Skeivå Rogaland Pride på sitt aller beste!

I skrivende stund sitter jeg og koser meg på toget som skal ta meg til Drammen, og friskt i minnet har jeg fortsatt helgens fine feiring av Skeivå Rogaland Pride. Det er ikke første gangen jeg er med å markerer denne viktige uken, så når vi endelig fikk lov å tørke støv av sminke og glam igjen, var jeg jammen meg ikke sein med å skaffe meg billetter til en helaften i teltet på Tou hvor programmet i år var helt etter min smak.

Dørene åpnet allerede klokken to på dagen, og jeg takker skaperen for at vi kom oss på plass nokså tidlig. Hvis ikke hadde jeg gått glipp av Stavanger gruppa “Kriminell Kunst”, og det hadde faktisk vært en skikkelig nedtur. For dere aner ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å få billetter til dem tidligere uten hell, men denne gangen var jeg altså en av de heldige.

Dessverre så var ikke alle det. For på grunn av koronarestriksjonene, var det ikke all verdens billetter å få tak. Teltet var delt opp i to soner, og alle var nødt til å holde seg i sin sone og sitte med sin gjeng. Det var ikke lov å svinse rundt eller danse, og det var selvsagt en utfordring for noen. Nå er jeg i utgangspunktet veldig glad i å klistre meg til en plass hele kvelden, så for min del gjorde det ingen verdens ting. Fikk i tillegg bestilte alt av drikke og snacks via mobilen og fikk det servert, så dette var prima ballerina opplegg for meg.

Åhhh, denne festen trengte vi nå dere, og ikke minst så trengte byen vår det. For vi må aldri glemme at det fortsatt lever folk rundt oss som ikke våger å stå frem om sin legning. Det er ikke alle som føler på friheten til å elske hvem de vil, og det skremmer meg. Jeg blir til tider skrekkslagen og etterhvert eltrande forbanna over all hatkriminalitet som fortsatt finnes, så det er jammen meg ikke rart at folk er redde og kvier seg. 

Pride er fortsatt viktig, og det var en fryd å få lov å være med å feire dette mangfoldet, og til tross for dansenekt, rompedanset vi på stolene og sang oss gladelig gjennom hele dagen med stor entusiasme og fryd. Det ble til og med nachspiel på oss etterhvert med full oppvartning og mer synging, for ingen hadde lyst å skilles fra hverandre. Jeg gleder meg allerede til å treffe gjengen igjen, håper virkelig ikke det blir lenge til. 

Hipp, hipp hurra for kjærligheten, uansett hvilken form den kommer i ❤️

Bjørn Erik var så heldig, han ble nemlig lagt an(d) på….

 

 

Et lettelsens sukk

 

I går rant tårene, gledestårene. Jeg satt klistra til skjermen i andakt og følte for første gang på lenge at er sirkuset over. Folket har talt, de er lei av Donald og resten av barnehagen hans, det endelig over.

For å være ærlig så har den grufulle mannen der vært med å legge en slags skygge over hverdagen min. Jeg var klar i talen fra første dag han tok over. Der og da bestemte jeg meg for å aldri noensinne åpne en eneste artikkel hvor han var representert. Aldri et avisinnlegg, aldri en twitter, ingenting. Ikke pokker om han skulle få leseklikk av meg, det kom ikke på tale.

Med Donald som kaptein på verdens største og kanskje viktigste skuta, har jeg rett og slett følt at hele verdensbilde har blitt mer og mer utrygt. Med sitt dårlige menneskeverd og moral har han spredt ondskap, og det værste og mest skremmende med det hele, har vært å se at tilhengerskaren hans har vokst. Helt ufattelig.

Nå er det over og jeg tror mange med meg endelig dro et lettelsens sukk. Nå blir det garantert mer ro til å ta tak i hele verdensbildet igjen. Det skal samarbeides og bygges opp, og dette dere er virkelig en opptur for oss alle. Jeg kom regelrett i lykkerus i dag når jeg leste Biden sine første gjøremål i går. Alt pisset Donald ondskapsfullt har fått igjennom ble skrinlagt, det ble regelrett stoppet, og jeg ble altså så glad. Muren er skrinlagt, reiserestriksjonene fra muslimske land er opphevet, USA skal signere Parisavtalen igjen som Obama fikk igjennom og det er musikk i mine ører at Verdens helseorganisasjon WHO fortsatt er viktig igjen. Alt det her forteller meg mye om hvilken type linje Biden vil legge seg på, og det at menneskeverd og miljø kommer i fokus igjen gleder meg.

