Rett i kjeller´n…

Bare meg igjen, kjære dere.

Dagen i går ble ikke akkurat som først forventet. Jeg var nok alt for optimistisk og opptatt av at betennelsen skulle snu, den pleier nemlig det etter tre dager på så intens medsinoppfølging, men resultatet uteble dessverre denne dagen også. Jeg ble derfor skikkelig lei meg, og det gjorde selvsagt ikke situasjonen bedre.

Alt gikk galt. Jeg våknet opp med hodepine, noe jeg gjør svært sjeldent, sårene verket og svei noe forferdelig og sykepleierne var nødt til å bytte venflonen hver gang jeg skulle ha intravenøst. Det gjør meg egentlig ingen verdnens ting å bytte venflon, jeg finnes ikke redd for sprøyter, men i går så ville ingen fungere. Det tok opptil 2 timer og 40 minutter å få inn all medisinen på det verste, og når jeg må gjennom dette fire ganger om dagen, blir man litt lei. Jeg ble i alle fall lei, særlig når kinnet i tillegg meldte seg på i ett sett som reine brannfakkelen. Jeg holdt altså på å tilte til slutt, og tårene rant, og hva skjer da? Jo, da ble det selvsagt mye verre, for salte tårer svir jo selvsagt enda mer.

Venninne- og familiebesøk fikk gudksjelov opp humøret mitt igjen og i tillegg fikk jeg verdens beste tips av ei av sykepleieren her. Hun laget verdens enkleste “ispose” av en engangshanske med kaldt vann i, og det dere, var faktisk helt himmelsk dagens redning. 

Vil det her fungere da?

Åhhh, for ei lykke, så deilig!

Dagen ser mye lysere ut i dag, og for aller første gang ser jeg en tydelig forbedring på såret. Den har så absolutt minsket, så det er bare å juble.

Klem Nina

 

#infeksjon #sykehus #betennelse

Kattefighten endte på sykehus…

God morgen, kjære dere.

Herregud for et styr det ble etter den lille kattefighten jeg hadde med katten vår Mia på lørdag. Jeg tok først veldig lett på dette, når jeg kom inn dørene her til en forskrekka Bjørn Erik som ilte til med alt av salver og plaster. I etterkant har jeg derimot lært at det hjalp lite å dynke riften i Pyrisept og sårservietter. For selv om såret lukket seg etter kort tid, begynte det plutselig å “leve” igjen, så etter fem dager og to legebesøk, ble jeg sendt rett opp på akutten på sykehuset.

Så plutselig satt jeg altså der på sykehuset og “blomstra”, på et stappfullt venterom med en hel haug kjempesyke eldre mennesker. Uff, men halvparten av dem, kunne så vidt redegjøre for seg, satt i rullestol og ble like forvirra som meg hver gang sykepleieren kom ut og ropte opp neste navn. For som meg, hørte flesteparten av dem ingenting. Det er nesten litt skummelt å tenkte på at jeg hører så dårlig allerede, for tenk hvor ille det blir når jeg blir skikkelig “gæmlis”. Hjælp!

Jeg fikk tidlig beskjed om at det ville bli en del venting, men heldige meg fikk overraskende venninnebesøk, så timene fløy avgårde. Hun ble til og med inn til DEN legeroman legen, som fort konstaterte at fighten mot katten denne gangen endte soleklart i kattens favør. Penicillinen jeg til nå hadde godt på virket ikke på dette bakterieangrep, det måtte tyngre skyts til så fort som mulig. 

Det beste hadde nok vært å få all denne medisinen intravenøst, men det var jeg veldig lite gira på. Så nå skal jeg kjøre dobbelt dose av den nye medisinen i tillegg til den jeg allerede tar. Dette er oppimot en intravenøs dose, og bør ta knekket på faenskapet. I løpet av veldig kort tid, bør altså denne hissige infeksjonen stagnere, hvis ikke så må jeg faktisk legges inn. Jeg er selvsagt lite keen på det, så nå følger jeg legens råd til punkt og prikke. Såret skal luftes så mye som mulig, og jeg skal faktisk ikke smøre noe verdens ting på det. Alle de planlagte stallbesøkene må selvsagt også legges og jeg skal aldri mer kjefte på Mia når hun har klørne ute. Surt, men sånn er det bare.

Jaja, dere, det her er ille, men det kunne vært mye verre. Det kunne ha hendt om to uker og satt en stopper for hele USA turen vår. Nå er jeg derimot skråsikker på at ting bare går en vei, og det er strake veien oppover. Jeg var til og med oppe i natt og tok medisin, så det ikke går for lang tid mellom hver gang jeg tar den. Dette skal garantert gå godt til slutt…

God helg!

