, hun forstod ikke hvorfor hun plutselig måtte gi fra seg skoene sine til vilt fremmende, noen bestefar akkurat hadde møtt. Bestemoren min, dama full av krutt, ble jo så eltrande forbanna etterpå også, og det er helt utrolig at bestefar faktisk klarte å sno seg unna.

Min kjære bestemor må jo ha vært litt naiv også da. Da hun fikk beskjed om å farge hundrevis av “sykkelsetetrekk”, skjønte hun ingen verdens ting. Dere kan tro bestefar holdt på å få dånedippen, da han kom hjem og så alle sammen hengende til tørk i bakgården. For dette var nemlig pistolhylstre og ikke sykkelsetetrekk! Det å henge de opp i bakgården på Torshov, midt i Oslo, var vel ikke verdens smarteste ting å gjøre, men det visste jo selvsagt ikke min kjære bestemor. Tenk, min kjære bestefar klarte å ro denne hendelsen også i land…han var en av de heldige ♥

Gunnar B. Madsen og Synøve Madsen

Jeg lurer på hvordan jeg selv hadde reagert hvis landet vårt plutselig hadde blitt okkupert av fremmende. Hadde jeg vært like tøff, like patriotisk mon tro?

Jeg er i alle fall sprekkferdig av stolthet ovenfor min kjære bestefaren og synes både han og bestemor fortjener å komme frem i lyset i dag. Selv om min kjære bestemor egentlig ikke visste at hun bidro til noe som helst, men det gjorde hun.

Jeg savner dem ♥

 

#frigjøringsdagen #motstandsbevegelsen #8mai

Vi skal ta byen vår tilbake!

1. mai er blitt en festdag for vår familie. Spesielt etter at han fine mannen min begynte å jobbe i fagforbundet Industri Energi, og for alvor begynte å engasjere seg politisk. Vi har begge blitt tydeligere og tydeligere på ulikhetene i samfunnet vårt, og ser derfor viktigheten i at arbeiderbevegelsen fortsetter sitt helt nødvendige arbeid for rettferdighet og likhet. 

Hagearbeid og vårslepp på Harley´en er for lengst byttet ut med et spennende program gjennom hele dagen. Denne gangen begynte vi med frokost i byen sammen med Bjørn Eriks sine flotte kolleger, for deretter å samles på utsiden av oljemuseet ved siden av monumentet “Oljearbeideren”. Monumentet ble reist for alle de som har ofret livet sitt i oljebransjen. Ofret seg for at du og jeg, og resten av Norges befolkning faktisk har den velferden som så mange tar for gitt i dag, og det må aldri glemmes.

I går tok Bjørn Erik det ærefulle oppdraget med å holde talen ved blomsternedleggelsen på monumentet. Han snakket om de som har gått bort, og minte oss på at kampen ennå ikke er over, at det er mer enn nok å ta tak i for arbeiderbevegelsen. Han nevnte blant annet dykkere som jobber i sjømatindustrien, men også om forholdene til utenlandske arbeidere på norsk sokkel. For internasjonal solidaritet er viktig, for ved å løfte opp de som har det verre enn oss, løftes vi oss selv også.

Etter dette ble det 1. mai tog, og det gledet meg å se at oppslutningen denne gangen var enorm, det må vel ha vært rekord? Det høres kanskje litt snodig ut det her, men jeg føler meg altså så “hjemme” med denne folkemengden. Stolt av å ha tilhørighet med så mange bra folk. Folk som ikke bare “snakker”, men som faktisk forsøker å gjøre en forskjell for sine medmennesker.

Dagen ble avsluttet med middag med gode venner, og mens jeg fant sofakroken tok Bjørn Erik seg en tur til Folken for der fortsatte 1. mai festen. Kveldens brennhete tema for konserten var å få slutt på 24 års høyrestyre i Stavanger. Det er mange som vil ta byen sin tilbake nå, og noen av de som stilte opp var Izabell, Morten Abel, JanOve, Oliver Hohlbrugger, Tore Renberg, og Skambankt. Alle artistene er enige i at det på tide med ett rødgrønt skifte i byen vår, og jeg kunne ikke vært mer enig!

Så det var en sliten men veldig fornøyd mann, som kom hjem med bussen rundt midnatt. I følge han hadde han truffet på mye bra folk, og hatt mang en bra diskusjon. Akkurat sånn som en 1. mai skal være.