Takk Biden, endelig er den gode moralen tilbake, og jeg kan tror på verdenen igjen. Dette var rett og slett deilig befriende, noe vi alle trengte nå ❤️

 

En uvanlig start på året

Nytt år, nye muligheter, jeg synes det er godt å begynne med helt blanke ark.

Hadde dere en fin og fredfylt nyttårsfeiring i går? Det hadde i alle fall jeg med den lille trioen min. Egentlig skulle vi vært med to vennepar av oss og deres barn, men siden jeg har vært litt pjusk i det siste, stod vi over. Jeg er egentlig ganske overbevist om at jeg kun er bittelitt forkjøla, men det er ekstremt lav terskel for å teste seg nå, så jeg ble anbefalt å gjøre det. Bjørn Erik og Mille har også hangla litt, så da bestilte legekontoret vårt likesågodt testtime til oss alle tre.

Jeg tror vi alle grudde oss litt, men vi hadde ikke trengt å uro oss. Vi tok test både i hals og i nese og jeg fikk faktisk latterkrampe der en stakket stund etterpå for det kilte altså så i nesa. Alt var unnagjort på 1-2-3, og vi vil få svar på prøvene innen tre dager. I mellomtiden lever vi som om vi er i karantene. 

Igjen ønsker jeg dere alle en riktig godt nytt år ✨

Vakkert og vondt på samme tid ❤️

For en begivenhet, for noen gripende gjenfortellende historier og ikke minst for en kunstner, dette var rett og slett rørende, gripende og vakkert på samme tid.

Jeg snakker selvfølgelig om utstillingen til Vebjørn Sand, Roseslottet, høyt oppe i skauen, høyt over Oslo by. I naturskjønne omgivelser, ligger verkene som perler på en snor, og selv nå etter flere uke, er inntrykkene fremdeles levende.

Det er hele 80 år siden Norge ble angrepet og fratatt friheten og menneskeretten. 5 års kamp og lidelse ventet, og Vebjørn Sand har på en unik måte klart å gjenfortelle enkelte historier fra både kjente og ukjente helter. Viktige historier som må opp og frem, og som aldri må glemmes.

Min kjære snille og gode bestefar, Gunnar, var ordknapp om sin egen rolle under krigen. Som ihuga motstandsmann, hjalp han flyktinger over til svenskegrensa. Mormor visste ingenting. Hun skjønte ingen verdens ting da eldstejenta Eva, min tante, plutselig hadde mistet skinnluen sin. Den hadde bestefar gitt til gutten i familien som ble hjulpet over landegrensa, så han skulle ligne på en jente. Det skulle gå mange år før bestefar fortalte den sanne historien om den forsvunnede luen, også den neste historien jeg vil fortelle dere. For mommo Synnøve skjønte heller ikke hvorfor mannen hennes som stort sett aldri ble sinna, gikk i taket over at hun hadde farget en masse tøybiter for han fra grå til grønne og etterpå hengt de opp på rekke og rad for å tørke i bygården de bodde i på Torshov. Mommo trodde det var sykkelseter, men egentlig var det tøybiter som skulle videre til ei sydame som skulle lage pistolhylstre av dem. Jeg skulle så ønske jeg husket de hvite løgnene bestefar kom med der og da i kampens hete, da han i rekordfart røsket ned hele sullamitten som blafret så fint i bakgården. Dere kan tro jeg satt med øyne som tallerkner, når han fortalte disse historiene. Fine bestefaren min, som jeg savner så høyt.

Vi ble på det sterkeste anbefalt å få med oss Roseslottet. Det var ingen som ville røpe for mye, og det vil faktisk ikke jeg heller. Jeg kan derimot love at om du tar deg god tid til alle de storslåtte kunstverkene, og leser hver bidige gripende historie som hører til, vil du ydmykt ta innover deg sorg, frykt, smerte, håp og glede på en helt spesiell måte. Jeg har med vilje latt være å ta med for mange bilder denne gangen, rett og slett fordi jeg vil at alle som har muligheten, heller tar banen opp til Frognerseteren selv, og rusler de få meterne bort til Roseslottet. Men vær beredt, for denne opplevelsen vil helt klart få deg til å kjenne på hele følelsesregisteret ditt.

