Gjensynsglede, bakefiasko og gode venner

Da var karantenetiden over og vi i familien Thorsen derfor nødt til å begi oss ut i den skumle verden. Jeg må faktisk innrømme at det har vært godt å faktisk kun være her hjemme. Vi har på ingen måte tøyd strikken og bevegd oss ute blant folk. For selv om vi faktisk har lov å gå på butikken med visse  forskriftsregler, har vi droppet det. For det handler ikke om hva som er lov, heller om hva som er smart.

Jeg var superstressa når jeg satte meg i Twisyen for første gang på 5 uker. Planen var å kjøpe gulrøtter til Sol, rett inn i butikken og ut igjen, for deretter å dra i stallen. Så da dere, tok frøken på seg blå engangshansker og det gusjegrønne selvlysende bufftørkle fra lokalpuben i byen. Svetten piplet når jeg kom inn på Kiwién. Det var nesten ikke folk der, fire-fem stykker, og joda alle holdt avstand. Jeg lempa gulrøttene raskt i kurven og formelig løp til kasse. Jeg må si jeg følte meg litt dum der jeg stod, det så jo ut som jeg skulle rane hele kassa, but who cares? Ute av butikken gikk hanskene rett i søpla og jeg følte stor lettelse av å være ferdig med ukas handling, 10 poser gulrøtter. Jeg følte allikevel på uro i magen etterpå. Særlig når jeg fikk Snap fra en som syntes jeg burde hatt briller på meg også. Hmmm, holder det med vanlige lesebriller mon tro? Ulempen ved å gå med brillene mine er jo at jeg da føler meg dritas. Brillene er ikke laget for det, men det er uansett eneste alternativet, eller kanskje Bjørn Erik har noen vernebriller? Neste gang, jeg lover. 

Det var godt å se gjengen i stallen igjen. Det var ikke like mange der som før, men det skal det jo heller ikke være. Kun eiere og hestepassere har lov, resten må holde seg hjemme. Jeg var veldig tydelig på at Mille skulle holde god avstand til alle, og hun fikk kun ta på våre egne ting. Vi er heldig sånn, har vår egen trillebåre og møkkagreip, og for sikkerhetens skyld, tok Mille med seg Sol ut i paddock for å stelle henne. Gjensynsgleden var forresten stor. Det er ikke vanskelig å se at Sol gjenkjenner Mille. Hun er rask med å snu seg når hun roper, og kommer løpende for kos (les gulrøtter) med en gang.

Selv om karantenen er over for vår del, kommer vi til å fortsette å leve som om vi fortsatt er i det. Vel, forutenom det at vi handler selv så klart, med hansker, buff og briller. Vi skal også forsøke å begrense antall butikkbesøk ved å handle varer for to uker av gangen. Jeg har også funnet ut at vi kan få det meste levert på døra. Jeg jubla faktisk når jeg skjønte at det gikk an bestille reseptbelagte varer fra Apoteket levert på døra. Er det en plass jeg ikke har lyst til å ferdes på i disse dager, så er det der.

Jeg synes det er ganske så uproblematisk at alle mer eller mindre går hjemme. Bjørn Erik ser vi ikke før i kvellinga, han har laget seg eget kontor oppe, og Mille har to økter med hjemmeskole, for deretter å ta en kort økt i stallen. Selv er jeg vant til å pusle rundt her hjemme aleine. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og har plenty av prosjekter å holde på med. I tillegg så har jeg tre vennegrupper jeg chatter med hver dag, i tillegg til å Facetime med Falk. Det oppfordrer jeg faktisk alle til å gjøre. Lag en gruppechat med noen du liker, hold kontakten. Det er ikke så viktig hvilket innhold man deler, kan være fjas og tull, men innimellom er det faktisk godt å lufte det man går å grubler på.

Der er altså så fine i sammen.

Dette bilde sendte jeg til gruppechatten med jentene, med spørsmålet:”Hva gjør dere akkurat nå?”

Endelig et bevis på at jeg IKKE kan bake. Venninnene mine Simone og Vibecke lovet å lære meg det før jeg var 50, men har nå lovet å forsøkte å lære meg det før jeg blir 60.

Så genialt! Om få dager blir medisinene mine og diverse apotekvarer levert direkte på døra mi. Gjøres på Farmasiet.no.

Lite visste jeg at Mille hadde spurt om oppskriften på en salat en venninne av meg la ut på Snap her forleden, før hun stod på døra med restene av den til henne.

