Min hjertesak her i Mexico, Holbox, har helt uventa nådd nye høyder ❤️

Hei igen, kjære dere. Som dere sikkert har skjønt, så lever familien Thorsen sine glade dager for tiden i Mexico. Vi er fortsatt i naturreservatet Holbox, og tenk, vi har ennå over en uke igjen i dette herlige paradiset.

Når man kommer hit første gangen, så er det helt naturlig å søke opp Tripadvisor. Hva skjer på øya? Hva bør vi få med oss? Helt til topps, som nummer en “what to do?”, ligger et besøk til hundehjelpesenteret, “Refugio Animal Holbox”. Dette er et av to steder (det andre ligger inne på fastlandet, kun 15 minutter unna), som tar inn hjemløse og veldig ofte skada hunder og katter.

Det å få komme hit for et mishandlet dyr, er som å vinne i Lotto. Har du først kommet inn dørene her, vil du for alltid bli tatt godt hånd om. Det sørger nemlig tre frivillige veterinærer og åtte assistenter for. Målet er å finne noen som kan adoptere disse stakkars dyrene, men først og fremst får de all den medisinske hjelpen de trenger for å komme seg videre i livet.

Den første gangen vi dro hit, var vi veldig usikre på om vi skulle gi penger. Det er nemlig ingen hemmelighet at Mexico er et korrupt land. Det er mye fattigdom, og menneskeliv er ikke alltid så mye verdt. Derfor valgte vi å ta med 20kg brukt, men fullt brukbart hundeutstyr. Det ble selvsagt veldig godt mottatt. Nå som vi derimot har lært senteret bedre å kjenne, så har vi donert penger. Vi velger med andre ord å stole blindt på disse barmhjertige menneskene, og det med god grunn. Vi har ikke en eneste gang opplevd noe ubehagelig på besøkene våre. Vi har kommet til alle døgnets tider, og alltid fått følelsen at her er det mye kjærlighet. Kjærlighet til dyrene, kjærlighet til jobben de gjør og ikke minst så brenner de for å hele tiden finne nye og trygge hjem til disse fine skapningene.

Når vi atter en gang besøkte dette nydelige stedet for noen dager siden, så spurte en av dere følgere om hvordan dere kunne være med å hjelpe. Jeg videresendte henne til Instagram siden “Refugio Animal Holbox”, og forklarte at hun kunne bidra via PayPal. I stedet så vipset hun et beløp og ba meg fint om å gi det videre, og hva tror dere skjedde da?! Jo, mange hang seg på, så nå tre dager etter, har dere vipset meg hele 18.400 kroner! Er dere klar over hvor mye penger det er her? Hvor mye medisinsk utstyr og mat som kan kjøpes for dette? Jeg er i alle all helt stum av beundring for alle dere som uoppfordret har vært med på denne fine gesten. Jeg har allerede fortalt veterinærene på Refugio at de vil får en stor sum penger fra ekte norgesvenner, og de er dypt takknemlige. Hvor mye, vet de ennå ikke, og jeg gleder meg altså så til å overrekke disse pengene når ferien går mot slutten.

Tusen millioner takk ❤️

Bakerst ser dere Lola. Lola er lam bak, etter å ha hoppet ned fra et høyt gjerde og landet feil. Hun kommer i fra fastlandet. Er lykkelig i adoptivhjemmet sitt, men siden de begge er veterinærer, får Lola kommet hit hver dag på dagtid. Dere kan tro hjertet mitt flommet over når jeg fikk vite hvor godt hun egentlig har det.

Mannen med den vakre sjelen og de viktige tekstene ❤️

Vi jentene har igjen vært ute på vift, og denne gangen har Mille fått oppleve en av mine store favorittartister, som for lengst også har blitt et av Mille sine forbilder.

Sondre er for oss mannen med en av de vakreste sjelene vi veit om. Vel, vi kjenner han jo ikke personlig, men vi er overbeviste om at han er og blir fin, for tekstene han skriver treffer oss midt i hjertet. Mor og datter hadde derfor store forventninger til kveldens konsert, og vi ble på ingen måte skuffet. Sondre tok oss med på en skikkelig karusell, på hele følelsesregisteret vårt. Vi danset og sang for full hals, og selvsagt ble det felt noen tårer også.