Jeg må forresten få nevne at Vebjørn og Aune ofte er å treffe på utstillingen, nesten hver bidige dag. Takket være Aune, fikk vi hundepass til vesle Poppy. Du har muligheten til å binde hunden din utenfor billettluka, det sitter folk og passer på, men for oss med valp var det enklere å stole på at Aune tok godt vare på henne.

Visste du at det fantes norske jagerflygere med under Normandie invasjonen? Ikke jeg, og jeg må innrømme at jeg lærte mer norsk krigshistorie på to timer enn det jeg har lært gjennom hele livet.

Her kom tårene mine. Du bli bedt om å snu deg rundt fra et av maleriene og skue utover Oslo og erindre at 529 jøder ble arrestert og ført om bord i båten Donau den 29 november 1942. I alt 773 norske jøder ble deportert til tyske konsentrasjonsleire, kun 38 overlevde.

 

 

Å elske hvem man vil er en menneskerett!

Jeg savner pride, en av årets største og viktigste begivenhet. Jeg savner alle vennene jeg møter den dagen og savner å få vise min støtte.

Det stopper meg derimot ikke å ha min egen lille personlige pride markering, gjør det titt og ofte året rundt. Da ikler jeg meg favorittplagget mitt, som dere nå vet er en onepiece, og selvsagt en som oser av mangfold lang vei. I tillegg har jeg skaffet meg Amnesty International sitt armbånd, der inntekten de får inn av salget hovedsakelig går til å kjempe for folks menneskerettigheter i hele verden.

I Norge kan mennesker av samme kjønn inngå ekteskap med samme rettigheter som heterofile par, men dessverre så synes fortsatt hver femte nordmann at det er kleint å se homofile kysse eller klemme. Helt ubegripelig spør du meg, forferdelig trist.

Det å elske noen er det vakreste vi mennesker kan oppleve, men i alt for mange land er det fortsatt livsfarlig. Så kanskje vi alle bør bli flinkere til å avstå fra å reise til alle disse landene hvor mangfold blir oversett? Hvorfor oppsøke steder der myndighetene er fiendtlig innstilt og undertrykkende?

Jeg har tidligere feriert i noen av disse landene, hvor jeg tydelig ble undertrykt som kvinne, og nå i etterkant angrer jeg bittert på å ha satt mine ben der. Nå er jeg derimot mer opplyst, og har derfor ingen planer overhodet å dra tilbake. Listen nedenfor gir meg grøssninger, jeg blir regelrett kvalm. Homofili er ulovlig kjærlighet, og kriminaliseres og straffes hardt.

Afrika

ALGERIE- Inntil 2 års fengsel
BURUNDI – Inntil 2 års fengsel
KAMERUN – Inntil 5 års fengsel
KOMORENE – Inntil 5 års fengsel
ERITREA – Inntil 7 års fengsel.
ETIOPIA – Inntil 5 års fengsel
GABON – 6 måneders fengsel
GAMBIA – Inntil 14 års fengsel
GHANA – Inntil 3 års fengsel
GUINEA – Inntil 3 års fengsel
KENYA – Inntil 14 års fengsel
LIBERIA – Inntil 1 års fengsel
LIBYA – Inntil 5 års fengsel
MALAWI – Inntil 14 års fengsel
MAURITANIA – Inntil 2 års fengsel for kvinner; mulighet for dødsstraff for menn
MAURITIUS – Inntil 5 års fengsel
MAROKKO – Inntil 3 års fengsel
NAMIBIA – Kriminalisert, men straffen ikke spesifisert
NIGERIA – Dødsstraff
SENEGAL – Inntil 5 års fengsel
SIERRA LEONE – Strafferamme ikke fastsatt i lov
SOMALIA – Dødsstraff
SØR-SUDAN – Inntil 10 års fengsel
SUDAN – Dødsstraff
SWAZILAND – Strafferamme ikke spesifisert
TANZANIA – Livstid fengsel
TOGO – Inntil 3 års fengsel
TSJAD – Inntil 2 års fengsel
TUNISIA – Inntil 3 års fengsel
UGANDA – Livstid i fengsel
ZAMBIA – Livstid i fengsel
ZIMBABWE – Inntil 1 års fengsel
EGYPT – Ingen eksplisitt kriminalisering, men LHBT-personer blir strafferettslig forfulgt gjennom bruk av ulik moral-lovgivning.

