En deilig travle helg i vente

Heihei, kjære dere.

De fleste har sikkert for lengst skjønt at jeg har gravd meg ned i forskjellige konfirmasjonsforberedelser. Idéene lar ikke vente på seg, de kommer på løpende bånd, men alle er dessverre ikke like enkle å få gjennomført. I tillegg så roter jeg noe forferdelig her og der for å finne ting, noe jeg forøvrig ikke gjør, og da må det igjen sorteres og ryddes. Det er derimot to uker igjen på å få alt på plass, så stressnivået er ennå lavt, men jeg tenker jeg kommer til å begynne å kave litt i neste uke.

Denne helgen blir deilig travel. Bjørn Erik skal ut med gutta både i dag og i morgen, og minsten skal stille på sprangstevne på lørdag. Akkurat nå er jeg egentlig ganske glad for at pubene ikke er så lenge åpne, for da kommer hunken garantert tidlig hjem, men for å være helt ærlig så unner jeg han å senke skuldrene litt. Han har det ekstremt hektisk på jobb for tiden, det er alltid mye å ta tak i i “røysla”, så litt moro og avkobling med guttaboys kommer til å gjøre han godt.

Det skal forresten bli nokså fint vær her i Stavanger i helgen, så planen er å få Mille staselig kledd opp i bunaden i løpet av helgen så vi kan få unnagjort konfirmasjonsbildene. Jeg priser meg forresten lykkelig over at jeg for en gangs skyld ikke skal ta de selv. Noen kommer jeg selvsagt til å knipse elv, men håper jeg kan holde meg på avstand, så fotografen får arbeidsro god nok til å holde hest, hund og konfirmanten i tøylene. For selvsagt må begge yndlingene hennes få være med på bildene.

Nei, da er det ei her som vil kjøres i stallen. Det er mye forberedelser som må til før et stevne. Alt av utstyr og hest skal skinne, så jeg regner med at hun kommer til å holde på i stallen til leggetid i kveld.

Da er det bare å få ønske dere alle en riktig god helg! Kos dere glugg, og så skrives vi snart igjen. For dere som ønsker å se mer av familien Thorsen, så snapper jeg for “Mammabloggerne” i dag, men er tilbake på min egen konto igjen i morgen “Ninasprell” ❤️

I ekstase på Skal Vi Danse!

Ja, da har vi tuppene altså vært så heldige å få oppleve “Skal vi danse” på veldig nært hold. For som mange sikkert har fått med seg, så er min kommende svigerdatter, Kristin, en av de spennende deltagerne i år, så da var vi jammen meg ikke seine med å takke høylydt “ja” til publikumsbilletter.

Allerede uka før vi dro bortover, var kveldens antrekk til minsten nøye valgt ut. En kort sort silkekjole, som de flinke sydamene ved Breiavannet hadde tilpasset hennes mål, min røde rockeskinnjakke fra London og matchende rutete strømpebukse, også gravd frem fra en av mine skuffer. Hun følte seg altså så fin, og jeg må ærlig innrømme at hun var litt av et syn, faktisk et blikkfang der hun hoppedanset avgårde på vei til drømmeopplevelsen sin.

Minsten var ikke bare fin i tøyet. Håret var møysommelig krøllet også og for en gang skyld ville hun ha litt sminke på. Nærmere bestemte kobberfarget glitterøyenskygge og for aller første gang, et forsiktig lag med rød leppestift.

“Skal vi danse” (SVD), foregår ikke så langt fra Fornebu Arena, nærmere bestemt H3 Arena. Normalt skulle vi vært 800 tilskuere, men på grunn av korona situasjonen var vi kun 200 familiemedlemmer og venner av deltagerne. For å begrense smittefaren ble vi spredt utover fire innganger. Vi var invitert til inngang D, og der ble vi nøye og ofte informert om å holde god avstand. Etterhvert ble vi geleidet inn to og to, og ble fulgt helt frem til de oppmerkede stolene våre, som vi forøvrig ikke fikk lov til å forlate under sendingen. Vi kunne selvsagt gå på do, men kun når det var vår sektor sin tur. 