“Riv i hjertet” (2015), var en vekker, så da var virkelig på tiden å finne ut hvem denne artisten var. “Ikke som de andre” (2018), fikk meg til å stortute, og jeg var helfrelst, og pushet hardt på for at flere i familien skulle ta seg tid til å lytte til han. Mille var ikke sein med å føle det jeg gjorde, og når han kom ut med låta “Kjærlighet” i fjor, var hun helfrelst. Bjørn Erik ble faktisk også tydelig rørt tidligere år når Sondre og kjæresten Peder, uventet dukket opp og sang “Befri mæ” i sammen i Oslo Spektrum. Hvis du har lyst å se noe utrolig vakker, så søk det opp på nett, du vil ikke angre.

Disse spesielle opplevelsen med Mille, er store. Hun holder ikke noe tilbake, hun gir av hele seg selv. Den gangen vi fikk et innblikk i hvordan hennes fremtid og verden antagelig ville fortone seg, hadde vi som foreldre et klart mål. Vi skulle hive oss på alt som kom vår vei av spennende ting. Når ungene i klassen til Mille kom tilbake fra en helg med gode vennehistorier, forsøkte vi som foreldre å fylle på med moro for at hun ikke skulle føle seg utenfor. Vi har brukt ledsagerbeviset (et kort som gir personer med nedsatt funksjonsevne, muligheten til å ha med seg en assistent gratis på en rekke begivenheter) flittig. Mille sin minnebok skulle også fylles opp med ekstra fine stunder. Det har blitt mange konserter, teaterforestillinger og musikaler, og flere skal det bli ❤️

Mangfold og samhold 🏳️‍🌈

Stavanger på Skeiva, Stavanger Pride, herrefred så god du var i år!

Bjørn Erik og jeg med gode venner var selvsagt på plass og feiret i år også. Dette er nok et av våre hovedbegivenheter i året og aldri har det vel denne markeringen vært viktigere. Nytt for i år var å få laget eget Turbojugend flagg. Det er nemlig fint å fremme noen av klubbens verdier som “familie”, nemlig respekt og likeverd for alle, så det var med stor stolthet jakkene ble tatt på den dagen her.

Det ble en lang og fargerik dag på oss alle. I år hadde vi derimot ikke fast plass i paraden som vi pleier, men “Stavanger Roller Derby Klubb” lot oss snike oss med dem. Vel snike og snike fru Blom, når man har et 18 meter langt flagg med tilhørende bærere “all over”, så er vi ikke akkurat få, men det gjorde gudskjelov ingen verdens ting. Det ble parade på oss i år også, og som vanlig storkoste vi oss med stor ståhei.

Paraden ble etterfulgt av festligheter til langt på natt kun avbrutt av en liten tur hjem for å skifte klær. Vi danset og sang oss gjennom dagen med finfine venner, og nå synes jeg faktisk jeg skal slutte å skrive noe mer, for bildene kan heller få tale for seg. Gjett om jeg gleder meg allerede til neste år dere? Pridefeiringen har kommet for å bli, og vi stiller selvsagt opp igjen og igjen 🏳️‍🌈

 

 

Gratulerer med dagen 🌹

“Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet
Den søte lukten av stor kjærlighet,
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
Den sultne ser ikke det vakre.
Den trette orker ikke elske.

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet
Den søte lukten av stor kjærlighet,
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.”

Stig Holmås

 

 

 

Nå kan moroa begynne ✨

God kveld, fininger.

Denne dagen har jeg grua meg til lenge. Til to viktige møter på skolen til Mille. Viktige ting å ta tak i, så igjen må Bjørn Erik og jeg være den sterke og tydelige stemmen til den sårbare jentungen vår. Alltid godt forberedt, alltid kampklare, og som vanlig stresser og kaver jeg mer enn strengt tatt nødvendig.

Bjørn Erik og jeg tar alltid disse møtene i sammen. Skulle det ikke passe for den ene av oss, da utsetter vi det til begge kan. For to hoder tenker alltid bedre en ett, og jeg kan nok til tider la følelse mine ta overhånd. Jeg blir noe overivrig, og da er Bjørn Erik god å ha, han får alltid roet det hele ned.

