Har aldri løyet så mye i hele mitt liv!

For en helg!

Lite visste snuppeline hva denne helgen ville bringe, og jeg har aldri noensinne løyet så mye i mitt liv for å klare å få det her til uten at hun skulle få mistanke på at noe var i gjære.

Det ble som for mange andre lite bursdagsfeiring på Mille som nylig fylte 15 år. Den planlagte festen med jentene i stallen ble avlyst, men hun og venninnen Kaja var allikevel veldig fornøyde over å få feire hverandre ved å dra alene til byen for å spise middag.

Bursdagen kom og gikk, men jeg hadde allikevel et ess i ermet hun ikke visste om. Hun og jeg skulle nemlig dra inn til byen og legge oss inn på hotell. Bare late oss i sammen. Ikle oss hvite badekåper og tøfler og fordrive tiden med å bade, spise og kose oss.

Det beste med alt var at venninnene mine også syntes dette var en super idé. De ville også gjerne ville være med, og jeg ble altså så glad av at vi alle skulle få nyte denne helgen i sammen.

Jentene møtte altså opp på forhånd, og stod spente og ventet på at Mille skulle komme inn dørene på hotellet. Mille og jeg var egentlig på vei til stallen, men på veien skulle vi altså stoppe på et hotell for å levere en bursdagspresang til datteren til en av venninnene mine som skulle feire dagen sin der. Slik begynte altså eventyret på denne helgen. Dere skulle sett ansiktet hennes da hun oppdaget alle de kjente fjesene i hotell lobbyen og ble fortalt hva som skulle skje. At hesten Sol var sørget for og at jeg hadde sjekket inn på hotellet tidligere på dagen med klærne våre. Gledestårene strømmet på, og hun ble altså så glad. Fine fine jentungen vår ❤️

Det ble ikke noe gele på selve dagene til Mille, men jeg klarte å lage noen glass i hemmelighet til dette oppholdet her.

Stallklærne kom av i en fei og kjolen kom på i stedet. Først på agendaen for dagen var å kjøpe mat på Burger King og ta det med på kinofilmen “Dragevokterens jul”. En knallgod barnefilm, anbefales på det sterkeste.

Etter kinoen ble det en tur i Fargegaten og deretter gikk turen tilbake på hotellet igjen for å ikle oss badetøy.

Kvelden ble avsluttet med pizza oppe på det gigantiske hotellrommet til Vibecke og Lilly. Dere kan tro jentene begynte å bli trøtte på den tiden her.

Minner for livet ❤️

 

Mille 15 år 🇳🇴

I dag har ei av de fineste jentene jeg veit om bursdag. Veslejenta vår Mille blir 15 år, og selvsagt skal hun feires som man  hør og bør fra morran til kveld.

Forsiktig kikket hun inn bak døren her nede i morges, og joda der stod Bjørn Erik og jeg klare med kake og sang. Vi hadde satt på vekkerklokken en god stund før henne i dag, og i sammen hadde vi pyntet og gjort klar til en deilig og koselige frokost. 

“Kjære, kjære go´jenta vår, gratulerer så mye med dagen. Du skal vite at vi synes du er en av de herligste vesner her på jord. Godhjerta og varm, vimsete og morsomt, du er en drøm å ha som sistemann i flokken. Dagens feiring blir nok ikke helt som du hadde tenkt deg, men jeg tenker at du i løpet av denne uken kommer til å synes at den ble ganske så fin og minnerik allikevel. Glad i deg, klem fra mamma og pappa 💕”

Vet ikke om Poppy satte like stor pris på den nye regndressen Mille fikk i gave.

Den nye hettekjolen kom raskt på før hun måtte ile avgårde til skolen, glad og fornøyd.

– 💛 –

Takk ❣️

Tenk at jeg i det hele tatt brukte energi på å grue meg til artikkelen jeg skrev for “Ditt Familie Liv”. “Det unormalt normale livet” gjorde oss helt klart sårbare som familie igjen, men av alle tilbakemeldingene vi fikk, er jeg skråsikker på at dette var et helt riktig valg å ta. Det å dele gir kunnskap, og av kunnskap blir vi mer fordomsfrie og åpne for det ukjente. En av de viktigste tingene i livet, spør du meg.

Man skal ikke dvele ved fortiden, og vi har for lengst latt vonde sår gro. Vi lever så til de grader i nuet, og finner små gleder i hverdagen, koser oss i livet. Vi tuller mye, erter litt men mest av alt så heier vi på hverandre. Det fokuseres egentlig lite på annerledesheten, men når vi allikevel har valgt å være så åpne, så er folk rundt oss med på å minne oss på det…dog på en finfin måte, fortsett med det. Det er helt ufarlig.