For at SVD skulle klare å bli gjennomført dette spesielle året, har deltagerne mang en regel å forholde seg til. De får ikke lov til å være særlig sosiale i denne perioden. Hverken med oss familie, venner eller med de andre danserne. Vi som familie liker å klemme hverandre, men nei, denne gangen ble det å holde god avstand. Deltagerne får heller ikke lov til å oppsøke oss i publikum etterpå, så jeg hadde forberedt Mille godt i forveien om at hun ikke kunne ta bilde med favoritten sin, altså Youtuberen Agnete Husebye. Kristin hadde uansett klart å overraske henne med en videohilsen fra henne et par dager før, så hun var mer en fornøyd der hun satt og sitret over endelig å få være tilstede. Hilsningen har jeg for øvrig langt med helt nederst i innlegget her.

Jeg må innrømme at jeg synes det var skrekkelig stas å få være med på SVD jeg også. Tårene rant faktisk to ganger på kort tid i begynnelsen der, og nakkehåra reiste seg. For det hele ble mye mer intimt enn det jeg først hadde trodd. Dansegulvet var nemlig mye mindre, så man satt mer eller mindre midt i det hele, uansett hvor man var plassert. Man følte også på en enorm spenning. Konkurranseinnstinktet var så absolutt på plass hos de alle, de tok det dønn seriøst, og når avstanden mellom oss alle ble så kort, fikk vi med oss hver minste lille ting..

Vi ventet selvsagt i spenning på vår fine Kristin, og når det endelig var hennes tur, så tror jeg alle, også dere i sofaen hjemme, hørte oss. Vi ble nemlig oppfordret til å heie på favoritten vår, gjerne stå opp og hoppe, hoie og danse, og da dere, var vi jammen meg ikke vanskelig å be. For dere kjenner oss, vi er ikke redd for hverken å ses eller høres. For å si det sånn, hvis det hadde vært en premie til den i publikumet som var mest høyrøstet, så hadde den garantert gått til oss, eller rettere sagt Mille. Dere kan tro hun var engasjert der hun satt. Hun hadde “the time of her life”, dette var virkelig gøy.

Jeg må forresten få lov til å nevne en artig episode til. Mille er som sagt stor fan av Agnete, så når det var hennes tur til danse, og hun i tillegg kom inn fra den inngangen vi satt, gikk Mille i taket. Hun ropte og vinket på Agnete, og joda, det fikk hun med seg, og vinket så snilt tilbake. Mille dånte selvsagt, og ga meg ørten klemmer med tårer på skinn, gledestårer. Det som derimot skjedde da Mille vinket igjen litt seinere på kvelden, og som hun til sin store overraskelse fikk samme reaksjon på igjen, var minnerikt på en artig måte. For da ble hun altså så hoppende glad at hun i rein opphisselse fant frem den knallrøde leppestiften, og tok den på seg med harde stressende bevegelser, om og om igjen. Alle som har brukt rød leppestift vet at det der ikke er særlig lurt, og dere skulle sett reaksjonen min når jeg plutselig skjønte hva hun holdt på med. Det var altså rød leppestift her i fra til månen og tilbake igjen, hun var reine “The Joker” der hun satt med rødt klin “all over”. Av min reaksjon så skjønte hun selvsagt hva hun hadde gjort, og vi jobbet febrilsk med å dempe skaden. Det ordnet seg selvsagt, så ikke lenge etter var hun like elektrisk igjen. Men fra nå av, tror jeg den røde leppestiften skal ligge i min veske ❤️ 

Snille Agnete og ikke minst Kristin som fikk til denne hilsningen her;

Uken som gikk

“For det er fredag min venn
Rekk din hånd opp i været
Jesu Kristi du gir meg styrke, du er god
For det er fredag min venn
Rekk din hånd opp i været
Jesu Kristi gi meg styrke, du er god

Åhhh, du er så god
Jeg vet at vi skal samme vei
Åhhh, du er så fin
Jeg vil jo være mer med deg”

 

Dere kan tro jeg blir glad hver bidige gang jeg hører Herman Flesvig vræle ut denne låta her hver bidige uke. Det er faktisk helt umulig å ikke bli i godt humør, selv for en ateist som meg. Vel, nå tror ikke jeg Mr. Flesvig har laget den med tanke på religion og tro, det er mest for moro skyld, men jeg er overbevist at det er flere enn meg som elsker den. Det skulle man i alle fall tro der den snart bikker 9 millioner runder på Spotify.

Uken har vært meget god. Deilig travel, innholdsrik og fin. Den startet med gode nyheter fra legen min,  bursdagsfeiring for bestis Tonje, stallbesøk, middagsdate ute med flokken min, frisørdate hos venninne Andrea, befaring av konfirmasjonslokalet, nedpakking av hage og til slutt etterlengtet besøk hos barnebarnet Falk i Drammen.