Vi ble hørt og jentungen vår ble sett gjennom våre øyne, så igjen føler jeg vi er på rett kjøl, i balanse. Det er fortsatt ting å jobbe med, men vi tror det ordner seg, for det må jo det. Planen er fortsatt å ta toårig Helse og Oppvekst faget over fire år i stedet, for vi har mer enn nok av tid å ta av. 

Nå kan jeg slippe gleden over at det snart er helg. Dager fylt av fest og moro. Mille skal ha overnattingsbesøk, jeg skal på venninne fest, kinobilletter er kjøpt inn og jammen skal Turbojugend jakka få lufta seg igjen. Bjørn Erik og jeg skal på konsert, det blir råkkenrollfiskeboll, det gledes.

Ha en fortsatt finfin kveld dere. Jeg må løpe, det er nemlig ei som vil hentes i stallen snart. Det er tolv timer siden hun dro avgårde på skolen for så å dra rett i stallen etterpå, så jeg tenker det er ei som er klar for en dusj og er skrubbsulten ❤️

Skeivå Rogaland Pride på sitt aller beste!

I skrivende stund sitter jeg og koser meg på toget som skal ta meg til Drammen, og friskt i minnet har jeg fortsatt helgens fine feiring av Skeivå Rogaland Pride. Det er ikke første gangen jeg er med å markerer denne viktige uken, så når vi endelig fikk lov å tørke støv av sminke og glam igjen, var jeg jammen meg ikke sein med å skaffe meg billetter til en helaften i teltet på Tou hvor programmet i år var helt etter min smak.

Dørene åpnet allerede klokken to på dagen, og jeg takker skaperen for at vi kom oss på plass nokså tidlig. Hvis ikke hadde jeg gått glipp av Stavanger gruppa “Kriminell Kunst”, og det hadde faktisk vært en skikkelig nedtur. For dere aner ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å få billetter til dem tidligere uten hell, men denne gangen var jeg altså en av de heldige.

Dessverre så var ikke alle det. For på grunn av koronarestriksjonene, var det ikke all verdens billetter å få tak. Teltet var delt opp i to soner, og alle var nødt til å holde seg i sin sone og sitte med sin gjeng. Det var ikke lov å svinse rundt eller danse, og det var selvsagt en utfordring for noen. Nå er jeg i utgangspunktet veldig glad i å klistre meg til en plass hele kvelden, så for min del gjorde det ingen verdens ting. Fikk i tillegg bestilte alt av drikke og snacks via mobilen og fikk det servert, så dette var prima ballerina opplegg for meg.

Åhhh, denne festen trengte vi nå dere, og ikke minst så trengte byen vår det. For vi må aldri glemme at det fortsatt lever folk rundt oss som ikke våger å stå frem om sin legning. Det er ikke alle som føler på friheten til å elske hvem de vil, og det skremmer meg. Jeg blir til tider skrekkslagen og etterhvert eltrande forbanna over all hatkriminalitet som fortsatt finnes, så det er jammen meg ikke rart at folk er redde og kvier seg. 

Pride er fortsatt viktig, og det var en fryd å få lov å være med å feire dette mangfoldet, og til tross for dansenekt, rompedanset vi på stolene og sang oss gladelig gjennom hele dagen med stor entusiasme og fryd. Det ble til og med nachspiel på oss etterhvert med full oppvartning og mer synging, for ingen hadde lyst å skilles fra hverandre. Jeg gleder meg allerede til å treffe gjengen igjen, håper virkelig ikke det blir lenge til. 

Hipp, hipp hurra for kjærligheten, uansett hvilken form den kommer i ❤️

Bjørn Erik var så heldig, han ble nemlig lagt an(d) på….

 

 

Et lettelsens sukk

 

I går rant tårene, gledestårene. Jeg satt klistra til skjermen i andakt og følte for første gang på lenge at er sirkuset over. Folket har talt, de er lei av Donald og resten av barnehagen hans, det endelig over.