Amerika

ANTIGUA OG BARBUDA – Inntil 15 års fengsel
BARBADOS – Livstid fengsel
DOMINICA – Inntil 10 års fengsel
GRENADA – Inntil 10 års fengsel
GUYANA – Livstid i fengsel
JAMAICA – Inntil 10 års fengsel
SAINT KITTS OG NEVIS – Inntil 10 års fengsel
SAINT LUCIA – Inntil 10 års fengsel
SAINT VINCENT OG GRENADINENE – Inntil 10 års fengsel

Asia

AFGHANISTAN – 2 års fengsel med mulighet for dødsstraff
BANGLADESH – Livstid fengsel
BHUTAN – Inntil 1 års fengsel
BRUNEI – Mulighet for dødsstraff
IRAN – Dødsstraff.
KUWAIT – Inntil 7 års fengsel
LIBANON – Inntil 1 års fengsel
MALAYSIA – Inntil 20 års fengsel
MALDIVENE – Inntil 8 års fengsel
MYANMAR -Inntil 10 års fengsel
OMAN – Inntil 3 års fengsel
PAKISTAN – Inntil 10 års fengsel, med mulighet for dødsstraff
QATAR – Livstid, med mulighet for dødsstraff
SAUDI ARABIA – Dødsstraff
SINGAPORE – Inntil 2 års fengsel
SRI LANKA – Inntil 10 års fengsel
SYRIA – Inntil 3 års fengsel
TURKMENISTAN – Inntil 2 års fengsel
DE FORENTE ARABISKE EMIRATER – Inntil 15 års fengsel, med mulighet for dødsstraff
USBEKISTAN – Inntil 3 års fengsel
JEMEN – Dødsstraff
GAZA – Inntil 10 års fengsel
INDONESIA – Kriminalisert i visse provinser med inntil 8 års fengsel
IRAK – Ingen formell kriminalisering av homofili, men LHBT-personer er blitt strafferettslig forfulgt gjennom annen morallovgivning.

Oceania

KIRIBATI – Inntil 14 års fengsel
PAPUA NY-GUINEA – Inntil 14 års fengsel
SAMOA – Inntil 5 års fengsel
SOLOMONØYENE – Inntil 14 års fengsel
TONGA – Inntil 10 års fengsel
TUVALU – Inntil 14 års fengsel
COOKØYENE – Inntil 14 års fengsel 

Hormonspiral, gamlebyen og date med hunken

God kveld, kjære dere.

Det er ingen ting som er kjedeligere enn å snakke om været, men hallo dere, dette er virkelig sjelden kost, særlig for oss i Stavanger. Jeg kan ikke huske sist gang jeg virkelig nøyt å være ute slik som nå, det er rett og slett magisk.

I dag har jeg vært i byen. Hormonspiralen skulle ut for aller siste gang, og som vanlig grudde meg noe skikkelig. Først og fremst fordi jeg synes prosessen i seg selv er ekstremt ubehagelig, men også for å møte en helt ny gynekolog. Jeg går nemlig ikke til fastlegen med understellet. Ikke misforstå meg, hun jeg har hatt i årevis nå er helt fantastisk, men fordi jeg foretrekker å gå til noen som har alt av utstyr, som blant annet ultralyd, velger jeg å skaffe meg henvisning så jeg kan gå til en spesialist. Min gode gamle gynekolog har derimot siden sist pensjonert seg, så derfor måtte jeg altså gå til en annen.

Det er fem år siden spiralen ble satt inn, så i dag skulle den altså ut. Vel, det var i alle fall planen, men det skjedde altså ikke. Den nye gynekologen, som forresten var en veldig likanes person, synes nemlig jeg burde fortsette å ha den inne i tre år til. Det er nemlig fullt mulig for sånne “gæmlisser” som meg å la den sitte i mye lenger, så da gjorde jeg det. Jeg har nemlig ingen blødninger lenger, aner ikke når i måneden jeg har tia mi, men kunne risikere å få tilbake hele sulamitten hvis jeg tok den ut nå.

Spiralen fikk altså bli, men siden jeg nå først lå der med beina i været, tok jeg en skikkelig ultralydundersøkelse samt en celleprøve. Så da er jeg altså “good to go” i tre år til før spiralen skal ut for aller siste gang. 