Vi venninnene møtes ikke så ofte som før. Samfunnet blør, verden blør, men er det en tid det er viktig å ta vare på hverandre og finne sammen så er det nå. Råd må derimot følges, til punkt og prikke, men samtidig så tror jeg det er viktig å bevare roen. Alt ordner seg til slutt, garantert.

Vi jentene møtes som sagt ikke hjemme hos hverandre akkurat nå. Vi slår heller et slag for den døende byen vår. Møtes heller der og benker oss rundt et langbord. Frokost blir til lunsj, samtidig som vi lufter hjertene våre. Henter energi av hverandre, deler og varmer.

Svigerfar har plukket blåbær, han er helt rå på det der, og vi høster og har gleder av det hver dag nå.

Venninner, julekort, julegaver, shopping, “Mammabloggerne”, kalender, “Hver gang vi møtes”, Kristin skal på “Skal vi danse” i kveld. Det skjer mye fint. I tillegg skal vi på revyen “Det store Nissevalget”, årets tradisjon, venninner og barna våre. Denne helgen blir helt klart god.

Ha en fortsett finfin dag dere, nyt den.

Klemmer sendes i fleng ❤️

Tenk så langt vi har kommet!

I dag skjer det! Nærmere bestemt i kveld kl. 20:00 publiserer min aller første artikkel i et magasin. Følelsene rundt dette har vært som en berg og dalbane, men i går fikk Mille lese den, og da ble siste rest av klump i magen borte. For tårene på kinnet hennes var ikke av sorg, men av glede og lykke over alt hun har klart å overvinne. Mye har gått i glemmeboka underveis, og godt er det, men allikevel er det lov en gang i blant å klappe seg selv på skulderen – Yes! I did it! – ja dette har du fiksa bra Mille-mor.

Jeg vokse opp som et lykkelig barn i Oslo´s største drabantby. På Vestli i blokk. To gedigne kolosser lå flott øverst helt oppi skogen, og der levde vi ungene tett i tett, stort sett som de aller beste vennene. Vi var alltid ute. Vi spilte fotball, kappet land og kasta på stikka, helt til en eller annen mamma ropte den ene ungen etter den andre inn for kveldsmat og natta. Dette er gode minner, faktisk de aller beste, og jeg har de med meg i hjertet mitt hver bidige dag.

Allikevel var det en del ting vi ungene aldri fikk ta del i. Hver dag kom det nemlig drosjer og hentet noen av de barna vi egentlig aldri så. De som satt i rullestol. De som gikk med hjelm. De som var annerledes. Dette var søsknene til vennene våre. Vi fikk aldri ta del i dem, og selv om spørsmålene gjerne var mange, var svarene få.

Det var ofte enkelt å se at disse barna var annerledes. Gjerne på utseende og kroppsmotorikken. Hvis vi en sjeldent gang snakket med dem, forstod vi også at språket var annerledes. Ja, de var veldig annerledes, men hvorfor? Som oftes fikk vi som svar at barnet var født med en hjerneskade. Ja, så enkelt var det altså den gangen. Når et barn var født med en hjerneskade, så hadde det enten en “liten feil”, en kortslutning eller så var barnet helt “grønnsak”. Uff, for et stygt ord, kjenner det vrenger seg i magen min.

*

Jeg kunne gå til skolen min i det ringeklokka ringte oss inn til time. Så nærmer bodde jeg.  Vi ble gjerne ikke sett på som den kuleste klassen på skolen, men jeg ville ikke bytta den ut med noen annen. Vi fulgte hverandre hele veien til skoleslutt, alle de ni årene, og jeg husker jeg synes vi var sånn en fin gjeng. Jeg synes faktisk det den dag i dag, men jeg sitter allikevel igjen med en del spørsmål. Hvem av disse tredve elevene var det barnet som var annerledes? Hvem av disse flotte ungene sleit uten at noen tok tak i det?

Dere vet, jeg er jo så gammal jeg at ord som “ordblind” eller “ADHD” ikke fantes. Den gangen fikk disse barne helt andre merkelapper. De var uoppdragne og vanskelige. Jeg lurer derfor på i mitt stille sinn hvem disse barna hadde vært i dag med riktig veiledning og hjelp. Hvis alle hadde visst bedre og ingen hadde forhåndsdømt. 

*

En ting er i alle fall sikkert, at den gangen vi fikk vite at vi hadde ei jente med Sotos Syndrom, så var dette helt ukjent for oss og alle rundt oss. Det var faktisk så sjeldent at ingen leger her i Rogaland heller kunne hjelpe oss. Vi var derfor nødt til å reise til østlandet og være med på et ukes opphold på Frambu, kompetansesenteret for sjeldne diagnoser, for å i det hele tatt få en liten pekepinne på hva vi stod ovenfor.