For å være ærlig så har den grufulle mannen der vært med å legge en slags skygge over hverdagen min. Jeg var klar i talen fra første dag han tok over. Der og da bestemte jeg meg for å aldri noensinne åpne en eneste artikkel hvor han var representert. Aldri et avisinnlegg, aldri en twitter, ingenting. Ikke pokker om han skulle få leseklikk av meg, det kom ikke på tale.

Med Donald som kaptein på verdens største og kanskje viktigste skuta, har jeg rett og slett følt at hele verdensbilde har blitt mer og mer utrygt. Med sitt dårlige menneskeverd og moral har han spredt ondskap, og det værste og mest skremmende med det hele, har vært å se at tilhengerskaren hans har vokst. Helt ufattelig.

Nå er det over og jeg tror mange med meg endelig dro et lettelsens sukk. Nå blir det garantert mer ro til å ta tak i hele verdensbildet igjen. Det skal samarbeides og bygges opp, og dette dere er virkelig en opptur for oss alle. Jeg kom regelrett i lykkerus i dag når jeg leste Biden sine første gjøremål i går. Alt pisset Donald ondskapsfullt har fått igjennom ble skrinlagt, det ble regelrett stoppet, og jeg ble altså så glad. Muren er skrinlagt, reiserestriksjonene fra muslimske land er opphevet, USA skal signere Parisavtalen igjen som Obama fikk igjennom og det er musikk i mine ører at Verdens helseorganisasjon WHO fortsatt er viktig igjen. Alt det her forteller meg mye om hvilken type linje Biden vil legge seg på, og det at menneskeverd og miljø kommer i fokus igjen gleder meg.

Takk Biden, endelig er den gode moralen tilbake, og jeg kan tror på verdenen igjen. Dette var rett og slett deilig befriende, noe vi alle trengte nå ❤️

 

En uvanlig start på året

Nytt år, nye muligheter, jeg synes det er godt å begynne med helt blanke ark.

Hadde dere en fin og fredfylt nyttårsfeiring i går? Det hadde i alle fall jeg med den lille trioen min. Egentlig skulle vi vært med to vennepar av oss og deres barn, men siden jeg har vært litt pjusk i det siste, stod vi over. Jeg er egentlig ganske overbevist om at jeg kun er bittelitt forkjøla, men det er ekstremt lav terskel for å teste seg nå, så jeg ble anbefalt å gjøre det. Bjørn Erik og Mille har også hangla litt, så da bestilte legekontoret vårt likesågodt testtime til oss alle tre.

Jeg tror vi alle grudde oss litt, men vi hadde ikke trengt å uro oss. Vi tok test både i hals og i nese og jeg fikk faktisk latterkrampe der en stakket stund etterpå for det kilte altså så i nesa. Alt var unnagjort på 1-2-3, og vi vil få svar på prøvene innen tre dager. I mellomtiden lever vi som om vi er i karantene. 

Igjen ønsker jeg dere alle en riktig godt nytt år ✨

Vakkert og vondt på samme tid ❤️

For en begivenhet, for noen gripende gjenfortellende historier og ikke minst for en kunstner, dette var rett og slett rørende, gripende og vakkert på samme tid.

Jeg snakker selvfølgelig om utstillingen til Vebjørn Sand, Roseslottet, høyt oppe i skauen, høyt over Oslo by. I naturskjønne omgivelser, ligger verkene som perler på en snor, og selv nå etter flere uke, er inntrykkene fremdeles levende.

Det er hele 80 år siden Norge ble angrepet og fratatt friheten og menneskeretten. 5 års kamp og lidelse ventet, og Vebjørn Sand har på en unik måte klart å gjenfortelle enkelte historier fra både kjente og ukjente helter. Viktige historier som må opp og frem, og som aldri må glemmes.