Akkurat nå er vi altså i Drammen. Bjørn Erik, Mille og meg samt de tre- og firbeinte, Pippi og Poppy. Vi hadde en forfriskende og koselig biltur over fjellet med gedigne matpakker til oss alle, og det beste av alt, jeg klarte å lokke de andre med på å høre de siste timene av thrilleren jeg har blitt helt avhengig av, lydbok av Lars Kepler. Mille og Bjørn Erik pleier å måtte det, men jeg ser faktisk at de elsker det. Jeg gir de alltid en kort oppsummering, en gjennomgang av alt det viktige som har skjedd, og så er de begge med på klimakset, altså alle sluttene. Nå er jeg derimot ferdig med alle bøkene i serien, alle åtte, og det er helt katastrofe, siden jeg elsker denne sjangeren. Så hyl gjerne ut kjære dere, hvis dere har gode råd for den neste krimserien jeg bør begynne på.

Vi skal forresten ikke bare ligge på latsiden og nyte gjengen her i Drammen denne gangen heller. I tillegg til å være med Falk så mye som mulig, skal vi tuppene få være med Kristin å se henne opptre på H3 Arene på Fornebu i “Skal vi danse” i morgen. Så i tikkende stund kom det akkurat inn mail som tar oss igjennom alle smittevernreglene. Det er satt inn flere tiltak for å minske risikoen for å bli smittet og alle vi som skal være med må bekrefte at vi har satt oss godt inn i reglene. Jeg må forresten få nevne at vi i går kveld ikke fikk lov å gi Kristin en klem når vi møttes. Hun får faktisk for tiden ikke lov til å være særlig sosial i det hele tatt. Det er viktig at hun forholder seg til minst mulige mennesker nå, alltid på god avstand til alle hun møter på sin vei, og det er jo kjempebra spør du meg.

Vi jentene gleder oss altså stort til morgendagen. Kjolene våre henger allerede oppe klare for sprell, og sannelig tror jeg minsten skal få ha på seg litt rød leppestift for alle første gang. Selvsagt til pappaens store fortvilelse, men det er ikke hver gang man får muligheten til å oppleve det her, så det får han nok bare finne seg i og akseptere.

Jeg håper uken deres også har vært god, og at helgen blir likeså, klemmer sendes i fleng ❤️

Det er så deilig med høst. Det formelig knitrer i den friske og kalde lufta, og jeg elsker det.

Vi mistet som sagt nylig konfirmasjonslokalet vi hadde blitt lovet, men takket være snartenkt god venninne, ble dagen reddet med et annet lokalet som nå virker like fint.

Fineste venninne Andrea på Sachs har igjen klart å trylle håret tilbake i den vante blåe fargen. Hun fikk til og med lov å klippe bort et par centimeter på lengden. Kjenner jeg synes det er barnslig dumt, for det er første gang jeg har så langt hår. Kjenner jeg må skjerpe meg, for det er jo bare hår. 

Utallige restauranter er med på 100 kroners uka her i Stavanger. Et kjempebra tiltak der de tilbyr en real rett til kun hundrelappen. Vi benyttet for en gangs skyld sjansen til å prøve noe nytt. Anbefales!

Endelig har jeg fått tatt i bruk hageskoene jeg kjøpte på Botanisk Have på Tøyen tidligere i sommer. Et par nedslitte arvede crocs gikk i søpla, så jeg håper disse kan gjøre like god nytte for seg. De fleste hagepottene er nå pakket bort, sammen med alle flamingoer og annet hagenips. Jeg er så klar for høsten nå. Innekvelder med stearinlys tent overalt . 

Backdoorshoes, helt genialt!

Ingen barn trenger å dø på 17 mai

Harald Eia er en av mine topp tre favoritt komikere. Når han og Bård var å se i beste sendetid i “Lille lørdag”, satt jeg klistret til skjermen hver bidige gang. Jeg lo så jeg grein, og synes denne nye formen for humor var helt hysterisk morsom. Harald fortsatte å imponere meg. “Åpen post”, “Ut i vår hage” og “Team Antonsen” slo virkelig an, og i etterkant har jeg alltid vært trygg på at mannen alltid leverer. Vel, foruten om et par reportasjer han har skrevet, altså seriøse synspunkt fra hans side, da har vi ikke alltid vært helt enige, men det er ikke relevant her.