Kontoret til Bjørn Erik i byen er helt stengt disse dager, alle jobber hjemmefra. Det første han derimot måtte gjøre når karantene tiden var over var å hente skjermene sine, for han har plenty å gjøre. I dag skal han også inn for å hente stolen sin, så Mille kan få tilbake sin spesiallagde.

Mille i samtale med læreren sin.Det går utrolig bra med de to skoleøktene hun må gjennom hver dag. Hun begynner klokken ni om morgenen og er ferdig halv to.

#familielivet #koronaviruset #hjemmeskole #hesterbest #islandshest

Barna lider ekstra av aggressiv og stygg ordbruk

Før vi dro på ferie, var det så vidt litt snakk om koronaviruset. Bjørn Erik og jeg diskuterte det, blant annet om vi hadde en backup plan hvis dette skulle eskalere, men vi følte vi kunne dra avgårde i god tro om at dette vill gå bra. Vi følte oss nokså trygge på den andre siden av verden, hvor viruset ikke var påvist, men det lå allikevel å gnagde i bakhodet hele tiden. Hvordan ville dette utvikle seg? Hvordan ville dette påvirke vår hverdag?

Allerede på hjemturen i fra Mexico, begynte bekymringene å eskalere. Vi hadde til da bli skånet for det meste, men på flyplassen i Istanbul ble vi skannet av varmekamera og så selvfølgelig folk med munnbind overalt. I tillegg fikk vi mail fra læreren til Mille om at skremselspropagandaen hadde tatt helt av i klasserommet, noe Mille også dessverre fikk erfare. Hun fikk “tullemeldinger” som: “Har du koronaviruset, Mille? Dør du? Burde vi ha på gassmaske når du kommer? Ment som en barnslig spøk, men det gikk hverken hjem hos fortvila Mille eller oss sinna foreldre. Det ble derimot ordna med en gang, det var ikke vondt ment, så dette endte godt.

Vi kommer altså hjem, og blir mer eller mindre satt i karantene med en gang. Regelen var ennå ikke kommet på banen, men Bjørn Erik så det komme så han kom hjem fra jobb og vi holdt Mille hjemme fra skolen. Først følte det som en forlengelse av ferien vår. Vi trives godt i sammen, vi har stort sette alltid en fin tone oss i mellom, vi liker å omgås rundt hverandre. For to dager siden kom derimot reaksjonen fra minsten, Mille sine tårer ville ingen ende ta. Hun var helt utrøstelig. Fikk dødsangst, var kjemperedd og det var helt forferdelig for oss foreldre å oppleve henne så sårbar.

Vi tok selvfølgelig grep med en gang. Snakket og snakket om alt, og forvisset henne om at vi tross alt er veldig heldige. Ingen av oss er syke, ingen vi kjenner er syke, og vi har ingenting å klage på her hjemme hvor vi absolutt har alt vi trenger. Det vi derimot fikk spørsmål om, var hennes bekymring rundt all aggresjonen på sosiale medier. Hvorfor var så mange stygge i mot hverandre? Hun klarte rett og slett ikke å ta innover seg den aggressive ordbruken til folk. De formelig lynsjet hverandre. Noen har fått det for seg at det er deres oppgave og fortelle oss andre hvor dumme noen er. Det brukes ord som, fuck dem, dumme i hodet og hjernedøde folk, og for ei 14 år gammel jente som gjerne ser opp til disse menneskene, kan det bli litt mye. I hvert fall oppe på alt det andre som også blir repostet fra nyhetsbildet med knyttneve og flere utropstegn bak. 

Det ble i alle fall i overkant mye for vår lille fining. Hun klarte ikke å sortere tankene, og finne fornuften og håpet oppi all hatet. Som jeg har nevnt tidligere, så blir vi oppfordret til å holde hodet kaldt og hjertet varmt, men noen har i redselen for det som skjer nå, satt på seg rustning og valgt å skyte uhumskheter fra hofta. Jeg fatter ikke at noen har trua på at det ganger fellesskapet, pekefinger utover fungerer vel egentlig aldri.

Mille har kommet seg noe ovenpå igjen, og i dag har vi satt på alarmen til 10:25, for da skal Erna Solberg holde egen pressekonferanse til alle barna. Kanskje noen voksne også burde få den med seg, for å få med seg hvordan vi skal oppføre oss ovenfor våre medmennesker i en vanskelig tid for oss alle ❤️ 

#koronaviruset #barn

Karantenelivet

De fleste har sikkert for lengst fått med seg at vi i familien Thorsen har vært på feire i 2,5 uke nå. Mexico er ikke registrert som et risikoområdet, men siden vi har vært på diverse flyplasser, er vi nå i karantene.