Selv om Stavanger sentrum kun ligger en fem minutters kjøretur fra øya vår, er det sjeldent jeg tar meg en skikkelig rusletur i den. I dag ble jeg derimot bedt på lunsjdate av hunken min, og da var jeg selvsagt ikke vanskelig å be. Endelig fikk vi skikkelig kvalitetstid i sammen, uten mobil og andre forstyrrelser til stedet ❤️

Gjensynsglede, bakefiasko og gode venner

Da var karantenetiden over og vi i familien Thorsen derfor nødt til å begi oss ut i den skumle verden. Jeg må faktisk innrømme at det har vært godt å faktisk kun være her hjemme. Vi har på ingen måte tøyd strikken og bevegd oss ute blant folk. For selv om vi faktisk har lov å gå på butikken med visse  forskriftsregler, har vi droppet det. For det handler ikke om hva som er lov, heller om hva som er smart.

Jeg var superstressa når jeg satte meg i Twisyen for første gang på 5 uker. Planen var å kjøpe gulrøtter til Sol, rett inn i butikken og ut igjen, for deretter å dra i stallen. Så da dere, tok frøken på seg blå engangshansker og det gusjegrønne selvlysende bufftørkle fra lokalpuben i byen. Svetten piplet når jeg kom inn på Kiwién. Det var nesten ikke folk der, fire-fem stykker, og joda alle holdt avstand. Jeg lempa gulrøttene raskt i kurven og formelig løp til kasse. Jeg må si jeg følte meg litt dum der jeg stod, det så jo ut som jeg skulle rane hele kassa, but who cares? Ute av butikken gikk hanskene rett i søpla og jeg følte stor lettelse av å være ferdig med ukas handling, 10 poser gulrøtter. Jeg følte allikevel på uro i magen etterpå. Særlig når jeg fikk Snap fra en som syntes jeg burde hatt briller på meg også. Hmmm, holder det med vanlige lesebriller mon tro? Ulempen ved å gå med brillene mine er jo at jeg da føler meg dritas. Brillene er ikke laget for det, men det er uansett eneste alternativet, eller kanskje Bjørn Erik har noen vernebriller? Neste gang, jeg lover. 

Det var godt å se gjengen i stallen igjen. Det var ikke like mange der som før, men det skal det jo heller ikke være. Kun eiere og hestepassere har lov, resten må holde seg hjemme. Jeg var veldig tydelig på at Mille skulle holde god avstand til alle, og hun fikk kun ta på våre egne ting. Vi er heldig sånn, har vår egen trillebåre og møkkagreip, og for sikkerhetens skyld, tok Mille med seg Sol ut i paddock for å stelle henne. Gjensynsgleden var forresten stor. Det er ikke vanskelig å se at Sol gjenkjenner Mille. Hun er rask med å snu seg når hun roper, og kommer løpende for kos (les gulrøtter) med en gang.

Selv om karantenen er over for vår del, kommer vi til å fortsette å leve som om vi fortsatt er i det. Vel, forutenom det at vi handler selv så klart, med hansker, buff og briller. Vi skal også forsøke å begrense antall butikkbesøk ved å handle varer for to uker av gangen. Jeg har også funnet ut at vi kan få det meste levert på døra. Jeg jubla faktisk når jeg skjønte at det gikk an bestille reseptbelagte varer fra Apoteket levert på døra. Er det en plass jeg ikke har lyst til å ferdes på i disse dager, så er det der.

Jeg synes det er ganske så uproblematisk at alle mer eller mindre går hjemme. Bjørn Erik ser vi ikke før i kvellinga, han har laget seg eget kontor oppe, og Mille har to økter med hjemmeskole, for deretter å ta en kort økt i stallen. Selv er jeg vant til å pusle rundt her hjemme aleine. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og har plenty av prosjekter å holde på med. I tillegg så har jeg tre vennegrupper jeg chatter med hver dag, i tillegg til å Facetime med Falk. Det oppfordrer jeg faktisk alle til å gjøre. Lag en gruppechat med noen du liker, hold kontakten. Det er ikke så viktig hvilket innhold man deler, kan være fjas og tull, men innimellom er det faktisk godt å lufte det man går å grubler på.

Der er altså så fine i sammen.

Dette bilde sendte jeg til gruppechatten med jentene, med spørsmålet:”Hva gjør dere akkurat nå?”

Endelig et bevis på at jeg IKKE kan bake. Venninnene mine Simone og Vibecke lovet å lære meg det før jeg var 50, men har nå lovet å forsøkte å lære meg det før jeg blir 60.

