I sammen for fri kjærlighet🏳️‍🌈

Pridetoget i Stavanger 2019 er unnagjort, og for en dag vi hadde dere!

Kampen for at hvert bidige menneske her i landet skal få elske akkurat hvem de vil, er langt fra over. Vi har kommet langt, men bruk et par minutter på kommentarfeltet i Stavanger Aftenblad vedrørende paraden, så skjønner man fort at støtten langt fra kommer fra alle. Det blandes inn politikk og religion over en lav sko, folk er rett og slett ondsinna og slemme, så vi skal fortsette og kjempe. Kjempe for at alle er likeverdige og at de ukritisk kan elske akkurat hvem de vil.

Jeg var i alle fall superklar, og i sammen med Bjørn Erik møtte vi gode venner på Clarion Hotell før vi gikk i samla tropp ned til torget for å finne resten av flokken vår. Det har blitt en finfin tradisjon å gå under “Stolt Bedrift” og deres gedigne prideflagg. Det må ganske mange til for å få det til å flagre i vinden på hele den lange ruten vi går, men herregud så gøy vi har det. Ronny har ordna til et enda større anlegg på hjul, så vi danser oss i gjennom herligheten til kjente og kjære rytmer. 

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned og denne fargefulle og fantastiske dagen, men tenker bildene heller for tale for seg selv. Takk igjen for Stavanger for ennå et praktfullt arrangement, jeg gleder meg allerede til neste år.

Love is love❤️🧡💛💚💙💜

 

#stavangerpåskeivå #stavangerpride #pride2019

Gjør det!

Det er svært lite jeg forlanger av gutta mine, men er det en ting jeg mener de må, så er det å bruke stemmeretten sin. Jeg veit de tidligere ikke har vært særlig interessert i politikk, at de gjerne synes det er mye å sette seg inn i, og det har de helt rett i, men de må allikevel stemme.

For meg og mine er det viktig å hente frem gode leveregler og verdier, og min mening er at alle burde finne seg noen fanesaker de brenner for. Så nå er jeg på hugget på telefonen til Pelle og Dennis. Ber de gjerne teste seg, sjekke hvilken side de heller til. De trenger overhodet ikke å fortelle meg hvem de stemmer på, det er så absolutt en privatsak, men jeg vil at de skal sette av noen minutter til dette.

Hvorfor er det så inni hampen viktig det her da dere, hva har jeg selv i bakhodet når jeg stemmer?

  • Man har ikke lov å sutre og klage fra sofaen, hvis man ikke forsøker å gjøre noe med det selv.
  • Det er og blir fordummende å ikke sette seg litt inn i hva de forskjellige partiene står for. For å ikke føle at jeg står utenfor, så følger jeg med hele året, og finner ut hvor jeg hører til.
  • Noen partier har man langt opp i halsen, så jeg må sørg for at de står svakere ved selv å stemme.
  • Jeg henger meg ikke opp i valgflesk og useriøse politikere. Tenker heller på at det tross alt er mange flinke engasjerte folk der ute å heie på.
  • Jeg stemmer ikke nødvendigvis for min egen del, for jeg kunne ikke hatt det bedre. Jeg tenker derimot på fellesskapet, rettferdighet og mangfoldet. Hva er best for at alle skal ha det bra?
  • Jeg elsker å være i dette fellesskapet av folk som stemmer. Det gjør meg stolt, og jeg føler meg engasjert og at jeg er med og bidrar til fellesskapet.
  • Jeg føler meg privilegert som får lov å stemme. Det har ikke alltid vært en selvfølge å være kvinne å få lov til det. Det er min borgerplikt og en ære å bruke stemmeretten min i et demokratisk land.

Så opp og hopp, bruk stemmeretten din!

Det finnes faktisk ingen unnskyldning for ikke å stemme lenger. De popper opp plasser overalt hvor man kan stemme i mange dager før selve valgdagen.

Det er kommune- og fylkestingsvalg, så man velger både en rose og lyseblå seddel fra partiet ditt. 

Etter eventuelle forandringer, brett stemmeseddelen slik at partinavnet er inne og stempelfeltet vender utover.

Gå til funksjonær og legitimer deg, og få stempel på valgsedlene dine.

Da var det gjort!

Lykke til med valget dere!