Vi så det komme, så vi holdt Mille hjemme fra skolen fra og med i går av, og når det endelige vedtaket fra helsemydighetene kom, tok det ikke lange tiden før de rause venninnene mine og naboer tilbød seg å handle for oss. Naboen har faktisk opprettet en egen “Sjarkveien Vellag” gruppe på Facebook, hvor de oppfordrer alle til å tilby hjelp til de av naboene som trenger det. Et helt fantastisk tilbud, som trygger oss alle og som i alle fall vi “innflyttere” som ikke har familie her i byen, setter enormt stor pris på.

Vi blir alle oppfordret til å holde “hodet kaldt, og hjertet varmt”, og jeg ser mange på sosiale medier har litt vanskeligheter med det. Jeg er som de aller fleste selvsagt veldig bekymra, jeg kjenner også på en viss redsel, men har faktisk tillit til at mydighetene gjør det som trengs for å trygge oss. Jeg er ikke så bekymra for meg selv eller ungene mine, mer for de eldre og syke, så jeg er glad mamma i Oslo ikke er aleine. Hun som til vanlig er ganske så aktiv på reisefronten har avbestilt alle turene sine, og benka seg godt til rette med sin kjære Morten langt oppi skogen på Grefsen.

Før jeg våkna i dag hadde assistenten til Mille lagt bøkene hennes utenfor døra vår, og læreren som er tilgjengelig på nett for alle ungene, har laget en hjemmeskoleplan. Så vår kjære snuppeline, skal på ingen måte kjede seg de neste dagene. Bjørn Erik er også aktiv. Han har gjort rommet til Mille om til kontor og jeg hører han er ganske så ofte på telefonen der oppe. Det er ikke bare kunder som er bekymra for arbeidsplassen og økonomien sin, venner og bekjente har også en del tanker rundt rettighetene sine, så han prøver så godt han kan å være til hjelp der det trengs.

Ønsker dere alle en fortsatt virusfri dag, husk å hold hodet kaldt og hjertet varmt ❤️

Handlelappen ble noe lengre enn vanlig når man skal holde seg hjemme og inne i 14 dager.

#coronaviruset #convid19 #karantene #forholdsregler

 

I sammen for fri kjærlighet🏳️‍🌈

Pridetoget i Stavanger 2019 er unnagjort, og for en dag vi hadde dere!

Kampen for at hvert bidige menneske her i landet skal få elske akkurat hvem de vil, er langt fra over. Vi har kommet langt, men bruk et par minutter på kommentarfeltet i Stavanger Aftenblad vedrørende paraden, så skjønner man fort at støtten langt fra kommer fra alle. Det blandes inn politikk og religion over en lav sko, folk er rett og slett ondsinna og slemme, så vi skal fortsette og kjempe. Kjempe for at alle er likeverdige og at de ukritisk kan elske akkurat hvem de vil.

Jeg var i alle fall superklar, og i sammen med Bjørn Erik møtte vi gode venner på Clarion Hotell før vi gikk i samla tropp ned til torget for å finne resten av flokken vår. Det har blitt en finfin tradisjon å gå under “Stolt Bedrift” og deres gedigne prideflagg. Det må ganske mange til for å få det til å flagre i vinden på hele den lange ruten vi går, men herregud så gøy vi har det. Ronny har ordna til et enda større anlegg på hjul, så vi danser oss i gjennom herligheten til kjente og kjære rytmer. 

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned og denne fargefulle og fantastiske dagen, men tenker bildene heller for tale for seg selv. Takk igjen for Stavanger for ennå et praktfullt arrangement, jeg gleder meg allerede til neste år.

Love is love❤️🧡💛💚💙💜

 

#stavangerpåskeivå #stavangerpride #pride2019

Gjør det!

Det er svært lite jeg forlanger av gutta mine, men er det en ting jeg mener de må, så er det å bruke stemmeretten sin. Jeg veit de tidligere ikke har vært særlig interessert i politikk, at de gjerne synes det er mye å sette seg inn i, og det har de helt rett i, men de må allikevel stemme.

For meg og mine er det viktig å hente frem gode leveregler og verdier, og min mening er at alle burde finne seg noen fanesaker de brenner for. Så nå er jeg på hugget på telefonen til Pelle og Dennis. Ber de gjerne teste seg, sjekke hvilken side de heller til. De trenger overhodet ikke å fortelle meg hvem de stemmer på, det er så absolutt en privatsak, men jeg vil at de skal sette av noen minutter til dette.