Så genialt! Om få dager blir medisinene mine og diverse apotekvarer levert direkte på døra mi. Gjøres på Farmasiet.no.

Lite visste jeg at Mille hadde spurt om oppskriften på en salat en venninne av meg la ut på Snap her forleden, før hun stod på døra med restene av den til henne.

Kontoret til Bjørn Erik i byen er helt stengt disse dager, alle jobber hjemmefra. Det første han derimot måtte gjøre når karantene tiden var over var å hente skjermene sine, for han har plenty å gjøre. I dag skal han også inn for å hente stolen sin, så Mille kan få tilbake sin spesiallagde.

Mille i samtale med læreren sin.Det går utrolig bra med de to skoleøktene hun må gjennom hver dag. Hun begynner klokken ni om morgenen og er ferdig halv to.

#familielivet #koronaviruset #hjemmeskole #hesterbest #islandshest

Barna lider ekstra av aggressiv og stygg ordbruk

Før vi dro på ferie, var det så vidt litt snakk om koronaviruset. Bjørn Erik og jeg diskuterte det, blant annet om vi hadde en backup plan hvis dette skulle eskalere, men vi følte vi kunne dra avgårde i god tro om at dette vill gå bra. Vi følte oss nokså trygge på den andre siden av verden, hvor viruset ikke var påvist, men det lå allikevel å gnagde i bakhodet hele tiden. Hvordan ville dette utvikle seg? Hvordan ville dette påvirke vår hverdag?

Allerede på hjemturen i fra Mexico, begynte bekymringene å eskalere. Vi hadde til da bli skånet for det meste, men på flyplassen i Istanbul ble vi skannet av varmekamera og så selvfølgelig folk med munnbind overalt. I tillegg fikk vi mail fra læreren til Mille om at skremselspropagandaen hadde tatt helt av i klasserommet, noe Mille også dessverre fikk erfare. Hun fikk “tullemeldinger” som: “Har du koronaviruset, Mille? Dør du? Burde vi ha på gassmaske når du kommer? Ment som en barnslig spøk, men det gikk hverken hjem hos fortvila Mille eller oss sinna foreldre. Det ble derimot ordna med en gang, det var ikke vondt ment, så dette endte godt.

Vi kommer altså hjem, og blir mer eller mindre satt i karantene med en gang. Regelen var ennå ikke kommet på banen, men Bjørn Erik så det komme så han kom hjem fra jobb og vi holdt Mille hjemme fra skolen. Først følte det som en forlengelse av ferien vår. Vi trives godt i sammen, vi har stort sette alltid en fin tone oss i mellom, vi liker å omgås rundt hverandre. For to dager siden kom derimot reaksjonen fra minsten, Mille sine tårer ville ingen ende ta. Hun var helt utrøstelig. Fikk dødsangst, var kjemperedd og det var helt forferdelig for oss foreldre å oppleve henne så sårbar.

Vi tok selvfølgelig grep med en gang. Snakket og snakket om alt, og forvisset henne om at vi tross alt er veldig heldige. Ingen av oss er syke, ingen vi kjenner er syke, og vi har ingenting å klage på her hjemme hvor vi absolutt har alt vi trenger. Det vi derimot fikk spørsmål om, var hennes bekymring rundt all aggresjonen på sosiale medier. Hvorfor var så mange stygge i mot hverandre? Hun klarte rett og slett ikke å ta innover seg den aggressive ordbruken til folk. De formelig lynsjet hverandre. Noen har fått det for seg at det er deres oppgave og fortelle oss andre hvor dumme noen er. Det brukes ord som, fuck dem, dumme i hodet og hjernedøde folk, og for ei 14 år gammel jente som gjerne ser opp til disse menneskene, kan det bli litt mye. I hvert fall oppe på alt det andre som også blir repostet fra nyhetsbildet med knyttneve og flere utropstegn bak. 

Det ble i alle fall i overkant mye for vår lille fining. Hun klarte ikke å sortere tankene, og finne fornuften og håpet oppi all hatet. Som jeg har nevnt tidligere, så blir vi oppfordret til å holde hodet kaldt og hjertet varmt, men noen har i redselen for det som skjer nå, satt på seg rustning og valgt å skyte uhumskheter fra hofta. Jeg fatter ikke at noen har trua på at det ganger fellesskapet, pekefinger utover fungerer vel egentlig aldri.