 

#valg2019 #stemmerett #demokarti #kommunevalg #fylkestingvalg

Etter regnet synger fuglene…

“Omgitt av mørke skyer vinden blir kaldere
Omgitt av mørke byger himmelen faller ned
Så grå og nifs ligger våt og trist men har fått bevist
Etter regnet synger fuglene”

 

Jeg elsker låtene til Erik og Kriss, de fenger og tekstene er så levende. Etter regnet, kommer sola, eller som i teksten her, etter regnet synger fuglene. Alltid. Man tar tak i utfordringene, ordner opp så godt man kan og går deretter videre. Når vi står på i sammen, er vi sterke. Vi gir oss aldri, viker aldri, holder stø kurs.

 

Gode øyeblikk. Lykke. Hva er egentlig det? Hva gjør meg lykkelig? Når er jeg lykkelig?

Jeg går ikke rundt og føler meg konstant lykkelig, men finner velbehag, lysglimt i små opplevelser. Ikke hver dag, men ofte, og det holder det. Det holder i massevis. Jeg ser ikke noe poeng i å jage etter lykken, for den befinner seg rundt oss konstant, man må bare sette pris på den, ta den i mot.

Jeg våknet i svarte natta på Paros. Fikk ikke sove. Da har jeg en regle om at jeg skal stå opp. Gjøre noe fornuftig. Gikk ut bak på verandaen og satte meg på det eneste stedet hvor det var nettverksforbindelse. Redigerte bilder, for da koser jeg meg, men kom plutselig på at jeg kunne gå å få med meg soloppgangen.

Helt orgasmisk. Et øyeblikk av lykke 💕

Den bittelille stranda vår.

Skulle jeg ha vekt de to som lå bak dørene og sov? Nei, jeg trengte denne stunden for meg selv.

Velkommen du fine nye dag.

– Nina –

Nett trusselen endte i Konfliktrådet

Ja, hva føler jeg nå mon tro? Etter å ha sitti rett ovenfor jentungen som trakasserte og truet vår fine Mille på det groveste. 

Siden jenta var mindreårig, kunne hun ikke straffeforfølges, men vi som foreldre hadde allikevel lyst på et møte. Rett og slett for å få fortalt vår side av saken, hvor farlig og skremmende en slik handling kan være, og ikke minst få svar på en hel haug med spørsmål.

Saken endte altså opp i Konfliktrådet. Den statelige tjenesten hvor sivile konflikter og lovbrudd blir forsøkt løst utenfor rettsvesenet. Dessverre så er alt som skjer under disse møtene taushetsbelagt, så jeg kan overhodet ikke gjengi noe av det som ble sagt eller hva vi ble enige om.

Jeg har veldig blanda følelser rundt det hele nå i etterkant. Er fortsatt sint og skuffa, men det viktigste oppi det her er ikke hvordan jeg har det, men hvordan Mille har det. Hun grua seg noe helt forferdelig, men har igjen vist at hun har en unik måte å takle vanskelige ting på. Hun stoler blindt på at vi er der for henne og støtter henne der hun føler hun ikke strekker til, og ikke minst så stoler hun på oss når vi sier at alt kommer til å ordne seg til slutt. Så nå snakker hun ikke mer om dette. Hun er ferdig, ville legge det bak seg og gå videre, dog med enda et arr på sjelen, men som vi alle vet blekner de også med tiden.

Det surrer mange tanker rundt det som har hendt. Kunne vi håndtert saken annerledes? Ja helt sikkert, men der og da, når usikkerheten rådet og vi ikke visste hva og hvem vi stod ovenfor, var det viktigst å stå opp for Mille. Agere og vise at vi holdt ord. Tørre å ta bladet fra munnen og stå i det. Være tydelig på at slik dårlig oppførsel blir straffet hardt, at vi ikke viker for noe. 

– Nina –

Nulltoleranse for trusler om vold!

“Æsj, hva faaen se på deg, øynene hahaha øøøø, jeg blir kvalm 🖕🤢 Fjeset ditt og 🤮”.

Disse ordene møtte vår kjære Mille på 13 år når hun åpnet Snapchat i går. Ei jevnaldrende jente, kun noen få kilometer unna oss, mente altså at det var hennes rett å kommentere med disse ordene under den tilsynelatende koselige videosnutten av ei glad og fornøyd Mille, på vei hjem etter en lang dag i stallen. Ei jente som ikke vet hvem Mille er, ei jente som ikke kjenner Mille, ei jente som var ute etter et lett offer.