 

#kattefight #betennelse #infeksjon

Hvorfor tar jeg ikke vektproblemet mitt mer alvorlig?

Reklame | www.sukkerfritt.no

Da var det oss igjen, kjære dere.

Jeg blir altså så til de grader lei av levemønsteret mitt til tider. Årene kommer og årene går, og jeg går i den samme fella hver bidige gang. Jeg klarer ikke å holde meg til tanken om et mer aktivt og sunnere liv, og våkner med et brak når året er omme og vekta har bikka godt over 90 kg.

Hver bidige start på nyåret, er likt. Jeg tørker støv av badevekten, og resultatet er alltid det samme. “Uffda, jaja jeg tenkte meg vel det, nå må det tas grep, jeg må kutte ut alt driiit, på tide å leve på luft og kjærlighet igjen”. Det slår aldri feil, det er den samme leksa som går igjen, igjen og igjen. 

Jeg blir vel egentlig ikke så veldig lei meg, for jeg begynner jo å bli vant til det. Jeg veit at når desember starter, tikkes det nedover. Det er kun en måned igjen til det er over med all fråtsinga.

Men hvorfor holder jeg på med det her? Hvorfor lærer jeg aldri? Er dette en form for selvskading? Har jeg ingen selvrespekt eller form for selvdisiplin?

Spørsmålene er mange, og det er da jeg blir litt fortvila. For kroppen har jo ikke noe godt av all denne herjinga, det er på ingen måte bra for meg. Ikke er det bra for diagnosen min heller. Et sunt balansert kosthold og daglig bevegelse er et “must” for en bedre hverdag, men allikevel så klarer jeg altså å slurve det til og kjøre det hele i dass.

Jeg er derimot alltid optimistisk, og får hele flokken med meg. Jeg styrer meg inn på nærmeste ferie eller store begivenhet, og gjør en fabelaktig innsats og klarer å gå ned mange kilo før den tid. Så er plutselig ferien over, og med det også den gode livsstilen. Kiloene begynner å hive seg på igjen, samtidig som jeg slutter å gå de lange turene. Jeg gir rett og slett fa.., og spiser og “koser” meg over evne.

Nå er det som sagt ferie på gang igjen, og nytt år også for den saks skyld, og selvsagt så er jeg supergira på å se best mulig ut når vi reiser om ikke så alt for lenge. Jeg har derimot litt dårlig tid denne gangen, men allikevel presser jeg meg hardt for å klare å lomme meg i form. Det går faktisk ganske bra, men jeg er selvsagt engstelig for å “ramle utpå igjen”, med en gang ferien er over. Så hva kan jeg gjøre for å klare å opprettholde å være flink? 

Jeg veit jo selvsagt hva jeg kan spise og ikke, og samtidig så må jeg ikke lage alle disse dårlige unnskyldningene for å ikke gå på tur, men hva mer må til?

I det siste så har jeg forsøkt å kutte ut alt snopet jeg har blitt så avhengig av opp gjennom årene. Hittil i år har jeg latt være å kjøpe ostepop og smågodt, og heller gått for sukkerfrie varianter. Jeg driver fortsatt og prøver ut en del alternativer, og alt er selvsagt ikke like godt, men jeg har funnet noen innertiere som har stilnet sukkersuget mitt.

Sukkerfritt.no har vært redningen. Det er en norsk nettbasert butikk, som har et hav av alternativer å velge mellom innen sjokolader, pastiller, karameller, bakevarer, lakris, kjeks, pålegg og is. Jeg har over en tre ukers periode, kun valgt sukkerfritt på lørdagene, og faktisk klart meg bra kun på dette. Jeg er ganske overbevist om at det er flere enn meg som kunne tenkt seg å teste ut dette, og kanskje dere allerede kjenner til noen av disse merkene, men her har dere i alle fall mine anbefalinger og vinnere.


De Bron Salt Liquorice og De Bron Fruit Gums

Jeg er i overkant glad i lakris og denne, De Bron Salt Liquorice, var helt himmelsk.

Jeg har testet disse sjokoladene: Monster Sukkerfri Mørk Sjokolade, Monster Sukkerfri Hvit Sjokolade og Monster Sukkerfri Mørk Sjokolade Med Jordbær.

Monster Sukkerfri Mørk Sjokolade, var helt klart en soleklar vinner.