– Nina –

 

 

#førstemai #1mai #førstemaitog #stavanger

Hvordan ser jeg på mitt eget selvbilde?

Hei igjen, kjære dere.

Det er ingen hemmelighet at jeg ukentlig prøver å få med meg ulike podcaster. En av dem er “Krisemøte” med Kristopher Schau og Kyrre Holm Johannessen, sistnevte Lisa Tønne sin bedre halvdel. Gutta snakker om alt mellom himmel og jord og setter hverandre på prøve med diverse ukesoppdrag, og snakker i det vide og det breie om det å eldes. Hva skjer med det vi har i topplokket og sist men ikke minst skrotten/kroppen vår? Med jevne mellomrom kjører de Ja/Nei spørsmålsrunder, og de må være dønn ærlig, selv på de ytterst personlige og private tingene, og i sist uke handlet det om eget selvbilde.

Jeg synes spørsmålene var vanskelige, visste ikke helt hva jeg selv ville svart uten å virke for innbilsk eller det motsatte som selvutslettende, og til tider stod de drevne gutta også dønn fast. Derfor tenkte jeg å gjøre et forsøk på å svare selv, selv om det til tider kjennes fryktelig ubehagelig ut. 

Først en liten ting dere, hvordan defineres egentlig ordet “selvbilde”? På Wikipedia står det skrevet følgende: “Selvbilde er den oppfatning man har om seg selv, godt eller dårlig. Med det menes summen av de inntrykk og tanker et enkeltmenneske har om seg selv og sin plass i forhold til andre individer og samfunnet forøvrig”.

Nei, la oss kjøre på dere, og tenkt litt etter selv, hva ville du svart? Det er ingen poengskala her, det finnes ingen fasit, la oss bare kjenne litt på tankene rundt det her med eget selvbilde.

  1. Ser du på deg selv som en god person? Nei.
  2. Ser du på deg selv som en pen person? Nei.
  3. Ser du på deg selv som en stygg person? Nei.
  4. Ser du på deg selv som en deilig person? Nei.
  5. Ser du på deg selv som en frastøtende person? Nei.
  6. Føler du at du har et tidvis frastøtende indre? Ja.
  7. Ser du på deg selv som en smart person? Nei.
  8. Ser du på deg selv som mer annerledes enn de fleste andre? Ja.
  9. Følte du deg meget annerledes som barn? Ja.
  10. Føler du deg mer som andre nå? Nei.
  11. Hender det at du tenker at du er mindre verdt enn andre? Ja.
  12. Hender det at du innimellom tenker at du ikke er riktig navla? Ja.
  13. Hender det at du ser på andre og tenker at du skulle ønske du var som dem? Nei.
  14. Hvis du kunne velge å bli født på ny, enten som den samme eller som en annen, ville du valgt å bli født som den samme? Ja.
  15. Har du en underliggende angst for at folk skal finne ut hvem du egentlig er? Nei.

Å fyttikatta, dette var snodige greier. Det ble mye usikkerhet mange “tja” svar, så jeg måtte gå noen runder med meg selv for rett og slett komme til et ærlig svar. Uansett, det er jo ingen fasit på det her, det er bare Kyrre og Kristopher som kaster en del spørsmål og tanker opp i lufta, som får deg til å undre. 

Nå har jeg derimot “undra” meg nok, nå må jeg gjøre huset klart til å ta i mot lille fine Tinka, en 14 måneder gammel Australsk Copperdog. Jeg har aldri vært borti denne rasen før heller, så dette blir spennende.

Vi skrives mer i morgen, ha en superduper dag, klem Nina

 

#selvbilde #egetselvbilde #spørsmålsrunde

Tør ikke…

Jeg føler meg så dum…og feig.

De fleste tror nok at jeg er ganske så tøff av meg. Tøff i den grad at jeg tør å stå rakrygget og mene ting som til tider kan gjøre meg nokså upopulær. Joda, til en viss grad så har jeg nok “baller” til det. Jeg kan stå alene om å mene noe utenom det vennegjengen min gjør, og jeg tør også å gå i mot familiemedlemmer hvis jeg synes de gjør noe urett. Jeg kan være sta til tusen, stå på mitt og jeg tør faktisk å innrømme at jeg til tider da føler meg litt stolt som faktisk tør å gjøre meg upopulær. 