Med noen få ord startet hetsen som vedvarte og vedvarte. Hugg på hugg, ble levert under en lav sko og endte med trusler om bank.

“Du er ei pyse. Jeg kan finne deg lett. Kom til meg din frekke drittunge, så skal du få møte de nye vennene mine å bli banka opp”.

Et mamma og pappa hjerte blør. Blør for jentungen sin som i utgangspunktet ikke har fått utdelt de enkleste kortene her i livet. Et lett bytte? Ja, kanskje det, men det stopper der. Ingen, absolutt ingen skal få lov å ta seg den friheten i å true vårt barn. Vårt kjære barn, som ikke gjør en flue fortred. Det stopper der.

Jeg tok over mobilen og sendte en videosnutt av meg og pappa Bjørn Erik, der vi proklamerte at dette var uakseptabel oppførsel, som vi overhodet ikke ville la gå upåaktet hen. Tok printscreen, seks sider, av hendelsesforløpet, og slettet vedkommende etter å ha rapportert henne til Snapchat. Videre opprettet jeg en Facebook status hvor jeg ber om hjelp fra nettverket mitt om å hjelpe meg å finne vedkommende ved hjelp av brukernavnet hennes.

Jeg hadde vel egentlig ikke noe særlig håp om å finne jentungen, men joda, i løpet av natten og morningen hadde meldingene haglet inn. Jenta var funnet. Vi hadde både navn, adresse og mobilnummer både på henne og familiemedlemmer. Så da bar det bare en vei videre, til politistasjonen for gode råd og anmeldelse.

Politiet fikk ikke rost Mille høyt nok. Ikke bare er det tøft å nevne slikt til foreldrene sine, det å bli med til politistasjonen og fortelle om alt dette vonde, stod det også stor respekt av. Hun ble også overbevist om at hun hadde gjort helt rett i å anmelde det, at dette var den eneste måten å få stoppet det på.

Nå håper vi at vedkommende forstår alvoret i hva hun har gjort. Jeg oppfordrer også alle mammaer og pappaer der ute til å stå opp for ungene sine, trygge dem i en ganske så rå og brutal verden. Anmeld uvettig nettbruk og trakassering, vi har nemlig ingen barn å miste ❤️

 

#netthets #mobbing #trusler #vold #barn

 

Hjælp, kaffebrunt vann og illeluktende tang!

For 14 dager siden, spurte plutselig Bjørn Erik meg om jeg nølte med å reise tilbake til Bali igjen. Flybillettene var bestilt til en utvida vinterferie neste år, 16 dager med sol og varme, og nei jeg angret egentlig ikke, selv om turen dit sist ble ganske avstumpa med tanke på hvor syk Mille var hele tiden. Han mente nå at vi allikevel at vi burde revurdere reisen, for det kostet uansett ingenting å forandre på billettene.

Etter mye om og men dristet jeg meg til å nevne Mexico. Jeg er egentlig livredd tanken, for det er jo tross alt et meget kriminelt land, men når Dennis til og med har vurdert å dra dit med Falk, ja da må vel jeg også tørre å tenke tanken. For å gjøre en lang historie kort, så ble det Mexico, billettene ble byttet og vi har en helt fantastisk reise å se frem til. Vel helt for noen dager siden, da det plutselig helt uventa dukket opp et stort problem, et strand problem.

For de av dere som kjenner meg så er jeg ikke sånn kjempefan av bassenger. Mellomstemannen Pelle ble alltid syk pga bakteriene som florerer der og Mille med sitt immunforsvar fikk også veldig ofte øreproblemer. Derfor har fine strender alltid vært en søken og en stor prioritet på reisene våre, så det var et stort sjokk å begynne å se på YouTube videoene til strøkene vi har valgt for Mexico turen vår. For hvor hen det filmes fra stranda på f.eks. Playa del Carmen, og strendene i nærheten der, så ligger det tonnevis av illeluktende tang der. Etter å ha tatt dette problemet i nærmere ettersyn, så har dette blitt et kjempe problem. Det har allerede begynt å skade turismen, for mange med meg har liten lyst til å bade i slikt.