En skål med Virginias Fruitisin Stevia, stod på stuebordet i to uker uken. Flokken min fråtsa ikke, men alle tok et par om dagen, som var helt innafor. Kjempegode!

Det er kun jeg i flokken, som tester ut dette, så denne skålen var kun min på lørdag. Akkurat passe mengde, som så absolutt stilnet søtsuget.

Jeg visste ikke at man kunne få dette sukkerfritt, farlig gode. Werthers Original Cream Candies og Werther´s Orginal chewy toffees.

Disse sukkertøyene var de aller beste. Tante Pose Sukkerfri Rabarbrarox smaker like godt uten sukker som med, og varer en liten evighet i munnen mens du suger på den. Jeg kunne spist hele pose uten stopp, me da er jeg ganske sikker på at magen min hadde gjort kollbøtte. Jeg må nemlig innrømme at jeg gapte over litt for mye den første lørdagen, men var rask til å nedjustere mengden helgen etter.

“So far so good”, får bare håpe det holder denne gangen. Lurer på hvor mange gagner jeg har sagt det til meg selv…

Håper dere alle har en finfin start på uken, klem Nina

 

#sukkerfrittno #sukkerfritt #stevia #sukkerfri

I kveld ble det en liten vri på det vante og faste…

God kveld, kjære dere. 

Her hjemme holder vi pusten igjen, for Mille er ikke i slaget. Vi kan ikke sette fingeren på noe, hun feiler ikke noe spesielt, men er bare ikke helt seg selv. Det er skummelt det der, og vi forsøker å få henne til å sette ord på dette, men det eneste hun sier er at hun har det bra. 

Det er godt at fastlegen vår snart er tilbake fra permisjonen sin, så vi kan få hjelp utenfra. Vi foreldre som kjenner henne best, blir rådløse i en slik situasjon, og jeg er redd all masinga vår bare gjør ting verre.

En ting er i alle fall sikkert, hun får ikke love å trekke seg tilbake på rommet sitt og bli der hele dagen. Det er det hun ønsker og forsøker på, men da sniker jeg meg etter, og legger meg ved siden av henne i senga og plaprer i vei. Etter nesten to timer, synes jeg derimot det var på tide å finne på noe, så da tok impulsiviteten overhånd. Fem minutter seinere satt vi begge i bilen på vei til byen for å gå på kino. Mille grein egentlig på nesa av forslaget, men jeg lot henne ikke nøle et sekund, kino ble det. Dragetreneren 3 skuffet ikke, og det så ut som om Mille også til slutt synes dette var helt okei.

Jeg husket i farta å hive stalldressene våre inn i bilen da vi dro, så etterpå dro vi rett ut i stallen og til “Sola” vår. Det er ganske spesielt å være der så seint, rett før hestene får kveldsmaten sin. Det vrinsket og skrapes med høvene, og det er en egen ro når de alle står og tygger og koser seg. 

Vi får rett og slett gjøre det beste ut av dagene selv om snuppeline ikke er helt med på notene. Vi veit jo fra sist gang at hun plutselig en dag kvikner til igjen, men jeg skulle virkelig ønsket jeg visste hvorfor dette plutselig skjer og ikke minst om det er noe vi kan gjøre for henne.

I bare ullundertøyet entret vi kinoen, for vi hadde kun tyve minutter på oss fra vi dro hjemmefra og til filmen begynte.

Dette er virkelig en smart løsning for alle flaskeplukkerne. Godt at de slipper å grave i all søpla.

To gode venner.

 

#barn 

Årets siste…

God morgen 

Hele huset sover, unntatt meg. Vi har nok snudd døgnet de to siste ukene. Gjør ikke ting helt etter boka, tar alt som det kommer, tar det helt med ro. 

Jeg sitter her og reflekterer tilbake på nok et travelt år, ganske så fint egentlig. Litt opp og litt ned, litt humpete, men det er jo livet. I sammen har vi klart det, vi får det til, og det beste av alt, det begynner virkelig å gå opp for meg at ingenting er umulig.

Det er nå allikevel litt godt å skulle ønske det nye året velkommen, for makan til spennende tider i vente, kunne jeg vel egentlig bare drømt om. Når jeg trekker pusten godt inn og kjenner etter på sommerfuglene i magen, kiler det. Snart…

Jeg vet jeg snakker i gåter nå, men av og til er det lurt å ikke buse ut med alt. For de av dere som kjenner meg, så trenger ting å modnes før jeg klarer å sette de riktige ordene på det. Klokskap? Ja, eller kanskje forsiktighet?