Hvorfor er det så inni hampen viktig det her da dere, hva har jeg selv i bakhodet når jeg stemmer?

  • Man har ikke lov å sutre og klage fra sofaen, hvis man ikke forsøker å gjøre noe med det selv.
  • Det er og blir fordummende å ikke sette seg litt inn i hva de forskjellige partiene står for. For å ikke føle at jeg står utenfor, så følger jeg med hele året, og finner ut hvor jeg hører til.
  • Noen partier har man langt opp i halsen, så jeg må sørg for at de står svakere ved selv å stemme.
  • Jeg henger meg ikke opp i valgflesk og useriøse politikere. Tenker heller på at det tross alt er mange flinke engasjerte folk der ute å heie på.
  • Jeg stemmer ikke nødvendigvis for min egen del, for jeg kunne ikke hatt det bedre. Jeg tenker derimot på fellesskapet, rettferdighet og mangfoldet. Hva er best for at alle skal ha det bra?
  • Jeg elsker å være i dette fellesskapet av folk som stemmer. Det gjør meg stolt, og jeg føler meg engasjert og at jeg er med og bidrar til fellesskapet.
  • Jeg føler meg privilegert som får lov å stemme. Det har ikke alltid vært en selvfølge å være kvinne å få lov til det. Det er min borgerplikt og en ære å bruke stemmeretten min i et demokratisk land.

Så opp og hopp, bruk stemmeretten din!

Det finnes faktisk ingen unnskyldning for ikke å stemme lenger. De popper opp plasser overalt hvor man kan stemme i mange dager før selve valgdagen.

Det er kommune- og fylkestingsvalg, så man velger både en rose og lyseblå seddel fra partiet ditt. 

Etter eventuelle forandringer, brett stemmeseddelen slik at partinavnet er inne og stempelfeltet vender utover.

Gå til funksjonær og legitimer deg, og få stempel på valgsedlene dine.

Da var det gjort!

Lykke til med valget dere!

 

#valg2019 #stemmerett #demokarti #kommunevalg #fylkestingvalg

Etter regnet synger fuglene…

“Omgitt av mørke skyer vinden blir kaldere
Omgitt av mørke byger himmelen faller ned
Så grå og nifs ligger våt og trist men har fått bevist
Etter regnet synger fuglene”

 

Jeg elsker låtene til Erik og Kriss, de fenger og tekstene er så levende. Etter regnet, kommer sola, eller som i teksten her, etter regnet synger fuglene. Alltid. Man tar tak i utfordringene, ordner opp så godt man kan og går deretter videre. Når vi står på i sammen, er vi sterke. Vi gir oss aldri, viker aldri, holder stø kurs.

 

Gode øyeblikk. Lykke. Hva er egentlig det? Hva gjør meg lykkelig? Når er jeg lykkelig?

Jeg går ikke rundt og føler meg konstant lykkelig, men finner velbehag, lysglimt i små opplevelser. Ikke hver dag, men ofte, og det holder det. Det holder i massevis. Jeg ser ikke noe poeng i å jage etter lykken, for den befinner seg rundt oss konstant, man må bare sette pris på den, ta den i mot.

Jeg våknet i svarte natta på Paros. Fikk ikke sove. Da har jeg en regle om at jeg skal stå opp. Gjøre noe fornuftig. Gikk ut bak på verandaen og satte meg på det eneste stedet hvor det var nettverksforbindelse. Redigerte bilder, for da koser jeg meg, men kom plutselig på at jeg kunne gå å få med meg soloppgangen.

Helt orgasmisk. Et øyeblikk av lykke 💕

Den bittelille stranda vår.

Skulle jeg ha vekt de to som lå bak dørene og sov? Nei, jeg trengte denne stunden for meg selv.

Velkommen du fine nye dag.

– Nina –

Nett trusselen endte i Konfliktrådet

Ja, hva føler jeg nå mon tro? Etter å ha sitti rett ovenfor jentungen som trakasserte og truet vår fine Mille på det groveste. 

Siden jenta var mindreårig, kunne hun ikke straffeforfølges, men vi som foreldre hadde allikevel lyst på et møte. Rett og slett for å få fortalt vår side av saken, hvor farlig og skremmende en slik handling kan være, og ikke minst få svar på en hel haug med spørsmål.