De kritthvite strendene har altså blitt brune nå de siste par åra, og det lukter visstnok noe helt forferdelig også. Bjørn Erik og jeg er derfor veldig i tvil på hvor vi bør oppholde oss i Mexico, om vi på en eller annen måte kan unngå dette. Det ser ut som om det er lite tang der vi først har sett oss ut et hotell, helt i nord for Yucatan halvøya Isla Holibox. På Isla Mujeres ser det også ok ut, men jeg vil gjerne spørre dere lesere hvilke erfaringer dere har. 

Problemet med tang har altså blitt et kjempe problem i Mexico det siste året, særlig på karibien siden, og jeg lurer på om det er noen av dere lesere som har opplevd dette de siste par årene?

Hva skal vi gjøre? Hvor bør vi bo? Kanskje vi burde ta fly innenlands til den andre siden?

 

En rask tur ned i kjelleren, men så er det oppover igjen!

I dag fikk jeg beskjeden jeg lenge har fryktet, men egentlig ventet på. Jeg fikk diagnosen “frozen shoulder” samt beskjed om at jeg antagelig er nødt å operere skulderen i tillegg til dette på grunn av all kalkansamlingen. Dette har jeg vært igjennom en gang før, på den høyre skulderen, og selv om jeg i flere måneder mer eller mindre har vært klar over at dette ville komme, ble det ekstra leit å få det servert av legen min. Nå venter jeg på ny innkalling til å få tatt en kortisonsprøyte, og selv om jeg veit det i seg selv en en prøvelse, blir det bra til slutt.

Vel ute i bilen etter endt legebesøk begynte jeg derimot å stortute. For selv om jeg har selvdiagnosert meg lenge nå, og egentlig visst hvilken vei dette har bært, var det allikevel leit å få det svart på hvitt. Derfor blei det til at jeg måtte tute litt i bilen, og hold dere fast, ta bilde av meg selv mens jeg gjorde det og sende beskjeden videre til et par venninner av meg. Joda, frøken crazy, altså meg tok altså bilde at det forgråtte ansiktet sitt mens tårene rant, og skreiv så blekket spruta gjennom snørr og tårer hvor faderns trist jeg synes det var. Jeg synes med andre ord, sååå synd på meg selv der et øyeblikk, og trengte noen trøstende ord. Helt koko moko, men sånn er nå jeg til tider.

Trøsten kom, både i fra jentene og i fra Bjørn Erik, så etter et par minutter i kjelleren var det på tide å komme seg opp igjen. For jeg har jo som sagt gått igjennom dette her en gang før, og  veit jo at med litt tålmodighet så vil jeg bli bra igjen. Så med to esker is og en nydelig bukett peoner så dagen straks mye lysere ut. Det nytter uansett ikke å legge seg ned og synes synd på seg sjæl, for en må huske, det er alltid noen som har det verre…

– Nina –

 

Helten min…

Det er 8. mai, frigjøringsdagen, og tankene mine går til mitt store forbilde og helt, Gunnar Madsen, min kjære bestefar.

Jeg skulle gjort mye for å ha vært med han for 74 år siden, da de tyske militærstyrkene endelig kapitulerte. Jeg tenker han pustet lettet ut sammen med resten av Norges befolkning,og ikke minst med alle de andre overlevende i motstandsbevegelsen.

Han var ikke den mest snakkesalige mannen, han kjære bestefaren min. Han var en rolig og beskjeden mann, men noe fikk jeg da dratt ut av han før han døde for 19 år siden. Han tok oppdrag for “Hjemmefronten”, som bestod av både organiserte og uorganiserte patrioter. Tenk det da dere, ingen andre i familien vår visste noe som helst om dette. Den hemmeligheten holdt han for seg selv, helt til krigen var over, og godt var det. Jeg tør ikke å tenke på hva bestemor hadde gjort, hvis hun hadde visst hva han holdt på med i det skjulte. Hun gikk nemlig ikke stille i dørene den dama der, og jeg tviler på om hun hadde godkjent det å sette hele familien i fare.