Harald er og blir en god komiker i mine øyne. Han er samfunnsinteressert og derfor til tider en sterk debattant. Familielivet sitt derimot, verner han. Jaja, jeg fikk selvsagt med meg at han var gift og fikk barn med skuespiller Anne Rug, og at de etterhvert skilte seg, men utover det har han holdt privatlivet sitt ganske så skjult. Vel, helt til i forrige uke, da NrK podkasten “Tobias” dukket opp. Historien om sønnen hans som kjempet en neste umenneskelig kamp på sykehuset og som til slutt døde.

I fire episoder, relativt korte episoder, blir vi servert en dønn ærlig historie om det å miste et barn. Harald og Nadina gjenforteller i detaljer dagene med Tobias på sykehuset. Om kampen, håpet og sorgen. Smerten de så fint klarer å sette ord på, blir til tider for sterkt for meg. Så sterkt at jeg er nødt til å høre historien over flere dager, med mange pauser underveis. Gråtepauser. 

Jeg tenker at mange med vilje styrer unna slike historier. Det blir for vondt å høre på, man vil skåne seg seg selv, og står derfor over. Jeg gjør sjeldent det. Andre mennesker erfaringer, være seg på godt eller vondt, interesserer meg. Folks livserfaringer opptar meg, setter sitt preg må menneske.

På slutten ble Harald spurt om hvordan dette hadde påvirket forholdet hans til Nadina. Svaret kom raskt, denne tiden hadde helt gjort kjærligheten til henne sterkere. Det føler du faktisk som lytter at han gjør. De er gode mot hverandre, ærlige og ikke minst sårbare. 

Vesle Tobias med den alvorlige nyresykdommen får som sagt et alt for kort liv, og når alt håp er ute, skal maskinen som holder han i live skrus av. Kalenderen viser 17. mai. “Ingen barn skal måtte trenge å dø på 17.mai”, så legen, og utsatte det til 18.mai. Da dere, trengte jeg atter en gang en lang pause fra å høre på. Jeg trengte å gjøre noe helt annet. Komme meg ut av huset.

Vesle Mille ble redningen. Hun ville gjerne være med til byen for litt sjokoladekake. Det ble dessverre ingen kake, da de ikke lenger selger kake på det gamle favorittstedet vårt, men koselig samvær og fine samtaler ble det. Trygt og godt, og i takknemlighet over at livet smiler, kom jeg meg såpass ovenpå igjen. Jeg fikk bygget opp nok styrke til å komme meg i gjennom den siste episoden.

Harald Eia vil for alltid være en av de beste komikerne jeg veit om, men fra nå av vil han også være han som mangler et barn, han som alltid bærer på en sorg  ❤️

NrK podkasten “Tobias”

Sopihop-litt av hvert…

God lørdagskveld, kjære dere.

I skrivende stund er det bittelitt Texas her hjemme. Med andre ord, som normalt, spør du meg. For det er fotballkamp på TV, Vålerenga – Sandefjord, og gubben har surmula og slått i putene i snart to omganger nå. Plutselig ble det helomvending, humøret har snudd. I løpet av få minutter har nemlig favoritten dælja inn to mål, så nå er det hopping, spretting og go´lyder fra andre hjørnet her. 

Jada, VIF vant, så nå kan vi endelig slappe av resten av kvelden. Det skal bli nydelig og kjærkomment, for uka har vært ganske så stressa. Bjørn Erik har nemlig fått det for seg at vi kanskje bør snuse på det å skifte bank. Den vi har nå har nemlig ikke satt ned renta når sentralbanken gjorde det, heller ikke sist gang, så da kan det være penger å spare ved å bytte. I den forbindelse avsluttet vi derfor uka med å invitere hjem en takstmann, les kvinne, og før hun kom ble det vaska, pussa og malt overalt her. Vi har begge stupt til sengs før elleve hver bidige kveld, helt kaputte, men herregud så deilig det er å få unnagjort en hel rekke prosjekter. Huset begynner å bli gammelt. Vi har bodd her i 23 år nå, så vi burde helt klart skiftet ut både kjøkken og bad. Vi har helt klart prioritert å reise, lagt mye penger i feriene våre, så de helt store fornyelsene i huset har uteblitt. Stua, hvor vi oppholder oss mest, er vi derimot veldig fornøyde med. Den har blitt deilig grønn og frodig, med masse planter overalt, så her stortrives vi.