Det tok ikke oss foreldre mange årene å forstå at åpenhet rundt veslejenta vår ville gagne henne mer enn om vi holdt alt skjult. Visshetene om at de rundt oss fikk ta del i hvordan hun oppfattet verden og reagerte på den, ble en viktig agenda. Det var allikevel noe som hele tiden murret i bakhodet, for hvordan ville Mille selv ta dette seinere? Ville hun klare å forstå at all denne åpenheten var gjort i beste mening?

*

Om snaue fjorten dager fyller Mille 15 år. Jeg får tårer i øynene her jeg sitter og tenker på hvor fin hun er. Ikke bare er hun strålende vakker på utsiden, hun har et hjerte av gull også. I tillegg til å være omsorgsfull er hun også blitt så sterk. Hun har selvsagt mindre gode dager, hvor livet lugger skikkelig som hos alle andre, men de blir det bare færre og færre av. Hun er nemlig smertelig klar over at mange andre har det mye verre enn henne, og at det som gjør vondt i dag gjør mindre vondt i morgen. Hun er så klok. Så lærevillig. Hun har blitt mitt forbilde.

Uansett hva som kommer hennes vei, så vet hun at det løser seg, alltid ❤️

Høytidelig 🌟

God morgen 🍂

Tenk, nå stenges landet igjen dere. Jeg krysser fingre og tær for at skoler og barnehager fortsatt forblir åpne så alle barn og unge fortsatt har et trygt sted å møtes, men det ser dessverre ganske så mørkt ut. Samtidig så synes jeg jo vi er veldig heldige i forhold til mange andre land, faktisk en av de heldigste, men det er trist å tenke på at arbeidsplasser i fleng igjen ryker nå når en del restriksjoner igjen må på plass.

Det var ganske så strenge regler for å få gjennomført den planlagte konfirmasjonsseremonien til Mille også for en drøy måned siden, og godt var det. Vi fikk kun ha med oss et knippe gjester i kirken, totalt ni stykker, og alle måtte forhåndsregistreres med navn og telefonnummer. Bjørn Erik, Mille og jeg fikk sitte sammen på andre rad. Mille satt i mellom oss, hvor vi hadde midtgangen på Bjørn Erik sin side og jeg to tomme stolseter ved siden av meg. Pelle og Dennis med sine, samt fadder onkel Heinz ble spredt rundt bak, også de med to tommer stoler i mellom seg og neste mann. 

Normalt sett så hadde jeg nok svinsa rundt på forhånd og tatt bilder av alt, men selvsagt kunne jeg ikke det denne gangen. Jeg reiste meg ikke opp engang for å se bedre når det var Mille sin tur der fremme med presten. Alle satt som limt til stolene sine hele tiden, og jeg likeså.

Det ble derfor så som så med bilder av den flotte konfirmanten vår i kirken. Tøff som hun er, kom hun først inn, bærende på korset. Jeg ble faktisk litt sjokka der og da, for ingen av hennes trygge faste gjeng i klassen var å se rundt henne. Det slo meg faktisk at hun aldri har nevnt at det har vært trist å skulle konfirmere seg uten å være sammen med noen av de hun kjente skikkelig godt fra før av.

Nå skal det nevnes at Mille var noe usikker på om hun ville konfirmeres i det hele tatt, og hverken Bjørn Erik eller jeg presset henne. Hun var og er fortsatt noe usikker i sin tro, men det er kanskje ikke så rart siden hun tross alt bor under samme tak som meg. Hun synes  allikevel hele konfirmasjonsopplegget har vært en god opplevelse og samtidig har hun lært ekstremt mye. Hun har faktisk storkost seg i kirken hver bidige gang hun har vært der, og klarte faktisk som eneste elev å få med seg alle kirkebesøkene de bør få med seg på egenhånd i helgene før koronaviruset slo til.  

En festens dag ble det, og jammen fikk jeg lov til å ta bilde av storebror Pelle også. Alle ungene samlet på en gang, en lykkens dag ❤️

 

 

Takk for at dere finnes ❤️

I dag vil jeg gjerne få sitere kloke og fineste Lisa Aisato og dele hennes vakre bilde:”Hurra for alle fine, trygge, gode pappaer, bonusfedre, bestefedre og svigerfedre! Takk for at dere fins. Gratulerer med farsdagen ❤️

Det er vel egentlig strengt tatt unødvendig å feire slike dager, for alle disse gode pappaene burde jo helt klart bli heiet frem hver bidige dag, men nå er Bjørn Erik ekstremt flink på slike merkedager, tror aldri han har glemt en eneste morsdag, så hvorfor ikke gi han litt ekstra fortjent blest. Mille synes også dette er stas, og er det noe han fine hunken min trengte akkurat nå, så var det en liten pust i bakken.