Jeg er vel egentlig ikke så god på å gjennomføre nyttårsforsettene jeg har satt meg tidligere, så jeg tror jeg lar være å sette noen for året som kommer også. Det viktigste blir å holde hjulet i gang, akkurat som før, samtidig som det er lov å hoppa av når det trengs. Ta vare på de gode støttespillerne, være raus og av og til klare å holde hånden for øynene og se gjennom fingrene med ting. Ikke alltid like lett, men hvem sa vel at livet skulle være enkelt?

Da er det bare å takke for det gamle og ønske alle kjente, kjære og dere fantastiske lesere et riktig godt nytt år 

#nyttår

 

Den ufrivillige bloggpausen er herved over!

God morgen🌟

Tenk det da dere, nå har det gått drøye tre uker siden sist jeg var på nett. Dere kan tro jeg ble overraska når jeg plutselig en morning ikke klarte å logge meg inn på min egen blogg, passordet fungerte ikke, og panikken kom snikende. Det hadde lenge ligget i kortene at store forandringer ville skje i “blogg.no”-verdenen, men jeg så ikke “fallet” komme så fort og drastisk.

Jeg har ikke satt meg så grundig inn i hva som egentlig skjedde, men jeg har forstått såpass at vi som blogger på blogg.no har blitt flyttet over til noe som heter WordPress. WordPress er kort fortalt et publiseringsverktøy, og for meg ble dette noe helt nytt og uforståelig.

Frøken “dings” meg, har nemlig for lengst bestemt seg for å ikke være særlig teknisk anlagt. Jeg har med andre ord ikke arvet det av min mor, som var den første i gata som enkelt skjønte hvordan man forhåndsinnstilte den splitter nye og revolusjonerende videomaskinen til å ta opp en rekke TV-programmer når vi dro på ferie. I dag får jeg med andre ord fullstendig panikk over alt som er nytt. Hjernen blokkeres, den nekter å samarbeide og jeg er lynrask med å snakke meg ned:”Dette klarer jeg ikke, jeg skjønner ingen verdens ting”. Så når bloggen så dagens lys for fem år siden var jeg snar med å engasjere en designer til å ivareta bloggsiden min. Flinke Silje var reine kuppet, og hun har alltid stått på for meg. Det var hun som designet den opprinnelige fargeglade siden min, og ikke minst sørget for at den var skreddersydd for meg og mitt formål på alle mulige måter.

Da blogg.no gikk over til å bruke publiseringsverktøyet WordPress, forsvant mine syv sider med programmering, altså koding, og når jeg i tillegg ikke kom inn på siden min, så det lenge svart ut. Jeg kontaktet selvsagt Silje, og etterhvert fikk hun vite at alle rettighetene våre til å gjøre personlige endringer med utseende på bloggen var fjernet. Jeg hadde med andre ord ingen rettigheter lenger til å gjøre noe med standardoppsettet jeg hadde fått, og da kom klikkolini-Nina frem i meg. For ikke pokker om jeg ville ha et standard oppsett sånn som “alle andre”, uten egen header, altså bilde. Så da dere, trakk jeg meg stille tilbake for en stund, og furtet. Var dette slutten for fem års blogging? Var det rett og slett punktum finale?

Jeg må innrømme at jeg gikk skikkelig i tenkeboksen og funderte mye frem og tilbake om jeg nå var kommet til verdens ende med denne hverdagssysselen. For det er ingen hemmelighet at det å blogge tar tid og krever en viss form for selvdisiplin, og jeg har mang en gang følt presset om å ikke strekke til. Etter et par dager følte jeg derimot et stort savn etter å ha dette presset på meg. Jeg savnet å fotografere, det å skrive og sist men ikke minst så savnet jeg dere lesere. For etter fem år på tastaturet, har jeg for lengst opparbeidet meg et forhold til dere der ute, og herregud som jeg har savnet det!

Det ble som sagt viktigere og viktigere for meg å få siden min opp å gå igjen, og jeg takker skaperen for at “sinna-Nina” ikke tok overhånd og skjelte ut alle på sin vei på support-linjen den dagen alt forandret seg. Jeg tok derimot frem “jeg hadde satt stor pris på å få hjelp”-Nina, var ydmyk og beende, og krysset alt av fingre og tær for at det på en eller annen måte skulle ordne seg.