Min kjære snille og gode bestefar, Gunnar, var ordknapp om sin egen rolle under krigen. Som ihuga motstandsmann, hjalp han flyktinger over til svenskegrensa. Mormor visste ingenting. Hun skjønte ingen verdens ting da eldstejenta Eva, min tante, plutselig hadde mistet skinnluen sin. Den hadde bestefar gitt til gutten i familien som ble hjulpet over landegrensa, så han skulle ligne på en jente. Det skulle gå mange år før bestefar fortalte den sanne historien om den forsvunnede luen, også den neste historien jeg vil fortelle dere. For mommo Synnøve skjønte heller ikke hvorfor mannen hennes som stort sett aldri ble sinna, gikk i taket over at hun hadde farget en masse tøybiter for han fra grå til grønne og etterpå hengt de opp på rekke og rad for å tørke i bygården de bodde i på Torshov. Mommo trodde det var sykkelseter, men egentlig var det tøybiter som skulle videre til ei sydame som skulle lage pistolhylstre av dem. Jeg skulle så ønske jeg husket de hvite løgnene bestefar kom med der og da i kampens hete, da han i rekordfart røsket ned hele sullamitten som blafret så fint i bakgården. Dere kan tro jeg satt med øyne som tallerkner, når han fortalte disse historiene. Fine bestefaren min, som jeg savner så høyt.

Vi ble på det sterkeste anbefalt å få med oss Roseslottet. Det var ingen som ville røpe for mye, og det vil faktisk ikke jeg heller. Jeg kan derimot love at om du tar deg god tid til alle de storslåtte kunstverkene, og leser hver bidige gripende historie som hører til, vil du ydmykt ta innover deg sorg, frykt, smerte, håp og glede på en helt spesiell måte. Jeg har med vilje latt være å ta med for mange bilder denne gangen, rett og slett fordi jeg vil at alle som har muligheten, heller tar banen opp til Frognerseteren selv, og rusler de få meterne bort til Roseslottet. Men vær beredt, for denne opplevelsen vil helt klart få deg til å kjenne på hele følelsesregisteret ditt.

Jeg må forresten få nevne at Vebjørn og Aune ofte er å treffe på utstillingen, nesten hver bidige dag. Takket være Aune, fikk vi hundepass til vesle Poppy. Du har muligheten til å binde hunden din utenfor billettluka, det sitter folk og passer på, men for oss med valp var det enklere å stole på at Aune tok godt vare på henne.

Visste du at det fantes norske jagerflygere med under Normandie invasjonen? Ikke jeg, og jeg må innrømme at jeg lærte mer norsk krigshistorie på to timer enn det jeg har lært gjennom hele livet.

Her kom tårene mine. Du bli bedt om å snu deg rundt fra et av maleriene og skue utover Oslo og erindre at 529 jøder ble arrestert og ført om bord i båten Donau den 29 november 1942. I alt 773 norske jøder ble deportert til tyske konsentrasjonsleire, kun 38 overlevde.

 

 

Å elske hvem man vil er en menneskerett!

Jeg savner pride, en av årets største og viktigste begivenhet. Jeg savner alle vennene jeg møter den dagen og savner å få vise min støtte.

Det stopper meg derimot ikke å ha min egen lille personlige pride markering, gjør det titt og ofte året rundt. Da ikler jeg meg favorittplagget mitt, som dere nå vet er en onepiece, og selvsagt en som oser av mangfold lang vei. I tillegg har jeg skaffet meg Amnesty International sitt armbånd, der inntekten de får inn av salget hovedsakelig går til å kjempe for folks menneskerettigheter i hele verden.

I Norge kan mennesker av samme kjønn inngå ekteskap med samme rettigheter som heterofile par, men dessverre så synes fortsatt hver femte nordmann at det er kleint å se homofile kysse eller klemme. Helt ubegripelig spør du meg, forferdelig trist.

Det å elske noen er det vakreste vi mennesker kan oppleve, men i alt for mange land er det fortsatt livsfarlig. Så kanskje vi alle bør bli flinkere til å avstå fra å reise til alle disse landene hvor mangfold blir oversett? Hvorfor oppsøke steder der myndighetene er fiendtlig innstilt og undertrykkende?

Jeg har tidligere feriert i noen av disse landene, hvor jeg tydelig ble undertrykt som kvinne, og nå i etterkant angrer jeg bittert på å ha satt mine ben der. Nå er jeg derimot mer opplyst, og har derfor ingen planer overhodet å dra tilbake. Listen nedenfor gir meg grøssninger, jeg blir regelrett kvalm. Homofili er ulovlig kjærlighet, og kriminaliseres og straffes hardt.