Det er derimot andre ting, som skremmer livskiten av meg, blant annet det å holde en tale. Tenk det, dere, jeg har aldri noensinne holdt en tale. To av tre unger er konfirmert, og hver bidige gang har jeg sniki meg unna. Jeg har til og med latt være å stå opp for venninnen min i bryllupet hennes, selv om jeg var forlover, og jeg angrer altså sååå fælt.

Jeg er altså så lei meg for at jeg ikke tør det her, føler meg så feig. I dag kjennes det ekstra ille ut også, for jeg har takket “nei” til å være konferansier på en event. En viktig event, med mennesker jeg ser opp til, som stiller opp for dyra våre. De så nok på meg som en god støttespiller, på en de sikkert mente var verdig akkurat denne oppgaven, men jeg klare altså ikke å hente motet i meg og trå til. Jeg beklaget og takket nei, for jeg tør ikke…

Trist Nina…

 

#redd

Jeg er nødt til å blande meg…i hvert fall litt.

God fredagskveld, dere.

Ja, i går så eksploderte det på sosiale medier, og min knallsterke svigerdatter stod i bresjen…igjen. Kristin, dama med det store hjertet, som selger tingene sine og starter kronerulling så hun selv kan dra ned til flyktningene i Hellas for å hjelpe til i dagevis. Hun slutter aldri å overraske meg. Ikke bare kjemper hun en kamp for de trengende, dyrs rettigheter har også blitt en fanesak for henne. Hun er klar i talen, og sterk til tusen med ord som ofte pisker. Det er ikke vanskelig å forstå når Kristin er engasjert, for da biter hun. Man hører pisken sveiper, samtidig som hun er kildebevisst og saklig, budskapet når alltid frem.

Nå er hun altså i vinden igjen, eller kan jeg kalle det ilden? For er det noe den stormfulle bergenseren vår er opptatt av, så er det våre unge ve og vel. Hun kan ikke fordra at influencere ikke tar rollen sin som gode forbilder på alvor. Hun har alltid vært tydelig på hva som er greit og ikke greit å presse på av budskap. Jeg mener faktisk å huske at hun også var en av de første toppbloggerne her i landet som stod rakrygget mot sine egne blogg-kollegaer og sa at de måtte komme til fornuft og bruke makten de hadde på en mye sunnere måte. Kroppspress og dårlig selvbildet var kommet i fokus på en meget uheldig og skadelig måte, og det rammet de unge og sårbare knallhardt.

Ja, hva kan en svigermor si oppi alt det her? Det ligger selvsagt i bakhodet mitt hele tiden nå at hun kan føde når som helst, og det hadde selvsagt vært svært uheldig. Det var derfor godt å høre at legen hennes tidligere i dag fortsatt ga den vordene moren grønt lys, hun er frisk som bare det. Denne gangen vet jeg også at hun har enormt mange med seg. Det tok ikke lange stunden før videoen hennes var delt over to tusen ganger i går, folket har virkelig våknet til livet. For dette angår oss alle. Vi har alle et ansvar å påvirke samfunnet i riktig retning, og jeg tror faktisk at noe er i ferd med å skje nå. Folk virker mer engasjerte og de tør å ta bladet fra munnen å ha en egen mening. Det er alt for mange “potteplanter” som aldri tør å ytre seg, men nå ser jeg en endring der også. 

Jeg har selv frontet fokus på utseende. Jeg har dratt dere lesere med meg på mang en runddans hvor jeg har fått utført kosmetiske behandlinger. Jeg har med andre ord vært med på å normalisere det å fikse litt på seg selv. Målgruppen min som stort sett er voksne kvinner, tåler dette, har jeg tenkt, men det er nå lenge siden. Jeg har for lengst begynt å slette disse innleggene. For selv om jeg hverken er toppblogger eller har unge mennesker som min målgruppe, har jeg et ansvar akkurat som alle andre.

Stå på videre, Kristin! Jeg heier på deg! Fortsett å vær engasjert og tro mot deg selv, og vit at du har mange med deg i kampen 💕

 

 

 

#kroppspress #influencere #

Rett i kjeller´n…

Bare meg igjen, kjære dere.

Dagen i går ble ikke akkurat som først forventet. Jeg var nok alt for optimistisk og opptatt av at betennelsen skulle snu, den pleier nemlig det etter tre dager på så intens medsinoppfølging, men resultatet uteble dessverre denne dagen også. Jeg ble derfor skikkelig lei meg, og det gjorde selvsagt ikke situasjonen bedre.