Bestefar sin primære oppgave i motstandsbevegelsen, var å smugle folk over svenskegrensa. Da pleide han å ta med seg sin eldste datter, min tante Eva, som den gangen kun var ei lita jente. De to elsket til vanlig å gå lange turer, og det var det de offisielt skulle de dagene her også. Det var derimot noe helt annet som stod på tapetet. For på disse oppdragene, disse organiserte turene, møtte de desperate folk, som måtte ha hjelp omgående. Tyskerne og Gestapo var på leting etter dem, så de måtte prioriteres og føres over grensa så fort som mulig.

Ofte på disse såkalte koselige far/datter turene, forsvant det klær og andre ting fra hjemmet. De bare “mista” det. Stakkars lille tante Eva, hun forstod ikke hvorfor hun plutselig måtte gi fra seg skoene sine til vilt fremmende, noen bestefar akkurat hadde møtt. Bestemoren min, dama full av krutt, ble jo så eltrande forbanna etterpå også, og det er helt utrolig at bestefar faktisk klarte å sno seg unna.

Min kjære bestemor må jo ha vært litt naiv også da. Da hun fikk beskjed om å farge hundrevis av “sykkelsetetrekk”, skjønte hun ingen verdens ting. Dere kan tro bestefar holdt på å få dånedippen, da han kom hjem og så alle sammen hengende til tørk i bakgården. For dette var nemlig pistolhylstre og ikke sykkelsetetrekk! Det å henge de opp i bakgården på Torshov, midt i Oslo, var vel ikke verdens smarteste ting å gjøre, men det visste jo selvsagt ikke min kjære bestemor. Tenk, min kjære bestefar klarte å ro denne hendelsen også i land…han var en av de heldige ♥

Gunnar B. Madsen og Synøve Madsen

Jeg lurer på hvordan jeg selv hadde reagert hvis landet vårt plutselig hadde blitt okkupert av fremmende. Hadde jeg vært like tøff, like patriotisk mon tro?

Jeg er i alle fall sprekkferdig av stolthet ovenfor min kjære bestefaren og synes både han og bestemor fortjener å komme frem i lyset i dag. Selv om min kjære bestemor egentlig ikke visste at hun bidro til noe som helst, men det gjorde hun.

Jeg savner dem ♥

 

#frigjøringsdagen #motstandsbevegelsen #8mai

Vi skal ta byen vår tilbake!

1. mai er blitt en festdag for vår familie. Spesielt etter at han fine mannen min begynte å jobbe i fagforbundet Industri Energi, og for alvor begynte å engasjere seg politisk. Vi har begge blitt tydeligere og tydeligere på ulikhetene i samfunnet vårt, og ser derfor viktigheten i at arbeiderbevegelsen fortsetter sitt helt nødvendige arbeid for rettferdighet og likhet. 

Hagearbeid og vårslepp på Harley´en er for lengst byttet ut med et spennende program gjennom hele dagen. Denne gangen begynte vi med frokost i byen sammen med Bjørn Eriks sine flotte kolleger, for deretter å samles på utsiden av oljemuseet ved siden av monumentet “Oljearbeideren”. Monumentet ble reist for alle de som har ofret livet sitt i oljebransjen. Ofret seg for at du og jeg, og resten av Norges befolkning faktisk har den velferden som så mange tar for gitt i dag, og det må aldri glemmes.

I går tok Bjørn Erik det ærefulle oppdraget med å holde talen ved blomsternedleggelsen på monumentet. Han snakket om de som har gått bort, og minte oss på at kampen ennå ikke er over, at det er mer enn nok å ta tak i for arbeiderbevegelsen. Han nevnte blant annet dykkere som jobber i sjømatindustrien, men også om forholdene til utenlandske arbeidere på norsk sokkel. For internasjonal solidaritet er viktig, for ved å løfte opp de som har det verre enn oss, løftes vi oss selv også.

Etter dette ble det 1. mai tog, og det gledet meg å se at oppslutningen denne gangen var enorm, det må vel ha vært rekord? Det høres kanskje litt snodig ut det her, men jeg føler meg altså så “hjemme” med denne folkemengden. Stolt av å ha tilhørighet med så mange bra folk. Folk som ikke bare “snakker”, men som faktisk forsøker å gjøre en forskjell for sine medmennesker.