Øynene ble lydig lukket da han ble leid inn på kjøkkenet, og smilet ble bredt da forfatteren av kortet hadde hedret han med teksten “Daddy Cool”. For Bjørn Erik liker jo helt klart å være han derre litt kule pappaen. Trygge, snille, hjelpsomme og nå også “kule” pappaen.

Årets første juleblader ble forsiktig pakket ut, og da var han jammen meg ikke sein med å ta seg en fem minutters pause med frokostblanding med blåbær som hans egen far så snilt har plukket ❤️

 

Eventyrlig 🌟

God fredags kveld, kjære dere.

Her hjemme står alt på hodet akkurat nå. Vi oppdaget som sagt en fuktig vegg på det store badet tidligere i uken, så nå må alt der inne rives. Bjørn Erik er derimot kjempeflink og ikke minst løsningsorientert. Han jobber som en helt, og har nå fjerna en del hyller på vaskerommet og satt inn et dusjkabinett han fant billig på Finn der inne i stedet. Mille har fått fylt opp rommet sitt med baderom- og vaskeromsting, men det er jo her nede i stua og kjøkkenet vi oppholder oss mest, så det her kommer garantert til å gå bra.

Har dere forresten sett at julesjokoladen og pepperkakene allerede er på plass i butikkhyllene? Jeg har ennå ikke falt for fristelsen til å kjøpe noe, synes nok det er noe i tidligste laget. I går kveld derimot, når jeg ventet på at Mille skulle bli ferdig i stallen, tok jeg meg en liten kikk på åpningen av julebutikken hos Hageland, Edens Have.

Jeg var jo som sagt ofte på Hageland i fjor, når jeg begynte å samle på julelandsbyen LuVille, og det var altså så eventyrlig å være tilbake i år å se alt det nye som har kommet. Det har kommet tog, fornøyelsespraker og en hel haug med andre koselige skatter, men jeg klarte å styre unna de alt for store fristelsene. Det eneste som var viktig for meg å skaffe denne gangen var strømadapter til de figurene jeg allerede har. Det er fullt mulig å bruke batterier i dem, men det blir alt for dyrt i lengden. I fjor var de utsolgt for dem, men nå fikk jeg i alle fall haia til meg et eksemplar.

Det var helt magisk å tusle rundt inne i butikken som oser av jul fra gulv til tak. Det striregnet utenfor i tussmørket, men der inne var det bare lys og varme. I tillegg så fant jeg meg en par ting som jeg har skrevet opp på ønskelisten min. En flott liten elg med kanin og ugle i horna og en gedigent hjortehodet i filt. Jeg tviler på at jeg for det store filthodet, men elgen er nok innafor. Det er i alle fal lov å håpe.

God helg fininger 🌟

Den elgen her falt jeg pladask for.

Har dere sett noe så fint?

 

Grønn terapi hobby 🌿

God kveld, kjære dere.

Nå har vi fått besøk av han Brede, altså mannen til fargeglade Simone. Han og Bjørn Erik er oppe på badet og finner ut av fuktighetsskaden vi har fått på badet. Vi har antagelig hatt den i flere år uten å merke noe, men når vi nå skulle bytte skap og vask, dukket det jammen meg opp en vegg som var helt ødelagt. Jeg hører det diskuteres veldig der oppe nå, så jeg tror jeg holder meg på avstand og finner roen her nede i hula mi i stedet.

Jeg koser meg altså så i denne grønne oasen. Det har blitt min lille hobby, kall det gjerne en slags terapi, og det er godt å ha noe som bare er mitt. Det sysselsetter, og det er gøy å se at det meste spirer og gror.

Jeg sleit derimot lenge med at små fluer trivdes alt for godt i våt jord.Tuller ikke, men tror jeg spiste et par-tre stykker fluer ved et uhell hver bidige dag. Ekstremt ekkelt i lengden, så har brukt en del tid på å lage god drenering, og tørket ut de verste synderne, så nå ser det ut som om jeg har lyktes med å ta knekken på dem.

Hadde egentlig som mål å stoppe å skaffe meg flere planter etter å ha rundet 50 stykker her nede i første etasjen, men har funnet ut at det er ganske fint å henge en del i taket også. I tillegg så har jeg flere planteglade venninner i flokken min, og det er jo så gøy å få til avleggere og bytte til seg noe man ikke har fra før av. 

Elsker planter, blir aldri lei 🌿

Har ennå nelliker etter konfirmasjonen til Mille for over tre uker siden.

Synes det er ganske så dekorativt å ha lyslenker i noen av plantene.

Det kommer lite lys til denne plassen av stua, men det ser ut som om det spirer og gror her også så.

Fant disse gamle pottene på loftet, og selvsagt noen grønt å ha oppi.

I morgen er det min tur igjen å snappe hos Mammabloggerne, følg gjerne med.