Det er altså herlig med helg nå, og heldige oss har både barne- og valpefri. Jentene er hos Hege, så Bjørn Erik og jeg kan egentlig gjøre akkurat hva vi vil. Men hva velger vi mon tro? Joda, å stå opp tidlig, spise frokost, gå tur med Pippi og dra på kjøpesenter. Vi var borte i nøyaktig en time, før vi angret, og heller returnerte hjemover igjen for å skype med flokken i Drammen, lage taco, se fotballkamp og få en snarvisitt av Pelle og Linni.

Apropos de i Drammen, i dag har mamma Kristin bursdag. Hun blir 34. Dagen der hjemme  startet derimot grytidlig med kaffe og kake på senga, før hun måtte av sted for å danse. Tenk at det er vår Kristin som blir å se på TV-skjermen i høst. Årets “Skal vi danse” blir helt klart den mest nervepirrende sesongen for vår del, men det er kanskje ikke så rart. Vi kommer til å sitte klistra til skjermen, og stemme vilt på storfavoritten vår, og neglene kommer til å være bitt ned til knokene. Jeg grugleder meg!

Kjære fineste Kristin-mor, gratulerer igjen med dagen. Du har et hjerte av gull og er nok den mest tålmodige mammaen jeg veit om, omsorgsfull og varm. Jeg er så stolt av din standhaftige tilstedeværelse i samfunnet, din stemme er nok en av de viktigste i disse dager, og du gir deg aldri. Vi heier på deg, alltid! Klemmer sendes i fleng fra hele hurven på Hundvåg, både to-, tre- og firbeinte ❤️

Hvor er farmor hen?

Hva vil du nå?

I dag våkna vi alle opp før seks. Tenk, før vekkerklokka ringte, men endelig var det klart for skolestart igjen, og det er alltid stas. En skulle kanskje ikke tro vi som foreldre fortsatt synes dette er like kjekt lenger, etter å ha sendt unger til skolen i 22 år nå, men joda, det er fortsatt stas.

Det er nå allikevel minsten Mille som har gledet seg mest. Det er stort å endelig være de eldste på skolen. Tiende klasse, siste ungdomstrinn, wow hvor har tiden blitt av?

Det er et spennende år som ligger foran henne nå. Mange viktige valg skal tas. Det er  skummelt at hun snart skal forlate de trygge omgivelsene på Lunde Skole. Hennes andre hjem i snart ti år. Hun har følt seg velkommen der, alltid hatt noen å støtte seg til. Små utfordringer har det selvsagt vært, men de blekner bare mer og mer i lyset av alt det fine hun har fått opplevde.

I flunkande nye sko fra NOF (Norsk Ortopedisk Klinikk), fulladet chromebook og en taxi som kom presist når den skulle, dro hun avsted i morges med et stort smil. Det skulle bli godt å se klassevenninnene igjen, og hun var ivrig etter å få møte den nye jenta i klassen. Mille var derimot litt bekymra over å ikke skulle få klemme alle igjen. For henne er det helt nødvendig å klemme de man ikke har sett på lenge, men hun skulle forsøke å holde seg i skinnet 💕

Poppy er overlatt til bestemor, altså meg, på dagtid nå, men en god hade slikk ble det selvsagt tid til før mammaen dro avgårde. 

Oslo sin vakre grønne lunge

Hei igjen, kjære dere!

Vi ligger overhodet ikke på latsiden på Norges ferien vår her i Oslo. Mellom familie og venninnebesøk, forsøker vi å komme oss ut hver bidige dag. Denne gangen lokket en av Oslo sine vakreste perle på oss, nærmere bestemt Botanisk Hage.

Ikke mange meterne fra sentrumskjernen finner man altså en av byens aller største grønne lunger. Det å rusle rundt mellom 5500 forskjellige planteslag fra hele verden, gir deg virkelig roen. Stier på kryss og tvers tar deg gjennom flere temaer, og beriker deg med kjær viten rundt vårt kjære planteliv.

Mille forstod ikke helt hvorfor vi på nød og neppe måtte dra helt hit for å gå på tur, men klagde ikke da det også viste seg at stedet med sitt koselige lille serveringssted hostet opp verdens beste is med smak av hvit sjokolade og skogsbær. Da var det visstnok verdt å dra hit allikevel, da var det slutt på surmulingen.

En av mine favorittblomster. Elsker det engelske navnet “Daisy”.

Denne sommeren er og blir historisk fin

Heihei igjen, kjære dere!