Afrika

ALGERIE- Inntil 2 års fengsel
BURUNDI – Inntil 2 års fengsel
KAMERUN – Inntil 5 års fengsel
KOMORENE – Inntil 5 års fengsel
ERITREA – Inntil 7 års fengsel.
ETIOPIA – Inntil 5 års fengsel
GABON – 6 måneders fengsel
GAMBIA – Inntil 14 års fengsel
GHANA – Inntil 3 års fengsel
GUINEA – Inntil 3 års fengsel
KENYA – Inntil 14 års fengsel
LIBERIA – Inntil 1 års fengsel
LIBYA – Inntil 5 års fengsel
MALAWI – Inntil 14 års fengsel
MAURITANIA – Inntil 2 års fengsel for kvinner; mulighet for dødsstraff for menn
MAURITIUS – Inntil 5 års fengsel
MAROKKO – Inntil 3 års fengsel
NAMIBIA – Kriminalisert, men straffen ikke spesifisert
NIGERIA – Dødsstraff
SENEGAL – Inntil 5 års fengsel
SIERRA LEONE – Strafferamme ikke fastsatt i lov
SOMALIA – Dødsstraff
SØR-SUDAN – Inntil 10 års fengsel
SUDAN – Dødsstraff
SWAZILAND – Strafferamme ikke spesifisert
TANZANIA – Livstid fengsel
TOGO – Inntil 3 års fengsel
TSJAD – Inntil 2 års fengsel
TUNISIA – Inntil 3 års fengsel
UGANDA – Livstid i fengsel
ZAMBIA – Livstid i fengsel
ZIMBABWE – Inntil 1 års fengsel
EGYPT – Ingen eksplisitt kriminalisering, men LHBT-personer blir strafferettslig forfulgt gjennom bruk av ulik moral-lovgivning.

Amerika

ANTIGUA OG BARBUDA – Inntil 15 års fengsel
BARBADOS – Livstid fengsel
DOMINICA – Inntil 10 års fengsel
GRENADA – Inntil 10 års fengsel
GUYANA – Livstid i fengsel
JAMAICA – Inntil 10 års fengsel
SAINT KITTS OG NEVIS – Inntil 10 års fengsel
SAINT LUCIA – Inntil 10 års fengsel
SAINT VINCENT OG GRENADINENE – Inntil 10 års fengsel

Asia

AFGHANISTAN – 2 års fengsel med mulighet for dødsstraff
BANGLADESH – Livstid fengsel
BHUTAN – Inntil 1 års fengsel
BRUNEI – Mulighet for dødsstraff
IRAN – Dødsstraff.
KUWAIT – Inntil 7 års fengsel
LIBANON – Inntil 1 års fengsel
MALAYSIA – Inntil 20 års fengsel
MALDIVENE – Inntil 8 års fengsel
MYANMAR -Inntil 10 års fengsel
OMAN – Inntil 3 års fengsel
PAKISTAN – Inntil 10 års fengsel, med mulighet for dødsstraff
QATAR – Livstid, med mulighet for dødsstraff
SAUDI ARABIA – Dødsstraff
SINGAPORE – Inntil 2 års fengsel
SRI LANKA – Inntil 10 års fengsel
SYRIA – Inntil 3 års fengsel
TURKMENISTAN – Inntil 2 års fengsel
DE FORENTE ARABISKE EMIRATER – Inntil 15 års fengsel, med mulighet for dødsstraff
USBEKISTAN – Inntil 3 års fengsel
JEMEN – Dødsstraff
GAZA – Inntil 10 års fengsel
INDONESIA – Kriminalisert i visse provinser med inntil 8 års fengsel
IRAK – Ingen formell kriminalisering av homofili, men LHBT-personer er blitt strafferettslig forfulgt gjennom annen morallovgivning.

Oceania

KIRIBATI – Inntil 14 års fengsel
PAPUA NY-GUINEA – Inntil 14 års fengsel
SAMOA – Inntil 5 års fengsel
SOLOMONØYENE – Inntil 14 års fengsel
TONGA – Inntil 10 års fengsel
TUVALU – Inntil 14 års fengsel
COOKØYENE – Inntil 14 års fengsel