Saken endte altså opp i Konfliktrådet. Den statelige tjenesten hvor sivile konflikter og lovbrudd blir forsøkt løst utenfor rettsvesenet. Dessverre så er alt som skjer under disse møtene taushetsbelagt, så jeg kan overhodet ikke gjengi noe av det som ble sagt eller hva vi ble enige om.

Jeg har veldig blanda følelser rundt det hele nå i etterkant. Er fortsatt sint og skuffa, men det viktigste oppi det her er ikke hvordan jeg har det, men hvordan Mille har det. Hun grua seg noe helt forferdelig, men har igjen vist at hun har en unik måte å takle vanskelige ting på. Hun stoler blindt på at vi er der for henne og støtter henne der hun føler hun ikke strekker til, og ikke minst så stoler hun på oss når vi sier at alt kommer til å ordne seg til slutt. Så nå snakker hun ikke mer om dette. Hun er ferdig, ville legge det bak seg og gå videre, dog med enda et arr på sjelen, men som vi alle vet blekner de også med tiden.

Det surrer mange tanker rundt det som har hendt. Kunne vi håndtert saken annerledes? Ja helt sikkert, men der og da, når usikkerheten rådet og vi ikke visste hva og hvem vi stod ovenfor, var det viktigst å stå opp for Mille. Agere og vise at vi holdt ord. Tørre å ta bladet fra munnen og stå i det. Være tydelig på at slik dårlig oppførsel blir straffet hardt, at vi ikke viker for noe. 

– Nina –

Nulltoleranse for trusler om vold!

“Æsj, hva faaen se på deg, øynene hahaha øøøø, jeg blir kvalm 🖕🤢 Fjeset ditt og 🤮”.

Disse ordene møtte vår kjære Mille på 13 år når hun åpnet Snapchat i går. Ei jevnaldrende jente, kun noen få kilometer unna oss, mente altså at det var hennes rett å kommentere med disse ordene under den tilsynelatende koselige videosnutten av ei glad og fornøyd Mille, på vei hjem etter en lang dag i stallen. Ei jente som ikke vet hvem Mille er, ei jente som ikke kjenner Mille, ei jente som var ute etter et lett offer.

Med noen få ord startet hetsen som vedvarte og vedvarte. Hugg på hugg, ble levert under en lav sko og endte med trusler om bank.

“Du er ei pyse. Jeg kan finne deg lett. Kom til meg din frekke drittunge, så skal du få møte de nye vennene mine å bli banka opp”.

Et mamma og pappa hjerte blør. Blør for jentungen sin som i utgangspunktet ikke har fått utdelt de enkleste kortene her i livet. Et lett bytte? Ja, kanskje det, men det stopper der. Ingen, absolutt ingen skal få lov å ta seg den friheten i å true vårt barn. Vårt kjære barn, som ikke gjør en flue fortred. Det stopper der.

Jeg tok over mobilen og sendte en videosnutt av meg og pappa Bjørn Erik, der vi proklamerte at dette var uakseptabel oppførsel, som vi overhodet ikke ville la gå upåaktet hen. Tok printscreen, seks sider, av hendelsesforløpet, og slettet vedkommende etter å ha rapportert henne til Snapchat. Videre opprettet jeg en Facebook status hvor jeg ber om hjelp fra nettverket mitt om å hjelpe meg å finne vedkommende ved hjelp av brukernavnet hennes.

Jeg hadde vel egentlig ikke noe særlig håp om å finne jentungen, men joda, i løpet av natten og morningen hadde meldingene haglet inn. Jenta var funnet. Vi hadde både navn, adresse og mobilnummer både på henne og familiemedlemmer. Så da bar det bare en vei videre, til politistasjonen for gode råd og anmeldelse.

Politiet fikk ikke rost Mille høyt nok. Ikke bare er det tøft å nevne slikt til foreldrene sine, det å bli med til politistasjonen og fortelle om alt dette vonde, stod det også stor respekt av. Hun ble også overbevist om at hun hadde gjort helt rett i å anmelde det, at dette var den eneste måten å få stoppet det på.

Nå håper vi at vedkommende forstår alvoret i hva hun har gjort. Jeg oppfordrer også alle mammaer og pappaer der ute til å stå opp for ungene sine, trygge dem i en ganske så rå og brutal verden. Anmeld uvettig nettbruk og trakassering, vi har nemlig ingen barn å miste ❤️

 

#netthets #mobbing #trusler #vold #barn

 

Hjælp, kaffebrunt vann og illeluktende tang!