Nå er det lenge siden sist, men som de fleste sikkert har skjønt av de utallige Instastoryene, så har jeg hatt besøk. Trioen Kristin, Dennis og vesle Falke-mann kom nemlig overraskende vår vei igjen, og når sjansen byr seg, elsker jeg å være farmor på heltid. Det er altså så koselig å ha den vesle pjokken rundt seg, for nå skal absolutt alt undersøkes. Han børner rundt i hundre, alt nytt er gøy og skravla går i ett sett.

Jeg kan forresten ikke huske sist gang jeg fikk muligheten til å feire bursdagen til eldstemannen Dennis. Vi eller han er alltid på ferie på den tiden her, men i år klaffet det altså for alle. Litt merkelig egentlig, men høyest oppe på ønskelista til bursdagsbarnet var et besøke i Kongeparken, og det ble det.

Det er nesten litt nostalgisk å tenke på at min egen pjokk kun var et par måneder selv når han var i Kongeparken for aller første gang for 29 år siden. Han hadde selvsagt ingen glede av det den gangen, men Falk som nå har blitt 15 måneder, synes det var stas. Det var kjempetøft å kjøre traktor, og ganske så spennende å sitte på mamma Kristin sitt fang som hvinte av fryd i de minste tekoppene.

Det er ganske så herlig å se hvordan livet går i sirkel, som far så sønn ❤️  

En spent liten pjokk.

Ledsagerbeviset var igjen godt å ha. Da blir man nemlig Brumles bestevenn og får lov å gå foran køen. 

Lillesøster synes det er hysterisk morsomt å ha en storebror som er livredd for fart og spenning.

Jeg eeelsker…

…sukkerspinn.

Hipp, hipp hurra for eldstemann!

I dag flagges det for eldstemannen vår Dennis. Vår morsomme, snille og til tider rotete vimse av en sønn feires stort 🇳🇴

Tenk, nå er han hele 29 år, og det eneste han ønsket seg i gave var “snilt barn”. Hahaha, jaja nå er det faktisk hans tur til også å flire vekk det spørsmålet der med samme tåpelig svar som faren hans har gjort i alle år. 

“Snilt barn” har han, så det ble å bla opp med de samme grunkene som resten av flokken vår får, samt å hoppe i taket av glede over få han hitover til Stavanger for å klemme han. 

Høyest oppe på ønskelista var å dra til Kongeparken og vise den frem til vesle Falk for aller første gang. Så fornøyelsespark ble det. Deretter gikk turen til golfbanen med lillebror Pelle og bestekompis Omar, for så å avslutte dagen med en helaften på byen med kjæreste Kristin og overnatting på hotell.

“Kjære, kjære prinsen vår, gratulerer så mye med dagen. Du har et eventyrlig år å se tilbake på, og spennende ting er som alltid i gjære i tiden fremover også. Livet smiler, du er heldig, så nyt og ta vare på hver bidige lille stund. Vit at vi er umåtelig stolte av deg, og glad i deg herfra, til månen, og tilbake igjen. Kos deg i kveld. Klem fra pappa og mamma❤️”  

Takk for et fintfint år!

For en morning, og for en fantastisk start på dagen ☀️

Jeg kan ikke huske sist gang Mille hadde en så knallfin avslutning på skoleåret sitt. Hun formelig strålte av lykke der hun klemte meg farvel etter å ha kjørt henne til dagens møtested, et sommerparadis et par øyer utenfor der vi bor. Humøret hennes smitter selvsagt lett over på meg. Jeg er så glad på hennes vegne, og jeg har lenge følt meg helt trygg på at jentungen vår har det bra.

Tenk, nå kan vi altså huka av enda et år på skolen. Niende klasse på Lunde skole har vært et godt år for minsten. Hun har trivdes og hengt med i timene, og det beste av alt er at hun har knyttet enda sterke bånd til den fine lille gjengen sin. De er en 5-6 stykker som stadig holder kontakten. De har bygd opp stor tillit til hverandre, de støtter og heier på hverandre. 

Det var egentlig ikke meningen at Mille skulle ha med seg Poppy på skoleavslutningen, men hun ville selvsagt vise henne frem. Gleden var derimot stor når Poppy fikk bli. Jeg fikk akkurat tilsendt et bilde som viser dem begge godt planta på en benk under en gedigen parasoll med gode venner rundt seg.

Livet smiler  💕

☀️ ☀️ ☀️