Tataradaaa, tenk, det ordnet seg på et vis. Jeg fikk et behjelpelig supporter-team i tale, og de skjønte med en gang frustrasjonen min. Så i samarbeid med dem og designeren min, ordnet de en ny header til meg, i hvert fall en midlertidig en. Det er selvsagt trist å gi slipp på den fargeglade blomstersignaturen min, og kun ha et bilde av seg selv i front, men det er uansett mye bedre enn ingenting. Jeg har også funnet ut at jeg faktisk har vært mye heldigere enn mange andre bloggere på blogg.no. Jeg var nemlig med i den første puljen som ble flyttet over, fordi jeg ligger på Toppblogg-listen. Jeg har rett og slett blitt prioritert, det er et ønske om at jeg skal fortsette, noe jeg selvsagt ikke skjønte da, men som jeg er takknemlig over nå.

Jaja, dere, da var jeg altså her igjen, og jeg håper noen har savna meg litt, kanskje microsmåttbittelitt. Logoen min, headeren, har som dere ser blitt veeeldig blå-turkis, og vi får nå se hvor lenge den blir værene , men det er i alle fall ingen tvil om at dette er meg, og enn så lenge har jeg kommet for å bli. Det blir spennende å se hvor mange lesere som har falt av i denne ufrivillige pausen, men jeg håper og tror at de fleste henger seg på igjen ❤️

Too blue?

Det er selvsagt full rulle jul her hjemme nå, og dere kan tro jeg gleder meg til å dele dette med dere, men jeg måtte bare få forklart dere hvorfor jeg har vært borte så lenge.

Vi skrives kanskje igjen allerede seinere i dag, hvis ikke, så i alle fall i morgen.

Klemmer sendes i fleng, Nina

 

 

#nyttdesign

Ufrivillig bloggpause

Heihei, kjære dere.

Pga forandringer hos blogg.no, har jeg dessverre måtte ta en ufrivillig bloggpause. Designet mitt har kræsja, og jeg får ikke logget meg inn på siden min via Mac’en, passordet mitt godtas ikke.

Jeg har spurt designeren av siden min om hjelp, samt support på blogg.no, så i mellomtiden må jeg forsøke å smøre meg med litt tålmodighet.

Jeg har via mobilen nå klart å komne meg inn på den noe reduserte siden min, men jeg klarer kun å få gitt dere denne beskjeden, ikke jobbet dessverre.

Stay with me, fininger, så håper jeg dette ordner seg etterhvert.

Hilsen en smule frustrert Nina

FY SKAM DEG, ERNA!

  • SKAM DEG, Erna, for at du vil umyndiggjøre kvinners selvbestemmelsesrett for egen kropp!
     
  • SKAM DEG, Erna, for at du leker bøddel og var raskt ute med å tilby mørkemannen og nestleder i KrF, Kjell Ingolf Ropstad, endringer i abortloven! Du er altså villig til å selge kvinners rettigheter ved abort, kun for å redde egen plass ved kongens bord!
     
  • SKAM DEG, Erna, for at du gir lys til KrF sitt allerede innleverte forslag om å endre Grunnloven, slik at abort skal bli helt ulovlig!
     
  • SKAM DEG, Erna, for at gufs fra fortidens mørke og at skrekkscenarier der menn igjen bestemmer over kvinnens kropp “A handmaids tale” blir vekket til livet!
     
  • SKAM DEG, Linda Hofstad Helleland, som så til de grader slikker ræva til Erna, og ikke klarer å komme med noe annet i denne saken enn “ingen kommentarer” og så sender du spørsmålene, som så til de grader gjelder kvinners likestilling, videre til helseminister Bent Høie”! FY SKAM DERE!

– sinnatagg Nina –

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#BlackProtest #ikkerørabortloven

“Alltid to”, har allerede passert 10.000 visninger!

Hei igjen, kjære dere.

Den tilbakelagte uken har som sagt vær noen helt utenom det vanlige. Vi som familie har konstant vært inni i vår egen lille boble, bodd på sykehuset full av bekymringer, mens resten av verden har gått sin vante gang. Det som stort sett alltid skjer når vi må sette livet på “hold”, er at planlagte store begivenheter går i vasken. Dere aner ikke hvor lenge Mille har gledet seg til at “Alltid to” videoen som omhandler henne, endelig skulle få se dagens lys. Man skulle kanskje ikke tro at dette var noe å glede seg til, siden tårene alltid kommer snikene når videoen ruller på skjermen og den vi er så glad i selv bidrar til å gjøre historien så levende, men vi håper og tror at det viktige budskapet når ut til flest mulig folk, at denne åpenheten ikke er forgjeves.