Mille har kommet seg noe ovenpå igjen, og i dag har vi satt på alarmen til 10:25, for da skal Erna Solberg holde egen pressekonferanse til alle barna. Kanskje noen voksne også burde få den med seg, for å få med seg hvordan vi skal oppføre oss ovenfor våre medmennesker i en vanskelig tid for oss alle ❤️ 

#koronaviruset #barn

Karantenelivet

De fleste har sikkert for lengst fått med seg at vi i familien Thorsen har vært på feire i 2,5 uke nå. Mexico er ikke registrert som et risikoområdet, men siden vi har vært på diverse flyplasser, er vi nå i karantene.

Vi så det komme, så vi holdt Mille hjemme fra skolen fra og med i går av, og når det endelige vedtaket fra helsemydighetene kom, tok det ikke lange tiden før de rause venninnene mine og naboer tilbød seg å handle for oss. Naboen har faktisk opprettet en egen “Sjarkveien Vellag” gruppe på Facebook, hvor de oppfordrer alle til å tilby hjelp til de av naboene som trenger det. Et helt fantastisk tilbud, som trygger oss alle og som i alle fall vi “innflyttere” som ikke har familie her i byen, setter enormt stor pris på.

Vi blir alle oppfordret til å holde “hodet kaldt, og hjertet varmt”, og jeg ser mange på sosiale medier har litt vanskeligheter med det. Jeg er som de aller fleste selvsagt veldig bekymra, jeg kjenner også på en viss redsel, men har faktisk tillit til at mydighetene gjør det som trengs for å trygge oss. Jeg er ikke så bekymra for meg selv eller ungene mine, mer for de eldre og syke, så jeg er glad mamma i Oslo ikke er aleine. Hun som til vanlig er ganske så aktiv på reisefronten har avbestilt alle turene sine, og benka seg godt til rette med sin kjære Morten langt oppi skogen på Grefsen.

Før jeg våkna i dag hadde assistenten til Mille lagt bøkene hennes utenfor døra vår, og læreren som er tilgjengelig på nett for alle ungene, har laget en hjemmeskoleplan. Så vår kjære snuppeline, skal på ingen måte kjede seg de neste dagene. Bjørn Erik er også aktiv. Han har gjort rommet til Mille om til kontor og jeg hører han er ganske så ofte på telefonen der oppe. Det er ikke bare kunder som er bekymra for arbeidsplassen og økonomien sin, venner og bekjente har også en del tanker rundt rettighetene sine, så han prøver så godt han kan å være til hjelp der det trengs.

Ønsker dere alle en fortsatt virusfri dag, husk å hold hodet kaldt og hjertet varmt ❤️

Handlelappen ble noe lengre enn vanlig når man skal holde seg hjemme og inne i 14 dager.

#coronaviruset #convid19 #karantene #forholdsregler

 

I sammen for fri kjærlighet🏳️‍🌈

Pridetoget i Stavanger 2019 er unnagjort, og for en dag vi hadde dere!

Kampen for at hvert bidige menneske her i landet skal få elske akkurat hvem de vil, er langt fra over. Vi har kommet langt, men bruk et par minutter på kommentarfeltet i Stavanger Aftenblad vedrørende paraden, så skjønner man fort at støtten langt fra kommer fra alle. Det blandes inn politikk og religion over en lav sko, folk er rett og slett ondsinna og slemme, så vi skal fortsette og kjempe. Kjempe for at alle er likeverdige og at de ukritisk kan elske akkurat hvem de vil.

Jeg var i alle fall superklar, og i sammen med Bjørn Erik møtte vi gode venner på Clarion Hotell før vi gikk i samla tropp ned til torget for å finne resten av flokken vår. Det har blitt en finfin tradisjon å gå under “Stolt Bedrift” og deres gedigne prideflagg. Det må ganske mange til for å få det til å flagre i vinden på hele den lange ruten vi går, men herregud så gøy vi har det. Ronny har ordna til et enda større anlegg på hjul, så vi danser oss i gjennom herligheten til kjente og kjære rytmer. 

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned og denne fargefulle og fantastiske dagen, men tenker bildene heller for tale for seg selv. Takk igjen for Stavanger for ennå et praktfullt arrangement, jeg gleder meg allerede til neste år.

Love is love❤️🧡💛💚💙💜

 

#stavangerpåskeivå #stavangerpride #pride2019