Dagen ble avsluttet med middag med gode venner, og mens jeg fant sofakroken tok Bjørn Erik seg en tur til Folken for der fortsatte 1. mai festen. Kveldens brennhete tema for konserten var å få slutt på 24 års høyrestyre i Stavanger. Det er mange som vil ta byen sin tilbake nå, og noen av de som stilte opp var Izabell, Morten Abel, JanOve, Oliver Hohlbrugger, Tore Renberg, og Skambankt. Alle artistene er enige i at det på tide med ett rødgrønt skifte i byen vår, og jeg kunne ikke vært mer enig!

Så det var en sliten men veldig fornøyd mann, som kom hjem med bussen rundt midnatt. I følge han hadde han truffet på mye bra folk, og hatt mang en bra diskusjon. Akkurat sånn som en 1. mai skal være.

– Nina –

 

 

#førstemai #1mai #førstemaitog #stavanger

Hvordan ser jeg på mitt eget selvbilde?

Hei igjen, kjære dere.

Det er ingen hemmelighet at jeg ukentlig prøver å få med meg ulike podcaster. En av dem er “Krisemøte” med Kristopher Schau og Kyrre Holm Johannessen, sistnevte Lisa Tønne sin bedre halvdel. Gutta snakker om alt mellom himmel og jord og setter hverandre på prøve med diverse ukesoppdrag, og snakker i det vide og det breie om det å eldes. Hva skjer med det vi har i topplokket og sist men ikke minst skrotten/kroppen vår? Med jevne mellomrom kjører de Ja/Nei spørsmålsrunder, og de må være dønn ærlig, selv på de ytterst personlige og private tingene, og i sist uke handlet det om eget selvbilde.

Jeg synes spørsmålene var vanskelige, visste ikke helt hva jeg selv ville svart uten å virke for innbilsk eller det motsatte som selvutslettende, og til tider stod de drevne gutta også dønn fast. Derfor tenkte jeg å gjøre et forsøk på å svare selv, selv om det til tider kjennes fryktelig ubehagelig ut. 

Først en liten ting dere, hvordan defineres egentlig ordet “selvbilde”? På Wikipedia står det skrevet følgende: “Selvbilde er den oppfatning man har om seg selv, godt eller dårlig. Med det menes summen av de inntrykk og tanker et enkeltmenneske har om seg selv og sin plass i forhold til andre individer og samfunnet forøvrig”.

Nei, la oss kjøre på dere, og tenkt litt etter selv, hva ville du svart? Det er ingen poengskala her, det finnes ingen fasit, la oss bare kjenne litt på tankene rundt det her med eget selvbilde.

  1. Ser du på deg selv som en god person? Nei.
  2. Ser du på deg selv som en pen person? Nei.
  3. Ser du på deg selv som en stygg person? Nei.
  4. Ser du på deg selv som en deilig person? Nei.
  5. Ser du på deg selv som en frastøtende person? Nei.
  6. Føler du at du har et tidvis frastøtende indre? Ja.
  7. Ser du på deg selv som en smart person? Nei.
  8. Ser du på deg selv som mer annerledes enn de fleste andre? Ja.
  9. Følte du deg meget annerledes som barn? Ja.
  10. Føler du deg mer som andre nå? Nei.
  11. Hender det at du tenker at du er mindre verdt enn andre? Ja.
  12. Hender det at du innimellom tenker at du ikke er riktig navla? Ja.
  13. Hender det at du ser på andre og tenker at du skulle ønske du var som dem? Nei.
  14. Hvis du kunne velge å bli født på ny, enten som den samme eller som en annen, ville du valgt å bli født som den samme? Ja.
  15. Har du en underliggende angst for at folk skal finne ut hvem du egentlig er? Nei.

Å fyttikatta, dette var snodige greier. Det ble mye usikkerhet mange “tja” svar, så jeg måtte gå noen runder med meg selv for rett og slett komme til et ærlig svar. Uansett, det er jo ingen fasit på det her, det er bare Kyrre og Kristopher som kaster en del spørsmål og tanker opp i lufta, som får deg til å undre. 

Nå har jeg derimot “undra” meg nok, nå må jeg gjøre huset klart til å ta i mot lille fine Tinka, en 14 måneder gammel Australsk Copperdog. Jeg har aldri vært borti denne rasen før heller, så dette blir spennende.

Vi skrives mer i morgen, ha en superduper dag, klem Nina

 

#selvbilde #egetselvbilde #spørsmålsrunde