Vi har som sagt hatt litt blanda følelser rundt dette, for sårere tema må man vel leite lenge etter. Når det i tillegg er selvopplevd, er det ekstra tøft.  Vi hadde uansett for lengst bestemt oss for å stå løpet helt ut så det var bare å puste med magen og vente i spenning på hvordan låta og videoen ville bli mottatt.

På selve release dagen, var vi invitert til en intimkonsert i byen, hvor låtskriver og sangartist Marianne Sund blant annet skulle feire sangen sin. Vi var egentlig lenket til sykehussenga til Mille, men storebror Pelle steppet inn, så Bjørn Erik og jeg fikk oss et par timers pause. Jeg kan med hånda på hjerte si at dette var noe av det mest private og nære jeg noensinne har vært med på. Det å få en klem av helt ukjente mennesker med tårer i øyekroken, ble plutselig mye sterkere enn det jeg først hadde trodd. Det ble mye sterkere å møte folk som bryr seg om deg og din lille familien ansikt til ansikt, enn å gjemme seg bak tastaturet som jeg vanligvis gjør. Jeg var altså så mentalt utslitt etter denne kvelden, det var så mange vonde følelser som kom opp til overflaten igjen. Jeg tror jeg sippa på annen hver låt Marianne sang og det var jeg ikke aleine om 💕

Ord fra Marianne, litt om låten:

“Rett etter Halloween høsten 2017 så jeg en video på Facebook, publisert av Nina, en mammablogger som skriver bloggen Nina sprell levende. Det var et rop fra et mammahjerte til alle der ute som måtte høre på. Om hennes datter som satt og ventet, og håpet på at noen skulle svare henne på spørsmålet; Skal vi gå halloween sammen? Og ingen svar kom. Jeg tok frem gitaren, og innlegget fra Nina ble raskt til låten «Alltid to». En låt om å være litt annerledes, ikke dårligere eller bedre, bare ikke helt som alle andre, og om det å bli stående på utsiden. Nå er «Alltid to» innspilt hos Jørgen Manke (Skambra studio og 360 music). Nina, hennes mann Bjørn Erik og datteren Mille har gjennom flere år vært åpne om utfordringer jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Nå har de også stilt opp i musikkvideoen og blitt ansiktet utad for «Alltid to». Jeg kan ikke få sagt nok hvor mye dere imponerer meg!”

🌸Nina 🌸

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#mammablogg #ståutenfor

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Hvilken side er du på?!

Hjel oss, dyr i bur må ta slutt, nå!

Igjen har det vært fakkeltog mot pelsnæringen, og jeg forbanner denne dagen like mye hver bidige gang, for det skulle vært helt unødvendig at vi igjen er nødt til å stille opp for disse stakkars dyra. For hallo dere, vi lever i et moderne samfunn med lover og regler om å være humane, men mot dyra våre her til lands, ligger vi altså langt etter våre kjære naboland. Det skulle rett og slett ikke vært nødvendig å kjempe denne kampen, for det finnes ingen fornuft i at dette fortsatt skjer, og det irriterer altså vettet av meg at folket, 7 av 10 nordmenn, ikke blir hørt. 

Jadajadajada, jeg hører at det skal komme en avvikling av denne grove dyremishandlingene, men jeg tror det ikke før jeg får se det. Makteliten har laget et vedtak om at det om syv år skal være helt slutt på denne grusomme næringen, men jeg er livredd for at dette blir en sak som renner ut i sanden. Særlig når det ikke var satt av en eneste krone i år til å starte nedtrappingen. Jeg er så til de grader skeptisk, for er det noe vi alle vet, så er det at det kjøpeslås over en lav sko i politikken i dette landet.

Syv år er alt for lenge. Tenk det da dere, på alle disse årene må hele 5 millioner mink og rev ofres, og jeg formelig spyr av den grusomme tanken. Er det forresten mulig å i det hele tatt å sette seg inn i hvordan disse dyra har det? Ville det vært som om du og jeg plutselig bli kasta på en glattcelle på ubestemt tid? Kan vi virkelig sitte og se på at det skjer? Intelligente dyr, avles opp på en helt forferdelig måte, de tortureres, kun for at noen få egoister skal få ikle seg den flådde pelsen etterpå. Nei, fysjameg, for en råttenskap, nå må vi alle ta grep og se å få slutt på dette svineriet.

Hvilken side er du på? Står du på rett side av historien? 

🐾Nina 🐾

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#fakkeltogmotpels #dyrsrettigheter #noah