Alt gikk galt. Jeg våknet opp med hodepine, noe jeg gjør svært sjeldent, sårene verket og svei noe forferdelig og sykepleierne var nødt til å bytte venflonen hver gang jeg skulle ha intravenøst. Det gjør meg egentlig ingen verdnens ting å bytte venflon, jeg finnes ikke redd for sprøyter, men i går så ville ingen fungere. Det tok opptil 2 timer og 40 minutter å få inn all medisinen på det verste, og når jeg må gjennom dette fire ganger om dagen, blir man litt lei. Jeg ble i alle fall lei, særlig når kinnet i tillegg meldte seg på i ett sett som reine brannfakkelen. Jeg holdt altså på å tilte til slutt, og tårene rant, og hva skjer da? Jo, da ble det selvsagt mye verre, for salte tårer svir jo selvsagt enda mer.

Venninne- og familiebesøk fikk gudksjelov opp humøret mitt igjen og i tillegg fikk jeg verdens beste tips av ei av sykepleieren her. Hun laget verdens enkleste “ispose” av en engangshanske med kaldt vann i, og det dere, var faktisk helt himmelsk dagens redning. 

Vil det her fungere da?

Åhhh, for ei lykke, så deilig!

Dagen ser mye lysere ut i dag, og for aller første gang ser jeg en tydelig forbedring på såret. Den har så absolutt minsket, så det er bare å juble.

Klem Nina

 

#infeksjon #sykehus #betennelse

Kattefighten endte på sykehus…

God morgen, kjære dere.

Herregud for et styr det ble etter den lille kattefighten jeg hadde med katten vår Mia på lørdag. Jeg tok først veldig lett på dette, når jeg kom inn dørene her til en forskrekka Bjørn Erik som ilte til med alt av salver og plaster. I etterkant har jeg derimot lært at det hjalp lite å dynke riften i Pyrisept og sårservietter. For selv om såret lukket seg etter kort tid, begynte det plutselig å “leve” igjen, så etter fem dager og to legebesøk, ble jeg sendt rett opp på akutten på sykehuset.

Så plutselig satt jeg altså der på sykehuset og “blomstra”, på et stappfullt venterom med en hel haug kjempesyke eldre mennesker. Uff, men halvparten av dem, kunne så vidt redegjøre for seg, satt i rullestol og ble like forvirra som meg hver gang sykepleieren kom ut og ropte opp neste navn. For som meg, hørte flesteparten av dem ingenting. Det er nesten litt skummelt å tenkte på at jeg hører så dårlig allerede, for tenk hvor ille det blir når jeg blir skikkelig “gæmlis”. Hjælp!

Jeg fikk tidlig beskjed om at det ville bli en del venting, men heldige meg fikk overraskende venninnebesøk, så timene fløy avgårde. Hun ble til og med inn til DEN legeroman legen, som fort konstaterte at fighten mot katten denne gangen endte soleklart i kattens favør. Penicillinen jeg til nå hadde godt på virket ikke på dette bakterieangrep, det måtte tyngre skyts til så fort som mulig. 

Det beste hadde nok vært å få all denne medisinen intravenøst, men det var jeg veldig lite gira på. Så nå skal jeg kjøre dobbelt dose av den nye medisinen i tillegg til den jeg allerede tar. Dette er oppimot en intravenøs dose, og bør ta knekket på faenskapet. I løpet av veldig kort tid, bør altså denne hissige infeksjonen stagnere, hvis ikke så må jeg faktisk legges inn. Jeg er selvsagt lite keen på det, så nå følger jeg legens råd til punkt og prikke. Såret skal luftes så mye som mulig, og jeg skal faktisk ikke smøre noe verdens ting på det. Alle de planlagte stallbesøkene må selvsagt også legges og jeg skal aldri mer kjefte på Mia når hun har klørne ute. Surt, men sånn er det bare.

Jaja, dere, det her er ille, men det kunne vært mye verre. Det kunne ha hendt om to uker og satt en stopper for hele USA turen vår. Nå er jeg derimot skråsikker på at ting bare går en vei, og det er strake veien oppover. Jeg var til og med oppe i natt og tok medisin, så det ikke går for lang tid mellom hver gang jeg tar den. Dette skal garantert gå godt til slutt…

God helg!

 

#kattefight #betennelse #infeksjon