For 14 dager siden, spurte plutselig Bjørn Erik meg om jeg nølte med å reise tilbake til Bali igjen. Flybillettene var bestilt til en utvida vinterferie neste år, 16 dager med sol og varme, og nei jeg angret egentlig ikke, selv om turen dit sist ble ganske avstumpa med tanke på hvor syk Mille var hele tiden. Han mente nå at vi allikevel at vi burde revurdere reisen, for det kostet uansett ingenting å forandre på billettene.

Etter mye om og men dristet jeg meg til å nevne Mexico. Jeg er egentlig livredd tanken, for det er jo tross alt et meget kriminelt land, men når Dennis til og med har vurdert å dra dit med Falk, ja da må vel jeg også tørre å tenke tanken. For å gjøre en lang historie kort, så ble det Mexico, billettene ble byttet og vi har en helt fantastisk reise å se frem til. Vel helt for noen dager siden, da det plutselig helt uventa dukket opp et stort problem, et strand problem.

For de av dere som kjenner meg så er jeg ikke sånn kjempefan av bassenger. Mellomstemannen Pelle ble alltid syk pga bakteriene som florerer der og Mille med sitt immunforsvar fikk også veldig ofte øreproblemer. Derfor har fine strender alltid vært en søken og en stor prioritet på reisene våre, så det var et stort sjokk å begynne å se på YouTube videoene til strøkene vi har valgt for Mexico turen vår. For hvor hen det filmes fra stranda på f.eks. Playa del Carmen, og strendene i nærheten der, så ligger det tonnevis av illeluktende tang der. Etter å ha tatt dette problemet i nærmere ettersyn, så har dette blitt et kjempe problem. Det har allerede begynt å skade turismen, for mange med meg har liten lyst til å bade i slikt.

De kritthvite strendene har altså blitt brune nå de siste par åra, og det lukter visstnok noe helt forferdelig også. Bjørn Erik og jeg er derfor veldig i tvil på hvor vi bør oppholde oss i Mexico, om vi på en eller annen måte kan unngå dette. Det ser ut som om det er lite tang der vi først har sett oss ut et hotell, helt i nord for Yucatan halvøya Isla Holibox. På Isla Mujeres ser det også ok ut, men jeg vil gjerne spørre dere lesere hvilke erfaringer dere har. 

Problemet med tang har altså blitt et kjempe problem i Mexico det siste året, særlig på karibien siden, og jeg lurer på om det er noen av dere lesere som har opplevd dette de siste par årene?

Hva skal vi gjøre? Hvor bør vi bo? Kanskje vi burde ta fly innenlands til den andre siden?

 

En rask tur ned i kjelleren, men så er det oppover igjen!

I dag fikk jeg beskjeden jeg lenge har fryktet, men egentlig ventet på. Jeg fikk diagnosen “frozen shoulder” samt beskjed om at jeg antagelig er nødt å operere skulderen i tillegg til dette på grunn av all kalkansamlingen. Dette har jeg vært igjennom en gang før, på den høyre skulderen, og selv om jeg i flere måneder mer eller mindre har vært klar over at dette ville komme, ble det ekstra leit å få det servert av legen min. Nå venter jeg på ny innkalling til å få tatt en kortisonsprøyte, og selv om jeg veit det i seg selv en en prøvelse, blir det bra til slutt.

Vel ute i bilen etter endt legebesøk begynte jeg derimot å stortute. For selv om jeg har selvdiagnosert meg lenge nå, og egentlig visst hvilken vei dette har bært, var det allikevel leit å få det svart på hvitt. Derfor blei det til at jeg måtte tute litt i bilen, og hold dere fast, ta bilde av meg selv mens jeg gjorde det og sende beskjeden videre til et par venninner av meg. Joda, frøken crazy, altså meg tok altså bilde at det forgråtte ansiktet sitt mens tårene rant, og skreiv så blekket spruta gjennom snørr og tårer hvor faderns trist jeg synes det var. Jeg synes med andre ord, sååå synd på meg selv der et øyeblikk, og trengte noen trøstende ord. Helt koko moko, men sånn er nå jeg til tider.

Trøsten kom, både i fra jentene og i fra Bjørn Erik, så etter et par minutter i kjelleren var det på tide å komme seg opp igjen. For jeg har jo som sagt gått igjennom dette her en gang før, og  veit jo at med litt tålmodighet så vil jeg bli bra igjen. Så med to esker is og en nydelig bukett peoner så dagen straks mye lysere ut. Det nytter uansett ikke å legge seg ned og synes synd på seg sjæl, for en må huske, det er alltid noen som har det verre…

– Nina –